Hvorfor er folk så negative?

[AnonymBruker]

Hvorfor er folk så negative?

Det finnes helt sikkert mange unntak, men det høres for meg ut som om de fleste folk er veldig krevende. Fokuserer på hva man vil ha eller mangler istedenfor å heller være takknemlig for det man tross alt har.

Jeg også skjønner jo at det ikke er optimalt å feks ikke ha jobb, ha dårlig råd eller være syk, men ville det ikke være bedre for deg selv å være takknemlig for det du faktisk har og bruke energien din på å gjøre det beste ut av det. Det kunne faktisk vært enda verre. 

Min følelse er i alle fall at man blir mye mer harmonisk både med seg selv og de rundt seg om man klarer å være takknemlig og fokusere på det positive i live. Er det andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 42162...68d

[AnonymBruker]

Ja, legger til at selv om noen ikke sier de er takknemlige eller glad for noe, betyr ikke det at de ikke er det. 

Spesielt her inne hvor du ikke ser dem, noen kan ha hatt tidenes latterkrampe for å så diskutere med noen like etterpå, så det eneste du så var diskusjonen, ikke det morsomme øyeblikket. 

Men er enig i at det er mye negativitet, fra meg også. 

Anonymkode: 99182...e65

[AnonymBruker]

TS her. Ja det kan jo selvfølgelig være mye man ikke ser. Og det viktigste er jo tross alt hva man føler inne i seg selv. Føler man seg bra der og klarer å fokusere på det positive er det jo det det viktigste.

 

 

Anonymkode: 42162...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvorfor er folk så negative?

Det finnes helt sikkert mange unntak, men det høres for meg ut som om de fleste folk er veldig krevende. Fokuserer på hva man vil ha eller mangler istedenfor å heller være takknemlig for det man tross alt har.

Jeg også skjønner jo at det ikke er optimalt å feks ikke ha jobb, ha dårlig råd eller være syk, men ville det ikke være bedre for deg selv å være takknemlig for det du faktisk har og bruke energien din på å gjøre det beste ut av det. Det kunne faktisk vært enda verre. 

Min følelse er i alle fall at man blir mye mer harmonisk både med seg selv og de rundt seg om man klarer å være takknemlig og fokusere på det positive i live. Er det andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 42162...68d

Livet vårt varer ikke evig, og de som aldri blir fornøyde fordi de vil ha mer og mer, ødelegger bare for seg selv ved å kaste bort verdifull tid.

Lykken er å kunne se; ikke alle kan det. Lykken er å kunne bevege en finger; noen er lamme. Lykken er å fortsatt kunne være i live; for mange er livet allerede forbi.

- Brian

Anonymkode: 3599d...890

[snusmumrikke]

Mange som fremstår som negative ønsker dypest sett å bli sett og forstått, og så lenge de ikke føler at de blir det, så nærer de tanken om seg selv som et offer og/eller at verden er et dårlig sted, i stedet for å kjenne på følelser som tilsier at de selv ikke er gode nok eller verdt stort, som vanligvis ligger til grunn for de negative følelsene som fyller livene deres. Dette gjelden også de som har merverdighetskomplekser og tråkker på alle andre for å føle seg bedre. De ville aldri gjort det, om de hadde fred med seg selv og følte seg gode nok som de var. 

Det å se positivt på ting og være takknemlig av natur, er i stor grad medfødte karaktertrekk, som gjerne har blitt forsterket i oppveksten. Det betyr ikke at barn som er veldig positive nødvendigvis har foreldre som også er det, faktisk kan det like gjerne være motsatt, at barna vokste opp med mye negativitet, men i møte med omgivelsene ble de iboende positive karaktertrekkene det som fungerte best for barnet, så det sikret overlevelse og ga det en form for følelse av tilknytning. Dette er helt ubevisste prosesser, som vi ikke kan styre selv som barn, men som vi absolutt kan justere som voksne. 

Når det er sagt, så kan alle lære å bli mer positive og takknemlige, men for de som er født med en mer nevrotisk og skeptisk natur, krever det mer. Man kan jo lure på hvorfor det fødes mennesker som virker misfornøyde, negativt innstilt til omgivelsene og er krevende og utakknemlige, når det er helt klart at de som er positive, takknemlige og generøse har en mye høyere livskvalitet. Svaret ligger i at vi kan faktisk arve de emosjonelle konsekvensene av livserfaringene til våre forfedre, ikke bare deres fysiske trekk. Altså om bestemoren min hadde mange traumer og slet mye, kan jeg arve en sårbarhet i mine gener, som gjør at jeg blir født med mer frykt og en opplevelse av at livet er tungt, selv om jeg ikke har erfart noe selv som skulle tilsi omfanget av de emosjonelle og mentale belastningene. Slikt vi arver kan heldigvis endres på mens vi lever, det kalles epigenetikk, og interessant nok det det som kan slå av et gen som trigger f.eks sårbarhet for depresjoner noe så "enkelt" som kjærlighet, fortrolighet, trygghet i en relasjon og opplevelse av å bli sett og forstått og inkludert. Grunnen til at det IKKE er enkelt å løse selv om oppskriften er enkel, er at "medisinen" må gis jevnlig og over lang tid, før vi ser effekten av at genene endrer seg, og sårbarheten for psykiske plager forsvinner. Dette gis ikke i helsevesenet, og selv om det er kjent stoff innen forskning er det ikke allmennkunnskap blant foreldre (som ofte selv trenger "kjærlighetsterapi", som ikke er i nærheten av så banalt som det høres ut, men har en beviselig gunstig effekt på folks autonome nervesystem, som igjen påvirker mentalhelse og generelle fysiske helse). 

Din måte å møte livet på er bare nydelig, og er oppskriften på et godt liv der man også gir mye godt til andre. ❤️

Samtidig er det mange som ikke klarer å være slik, å tenke slik og føle slik helt av seg selv, fordi det kommer ikke naturlig for de. De har kanskje heller aldri lært å være slik, og lever hver dag med konsekvensene av å ha et negativt tankesett og ikke sette pris på alt de får og er. Mange vil hente dopamin (belønningshormoner) av f.eks oppmerksomheten de får når de klager eller snakker stygt om en felles fiende til en "alliert", og kan finne en slags tilhørighet og tilknytning i å dyrke det negative sammen med noen. Den måten å få emosjonelt velvære på ( f.eks ved at dopamin utløses når de får bekreftet sin forestilling av at mennesker er dårlige og verden er fæl) , er veldig kortvarig og på sikt destruktiv, fordi man opprettholder et fiendtlig og negativt motivert verdensbilde, og det stresser de på et  ubevisst nivå, så vel som påvirker relasjoner på en uheldig måte. Kroppens autonome nervesystem er gjerne kronisk trigget i krisemodus hos de som er negative til sinns, og det påvirker hjernekjemien og derav følelsene og kroppens fysiologi. F.eks smerter føles sterkere (og dette er reellt, ikke innbilt) og det blir en økt følsomhet for kritikk eller negative følelser hos andre, som forsterker opplevelsen av å være et offer, å være en som alltid er uheldig og ikke opplever positive ting. De sliter også med å danne gode relasjoner, og er ofte ensomme, samt plages av følelser som meningsløshet og/eller at verden skylder de noe. 

Den beste måten å møte negative folk på er kontraintuitiv og kan fremstå ulogisk, nemlig å først bare la de få lov til å klage og syte, lytte oppmerksomt, og deretter bekrefte de negative følelsene deres (men ikke den negative opplevelsen av virkeligheten). I stedet for å si hva de bør gjøre for å bli mer positive, eller følge opp med en ugreiing over alt de burde være takknemlige for,  kan vi legge til rette for samtaler eller samvær som føles mer positivt mens det pågår. Etter å ha bekreftet de negative følelsene en gang, kan vi geleide de bort fra nye runder med klaging, og over på tema som felles interesser eller ting vi liker ved de. Delv om de kan stritte i mot i starten (negative folk klarer ikke å ta innover seg positiv feedback sånn uten videre, negativiteten er deres forsvarsverk og manna i hverdagen), pleier genuin positivitet å smitte over. Jeg jobbet mange år på sykehjem, og  opplevde om og om igjen at "vanskelige og negative" beboere myknet opp og begynte vise andre sider av seg selv, kom gradvis ut av de gamle sporene av fiendtlighet og utrettelig klaging.  Jeg har blitt overrasket mange ganger over hvor mye vakkert og klokt som kan finnes i mennesker som aldri viser den siden av seg selv, bare fremstår kjipe og slemme, når de bare senker guarden og føler seg trygge. Det er riktignok de som er gjennomgående negative og helt uten vilje til å bryte ut av det, og det er en viktig del av det å være positiv også, å erkjenne at det finnes negativitet som ingen kan rokke ved. De som insisterer på å lide, får gjøre det, mens vi finner på andre ting. 

Jeg tenker at de fleste har sikkert nok med å dyrke takknemlighet og øve seg å møte verden med optimisme og et positivt tankesett, for å få bedre liv selv. Når det er på plass, kan man jo ta det et steg videre og forsøke møte negativitet uten å gå i konflikt med den, ja, for positivitetsmisjonærer har det med å forsterke negativitet, om det ikke gir surpompene en følelse av å bli sett og akseptert for følelsene de har i sin virkelighetsforståelse. Skal vi vekke positive følelser i andre mennesker, må de først senke guarden, og den kommer ikke ned frivillig om de føler seg angrepet. Og vi alle er sånn skrudd at det vi føler er sant er mer sant for oss enn det vi blir fortalt er sant, selv om vi logisk sett skjønner greia. Så skal negative folk bli mer positive, må de føle at de har grunn til det, og før de har en erfaring med det, blir det vanskelig. På den andre siden er det svært vanskelig å få en optimist til å bli pessimist, vi ser jo lyspunkter overalt, hehe. 





 

[AnonymBruker]

All menneskelig oppførsel er enten et uttrykk for kjærlighet, eller et rop etter kjærlighet.

 

Anonymkode: 95587...807

[snusmumrikke]

Glemte i farten å nevne det store flertall, som ikke er spesielt negative, men heller ikke takknemlige og flinke til å verdsette det de har og er. 

Vi lever i en tid der vi blir hele tiden matet med forestillingen om at vi trenger "mer", fordi det er store økonomiske interesser i at vi ikke er tilfreds med det vi har.  De har forsket på livskvaliteten til idealister og materialister, og det er helt klart førstnevnte kategori som har det best og trives mest. Likevel er materialisme noe som i samfunnet ansees som mest attraktivt og er veien til suksess og livsglede. Ideen om at det er gjennom ting, status og økonomisk vekst vi vil få de beste livene, er den som fremmes mest og oftest i sosiale medier og andre kanaler for reklame og propaganda. Du skal være litt utenfor boksen, for å ikke ramle i gryta her. 

Om folk flest bli mer takknemlige for alt de har og begynne være fornøyd med seg selv og livet som det er, selv om det ikke hele tiden flikkes på og tilføres noe nytt og bedre, om de fjerner seg fra ideen om at de kan kjøpe seg mer lykke og livsglede, vil det ramme en rekke industrier, produkter og tjenester, og i praksis endre økonomien vår. Jeg ser ikke for meg det, sånn med det første. Jeg er bare glad for at jeg ikke er fanget i følelsen av å alltid måtte ha mer, for det blir aldri nok, med en slik mentalitet. 

Utrolig mange mennesker tenker ikke  selv i det hele tatt, de bare følger strømmen og gjør det som "alle andre gjør", og forstår ikke at årsaken til at de sliter med ting (selvfølelsen, mening i hverdagen, trenger stimulanter som nikotin, alkohol og kaffe for å komme seg gjennom dagene, har problemer med å "finne den rette" og ha varige forhold , sliter med følelsen av å være fattig selv om man har råd til å dekke nødvendige behov osv), handler om innstiling og perspektiv, som de selv kan endre, helt gratis. Hvorfor ikke flere griper sjansen til å få bedre liv, bedre helse og sunnere relasjoner kan man ha mange meninger om, men jeg tror hovedårsaken er mangel på kunnskap, liten selvbevissthet og frykt for å bli sosialt ekskludert om man slutter å oppfører seg som de rundt gjør. 



 

[AnonymBruker]

Enig. Selv elsker jeg omtrent hvert sekund av livet og har bare gode dager.

Så får jeg kjeft av dem som lkke tror på dette😂

Anonymkode: 76cbd...864

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor er folk så negative?

Det finnes helt sikkert mange unntak, men det høres for meg ut som om de fleste folk er veldig krevende. Fokuserer på hva man vil ha eller mangler istedenfor å heller være takknemlig for det man tross alt har.

Jeg også skjønner jo at det ikke er optimalt å feks ikke ha jobb, ha dårlig råd eller være syk, men ville det ikke være bedre for deg selv å være takknemlig for det du faktisk har og bruke energien din på å gjøre det beste ut av det. Det kunne faktisk vært enda verre. 

Min følelse er i alle fall at man blir mye mer harmonisk både med seg selv og de rundt seg om man klarer å være takknemlig og fokusere på det positive i live. Er det andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 42162...68d

fordi de synes de er verdt det. 

Anonymkode: 99111...cfc

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Tusen takk for alle svarene  spennende å lese / høre hva andre tenker. Jeg synes dette er et veldig interessant tema.

@snusmumrikke tusen takk for et langt svar. Spennende tanker du har. du ga meg litt å tenke på

 

Anonymkode: 42162...68d

[AnonymBruker]

Alle er sin egen lykkes smed😊

Anonymkode: 76cbd...864

[snusmumrikke]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Ts her igjen. Tusen takk for alle svarene  spennende å lese / høre hva andre tenker. Jeg synes dette er et veldig interessant tema.

@snusmumrikke tusen takk for et langt svar. Spennende tanker du har. du ga meg litt å tenke på

 

Anonymkode: 42162...68d

Takk for at du reflekterte litt rundt tema og stilte spørsmål rundt det. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvorfor folk er som de er og gjør som de gjør, særlig når de oppfører seg på måter som ikke er bra for de selv. 

Jeg har alltid vært optimistisk av meg, er velsignet med et godt humør og er lett å glede,  og skjønte tidlig at alle er ikke like heldige. Dette er riktignok noe jeg har gått inn for å dyrke, for det er en lett måte å heve standarden på livet, uten å bruke en krone på det. 

Jeg opplever daglig å føle meg intenst takknemlig, ja, kan til og med kjenne bølger av kjærlighet, som følge av sånt som folk flest ikke bryr seg noe om. Det kan være jeg observerer en eldre mann legge en barnevott han finner opp på toppen av en busk så den ikke blir tråkket ned i søla og forelderen lettere kan finne den, eller ser en ung, stotrende gutt tilby å hjelpe en mor nedlesset med varer så hun får barnevogna inn på bussen, eller bare at den kassanasatte lyser opp og gir meg et ekte smil når jeg møter blikket hennes når jeg takker nei for posen hun byr meg, det kan være synet av en skjære som løper av gårde sånn på halv åtte og full fres med en sjokomelk-kartong, eller en stolt treåring som fyller barnehandlevognen i butikken til randen med bananer,  eller, den uvanlig store månen som stiger over fjellet i blåtimen og får asfalten til å glitre mens jeg venter på bussen, eller synet av vinterhagen til naboen som er proppet full av oppblåsbare nisser og snømenn blant blinkende julefigurer og juletrelys i overflod, og mye mye mer, kan vekker en voldsom takknemlighet i meg. Bare det å være et menneske omgitt av mennesker, og kunne observere glede, omtanke og skjønnhet, gitt, gjort og vært som spontane og oppriktige uttrykk for godhet. Å kunne bli rørt og lattermild og myk om hjertet bare ved å være til og oppdage og oppleve frie, freidige og flittige sjeler, gir meg en følelse av å være veldig heldig. Jeg er uendelig glad for å være i stand til å kjenne slektskap med alt som lever, og evner å la andres glede og skjønnhet bli en del av min virkelighet, fylle min hverdag, og røre i mitt indre, emosjonelle liv. Det er en åpenhet og ubetinget kjærlighet som bobler gjennom meg, når verden der ute speiler sånt som jeg kjenner igjen i, og det gir en følelse av å høre til og være en del av noe større, og det i seg selv gir meg mye lykke. Jeg kan ikke forklare det, det må oppleves, og det er helst små barn og mennesker nærmere nitti som skjønner greia når jeg snakker om det. Men alle kan lære seg å bli lykkeligere, om ikke hele tiden, så oftere, og ut av mindre. 
Mange vil aldri prøve en gang, og det er jo trist, for de

Endret 27. november 2023 av snusmumrikke

[AnonymBruker]

@snusmumrikke ja det er det jeg har oppdaget også, man kan lære seg å bli lykkelig. Jeg skjønte det først for ikke så lenge siden.

Men det er jo fantastisk at det er sånn da. At man kan glede seg over små ting og være takknemlig for det man har og at det på mange måter er svaret på alt liksom

Anonymkode: 42162...68d

[AnonymBruker]

folk er negative fordi de føler de er så spesielle. 

Anonymkode: 99111...cfc

[snusmumrikke]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

@snusmumrikke ja det er det jeg har oppdaget også, man kan lære seg å bli lykkelig. Jeg skjønte det først for ikke så lenge siden.

Men det er jo fantastisk at det er sånn da. At man kan glede seg over små ting og være takknemlig for det man har og at det på mange måter er svaret på alt liksom

Anonymkode: 42162...68d

Ja, det er helt fantastisk! 
Og så er det jo en del av livet å ha dager der takknemligheten ikke sitter like løst, der negative følelser og vonde opplevelser tar mer plass, og jeg tenker det er helt greit. Livet svinger, sånn er det bare, og det er ikke hensiktsmessig å kjempe i mot og fornekte at vondt og vanskelig finnes, da blir man fort en slitsom positivitetsaktivist uten kontakt med virkeligheten. Så lenge vi ikke begraver oss i det negative, tar det aldri lang tid før bedre dager kommer, der det er lettere å dyrke de gode følelsene og opplevelsen av takknemlighet igjen. 

Hvordan oppdaget du at man kan lære seg å bli lykkelig? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hvorfor er folk så negative?

Det finnes helt sikkert mange unntak, men det høres for meg ut som om de fleste folk er veldig krevende. Fokuserer på hva man vil ha eller mangler istedenfor å heller være takknemlig for det man tross alt har.

Jeg også skjønner jo at det ikke er optimalt å feks ikke ha jobb, ha dårlig råd eller være syk, men ville det ikke være bedre for deg selv å være takknemlig for det du faktisk har og bruke energien din på å gjøre det beste ut av det. Det kunne faktisk vært enda verre. 

Min følelse er i alle fall at man blir mye mer harmonisk både med seg selv og de rundt seg om man klarer å være takknemlig og fokusere på det positive i live. Er det andre som har noen tanker om dette?

Anonymkode: 42162...68d

Ja jeg har noen tanker om dette. Jeg føler alle skal påpeke at ting er negative uten at det er det. Folk tør ikke være morsomme lengre, da blir man uglesett etter woke kom inn i bildet. Den er enten feil, eller kjedelig får man vite.  

Selv er jeg syk i godt humør. Men opplever ofte at man automatisk blir sett på som en negativ person når man er syk. Jeg vil helst slippe å prate sykdom selv. Men svarer når folk spør, plutselig kan de si at heg er negativ, når jeg svarer på noe,  selv om humøret er godt og ikke klager. 

Så jeg tenker like godt som at folk er blitt mer generelt negative, så er også fordømmming økt, og hverdagshumor sunket. 

Jeg savner vittige mosrommheter fra tiøfeldige. Men de tør jo ikke si noe mer. Legger også mer bånd på meg selv, fotdi folk tåler jo ikke lenger en uskyldig spøk. Uten at de tror du mener noe negativt om dem.

 

Anonymkode: b06cb...0a2

[AnonymBruker]

Tror noen rett og slett er født med et litt pessimistisk temperament. Temparement er jo medfødt. 

Anonymkode: b6d58...837

[AnonymBruker]

snusmumrikke skrev (6 timer siden):

Ja, det er helt fantastisk! 
Og så er det jo en del av livet å ha dager der takknemligheten ikke sitter like løst, der negative følelser og vonde opplevelser tar mer plass, og jeg tenker det er helt greit. Livet svinger, sånn er det bare, og det er ikke hensiktsmessig å kjempe i mot og fornekte at vondt og vanskelig finnes, da blir man fort en slitsom positivitetsaktivist uten kontakt med virkeligheten. Så lenge vi ikke begraver oss i det negative, tar det aldri lang tid før bedre dager kommer, der det er lettere å dyrke de gode følelsene og opplevelsen av takknemlighet igjen. 

Hvordan oppdaget du at man kan lære seg å bli lykkelig? 

Måten jeg oppdaget det på var at gjennom hele livet har jeg vært begravet i masse selvmedlidenhet, hadde ikke jobb, var overvektig og og bare druknet i mine egne problemer liksom.

Så begynte jeg først med trening, så fikk jeg jobb og etterpå så gikk det bare opp for meg at akkurat som jeg må ta ansvar for min egen fysiske helse og økonomi så er det og jeg selv som må ta ansvar for min egen lykke. Hvis ikke jeg gjør det selv er det ingen andre som gjør det heller. Og etterpå så har jeg bare fortsatt med det liksom. Hva med deg da? Hvordan oppdaget du det?

Anonymkode: 42162...68d

[snusmumrikke]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Måten jeg oppdaget det på var at gjennom hele livet har jeg vært begravet i masse selvmedlidenhet, hadde ikke jobb, var overvektig og og bare druknet i mine egne problemer liksom.

Så begynte jeg først med trening, så fikk jeg jobb og etterpå så gikk det bare opp for meg at akkurat som jeg må ta ansvar for min egen fysiske helse og økonomi så er det og jeg selv som må ta ansvar for min egen lykke. Hvis ikke jeg gjør det selv er det ingen andre som gjør det heller. Og etterpå så har jeg bare fortsatt med det liksom. Hva med deg da? Hvordan oppdaget du det?

Anonymkode: 42162...68d

Wow, dette imponerte meg veldig må jeg si, å klare å snu både tankesett og livsstil på den måte, er det veldig får som klarer. Ble skikkelig glad av å lese dette, gir meg håp! Er så mange som virker fastlåst i selvmedlidenhet, og de må jo finne veien ut av det selv, nytter sjelden å si noe. 

Jeg har på en måte alltid vært optimistisk og er lett å glede, selv om jeg har hatt et tungt liv og slitt mye med ettervirkninger av traumer, i form av kroniske, fysiske helseplager. Men jeg har alltid likt tanken på at ansvaret for min lykke ligger hos meg, for selv om det lett kan snus til at det er min skyld at ting er rævva, kan jeg alltid påvirke og gjøre ting for å få det bedre, og er ikke så sårbar for hva andre skulle finne på rundt meg av negativ art. Blir også lettere å sette grenser og bli bevisst egne behov, når en innser at ansvaret for å ha det greit også innebærer å ta vare på seg selv, så vel som andre. 

Men, jeg fikk som deg en boost etter jeg begynte å trene, det  har helt klart økt livskvaliteten og økt lykkefrekvensen. Jeg oppfordrer alle jeg kjenner til å trene, men snakker litt for døve ører. Akkurat der gir jeg meg riktignok ikke, hehe, selv om jeg vanligvis ikke pleier å misjonere stort.  

[AnonymBruker]

@snusmumrikke

Jo takk for det 😊 Jeg er stolt av det selv også.

Som du sier så tror jeg trening er veldig viktig for å føle seg bra. Det tror jeg de fleste kunne hatt nytte av. 

Anonymkode: 42162...68d