Venn mistet barn, jeg mista litt empati for alle andre

[AnonymBruker]

For tre år siden mistet en god venninne barnet sitt på 2 år brått og uventet. Jeg har vært tett på hele situasjonen og det har gitt meg et perspektiv på livet som rett og slett blir litt usympatisk. 
 

Akkurat nå er eksempelet alle de som er i mediene og snakker om hvor grusomt det er at barna ikke får julegave fordi de ikke har råd. Vel, de HAR barna sine. De aner ikke hvor heldig de er. Et annet eksempel er at alle dumme ting folk krangler om provoserer meg så ekstremt. Akkurat nå har svigemor og svigersøster en opphetet diskusjon om hva som skal bli julemiddagen. Hvem bryr seg. Det er bare dumme detaljer i livet. 
 

Jeg har rett og slett mista litt medfølelse for folk/fått et litt annet (og for stort) perspektiv på livet. Og det begynner faktisk bli et problem, for dette er jo sånn folk flest er. De klager på småting og små dumme ting blir til krangler. 
 

men jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte med det.

Anonymkode: d18d6...a68

[AnonymBruker]

Du kan tenke at relasjoner ikke kan fungere hvis man har en konkurranse om hvem som skal ha det verst. Alles problemer må kunne telle. Hvis folk opplever at du setter folk i bås hvor noen har verdige problemer og andre skal holde kjeft, så blir du en person andre ikke gidder å forholde seg til.

At du ikke har empati med folk på Facebook er ikke et problem, det går ikke utover noen.

Anonymkode: b6e33...4e2

[AnonymBruker]

Jeg forstår tankegangen din, ts, for perspektivet mitt ble virkelig snudd opp-ned da min mann fikk kreft tidlig i 30-årene. Vi hadde små barn da, og min mann forsto plutselig at han kanskje ikke skulle få se barna vokse opp. Jeg får klump i halsen bare av å tenke på det. Alle andre problemer og issues ble små og ubetydelige, og det var surrealistisk å f eks sitte på jobben og høre kollegaer snakke om hvor trist det var for barna at det ikke ble snø i jula. Jeg tenkte for meg selv at "det er enda tristere for et barn at dette kan bli siste jul med sin far". Sa det ikke høyt, men ble jo litt avmålt ift andres små og store problemer.

Mannen min overlevde kreften, og vi bestemte oss for å gi litt mer blaffen i ubetydelige problemer og heller gjøre mer av det i livet som gir oss glede. Jeg har omsorg for andre, men er nok litt avmålt i forhold til at folk ikke har råd til å dra på ferie, kjøpe de dyreste gavene osv. Gidder ikke lenger sette meg inn i andres personlige og tårevåte historie, for det har egentlig ingenting med mitt eget liv å gjøre. Prioriterer meg og mine nærmeste, for det gjør meg glad. Vet aldri når min siste dag her på jorden blir.

Anonymkode: 9b84b...f51

[Ytdhd]

Jeg er både enig og uenig med deg på samme tid, TS. Dette blir en "du kan ikke klage for andre har det verre"-tankegang. Såklart er det ubeskrivelig mye verre å miste et barn enn å ikke kunne gi gaver til jul, men å ikke kunne gi gaver kan ikke være veldig kjekt det heller- og det er heller ikke småting og ikke et godt eksempel på hva du mener synes jeg.

Men hva gjelder småting i hverdagen er jeg helt enig med deg, mye av det man krangler om i livet er helt unødvendig. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg har opplevd mye alvorlig sykdom i familien og har lært at de som virkelig har det ille, de holder kjeft. De som klager og sutrer er Lise (30) som brakk fingeren i skibakken eller Ole (50) som frivillig har spist seg til dia 2. Men du hører ikke noe sutring fra Kari (30) som fikk påvist eggstokkreft da babyen hennes var seks måneder gammel. Jeg er uempatisk mot folk som klager på idiotiske småting, jeg ser ned på dem og jeg unngår dem så langt jeg kan. Og jeg har ikke tenkt å forandre meg. 

Anonymkode: 94143...bd0

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt likt da barnet mitt ble akutt og alvorlig syk, men så vidt overlevde. Må leve med senskader etter sykdommen resten av livet og kommer mest sannsynlig ikke til å få et vanlig liv. I starten hadde jeg problemer med folk som klagde over alt mulig. Men sånn var jeg litt før også, syns mange ikke ser lengre enn sin egen nesetipp. Men så kom medfølelsen også for andres mindre problemer etter hvert tilbake. Folk har jo bare seg selv å sammenligne med, på en måte, så det som blir smått for noen kan være et reelt problem for andre. Man kan ende opp med å føle seg litt fjern fra andre om man syns alt folk klager over er idiotisk. Men så klart, det er noe med om folk klager over småting med litt humor eller om alt bare er dritt og andre sin feil i tillegg.

Anonymkode: 4bb6c...182

[AnonymBruker]

Jeg følte det også litt sånn da jeg mistet en av mine nære, men heldigvis opplevde jeg at empatien vendte gradvis tilbake. Nå setter jeg faktisk pris på at også jeg selv er istand til å ergre meg over egentlige filleting, det er et tegn på at man har begynt å leve igjen. 

Anonymkode: f317d...a94

[Nymphadora]

Vi opplever situasjoner i vårt liv relativt etter våre egne erfaringer. Så noe som kan virke som en bagatell for deg, kan oppleves veldig tungt for en annen som (heldigvis) ikke har samme erfaring. Det er jo bare å se tilbake til hvordan enkelte ting man opplevde som ungdom der og da føltes som om verden skulle rase sammen, men om man ser tilbake på det med mer livserfaring var det en bagatell. 

Skal vi slutte å legitimere hverandres følelser fordi noen andre har det verre? Det vil jeg si er å ta mange steg i feil retning.

Samtidig kan jeg ikke la være å påpeke at økonomiske problemer på ingen måte er en bagatell. 

[Hannah80]

Nymphadora skrev (4 minutter siden):

Vi opplever situasjoner i vårt liv relativt etter våre egne erfaringer. Så noe som kan virke som en bagatell for deg, kan oppleves veldig tungt for en annen som (heldigvis) ikke har samme erfaring. Det er jo bare å se tilbake til hvordan enkelte ting man opplevde som ungdom der og da føltes som om verden skulle rase sammen, men om man ser tilbake på det med mer livserfaring var det en bagatell. 

Skal vi slutte å legitimere hverandres følelser fordi noen andre har det verre? Det vil jeg si er å ta mange steg i feil retning.

Samtidig kan jeg ikke la være å påpeke at økonomiske problemer på ingen måte er en bagatell. 

Enig i dette. Flott innlegg🥰

[AnonymBruker]

Jeg har det slik om alle som sutrer over å ha opplevd 1 eller 2 SA. Det er enden på livet, de skal tatovere den «døde» babyen på kroppen sin og babyen de får etterpå er en «regnbuebaby». Også har vi bestevenninna mi: 10 SA og 1 dødfødsel før hun fikk et levende barn. Da kan man snakke om regnbuebaby, og da har man min sympati også. Men å miste «babyen» i uke 4 og grine over det månedsvis etterpå? Spar meg.

Anonymkode: d1476...2d2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har det slik om alle som sutrer over å ha opplevd 1 eller 2 SA. Det er enden på livet, de skal tatovere den «døde» babyen på kroppen sin og babyen de får etterpå er en «regnbuebaby». Også har vi bestevenninna mi: 10 SA og 1 dødfødsel før hun fikk et levende barn. Da kan man snakke om regnbuebaby, og da har man min sympati også. Men å miste «babyen» i uke 4 og grine over det månedsvis etterpå? Spar meg.

Anonymkode: d1476...2d2

Hjelpes meg for noen folk i denne tråden. Tror TS kan trøste seg med at hun neppe er den minst empatiske her inne tross alt. 

Anonymkode: f317d...a94

[AnonymBruker]

Det er dessverre mange som opplever å miste et barn. Være seg sykdom, ulykke eller krig. Det er ikke til å begripe hvordan det må føles, og selvfølgelig fortjener de nærmeste både støtte og empati i bøtter og spann, og ikke glemmes.

Så er det, det nære da. Det man lever i selv som gir en annen sorg. De som beskriver de gruer seg til høytider pga økonomi. Det er mulig å ha empati for flere, om annet en annen empati.

Jeg skjønner veldig godt dette har gått innpå deg, ts, som har vært tett på. Jeg tror også den følelsen av og ikke strekke til er mer merkbart med sosiale medier, men det aller, aller viktigste for barn er ikke størrelsen på julegaven eller om ribba er bra, det er å få vokse opp i trygge og gode omgivelser. 

Anonymkode: b364d...012

[AnonymBruker]

Jeg jobber innen et fagområde hvor jeg møter barn utsatt for det verste av det verste av blant annet sine foreldre eller andre voksenpersoner. Det gir et perspektiv på livet og mine barns oppvekst jeg nok ikke hadde hatt uten denne erfaringen fra jobb. Så heldige vi er. Bryr meg ikke om barna ikke har den nyeste iPhonen eller dyre merkeklær, for å si det sånn. Mye blir ubetydelige bagateller i den store sammenhengen.  Har heller ikke noe sympati for klaging fra barna om alt de stadig ønsker seg som «alle andre» har. 
 

Reaksjonen din høres helt normal ut, ts. 

Anonymkode: 40d9d...397

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg jobber innen et fagområde hvor jeg møter barn utsatt for det verste av det verste av blant annet sine foreldre eller andre voksenpersoner. Det gir et perspektiv på livet og mine barns oppvekst jeg nok ikke hadde hatt uten denne erfaringen fra jobb. Så heldige vi er. Bryr meg ikke om barna ikke har den nyeste iPhonen eller dyre merkeklær, for å si det sånn. Mye blir ubetydelige bagateller i den store sammenhengen.  Har heller ikke noe sympati for klaging fra barna om alt de stadig ønsker seg som «alle andre» har. 
 

Reaksjonen din høres helt normal ut, ts. 

Anonymkode: 40d9d...397

Enig. Ts er helt normal. Har vært og er vel i sammenlignbar situasjon som ts. Har det likedan. Han som har mistet barnet sitt, min nærstående, har det også sånn. 
«Jeg har opplevd det verste, ingenting kan skade meg nå».

Anonymkode: dc182...a21

[AnonymBruker]

Medfølelse med andre har aldri vært en vanskelig øvelse for meg, selv om jeg har opplevd ganske så grusomme ting selv.

Det verste man har opplevd er det verste man har opplevdt. Inntil man opplever noe verre.

Men det er slett ikke sikkert at opplevelsen er så ulik, selv om opplevelsene er det.

Jeg tenker at man bygger opp kompetanse på å stå i vonde ting. Det er en trøst, om enn liten, at man har opplevd verre ting før.

Anonymkode: 8f2f2...378

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt TS, derfor tør jeg aldri å klage på noe. Da babyen mitt lå på sykehus med 50/50 sjanse for å overleve så sa jeg bare "det går bra" om noen spurte, for det er ALLTID noen som har det verre der ute. 

Anonymkode: 921d8...97c

[AnonymBruker]

Så glad jeg er for at jeg ikke er som mange av dere! Min familie har opplevd å stå i noe av det groveste og jævligste mennesker kan oppleve, det har gjort meg til et bedre menneske mest av alt. Det er så mange som sier at «men det jeg opplever kan jo ikke sammenlignes med det dere har opplevd» jo det kan det for sinne, sjokk, traumer, sorg osv er individuelt og opplevelser kan ikke sammenlignes for vi har forskjellige forutsetninger for å håndtere kriser. En familie som lever på fattigdomsgrensa står i en konstant stress-situasjon over lang tid, en som plutselig oppleves inntekts tap og kanskje familien oppløses og hus må selges er jo dramatisk for de det gjelder, det å miste noen man har kjær uventet er sjokk og bitterheten kan være stor, å miste et barn til barnevernet kan være handlingslammende osv… min sorg er min, men jeg klarer fint å føle for andres sorg og fortvilelse selv om det skulle være at man ikke har råd til å kjøpe julegave!

Anonymkode: 34dbf...7ec

[Kontorotta]

Det finnes alltid noen som har det verre. Det betyr ikke at det er feil å sørge over mindre ting. Det må også være lov å klage litt over vær, hva som skal spises til jul, om man har råd til gave til barna eller ikke. Om man opplever en SA tidlig, så må det være lov å sørge over dette, selv om andre har mistet 10.

Vi er også alle forskjellige. Og man herdes over tid. Der det for enkelte er filleting andre klager over, er det for de som klager en reel følelse. 

 

 

 

[Kontorotta]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Så glad jeg er for at jeg ikke er som mange av dere! Min familie har opplevd å stå i noe av det groveste og jævligste mennesker kan oppleve, det har gjort meg til et bedre menneske mest av alt. Det er så mange som sier at «men det jeg opplever kan jo ikke sammenlignes med det dere har opplevd» jo det kan det for sinne, sjokk, traumer, sorg osv er individuelt og opplevelser kan ikke sammenlignes for vi har forskjellige forutsetninger for å håndtere kriser. En familie som lever på fattigdomsgrensa står i en konstant stress-situasjon over lang tid, en som plutselig oppleves inntekts tap og kanskje familien oppløses og hus må selges er jo dramatisk for de det gjelder, det å miste noen man har kjær uventet er sjokk og bitterheten kan være stor, å miste et barn til barnevernet kan være handlingslammende osv… min sorg er min, men jeg klarer fint å føle for andres sorg og fortvilelse selv om det skulle være at man ikke har råd til å kjøpe julegave!

Anonymkode: 34dbf...7ec

Så flott skrevet. Du fikk frem mine tanker så mye bedre enn meg. 🙂 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Skjønner deg godt TS, derfor tør jeg aldri å klage på noe. Da babyen mitt lå på sykehus med 50/50 sjanse for å overleve så sa jeg bare "det går bra" om noen spurte, for det er ALLTID noen som har det verre der ute. 

Anonymkode: 921d8...97c

Min opplevelse også. Når folk kom med "jeg kjenner ei som mistet barnet sitt til kreft" som svar til meg da jeg nevnte mannens kreft, sluttet jeg å fortelle om hva som foregikk. Det hadde vært verre for meg dersom barnet mitt fikk kreft; inderlig mye verre, men "heldigvis" slapp vi unna med at mannen fikk det. Betyr ikke at det ikke gjorde vondt for det om. Folk har en tendens til å finne frem en enda mer tårevåt historie, uten at det hjelper godt for noe.

Anonymkode: 9b84b...f51