Kutte kontakt med familie

[AnonymBruker]

Har lest mange tråder her om folk som har kuttet kontakten med vanskelige familiemedlemmer. Men har noen kuttet kontakt med familiemedlemmer der forholdet var veldig godt, før det brått oppstod et enkeltstående problem/tillitsbrudd over noe viktig? Som var for viktig til å la det gå?

Anonymkode: f981f...414

[AnonymBruker]

Ja, jeg. Men når den ene viktige tingen dukket opp, så ble det også lettere å se alle småting som hadde vart i mange år. 

Anonymkode: 80f7a...53c

[AnonymBruker]

Jeg kuttet nylig kontakten med mine foreldre, og jeg skulle nesten ønske jeg hadde hatt "én viktig ting" å skylde på, men det har jeg ikke. Min bror spurte meg hva som var grunnen for et så drastisk tiltak, men jeg kunne ikke peke på bare én konkret ting. I stedet var det én og én byrde som til slutt veltet hele lasset, men jeg kan ikke sitte og ramse opp alt dette. 

Det er kanskje litt som et ekteskap: "lett" å gå dersom partneren har gjort én fatal handling, men vanskelig å gå når det er mange småting som bygger seg opp til noe stort. Husker folk gravde veldig da jeg gjorde det slutt med eksen, og folk ville vite om det var utroskap eller mishandling inni bildet (det var det ikke). Folk vil ha en enkel forklaring å forholde seg til, for det kompliserte blir for mye.

Anonymkode: a7746...c18

[AnonymBruker]

Jeg har lært er veldig vanskelig kutte kontakt med familie. En dag vil de komme opp igjen og alt kutte kontakt vil være forgjeves. Det er bedre å heale med å snakke sammen og ordne opp. Gå eventuelt til familieterapaut og få hjelp. Det er en grunn at familieterapauter finnes. Bruk de, mer enn å velge enkleste måte. Alle part vokser mer av å ikke kutte kontakt, men lære seg akseptere hverandre som de er og få til en harmoni.

Anonymkode: 464b1...e8d

[AnonymBruker]

Ja, men tillitsbruddet var én side av problemet. Relasjonen ble ødelagt fordi vedkommendende som brøt tilliten ikke selv tok tak i situasjonen for å reparere, unngikk å svare, bagatelliserte og ble provosert av å ikke få definerer hendelsesforløpet etter sin egen hukommelse uten innvendiger. Man skulle tro tillitsbruddet ikke betød noe sammenlignet med sviket det var å bli utfordret med noens ærlige opplevelse. Jeg har leste at psykisk uhelse ofte rammer "stille" familier, noe jeg kan forstå. Noen ganger er stillheten harmoni, andre ganger vitne det om at enkelte familiemedlemmer skremmer resten til stillhet, fordi åpenheten ikke tåles.

 

Anonymkode: dc524...b79

[AnonymBruker]

On 11/28/2023 at 5:10 PM, AnonymBruker said:

Man skulle tro tillitsbruddet ikke betød noe sammenlignet med sviket det var å bli utfordret med noens ærlige opplevelse. 

Anonymkode: dc524...b79

Skjønner hva du mener. Vondt når det ikke er noen anger eller empati,  men raseri fordi temaet blir tatt opp. Har du noen anelse hvorfor personen reagerte slik? 

Anonymkode: f981f...414

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet kontakt med familie. Det var jeg nødt til, og savner ikke vedkommende i det hele tatt. Det var giftig og destruktivt, fra jeg var barn. Det var også voldelig. Er nå også i en ny situasjon, mange år etter, som er meget vanskelig. Men per dags dato er ikke kontakten kuttet. Men den er såpass vanskelig at jeg tror jeg bør trekke meg ut. Tenker at det må være sånn en periode fremover, også får man se hva tiden bringer. Har prøvd og prøvd, stilt opp på alle måter. Også økonomisk. Men jeg føler meg bare brukt og dum som fortsetter og prøve, når vedkommende ikke gir noe tilbake, annet enn meget dårlig oppførsel. Blir skuffet gang på gang. Kanskje vedkommende egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det er sårende, og provoserende, med tanke på hvor mye jeg har stilt opp.. men jeg må nok bare akseptere at ting er som de er, og at kanskje ikke alle forhold er verdt og bevare. Må nok begynne å leve mitt liv, uten å stå på pinne for denne personen og dette forholdet. 

Anonymkode: 4cb97...d40

[AnonymBruker]

Veldig trist å lese om brutte familierelasjoner. Jeg er heldig som har hatt gode foreldre. Har også ting jeg har irritert meg over med foreldrene mine, og sikkert de med meg også. 
Men en bør kanskje gå noen runder med seg selv før en tar et så drastisk valg. Er man skuffet over noe? Er det for å straffe de? Hvordan har man det i livet ellers? 
Enkelte må kutte for å få et godt liv selv, men det skal ekstremt mye til for å bryte kontakt med familien min. Klarer ikke se det for meg en gang. Hadde mine barn kuttet ut meg, hadde det vært et livs sorg 

Anonymkode: 96d9e...64b

[AnonymBruker]

Når noen endelig har klart å kutte kontakten med sin nærmeste familie, så kan jeg garantere deg at de har prøvd alt annet først. 😅 

Den biologiske familien er utrolig sentral for mennesket. Å velge det bort skal mye til, men noen gjør det når begeret har rent over i flere år.

Anonymkode: 903ac...513

[AnonymBruker]

Jeg har en toxic mor. Hun har vært sjalu på meg helt siden jeg fikk kjæreste, eller skal man si sjalu på min nåværenede mann. Sett han som en konkurrent. Prøvd å gi han personlighetstrekk som han ikke har, snakket dritt, og med en gang jeg har sagt tilbake eller reagert så sier hun at han kontrollerer meg og bestemmer jeg ikke får snakke med henne😅 Det er så banalt egentlig. Uansett det er en av grunnene til at jeg begynte å få nok av henne. Hele livet hver gang jeg har sagt mot henne eller ikke er enig så har hun skyldt på noen andre, for hun er jo bare snill og grei. Før var det søsteren min liksom som fikk meg til å tenke sånn om henne. Hun har behandlet meg som jeg var en hjerneløs, stakkarslig person uten egne meninger. Hun er rasistisk, ekstreme meninger om alt og sitter å messer om disse snevre interesseområdene sine hele tiden, samt snakker dritt om alle hun kjenner. Eller tåredryppende historier om hvor forferdelig hun har blitt behandlet. Oppfører man seg ikke som hun ønsker så blir det guilt-tripping og sammenlikninger hvor bra barna de alle venninnene hennes er, og hun stakkars har så forferdelige barn. Nå har jeg forsøkt å kutte henne i nesten to år men hun fortsetter å sende random meldinger, enten anklagende om hvor jævlig datter jeg er eller plutselig sånn glad i deg❤️. Og så neste melding hvor forferdelig datter jeg er igjen😅 Har sagt jeg kan ha kontakt om hun går i terapi og jeg ser vesentlige endringer i måten hun kommuniserer på. Men det synes hun var latterlig. Hun er jo den perfekte mor. Hun blir bare urettferdig behandlet. Hun prøver å infiltrere svigerforeldrene mine for å legge press på meg om å gjenoppta kontakten, de samme svigerforeldrene hun snakker dritt om hele tiden. Hun manipulerer resten av familien til å synes synd i henne, men samtidig vil ingen av de selv ha mye med henne å gjøre (feks dra på overnatting eller feire jul med henne). Jeg prøver å ignorere alt dette men er til tider slitsomt å hele tiden bli påminnet henne. Uansett er livet vesentlig bedre nå som jeg slipper forholde meg til alt det negative hun pøser ut hele tiden. Arveløs eller ei😅 Hun kunne bare brukt tiden på terapi men nekter... 

Anonymkode: 2f257...cee

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå har jeg forsøkt å kutte henne i nesten to år men hun fortsetter å sende random meldinger, enten anklagende om hvor jævlig datter jeg er eller plutselig sånn glad i deg❤️. Og så neste melding hvor forferdelig datter jeg er igjen😅 

Anonymkode: 2f257...cee

Vet du egentlig hva 'kutte' betyr?

Anonymkode: 8a583...925

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet du egentlig hva 'kutte' betyr?

Anonymkode: 8a583...925

Jeg svarer ikke på meldinger👍

Anonymkode: 2f257...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.11.2023 den 21.01):

Skjønner hva du mener. Vondt når det ikke er noen anger eller empati,  men raseri fordi temaet blir tatt opp. Har du noen anelse hvorfor personen reagerte slik? 

Anonymkode: f981f...414

Det blir bare spekulasjoner, men jeg tro det handler om at vedkommende ikke hadde vonde hensikter, og synes at det er urettferdig å få negativ tilbakemelding på noe hen opplevde at "bare ble sånn". Det kan også tenkes at hen ikke har gode erfaringer med å si unnskyld, ved at det ikke har ført noe godt med seg tidligere. Og/eller at vedkommendes ikke takler det å ikke strekke til, og går i forsvar fremfor å tåle å ikke strekke til. Uansett årsak, bidrar det ikke til tillit eller tilgivelse, dessverre. 

Anonymkode: dc524...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2023 den 10.51):

Jeg har en toxic mor. Hun har vært sjalu på meg helt siden jeg fikk kjæreste, eller skal man si sjalu på min nåværenede mann. Sett han som en konkurrent. Prøvd å gi han personlighetstrekk som han ikke har, snakket dritt, og med en gang jeg har sagt tilbake eller reagert så sier hun at han kontrollerer meg og bestemmer jeg ikke får snakke med henne😅 Det er så banalt egentlig. Uansett det er en av grunnene til at jeg begynte å få nok av henne. Hele livet hver gang jeg har sagt mot henne eller ikke er enig så har hun skyldt på noen andre, for hun er jo bare snill og grei. Før var det søsteren min liksom som fikk meg til å tenke sånn om henne. Hun har behandlet meg som jeg var en hjerneløs, stakkarslig person uten egne meninger. Hun er rasistisk, ekstreme meninger om alt og sitter å messer om disse snevre interesseområdene sine hele tiden, samt snakker dritt om alle hun kjenner. Eller tåredryppende historier om hvor forferdelig hun har blitt behandlet. Oppfører man seg ikke som hun ønsker så blir det guilt-tripping og sammenlikninger hvor bra barna de alle venninnene hennes er, og hun stakkars har så forferdelige barn. Nå har jeg forsøkt å kutte henne i nesten to år men hun fortsetter å sende random meldinger, enten anklagende om hvor jævlig datter jeg er eller plutselig sånn glad i deg❤️. Og så neste melding hvor forferdelig datter jeg er igjen😅 Har sagt jeg kan ha kontakt om hun går i terapi og jeg ser vesentlige endringer i måten hun kommuniserer på. Men det synes hun var latterlig. Hun er jo den perfekte mor. Hun blir bare urettferdig behandlet. Hun prøver å infiltrere svigerforeldrene mine for å legge press på meg om å gjenoppta kontakten, de samme svigerforeldrene hun snakker dritt om hele tiden. Hun manipulerer resten av familien til å synes synd i henne, men samtidig vil ingen av de selv ha mye med henne å gjøre (feks dra på overnatting eller feire jul med henne). Jeg prøver å ignorere alt dette men er til tider slitsomt å hele tiden bli påminnet henne. Uansett er livet vesentlig bedre nå som jeg slipper forholde meg til alt det negative hun pøser ut hele tiden. Arveløs eller ei😅 Hun kunne bare brukt tiden på terapi men nekter... 

Anonymkode: 2f257...cee

Da blokkerer du henne. Ta ansvar for eget liv, og sett grenser.

Anonymkode: 758c1...34b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Da blokkerer du henne. Ta ansvar for eget liv, og sett grenser.

Anonymkode: 758c1...34b

Jeg har tatt det opp tidligere. Av diverse årsaker må vi ha en overfladisk "kontakt". Men orker ikke utbrodere ting her.

Anonymkode: 2f257...cee