Dere som har så godt samliv, eller er skråsikre på at dere ikke godtar annet enn det aller beste fra en partner..

[AnonymBruker]

Hvordan er det egentlig? Å ha det så fantastisk med en mann som blant annet behandler deg som en gudinne hele tiden og drar halve lasset av alt?

Hvordan føles det å ha funnet gull i alle haugene med gråstein?

Noe som virker komplett umulig, forresten, jeg har slått meg til ro med å dele resten av livet med kråkesølvet av en mann jeg har, fordi Disneyprinsen dukket aldri opp.

Jeg har møtt min make, som er like teit som jeg er. Han er innmari dust innimellom, sier ting han ikke mener om han blir sint nok, er håpløst uromantisk og er helt noldus på alt mellom husarbeid og flørting.

Ja, det er egentlig et under at han fungerer i hverdagen, så håpløs kan han være.

Men han får meg til å le! Han er en god pappa som jeg samarbeider godt med. Han holder ut med meg, for jeg kan være ganske håpløs jeg også. 

Ingen irriterer meg mer enn han gjør, men herregud så fantastisk han er innimellom, de dagene jeg kjenner jeg er så heldig som fikk han, tenk at noen forstår meg, ser meg og matcher meg som han kan.

Men hadde noen av oss skrevet på kg i forbannelse over den andre, ville alle dere som hadde pakket snippesken og dratt fordi røde flagg og narssisisme, umodne kvinner og menn, ubrukelige, late og dumme mennesker er ikke noe man skal leve og bo sammen med, fortalt hver av oss at dette ikke er noe man skal finne seg i, hadde dere vært oss så hadde dere gått forlengst. Løpt, tilogmed.

Det må være fint, å føle seg så verdig og tilfeds med seg og sitt, at man bare kan forlate noen som oppfører seg fullstendig uakseptabelt.

 

Jeg merker jeg er litt sarkastisk av meg nå, og tror det kommer frem i teksten.

Vi er mennesker, bare mennesker.

Vi er alle litt narssisister, psykopater, idioter og alt som er kjipt, innimellom.

For vi kan ikke bare være gode. Vi kan ikke alle være best. Ikke hele tiden. Men vi kan jo prøve. Og vil feile. Og prøve igjen.

Jeg er sikker på at selveste moder Theresa hadde pms og var værsyk innimellom. Kanskje et skikkelig troll før kaffen slo inn.

Vi er bare mennesker på godt og vondt, vi må tåle at andre er som oss.

Ikke skal jeg forlate tullingen min fordi han var komplett idiot den gangen. Og jeg håper ikke han vil forlate meg når jeg er komplett idiot neste gang!

 

( Bare så det er sagt, fysisk og psykisk vold er ikke noe vi driver med, sånne ting er umennesklige og veldig god grunn til å komme seg unna).

Anonymkode: 8cc14...410

[AnonymBruker]

Men det er jo mye av dette, ts, som ikke handler om at han «bare er et menneske». 
Han er et menneske som fungerer i en jobb, får man anta? Å planlegge, utføre og kvalitetssjekke husarbeid krever mindre av et «helt vanlig menneske» enn en helt vanlig jobb. Å levere post, sitte i kassa, være lærer etc? Alt vesentlig mer komplekse oppgaver enn «sjekke om tøy behøver vask og utføre». 

Så, nei. Du er ikke sammen med en mann som er «helt håpløs» på husarbeid. Du er sammen med en mann som har valgt å late som om han er udugelig på en latterlig enkel oppgave for å lette sin egen daglige arbeidsbyrde. På bekostning av en person han later som om (får vi anta?) han bryr seg om. Deg. Det er bedrag, ts. Det er ikke «hjelpeløshet». Det er å bevisst skyve hoveddelen av hverdagens oppgaver over på en partner man kan anta er valgt nettopp som - hushjelp. 

Og su kan si det er ok for deg. Du kan si til deg selv og omverden at du, personlig, ikke er verdt en partner som bryr seg tilstrekkelig om deg og ditt beste til å Yasmin andel av oppgaver han mer enn evner håndtere. 

Men jeg, ts, jeg synes du er verdt mer. Jeg synes alle mennesker er verdt mer.

Anonymkode: 769b6...087

[ALB]

Likte denne!

Mannen min er ganske veik og unnvikende. Litt vel tafatt innimellom. Ordinær utseendemessig, og sexlivet halter. Allikevel: Han er hel ved, utrolig snill og tålmodig, en god pappa som står på og gjør det han kan for at vi skal ha det bra sammen. Jeg er innimellom slitsom og skiftende i humøret, litt mer lat når det gjelder praktiske ting enn han er, kan nok mase for mye og ikke slippe ting som plager meg emosjonelt. Da er det greit å ha en mann som er stoisk og bare lar det gå over uten å dvele ved det. Og så er jeg også veldig lojal mot mann og barn, tålmodig når mannen min strever med å kommunisere, og ja - i likhet med mannen min gjør jeg jo også så godt jeg kan.

Sammen på 15. året nå. Hverdagens samliv er ikke himmelstormende, nei. Men det er et ganske fint og givende samliv, som lærer meg mye, allikevel.

 

[AnonymBruker]

Det er fantastisk, jeg blir aldri irritert lenger, og jeg er en irritabel person! 
 

Jeg smiler mer enn jeg noengang har gjort og er mye mindre sliten, fordi jeg faktisk deler alt med en annen nå. Mot å gjøre 2/3 eller mer selv før.

 

De få gangene han er irritert, lar han det ikke gå ut over meg. Han sier unnskyld på forhånd, så sier han at jeg gjør alt bedre ❤️ 

Anonymkode: 8c1b6...3ce

[AnonymBruker]

Jeg regner med at det du vil er å høre at alle andre også har «håpløse» menn som ikke gjør husarbeid og «sier ting de ikke mener». Nei, sånt forhold har ikke jeg og jeg ville ikke ønsket å leve sånn. Men hvis du er fornøyd så er vel alt bra?

Jeg har heldigvis en mann som jeg ikke har noe vondt å si om i deg hele tatt. Tvert i mot. Han gjør meg bare glad.

Anonymkode: 06e07...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvordan er det egentlig? Å ha det så fantastisk med en mann som blant annet behandler deg som en gudinne hele tiden og drar halve lasset av alt?

Hvordan føles det å ha funnet gull i alle haugene med gråstein?

Noe som virker komplett umulig, forresten, jeg har slått meg til ro med å dele resten av livet med kråkesølvet av en mann jeg har, fordi Disneyprinsen dukket aldri opp.

Jeg har møtt min make, som er like teit som jeg er. Han er innmari dust innimellom, sier ting han ikke mener om han blir sint nok, er håpløst uromantisk og er helt noldus på alt mellom husarbeid og flørting.

Ja, det er egentlig et under at han fungerer i hverdagen, så håpløs kan han være.

Men han får meg til å le! Han er en god pappa som jeg samarbeider godt med. Han holder ut med meg, for jeg kan være ganske håpløs jeg også. 

Ingen irriterer meg mer enn han gjør, men herregud så fantastisk han er innimellom, de dagene jeg kjenner jeg er så heldig som fikk han, tenk at noen forstår meg, ser meg og matcher meg som han kan.

Men hadde noen av oss skrevet på kg i forbannelse over den andre, ville alle dere som hadde pakket snippesken og dratt fordi røde flagg og narssisisme, umodne kvinner og menn, ubrukelige, late og dumme mennesker er ikke noe man skal leve og bo sammen med, fortalt hver av oss at dette ikke er noe man skal finne seg i, hadde dere vært oss så hadde dere gått forlengst. Løpt, tilogmed.

Det må være fint, å føle seg så verdig og tilfeds med seg og sitt, at man bare kan forlate noen som oppfører seg fullstendig uakseptabelt.

Jeg merker jeg er litt sarkastisk av meg nå, og tror det kommer frem i teksten.

Vi er mennesker, bare mennesker.

Vi er alle litt narssisister, psykopater, idioter og alt som er kjipt, innimellom.

For vi kan ikke bare være gode. Vi kan ikke alle være best. Ikke hele tiden. Men vi kan jo prøve. Og vil feile. Og prøve igjen.

Jeg er sikker på at selveste moder Theresa hadde pms og var værsyk innimellom. Kanskje et skikkelig troll før kaffen slo inn.

Vi er bare mennesker på godt og vondt, vi må tåle at andre er som oss.

Ikke skal jeg forlate tullingen min fordi han var komplett idiot den gangen. Og jeg håper ikke han vil forlate meg når jeg er komplett idiot neste gang!

Anonymkode: 8cc14...410

Du bestemmer selv hva du vil godta i ditt forhold. Det er jo ditt forhold.

Jeg har 1 episode der jeg vil si at min kjære var komplett idiot. Og jeg vurderte sterkt å slå opp. Men da jeg at han virket ved tanken på å miste meg, og jeg merket at han ikke bagatelliserte eller gjentok det, men tvert imot åpnet opp så vi fikk et mye dypere forholdet etter det, så ble jeg.

Jeg har gjort 1 ting som han virkelig ikke likte. Jeg likte det ikke selv heller. Det var kaos fra livet mitt før ham som han dessverre ble kjent med. Jeg vet han tenkte sitt om meg da. Heldigvis ble han. Nå har jeg ordnet opp og vel så det, og det er veldig synlig at jeg tok tak i det. 

Ellers er det ting begge gjør som den andre ikke er veldig fan av. Men vi har stort sett humor på det. Og ellers prøver vi å gjøre hverandres gode og bedre, ikke bare tåle hverandre men hjelpe hverandre til å bli bedre utgaver av oss selv.

Ps. Moder Theresa hadde sine svin på skogen, utover pms/morgentrøtt. Men det får være debatt for en annen dag.

Anonymkode: 4a5f5...7c5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner poenget ditt TS. Ingen er perfekte. Og ingen av oss er verken Disneyprinser eller Disneyprinsesser. 
 

Jeg er skilt, så jeg vet når et forhold ikke fungerer lenger. Og jeg er i et lykkelig forhold nå. 
 

For meg er det så enkelt: Vil partneren meg vel? Ser han at jeg også har behov? Er han der for meg når jeg trenger han? Syns jeg at han totalt sett er en flott, snill, kjekk, klok og sexy mann som jeg er heldig å ha? Om svaret er ja på punktene over, kan jeg akseptere ganske mange «småfeil». Og strekker meg langt for å være en god kjæreste. 

Anonymkode: 05c3c...a91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Men det er jo mye av dette, ts, som ikke handler om at han «bare er et menneske». 
Han er et menneske som fungerer i en jobb, får man anta? Å planlegge, utføre og kvalitetssjekke husarbeid krever mindre av et «helt vanlig menneske» enn en helt vanlig jobb. Å levere post, sitte i kassa, være lærer etc? Alt vesentlig mer komplekse oppgaver enn «sjekke om tøy behøver vask og utføre». 

Så, nei. Du er ikke sammen med en mann som er «helt håpløs» på husarbeid. Du er sammen med en mann som har valgt å late som om han er udugelig på en latterlig enkel oppgave for å lette sin egen daglige arbeidsbyrde. På bekostning av en person han later som om (får vi anta?) han bryr seg om. Deg. Det er bedrag, ts. Det er ikke «hjelpeløshet». Det er å bevisst skyve hoveddelen av hverdagens oppgaver over på en partner man kan anta er valgt nettopp som - hushjelp. 

Og su kan si det er ok for deg. Du kan si til deg selv og omverden at du, personlig, ikke er verdt en partner som bryr seg tilstrekkelig om deg og ditt beste til å Yasmin andel av oppgaver han mer enn evner håndtere. 

Men jeg, ts, jeg synes du er verdt mer. Jeg synes alle mennesker er verdt mer.

Anonymkode: 769b6...087

Ja, alle mennesker har verdi. Jeg tviler ikke på min heller

Jeg kan si det sånn at jeg krever ikke mer enn jeg selv kan gi.

Vi er forskjellige, og bidrar med det vi er, har og kan. Gjøre så godt man kan med det utgangspunktet man har.

Jeg ville ikke tilgitt svik og utroskap, vold eller noe sånt, men jeg godtar at jeg ikke fikk alt man kan ønske seg i en person. Og jeg er glad for at han også fortsatt vil ha meg som jeg er, og ikke bare den han drømte jeg skulle være.

At han får meg til å le så jeg får vondt i magen, at jeg føler meg helt trygg på et annet menneske og kan være meg selv, stabiliteten, ærligheten, og så mye annet som gjør livet godt å leve.. For meg er det verdt det. Selv om har kan være så teit at jeg sprekker av og til.

Jeg har mye kjærlighet og glede her jeg er, og nyter det. For det meste da.

Jeg kan ikke kaste bort dette fordi jeg skulle hatt en som er perfekt. For tenk om han ville krevd at jeg skulle vært perfekt også, nei- det gidder jeg ikke!

All respekt til de som velger å heller være alene enn å være i noe som er under parr, og fortsatt håper på det beste.

Og heldige dem som har funnet det, og lyckligare kan ingen vara.. Tenk å slippe å ha noen som ikke går dem på nervene avogtil.

Kråkesølv er gull verdt for meg.

Anonymkode: 8cc14...410

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvordan er det egentlig? Å ha det så fantastisk med en mann som blant annet behandler deg som en gudinne hele tiden og drar halve lasset av alt?

Hvordan føles det å ha funnet gull i alle haugene med gråstein?

Noe som virker komplett umulig, forresten, jeg har slått meg til ro med å dele resten av livet med kråkesølvet av en mann jeg har, fordi Disneyprinsen dukket aldri opp.

Jeg har møtt min make, som er like teit som jeg er. Han er innmari dust innimellom, sier ting han ikke mener om han blir sint nok, er håpløst uromantisk og er helt noldus på alt mellom husarbeid og flørting.

Ja, det er egentlig et under at han fungerer i hverdagen, så håpløs kan han være.

Men han får meg til å le! Han er en god pappa som jeg samarbeider godt med. Han holder ut med meg, for jeg kan være ganske håpløs jeg også. 

Ingen irriterer meg mer enn han gjør, men herregud så fantastisk han er innimellom, de dagene jeg kjenner jeg er så heldig som fikk han, tenk at noen forstår meg, ser meg og matcher meg som han kan.

Men hadde noen av oss skrevet på kg i forbannelse over den andre, ville alle dere som hadde pakket snippesken og dratt fordi røde flagg og narssisisme, umodne kvinner og menn, ubrukelige, late og dumme mennesker er ikke noe man skal leve og bo sammen med, fortalt hver av oss at dette ikke er noe man skal finne seg i, hadde dere vært oss så hadde dere gått forlengst. Løpt, tilogmed.

Det må være fint, å føle seg så verdig og tilfeds med seg og sitt, at man bare kan forlate noen som oppfører seg fullstendig uakseptabelt.

 

Jeg merker jeg er litt sarkastisk av meg nå, og tror det kommer frem i teksten.

Vi er mennesker, bare mennesker.

Vi er alle litt narssisister, psykopater, idioter og alt som er kjipt, innimellom.

For vi kan ikke bare være gode. Vi kan ikke alle være best. Ikke hele tiden. Men vi kan jo prøve. Og vil feile. Og prøve igjen.

Jeg er sikker på at selveste moder Theresa hadde pms og var værsyk innimellom. Kanskje et skikkelig troll før kaffen slo inn.

Vi er bare mennesker på godt og vondt, vi må tåle at andre er som oss.

Ikke skal jeg forlate tullingen min fordi han var komplett idiot den gangen. Og jeg håper ikke han vil forlate meg når jeg er komplett idiot neste gang!

 

( Bare så det er sagt, fysisk og psykisk vold er ikke noe vi driver med, sånne ting er umennesklige og veldig god grunn til å komme seg unna).

Anonymkode: 8cc14...410

Moder Teresa var ett godt gammaldags rævhol med dobbeltmoral så det holdt.

Anonymkode: cb1b9...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, alle mennesker har verdi. Jeg tviler ikke på min heller

Jeg kan si det sånn at jeg krever ikke mer enn jeg selv kan gi.

Vi er forskjellige, og bidrar med det vi er, har og kan. Gjøre så godt man kan med det utgangspunktet man har.

Jeg ville ikke tilgitt svik og utroskap, vold eller noe sånt, men jeg godtar at jeg ikke fikk alt man kan ønske seg i en person. Og jeg er glad for at han også fortsatt vil ha meg som jeg er, og ikke bare den han drømte jeg skulle være.

At han får meg til å le så jeg får vondt i magen, at jeg føler meg helt trygg på et annet menneske og kan være meg selv, stabiliteten, ærligheten, og så mye annet som gjør livet godt å leve.. For meg er det verdt det. Selv om har kan være så teit at jeg sprekker av og til.

Jeg har mye kjærlighet og glede her jeg er, og nyter det. For det meste da.

Jeg kan ikke kaste bort dette fordi jeg skulle hatt en som er perfekt. For tenk om han ville krevd at jeg skulle vært perfekt også, nei- det gidder jeg ikke!

All respekt til de som velger å heller være alene enn å være i noe som er under parr, og fortsatt håper på det beste.

Og heldige dem som har funnet det, og lyckligare kan ingen vara.. Tenk å slippe å ha noen som ikke går dem på nervene avogtil.

Kråkesølv er gull verdt for meg.

Anonymkode: 8cc14...410

Vi krever ofte ikke ting av en partner hvis vi opplever at vi selv ikke alltid kan levere. Men dette er også grunnen til at en del går fra partner når de av ulike grunner er blitt tynnere, sterkere, penere, rikere, klokere eller noe annet en ser på som forbedring. En føler at en er blitt bedre -  og fortjener bedre kjæreste. Eller en orker ikke forholde seg til den man var før - og det speilet eksen pleide å være da. 

Anonymkode: 4a5f5...7c5

[AnonymBruker]

Noen feil er utilgivelig, andre bør man tilgi. Hvorvidt man velger å stå i det eller ei kommer kanskje an på:

1) Har den andre gjort utilgivelige feil

2) Er summen av feil større eller mindre enn summen av styrker?

Anonymkode: 0676d...536

[AnonymBruker]

Ingen personer er perfekte. Likevel kan to være perfekte for hverandre. Det betyr ikke at deres samliv er perfekt på alle områder - men at helheten likevel er perfekt for dem.

Jeg var for mange år siden sammen med en mann som mente jeg var perfekt, jeg hadde alltid rett, jeg kunne aldri gjøre feil, jeg var hans gudinne, mente han. Det ble nærmest sykelig fra hans side, han satte meg på en pidestall hvor jeg følte som om jeg satt i bur. Det forholdet kunne aldri ha vart.

Jeg har møtt en mann som  jeg synes er perfekt for meg, men jeg har likevel gangsyn nok til å se at han ikke er perfekt på alle måter. Men han er perfekt for meg på de områdene som er viktige for meg, og de andre sidene er slikt vi sammen greier å kommunisere godt med hverandre om slik at de ikke blir problemer. Det krever at begge to kan kommunisere og er villige til det og også følge opp i handling. Så lenge begge to er det, og vi ser hverandre - så er han herlig uperfekt perfekt... for meg.

 

Anonymkode: 78ad8...657

[Gjest Mannonym20]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hvordan er det egentlig? Å ha det så fantastisk med en mann som blant annet behandler deg som en gudinne hele tiden og drar halve lasset av alt?

Hvordan føles det å ha funnet gull i alle haugene med gråstein?

Noe som virker komplett umulig, forresten, jeg har slått meg til ro med å dele resten av livet med kråkesølvet av en mann jeg har, fordi Disneyprinsen dukket aldri opp.

Jeg har møtt min make, som er like teit som jeg er. Han er innmari dust innimellom, sier ting han ikke mener om han blir sint nok, er håpløst uromantisk og er helt noldus på alt mellom husarbeid og flørting.

Ja, det er egentlig et under at han fungerer i hverdagen, så håpløs kan han være.

Men han får meg til å le! Han er en god pappa som jeg samarbeider godt med. Han holder ut med meg, for jeg kan være ganske håpløs jeg også. 

Ingen irriterer meg mer enn han gjør, men herregud så fantastisk han er innimellom, de dagene jeg kjenner jeg er så heldig som fikk han, tenk at noen forstår meg, ser meg og matcher meg som han kan.

Men hadde noen av oss skrevet på kg i forbannelse over den andre, ville alle dere som hadde pakket snippesken og dratt fordi røde flagg og narssisisme, umodne kvinner og menn, ubrukelige, late og dumme mennesker er ikke noe man skal leve og bo sammen med, fortalt hver av oss at dette ikke er noe man skal finne seg i, hadde dere vært oss så hadde dere gått forlengst. Løpt, tilogmed.

Det må være fint, å føle seg så verdig og tilfeds med seg og sitt, at man bare kan forlate noen som oppfører seg fullstendig uakseptabelt.

 

Jeg merker jeg er litt sarkastisk av meg nå, og tror det kommer frem i teksten.

Vi er mennesker, bare mennesker.

Vi er alle litt narssisister, psykopater, idioter og alt som er kjipt, innimellom.

For vi kan ikke bare være gode. Vi kan ikke alle være best. Ikke hele tiden. Men vi kan jo prøve. Og vil feile. Og prøve igjen.

Jeg er sikker på at selveste moder Theresa hadde pms og var værsyk innimellom. Kanskje et skikkelig troll før kaffen slo inn.

Vi er bare mennesker på godt og vondt, vi må tåle at andre er som oss.

Ikke skal jeg forlate tullingen min fordi han var komplett idiot den gangen. Og jeg håper ikke han vil forlate meg når jeg er komplett idiot neste gang!

 

( Bare så det er sagt, fysisk og psykisk vold er ikke noe vi driver med, sånne ting er umennesklige og veldig god grunn til å komme seg unna).

Anonymkode: 8cc14...410

Amen

[AnonymBruker]

Du er fornøyd med partneren din. Du har dermed ingen rett til å kritisere de som ikke trives.

Anonymkode: 7f999...06d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du er fornøyd med partneren din. Du har dermed ingen rett til å kritisere de som ikke trives.

Anonymkode: 7f999...06d

Hva har jeg rett til da mener du?

Anonymkode: 8cc14...410

[AnonymBruker]

Det er da utrolig mye mellom "Disneyprinsen" og "gråsteinmannen" da 😅

Alle kan feile og ikke være på "sitt beste" hele tiden. Det gjelder både kvinner og menn. Men at ingen er "perfekt" kan selvfølgelig ikke være noen unnskyldning for gjentagende dårlig oppførsel. Man trenger ikke "ta til takke" med gråstein hvis den bare ender opp som en klamp rundt foten. Da tenker jeg mer i retning av de kvinnene her inne som er helt utmattet, frustrert og utslitt over menn som gjentagende og over tid lemper nesten alt av husarbeid over på henne, gjør minimalt med barna, forlanger å leve som singel ungkar, osv. Det handler ikke om å "føle seg så verdig og tilfeds med seg og sitt, at man bare kan forlate noen som oppfører seg fullstendig uakseptabelt", for det er faktisk helt ok å ville forlate noen når de oppfører seg fullstendig uakseptabelt, og ihvertfall hvis de fortsetter med det.

I et forhold som skal vare må man akseptere at verken en selv eller partneren er feilfri, og det må være både gi og ta fra begge. Vi kan nok alle være litt "dust" innimellom 😅. Men det er stor forskjell på en liten feiltakelse av og til, og gjentagende dritt.

Anonymkode: 82da7...f08

[røverdatteren]

Feil

Endret 27. november 2023 av røverdatteren
Feil

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke klart en perfekt mann. Perfekt finnes ikke, kun de som later som, og også gjerne forventer at JEG skal late som ovenfor andre.

Både jeg og de kjærestene jeg har hatt, er "vanlige". Håret mitt ser ikke ut, og bor i en hestehale. Motepolitiet har sendt ut etterlysning på meg. Vi gjør husarbeide begge to. Det er fortsatt et par hybelkaniner under sofaen, og en løkbit på kjøkkendisken som unnslapp kjøkkenkluten. Av og til er vi gretne, av og til sier vi dumme ting, og sier unnskyld etterpå.

De fleste som får narsissist-diagnoser etter seg her, er ikke normale, greie folk. Med mindre TS overdriver fordi hun er steik forbanna, og kanskje skulle ventet noen timer før hun raste fra seg på KG.

Det kan være folk som brøler og skriker fittekjærring og "syk i hodet" fordi middagen ikke var ferdig, eller hun lurte på hvem han fikk snap-melding fra hele tiden. Det kan være folk som slenger TS i veggen, stjeler, har sex med henne mot hennes vilje. Etc.

Anonymkode: bc291...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.11.2023 den 14.08):

Jeg hadde ikke klart en perfekt mann. Perfekt finnes ikke, kun de som later som, og også gjerne forventer at JEG skal late som ovenfor andre.

Både jeg og de kjærestene jeg har hatt, er "vanlige". Håret mitt ser ikke ut, og bor i en hestehale. Motepolitiet har sendt ut etterlysning på meg. Vi gjør husarbeide begge to. Det er fortsatt et par hybelkaniner under sofaen, og en løkbit på kjøkkendisken som unnslapp kjøkkenkluten. Av og til er vi gretne, av og til sier vi dumme ting, og sier unnskyld etterpå.

De fleste som får narsissist-diagnoser etter seg her, er ikke normale, greie folk. Med mindre TS overdriver fordi hun er steik forbanna, og kanskje skulle ventet noen timer før hun raste fra seg på KG.

Det kan være folk som brøler og skriker fittekjærring og "syk i hodet" fordi middagen ikke var ferdig, eller hun lurte på hvem han fikk snap-melding fra hele tiden. Det kan være folk som slenger TS i veggen, stjeler, har sex med henne mot hennes vilje. Etc.

Anonymkode: bc291...37a

Nei jeg mener ikke narssisist som noe annet enn litt egoistisk, selvsentrert og ubetenksom avogtil.

Og ikke psykopat, men mer som 3-åring som ikke får viljen sin sinne; altså en smule irrasjonelt og høylytt.

Altså noe helt mennesklig og uperfekt, men ikke diagnose-fælt eller hva jeg kan kalle det. 

Jeg har full forståelse for at det er mye som er for vanskelig å leve med, det er ikke det jeg snakker om.

Jeg tenker på det som er normalt og A4, for jeg liker å tro at det er det som er mest vanlig, og at vi er helt vanlige.

Hadde noen slengt meg i veggen, stjålet fra meg eller voldtatt meg, ville jeg politianmeldt vedkommende. Noe jeg tror er helt vanlig å gjøre i sånne tilfeller.

Og at folk sliter seg ut og går på veggen pga partner, tror jeg ikke er helt vanlig det heller. Folk drar lasset sammen, på de måtene de kan.

Anonymkode: 8cc14...410

[AnonymBruker]

Jeg var heller singel i 11 år enn å være sammen med noen bare for å være sammen med noen. Å gjett om det var verdt det, å vite min egen verdi, å ha selvrespekt, selvkjærlighet, å ikke ta til takke. Jeg har møtt mannen med stor M. Han er alt jeg håpte å finne å enda mer jeg ikke en gang visste jeg trengte. Vi har det så inderlig fint sammen, både oss to og som en familie med mine/dine. 

Det er så spennende tid der man vever sammen hverdagene våre, finner ut veien videre sammen, våger å håpe å drømme. Ett år har gått, og jeg håper vi får mange mange flere.

En ting er sikkert. Begynner det å skrante, nærheten og de gode samtalene forsvinner, øye for hverandre dabber av, skjevhet i bidraget til hjem og hverdag, krangler, dårlig kommunikasjon, utroskap (av alle slag), bli tatt for gitt, skremt, ropt til, herset med, devaluert, +++++ så er det snakk om å ordne opp og komme seg på rett kurs igjen, ellers så går jeg videre. Livet er for kort rett og slett til å leve årevis på akkord med seg selv.

Anonymkode: 63e92...472