Samvær med barn etter 2 år med alvorlig sykdom

[AnonymBruker]

Hei alle,

Nå har jeg kommet til ett punkt hvor jeg virkelig behøver noen "objektive synspunkt" på situasjonen min/vår. Er rådvill da jeg føler venner/familie/bekjente ikke er habil nok til å gi et helt objektivt og rettslig korrekt synspunkt - jeg trenger rett og slett meninger som er helt uavhengig av noe ting annet.

Derfor går jeg ganske detaljert til sak, for å få gode svar: (og derfor skriver jeg også anonymt)

Saken er slik; (og ja, jeg har også dialog med mekling/barnevernet uten at dem egentlig kan gjøre særlig mye.

Eg og min eksmann har en datter sammen, hun er 11 år nå. Vi gikk ifra hverandre for omtrent 6 år siden. Da jeg regelrett egentlig hadde vært alene med datteren vår allerede i 2 år (da får var borte de fleste dager i måneden pga nytt firma pluss en ekstra reisejobb) - det endte med at forholdet vårt "døde" og vi gikk hver for oss. Hadde de første årene fin kontakt - feiret jul sammen, fant på ting sammen, ect. Men så kom vi til det punktet hvor nye kjærester kom inn i bildet. Dette året valgte jeg også å dra 2 mnd til Hellas for å jobbe i en flyktningleir, pappaen til vår datter så at dette gikk helt fint - fordi han fikk også mye hjelp til diverse "avlastning" fra min familie dersom han trengte det. Så jeg laget en "reise-kalender" til vår datter, og jeg dro. Kom tilbake. Alt var fint. Året etter dro jeg tilbake til samme flyktningeleiren i Hellas, men denne gangen bare for 3 uker i den perioden min eksmann uansett hadde 2 uker ferie med jenten. Men dette året ble jeg også utsatt for ett grovt overgrep/voldtekt, da jeg var på jobb i Athen. Etter dette har jeg slitt med temmelig alvorlige PTSD-diagnoser , hvor jeg enkelte ganger fikk flashbacks og panikkanfall helt ut av det blå - som "lyn fra klar himmel" regelrett. Dette hendte noen ganger mens jeg hadde min datter hjemme, og etter disse par gangene ble jeg så livredd for at det skulle skje igjen at jeg overlot hovedomsorgen til pappaen for en periode. I denne perioden har han også funnet seg en ny samboer, bygget nytt hus, og etablert ett nytt og godt liv. Og det er fint. Men det jeg hele tiden fikk høre fra min datter i starten (fordi vi har alltid har hatt daglig kontakt på telefon selvom jeg har vært syk) - men hun forteller at; "pappa sier jeg ikke skal høre på mamma" - og jeg VET at ham/dem manipulerer henne. Nå har jeg vært innlagt og behandlet for alvorlig PTSD i over ett år, men er nå mye bedre og nesten helt uten PTSD symptomer, men det jeg merker er at min datter er blitt "motarbeidet" når det kommer til å gjenopprette 50/50 foreldreskap som vi hadde tidligere. Pappen vil ikke dette, han vil ha henne på fulltid, fordi han og den nye samboeren har begge barna da på fulltid. Og han gir ikke eneste en dråpe innsats for at jeg og datter skal få tilbake samværet. Han, slik jeg tolker det, direkte motarbeider det. Jeg har ved flere anledninger spurt om jeg kan komme ut til dem, for å levere noe eller bare si hei. Jeg har også forsøkt andre muligheter, som f.eks at jeg henter datter hjemme hos pappa og går en tur på museum, kino, shopping, eller whatever. Hun sier alltid; "jeg vet ikke, du må nesten spørre pappa"

HVA skal jeg tenke/gjøre rundt dette? Ja, jeg har vært alvorlig syk i 2 år,men skal jeg da miste alle rettigheter til å i det hele tatt komme å hente min datter for ett 2 timer?! Det rabler for meg. Jeg har hatt hovedansvaret for henne siden den dagen hun ble født, men etter 2 år med sykdom skal dette bare elimineres?

Jeg er så svak og jeg ønsker aldri konflikter, derfor vet jeg ikke heller hva jeg bør gjøre. Men ærlig talt ,min datter er manipulert og jeg er ekskludert.

Jeg må bare understreke atter en gang at *****(datter) og meg har kontakt daglig og hun tømmer seg ut med hver minste lille detalj for meg. Med andre ord; Ja vi har ett veldig åpent forhold. MEN; hver gang jeg spør om jeg skal komme hente henne/treffe henne - så er svaret "du må nesten høre med pappa"

Skal jeg ha blitt trafatt alle mine "rettigheter" når det kom muner til min egen datter fordi jeg har vært syk?! Hva bør jeg gjøre nå, hvilke rettigheter har jeg? Det er jo tydelig at pappen har manipulert henne til å minimere kontakt med meg,en HVA gjør jeg?!? Uten å gå rettens gang. Hvilke rettigheter har jeg som morz ærlig talt, dette er helt absurd 🤯❤️ send hjelp 😅

 

Anonymkode: 565a7...b66

[AnonymBruker]

Det er barnet som har rett til samvær med begge sine foreldre, så ta utgangspunkt i det. Har du forsøkt å be om et møte på familievernkontoret som et første steg? Kan du få en bekreftelse fra dine behandlere på hvordan status er for deg nå? Jeg tror ikke dere bør gå rett over på 50-50 når far nå har hatt hovedomsorgen og du akkurat har vært alvorlig syk. Men en gradvis opptrapping av samvær. 

Dersom det ikke fører frem å komme til enighet, eventuelt ved hjelp av familievernkontoret, ville jeg kontaktet en advokat for videre råd. 

Anonymkode: 3c1c5...d0d

[AnonymBruker]

Her ville jeg tatt et møte med en advokat med dette som spesialitet og fått vite rettighetene mine og få råd om prosessen videre. Du trenger ikke si til barnefar at du har snakket med advokat, er mest for å hjelpe deg med å legge en plan. 
 

god ide i innlegget over med å få et møte på familievernkontoret som del av prosessen.

Anonymkode: d1a00...5b7

[AnonymBruker]

Er datteren din manipulert eller er hun redd og far ser det og prøver å ta hensyn? Det er jo ganske tøffe ting hun har vært gjennom også som følge av dette, det er ikke gitt at det er det beste for henne å gå rett tilbake 50/50 med alt det innebærer av livsendringer. At du sier at dere kan snakke om alt og hun likevel henviser til faren når du foreslår samvær kan like gjerne handle om hennes usikkerhet. Som det sies over her - det er hennes rettigheter som skal være i fokus her.

Anonymkode: 45a38...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er datteren din manipulert eller er hun redd og far ser det og prøver å ta hensyn? Det er jo ganske tøffe ting hun har vært gjennom også som følge av dette, det er ikke gitt at det er det beste for henne å gå rett tilbake 50/50 med alt det innebærer av livsendringer. At du sier at dere kan snakke om alt og hun likevel henviser til faren når du foreslår samvær kan like gjerne handle om hennes usikkerhet. Som det sies over her - det er hennes rettigheter som skal være i fokus her.

Anonymkode: 45a38...170

Selvsagt er hun redd, hun er livredd for å se mammaen sin i panikkanfall igjen. Men det var verken spørsmålet mitt her eller hensikten med innlegget, som du sikkert kan se om du leser på nytt. Og her har det aldri vært snakk om at man skal gå direkte tilbake til 50/50. Men gradvis. Men nå motarbeides jeg alt, og det er dét som i hovedsak er problemstillingen.

Anonymkode: 565a7...b66

[AnonymBruker]

Er barnefar villig til å møtes for å snakke om situasjonen og legge en plan for mer samvær? 

Anonymkode: d1a00...5b7

[AnonymBruker]

Dra på familievernkontoret 

Anonymkode: 7a127...030

[AnonymBruker]

Datter har jo rett, hun eller du  må jo snakke med faren, du kan ikke avtale samvær direkte med datter om så det er for å ta henne med på kjøpesenteret to timer. Klart dere må ha en avtale om slikt, og den avtalen er mellom deg og far. 
 

Anonymkode: c31e6...c0c

[AnonymBruker]

Huff. Jeg har hatt en mor som var psykotisk, og det var veldig ødeleggende for min tillit til henne. Barn klarer ikke relatere seg eller forstå psykisk sykdom, ei heller tilgi pga dette. 

Tipper din datter er litt utrygg på deg, så har far sagt at hun skal henvise til han. Og så kjemper han kanskje ikke din sak, men det betyr ikke at han manipulerer. 

Du sier dere snakker sammen hver dag. Barn er utrolig lojale. Sikker på at datteren din er trygg på deg nå? Sånn egentlig? 

Anonymkode: 317e3...2ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei alle,

Nå har jeg kommet til ett punkt hvor jeg virkelig behøver noen "objektive synspunkt" på situasjonen min/vår. Er rådvill da jeg føler venner/familie/bekjente ikke er habil nok til å gi et helt objektivt og rettslig korrekt synspunkt - jeg trenger rett og slett meninger som er helt uavhengig av noe ting annet.

Derfor går jeg ganske detaljert til sak, for å få gode svar: (og derfor skriver jeg også anonymt)

Saken er slik; (og ja, jeg har også dialog med mekling/barnevernet uten at dem egentlig kan gjøre særlig mye.

Eg og min eksmann har en datter sammen, hun er 11 år nå. Vi gikk ifra hverandre for omtrent 6 år siden. Da jeg regelrett egentlig hadde vært alene med datteren vår allerede i 2 år (da får var borte de fleste dager i måneden pga nytt firma pluss en ekstra reisejobb) - det endte med at forholdet vårt "døde" og vi gikk hver for oss. Hadde de første årene fin kontakt - feiret jul sammen, fant på ting sammen, ect. Men så kom vi til det punktet hvor nye kjærester kom inn i bildet. Dette året valgte jeg også å dra 2 mnd til Hellas for å jobbe i en flyktningleir, pappaen til vår datter så at dette gikk helt fint - fordi han fikk også mye hjelp til diverse "avlastning" fra min familie dersom han trengte det. Så jeg laget en "reise-kalender" til vår datter, og jeg dro. Kom tilbake. Alt var fint. Året etter dro jeg tilbake til samme flyktningeleiren i Hellas, men denne gangen bare for 3 uker i den perioden min eksmann uansett hadde 2 uker ferie med jenten. Men dette året ble jeg også utsatt for ett grovt overgrep/voldtekt, da jeg var på jobb i Athen. Etter dette har jeg slitt med temmelig alvorlige PTSD-diagnoser , hvor jeg enkelte ganger fikk flashbacks og panikkanfall helt ut av det blå - som "lyn fra klar himmel" regelrett. Dette hendte noen ganger mens jeg hadde min datter hjemme, og etter disse par gangene ble jeg så livredd for at det skulle skje igjen at jeg overlot hovedomsorgen til pappaen for en periode. I denne perioden har han også funnet seg en ny samboer, bygget nytt hus, og etablert ett nytt og godt liv. Og det er fint. Men det jeg hele tiden fikk høre fra min datter i starten (fordi vi har alltid har hatt daglig kontakt på telefon selvom jeg har vært syk) - men hun forteller at; "pappa sier jeg ikke skal høre på mamma" - og jeg VET at ham/dem manipulerer henne. Nå har jeg vært innlagt og behandlet for alvorlig PTSD i over ett år, men er nå mye bedre og nesten helt uten PTSD symptomer, men det jeg merker er at min datter er blitt "motarbeidet" når det kommer til å gjenopprette 50/50 foreldreskap som vi hadde tidligere. Pappen vil ikke dette, han vil ha henne på fulltid, fordi han og den nye samboeren har begge barna da på fulltid. Og han gir ikke eneste en dråpe innsats for at jeg og datter skal få tilbake samværet. Han, slik jeg tolker det, direkte motarbeider det. Jeg har ved flere anledninger spurt om jeg kan komme ut til dem, for å levere noe eller bare si hei. Jeg har også forsøkt andre muligheter, som f.eks at jeg henter datter hjemme hos pappa og går en tur på museum, kino, shopping, eller whatever. Hun sier alltid; "jeg vet ikke, du må nesten spørre pappa"

HVA skal jeg tenke/gjøre rundt dette? Ja, jeg har vært alvorlig syk i 2 år,men skal jeg da miste alle rettigheter til å i det hele tatt komme å hente min datter for ett 2 timer?! Det rabler for meg. Jeg har hatt hovedansvaret for henne siden den dagen hun ble født, men etter 2 år med sykdom skal dette bare elimineres?

Jeg er så svak og jeg ønsker aldri konflikter, derfor vet jeg ikke heller hva jeg bør gjøre. Men ærlig talt ,min datter er manipulert og jeg er ekskludert.

Jeg må bare understreke atter en gang at *****(datter) og meg har kontakt daglig og hun tømmer seg ut med hver minste lille detalj for meg. Med andre ord; Ja vi har ett veldig åpent forhold. MEN; hver gang jeg spør om jeg skal komme hente henne/treffe henne - så er svaret "du må nesten høre med pappa"

Skal jeg ha blitt trafatt alle mine "rettigheter" når det kom muner til min egen datter fordi jeg har vært syk?! Hva bør jeg gjøre nå, hvilke rettigheter har jeg? Det er jo tydelig at pappen har manipulert henne til å minimere kontakt med meg,en HVA gjør jeg?!? Uten å gå rettens gang. Hvilke rettigheter har jeg som morz ærlig talt, dette er helt absurd 🤯❤️ send hjelp 😅

 

Anonymkode: 565a7...b66

Det ee fint ar du har god kontak5 med din datter. Men som du sier du har vært alvorlig psykisk syk. Selv om din datter er glad i deg kan hun også være redd og utrygg med deg fysisk alene.  Så jeg skjønner ikke egentlig at du forventer at du etter en periode med store vansker, du har fått orden på. Bare plutselig skal komme tilbake og forvente 50/50% deling. Dette behøver faktisk ikke værw at din datter er manipulert,  men at hun er redd for fysisk samvær. Og at hun føler trygghet og stabilitet der hun er.

Selvsagt tør hun ikke si det til deg. Og jeg syntes heller ikke dette er b

Noe du skal mase på henne om.

Her må du se ring fra din datters side og din ex sin side. Og snu spm litt på hodet, om du ville helt uten videre gått med på 50/50 deling om det var du var din ex og du nå sto i hans sko.

Det tar sekunder å rive ned en vegg som inneholder, trygghet, tilitt og ro. Og det tar lang tid å bygge det opp igjen.

Selvfølgelig sier din datter at hun vil bo med deg. Og det er ikke jug, men hun kan ikke det på den måten du krever nå.

Unnskyld meg men du høres også litt egoistisk ut, og er mest optatt av hva du vil og hva du føler. Men glemmer at du må  ise til din datter og din ex at du faktisk er frisk og klarer rollen som mor. Og den må du bygge opp saktw men sikkert igjen. Ikke spør din datter om samvær men din ex. Om hun vil.

Har du ekte kjærlighet til ditt barn, så bør henes trygghet og stabilitet bety mest, og mye mer enn hvor hun bor og hvor mye.

Maser du om dette nå, skyver du også evnt samarbeid med ex bort pgså

Anonymkode: ed42c...9a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Selvsagt er hun redd, hun er livredd for å se mammaen sin i panikkanfall igjen. Men det var verken spørsmålet mitt her eller hensikten med innlegget, som du sikkert kan se om du leser på nytt. Og her har det aldri vært snakk om at man skal gå direkte tilbake til 50/50. Men gradvis. Men nå motarbeides jeg alt, og det er dét som i hovedsak er problemstillingen.

Anonymkode: 565a7...b66

Du skriver ingenting om hvordan han motarbeider deg. Å si til et barn at de ikke skal høre på en  alvorlig psykisk syk mor med flashbacks og panikkanfall høres i utgangpunktet veldig fornuftig ut - mer "mamma sier mye hun ikke mener nå  fordi hun er syk, men det skal du ikke høre på" enn "mamma er teit, ikke hør på henne". Hva sier far når du kontakter ham og avtaler samvær, som jo er den naturlige veien å gå?

Jeg beklager, jeg skjønner du har vært gjennom mye fælt, men i det du skriver her ser jeg en far som beskytter sin datter som har hatt det tøft (og som han har stått i sammen med henne) og en mor som er mest opptatt av sine rettigheter og tar alt i verste mening.  Men hjelp utenfra er nok det beste, for alle.

Anonymkode: 45a38...170

[AnonymBruker]

Jeg synes nok også det høres ut som om datteren din ikke vil. Ikke spør henne mer - det kan føre til at hun ikke vil snakke med deg, i redsel for at du skal spørre henne igjen. Hun tør eller vil ikke si nei direkte, derfor henviser hun til far.

Det kan være flere grunner til at far ikke vil fortelle dette til deg. Nærliggende at datteren har bedt om det, og han tar heller støyten for henne ved å si nei, enn å fortelle deg at hun ikke vil. Kan også være at han er redd for å såre deg. Eller at han tenker det vil ødelegge forholdet mellom deg og datteren din.

Uansett, ikke press på.Behold den fine kontakten dere har, og ta gjerne en prat på familievernkontoret med far.

Anonymkode: 4512b...186

[AnonymBruker]

Har datteren din fått tilbud om hjelp for å bearbeide opplevelsene hun har hatt med dine panikkanfall?

Det at hun skylder på pappa kan jo være et tegn på at hun er redd for at det skal skje igjen. 

Jeg tenker det kan være greit å for eksempel starte med samvær fast en ettermiddag i uken, med en gradvis opptrapping til feks dagsamvær i helg og  etterhvert en natts overnatting.

Har du mulighet til å ha med deg noen på de første samværene, en av dine foreldre/søsken etc? Da kan datteren din skjermes om du mot formodning skulle kjenne at du er på vei i et panikkanfall og kanskje det gjør at hun blir tryggere.

 

Anonymkode: 169cb...029