Gravid - mannen sier jeg har vært mye negativ

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg har blitt svært følsom i graviditeten, og klarer ikke ta krangler og diskusjoner like rolig som jeg har pleid å gjøre (altså prosessere de logisk i hodet uten å være så følsom) Føler for å være alene etterpå hver gang, for å kunne gråte ut (pleide sjeldent å gråte før gravid). Ble veldig såret her om dagen da både jeg og mannen hadde hatt en dårlig dag, og plutselig tar han opp noe på kvelden. Han syntes jeg hadde vært så negativ, også litt før jeg ble gravid. Han mente da at typ 80% av dagen i 4+ måneder har jeg bare vært negativ.  Jeg vet at jeg har vært mer negativ enn jeg har pleid (har oftest fått høre at jeg har vært irriterende positiv av både han og venner tidligere), så jeg sa jo at det skal jeg ta til meg og jobbe med, men det sårer å få høre at man typ har vært en negativ kjerring i flere måneder uten at han har sagt noe før. 
 

Kan nevnes at jeg går på AAP og hadde lyst og energi til å starte å jobbe igjen rett før jeg ble gravid, og at det ble litt tilbakeslag når jeg plutselig ble mye trøtt og sliten igjen pga graviditet (selv om vi prøvde lenge og det var ønsket). Jeg har også vært stresset ang, skulle gjerne fått jobba slik at jeg hadde fått mer i foreldrepenger. 
 

Er det flere enn meg her som er gravide eller har vært og kjenner seg igjen i å ta sånt veldig personlig? 🥺

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

Du tar det personlig fordi det er personlig. Det er ikke unormalt eller urimelig å bli trist av en slik tilbakemelding fra sin kjære. Ta det til deg, og jobb med hvorfor du har en negativt tankemønster. Da får du det bedre, og de rundt deg.

Anonymkode: e5c8c...810

[AnonymBruker]

Du må jo bare ta deg sammen egentlig. Du har fått tilbakemelding på hva du må jobbe meg og så får du ta det til etteretning. Ubalanse og dårlig humør er en forklaring, ikke en unnskyldning.

Anonymkode: f2aff...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du tar det personlig fordi det er personlig. Det er ikke unormalt eller urimelig å bli trist av en slik tilbakemelding fra sin kjære. Ta det til deg, og jobb med hvorfor du har en negativt tankemønster. Da får du det bedre, og de rundt deg.

Anonymkode: e5c8c...810

Ts her. Takk for tilbakemelding. Godt å høre at det er noe man kan være litt lei seg for. 

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må jo bare ta deg sammen egentlig. Du har fått tilbakemelding på hva du må jobbe meg og så får du ta det til etteretning. Ubalanse og dårlig humør er en forklaring, ikke en unnskyldning.

Anonymkode: f2aff...736

Ts her. Som du leser over står det at jeg har sagt jeg skal ta det til meg og jobbe med det. Ville egentlig bare høre om det er andre som har erfaring med graviditet og det å ta sånne ting personlig. Men takk for pekefingeren ☝🏼

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

Graviditetshormoner kan være beintøffe å ha i kroppen og i tillegg har du den skuffelsen mtp å komme ut i jobb. Jeg tror det lureste er å snakke med jordmor om dette og gjerne ta med din mann også så han kan forstå hva som skjer i kroppen din. Dette er tøft for deg og det er tøft for ham. Det er som å leve med pms dag ut og dag inn. Snakk sammen om hvordan dere kan løse dette. Jeg hadde dette når jeg var gravid med første mens med andre var det null problem.

Anonymkode: 56e3c...2bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men her handler det jo heller mer om at du må snu på måten du behandler mannen din på. Hvis han går dag etter dag å hører på negative deg, ja da skjønner jeg at han sprekker 

Anonymkode: b1f05...c49

Ts her. Men du vet jo ingenting om hva jeg har gjort eller skal gjøre for å endre på det? 
jeg spør ikke etter måter å være mindre negativ på fordi det er ikke det som er problemet. Jeg har fått tilbakemelding på det og skal jobbe med det, og vet hvordan. Mannen min har også kunnet sagt ifra om dette før, å gå 4+ måneder uten å si ifra er verken gøy for han eller meg. Men det har han tatt til seg.
 

Jeg ønsket bare her å se om dette er noe andre kjenner seg igjen i å være så følsom og sårbar, da dette er ikke noe jeg er vandt med i det hele tatt. 

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Graviditetshormoner kan være beintøffe å ha i kroppen og i tillegg har du den skuffelsen mtp å komme ut i jobb. Jeg tror det lureste er å snakke med jordmor om dette og gjerne ta med din mann også så han kan forstå hva som skjer i kroppen din. Dette er tøft for deg og det er tøft for ham. Det er som å leve med pms dag ut og dag inn. Snakk sammen om hvordan dere kan løse dette. Jeg hadde dette når jeg var gravid med første mens med andre var det null problem.

Anonymkode: 56e3c...2bd

Tusen takk for støtte og tips. Skal helt klart ta det opp med jordmor, og da gjerne alene. 
Var hos jordmor for to uker siden og da tok ho opp dette med følelser og humørsvingninger som gravid, det var veldig deilig at noen med helsefaglig bakgrunn fortalte om det foran mannen. Det er forståelig at det er vanskelig for de å sette seg inn i det, bare veldig frustrerende for gravide å føle å ikke bli forstått. 

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

Ta med mannen til en samtale med jordmor, dere trenger og se hverandre. Du er gravid, han er jo ikke det. Mens dere kan få hjelp til og takle dette begge to med gode verktøy. Ellers blir jo alt alene lagt på deg. Jeg har sjeldent vært sur og vanskelig i graviditeten, men keg har aldri hatt noen pms heller. Så tror nok det er viktig at han får litt info om hva graviditet kan gjøre med hormoner i ubalanse og det og være en støttende partner ikke en som bare du er sur og vanskelig. Og du kan få hjelp til og snu litt den negative trenden. Gjør du ikke det, kan dette ødøegge forholdet deres, så kom dere til jordmor fortere en svint. Mulig du kan få tettere oppfølgning ned støttende samtaler med jordmor. Men dette er også en jobb for 2, men begge må endre seg. 

Anonymkode: 46eff...986

[AnonymBruker]

Jeg tror du må ha noen å prate med. Kanskje er det noen bekymringer aom gjør deg negativ eller lignende. Jordmor kan være et sted å starte- mulig de har også tilbud av psykolog på helsestasjonen. Er ikke så greit å gå rundt å ikke ha det bra, det kan også påvirke tiden du skal få babyen. Jeg merker selv at jeg er mer negativ, er i 5.mnd. og tenker at jeg skal gjøre noe med det, redd for å gå på en vegg til slutt. Lykke til TS ikke hold det inne i deg heller.

Anonymkode: f7916...40d

[katties]

Nei, jeg ble ganske logisk og mindre følsom under graviditet, men skjønner jo at det kan være en vanskelig situasjon, både mtp. at man ikke har jobb (og det kan være veldig lenge til man får), da også mister det sosiale ved jobben, erfaring, penger fra jobb, penger under permisjon, og så er det hormoner fra graviditeten, og kanskje også andre graviditetssymptomer som gjør at man ikke føler seg greit.

I situasjoner der man ikke kan gjøre så mye så må man egentlig bare gjøre det man kan: er det mulig å lete etter jobb? Jobbe litt deltid? Spare penger? Legge en plan for hvordan klare seg på det man har? Deretter må man prøve å huske at man kan ikke gjøre mer enn man kan. Har man gjort alt man kan ift situasjonen man er i, så er det ikke mer man kan gjøre. Finn ut hva du blir irritert av - kan det faktisk være ting som må gjøres noe med? Jeg stressa f.eks. fordi jeg brukte mye tid på å sette med inn i hvordan man skal håndtere babyer, mens mannen ikke gjorde, og jeg følte at jeg tok mye mer ansvar enn han for ting vi BEGGE må kunne. 

BTW, enig at det er noen jævla bitchy og ufølsom kommentarer her. De er sikkert ikke gravide, men jækla negative for dét. Påstår at andre har skylda for å være negative, og er negative selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tror du må ha noen å prate med. Kanskje er det noen bekymringer aom gjør deg negativ eller lignende. Jordmor kan være et sted å starte- mulig de har også tilbud av psykolog på helsestasjonen. Er ikke så greit å gå rundt å ikke ha det bra, det kan også påvirke tiden du skal få babyen. Jeg merker selv at jeg er mer negativ, er i 5.mnd. og tenker at jeg skal gjøre noe med det, redd for å gå på en vegg til slutt. Lykke til TS ikke hold det inne i deg heller.

Anonymkode: f7916...40d

Ts her. Ja jeg tenker det selv etter fine tilbakemeldinger her inne, at jeg må få pratet med jordmor. Har slitt med angst og periodevis depresjon siden barneskolealder (har gått i behandling flere ganger til info) , så det er kanskje ikke så rart at hormoner kan virke inn der?  Men så føles det ikke ut som jeg er deprimert eller på vei, ift hvordan det har vært før. Sliter ikke med selvmordstanker og mørke tanker nå, føler bare det er vanskelig å være positiv når man ikke er i godt humør og er sliten mesteparten av dagen 🙃 

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ts her. Ja jeg tenker det selv etter fine tilbakemeldinger her inne, at jeg må få pratet med jordmor. Har slitt med angst og periodevis depresjon siden barneskolealder (har gått i behandling flere ganger til info) , så det er kanskje ikke så rart at hormoner kan virke inn der?  Men så føles det ikke ut som jeg er deprimert eller på vei, ift hvordan det har vært før. Sliter ikke med selvmordstanker og mørke tanker nå, føler bare det er vanskelig å være positiv når man ikke er i godt humør og er sliten mesteparten av dagen 🙃 

Anonymkode: 09d4a...c26

Jordmor er ikke psykolog. Her mener det at du trenger å snakke med en psykolog. Ikke bruk jordmor til slikt

Anonymkode: b1f05...c49

[AnonymBruker]

katties skrev (11 minutter siden):

Nei, jeg ble ganske logisk og mindre følsom under graviditet, men skjønner jo at det kan være en vanskelig situasjon, både mtp. at man ikke har jobb (og det kan være veldig lenge til man får), da også mister det sosiale ved jobben, erfaring, penger fra jobb, penger under permisjon, og så er det hormoner fra graviditeten, og kanskje også andre graviditetssymptomer som gjør at man ikke føler seg greit.

I situasjoner der man ikke kan gjøre så mye så må man egentlig bare gjøre det man kan: er det mulig å lete etter jobb? Jobbe litt deltid? Spare penger? Legge en plan for hvordan klare seg på det man har? Deretter må man prøve å huske at man kan ikke gjøre mer enn man kan. Har man gjort alt man kan ift situasjonen man er i, så er det ikke mer man kan gjøre. Finn ut hva du blir irritert av - kan det faktisk være ting som må gjøres noe med? Jeg stressa f.eks. fordi jeg brukte mye tid på å sette med inn i hvordan man skal håndtere babyer, mens mannen ikke gjorde, og jeg følte at jeg tok mye mer ansvar enn han for ting vi BEGGE må kunne. 

BTW, enig at det er noen jævla bitchy og ufølsom kommentarer her. De er sikkert ikke gravide, men jækla negative for dét. Påstår at andre har skylda for å være negative, og er negative selv. 

Ts her. Tusen takk for gode råd. Jeg søker på jobber som også passer etter permisjon (er vernepleier og kan ikke lenger jobbe turnus, så det er litt begrenset arbeidsmarked der). Skal også jobbe noen timer i uka som støttekontakt når bilen min blir fikset. Håper det gir litt mer i hverdagen. Men er litt vanskelig med graviditet og å søke ny jobb syntes jeg, man føler jo at man lurer arbeidsgiver også må man få permisjon fra jobben etter noen måneder. Ikke en idell situasjon for noen som får lett dårlig samvittighet. 
 

Når du sier det, ift å fikse mye som mannen ikke fikser, så gjør jeg mye av forarbeidet før baby kommer. 
Jeg har ansvar for økonomien, så det er jeg som må begrense pengebruk og be mannen om det for å få spart. Jeg som leter daglig etter billige, brukte babyting eller ting vi generelt trenger, jeg som setter meg inn i fødsel og tips når baby er kommet. Jeg som må ta intiativ til å vaske. Jeg må minne mannen på det meste han selv ikke syntes er gøy å gjøre, som kan være alt i fra å søke på jobber til å spørre faren sin om hjelp til å isolere et rom. Mannen har Adhd og det gjør at han generelt ikke ser ting som burde bli gjort, og jeg må minne på og spørre om han kan gjøre ting. Det har vært et samtaleemne flere ganger i graviditeten, for jeg føler på at jeg er morra hans når jeg må spørre om ting som skal gjøres, og da må jeg passe på å spørre på en fin måte ellers blir det fort sur stemning. Som ikke alltid er lett når man er følsom til tusen og forventer mer hjelp i denne tiden uten å måtte spørre 😅   
 

Mannen gjør andre ting da, så er ikke slik at han ikke gjør noe. Han henter ved, skifter dekk på bilen, handler om det er noe som mangler utenom ukeshandling, forer hundene og katten, etc. 

 

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jordmor er ikke psykolog. Her mener det at du trenger å snakke med en psykolog. Ikke bruk jordmor til slikt

Anonymkode: b1f05...c49

Det er jordmor selv som har sagt jeg skal ta opp sånt med henne. Og at ho hjelper meg videre om jeg trenger mer hjelp. Har gått til psykolog mange ganger og tror ikke det nødvendigvis er det jeg trenger nå. Jeg er begeistret for baby og gleder meg til tiden som kommer. Men at det er andre ting i livet som gjør meg periodevis stressa, er helt klart. 

Anonymkode: 09d4a...c26

[AnonymBruker]

Jordmor kan nok henvise til terapaut eller psykolog. Jeg utviklet en veldig redsel for å miste nummer tre etter en sen spontanabort i svangerskapet før. Fortalte til jordmoren at jeg ikke greide å glede meg eller håpe at det skulle gå bra, og at jeg konstant følte på en redsel for at babyen i magen var død. Hun sa jeg kunne få 5 eller 6 timer gratis samtale med terapaut/psykolog, men vi ble enige om å vente, og "angsten" slapp heldigvis taket. 

For mange blir følelsene forsterket når man er gravid og man blir ekstra sårbar. 

Anonymkode: c9e49...36a

[AnonymBruker]

Hei du Enig i at han kunne ha tatt det opp tidligere. Mannen min kan også være litt sånn, han tenker i sitt hode at han skal holde ut og ikke legge sten til byrden. Men så bygger det seg opp til han bare ikke klarer å la være å ta det opp. Så. Kanskje ta en prat om at han bør ta opp ting og problemer tidlig og på en fin måte, i stedet for å la det gå og bygge seg opp til det kommer som surt oppgulp?

Anonymkode: 8222d...274

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jordmor er ikke psykolog. Her mener det at du trenger å snakke med en psykolog. Ikke bruk jordmor til slikt

Anonymkode: b1f05...c49

Det er selvfølgelig relevant for jordmor. Jordmødre er viktige for å fange opp tilfeller av svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon. Jordmor henviser jo videre dersom det går ut over hennes kompetanseområde, men lavterskel samtaler om psykisk helse i svangerskapet er selvfølgelig noe jordmor kan ta.

Anonymkode: 8222d...274

[AnonymBruker]

Utifra det du skriver, er du jo ganske negativt. Du er ikke syk, du er gravid. Veldig rart de fleste før til jobb, barn og svangerskap samtidig. Og i tilegg ekteskap. Ja, det er mye hormoner i svangerskap. Men ingen grunn til å gjøre seg til offer eller helt at du gjør alt. I stedenfor å snakke med mannen din, snakker du ned han. Forstår han blir irritert og sur. Du som skal føde, og du trenger ikke drasse med han i fødselstips. Og baby er ikke etter en bok. Du får den babyen du får. Enten får du kolikk barn, eller sove barn. Og ingen babyer følger bøkene. Chill litt mer, vær en bedre kjæreste og sett pris på det han gjør. Og vis omsorg og omtanke. Jeg har født fem barn, og vet godt hva svangerskap innebærer. Og selv vært trøtt, sliten, spydd o månedsvis, hatt alle sykdommer hver eneste gang, men likevel stått på for familien min og de andre barna vi har. Og tatt vare på mannen og. Ja, jeg er nok veldig negativt og kritiserende selv, til tider. Og jeg ser mannen er møk lei. Men samtidig, han står opp med meg om nettene med lille selv om han skal jo jobb, han avlaster meg når han kommer hjem, han lager kaffe til meg om morningen og jeg til han etter jobb. Jeg lager middag så han kan kose seg med lille. Og jeg kan ivareta andre barn, og omvendt. Men likevel, så føler jeg at det er mye for meg og og næger. Igjen, chill. Nyt svangerskap. Liten pris å betale for premien. Bare vent til babyen kommer, da flyter det neste 🤣! Mannen og jeg har en avtale, hver fredag nesten er mine kvelder og natt jeg kan sove helt ut uten å stå opp. Da jeg ikke ammer, nyter jeg litt vin når ungen er i senga og sover og er for meg selv på eget rom noen timer før æ koble helt ut og bare være med. Snakker med venninner på FaceTime gjerne, orker ikke besøke folk fysisk. Og fikk nylig klage på jeg har ikke gitt mannen nok oppmerksomhet, og det har han rett i så har hentet meg inn. 

Anonymkode: ca10f...e73

[Blåttvann]

Hvis du sier at mannen din har sagt at du har vært for positiv før så er det jo ikke sikkert at du faktisk er negativ men bare ikke like positiv som før?

Ingen her kan si noe om hvor negativ eller ikke du er, det kan vi ikke vite, så det er rart at folk skriver at du må skjerpe deg. Kanskje det er mannen din som må tåle at du ikke er den superoptikjempefantafenomenalistiske kvinnen du alltid har vært. Ikke sikkert du tok den referansen, men det spiller ingen rolle.

Ingen her kan si at det er du som må skjerpe deg når vi ikke vet om du faktisk er negativ eller bare ikke sprudlende glad.