Til dere som har begynt helt på nytt - med små barn

[AnonymBruker]

Jeg har en partner som har utøvd en del psykisk vold (og et par ganger fysisk) mot meg. Nå planlegger jeg å forlate denne mannen. Vi har et lite barn sammen. Han har en diagnose (Emosjonell ustabil Pf).

Nå planlegger jeg å forlate denne partneren. Jeg har ikke så stort nettverk, og økonomien kommer til å bli veldig trang. Derfor har jeg vært litt bekymret for hvordan jeg skal klare å gjennomføre dette i praksis. Trenger derfor å høre fra andre som har vært i samme situasjon - hvordan gjorde dere det, og hvordan gikk det?

Hvordan klarte du å gjennomføre alt sammen? Hvordan ble livet (for deg og barna) etter at dere hadde forlatt partneren og begynt på nytt? Hvor hardt er det å gå fra å være 2 til 1 voksen i familien? (Mannen skal nok ha noe samvær, men det blir nok begrenset).

Jeg merker at det å være med partner har gjort helsa dårligere, og det er ikke alle dager jeg klarer å jobbe. Jeg kan jo ikke vite noe om fremtiden, men lurer veldig på om helsa kommer til å bli mye bedre straks jeg forlater. Det er jo også tøft å være alenemor.

Er også litt spent på hvordan det vil bli å forsøke å bygge opp mer nettverk for meg og barnet. Vi har gjort mye sammen som familie, men mannen er blitt stadig dårligere.

 

Anonymkode: f2044...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

men lurer veldig på om helsa kommer til å bli mye bedre straks jeg forlater.

mange opplever å ramle enda lenger ned. Man har såpass mye å bearbeide - som man ikke hadde mulighet til å gjøre så lenge man stod i det - at man blir helt slått ut. 

vil du at en voldelig mann skal ha samvær med barnet ditt forresten? 

Anonymkode: 921b0...ae0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

mange opplever å ramle enda lenger ned. Man har såpass mye å bearbeide - som man ikke hadde mulighet til å gjøre så lenge man stod i det - at man blir helt slått ut. 

vil du at en voldelig mann skal ha samvær med barnet ditt forresten? 

Anonymkode: 921b0...ae0

For meg var det omvendt. Jeg hentet noen krefter i å merke at jeg var fri. At jeg ikke trengte å bruke så mye tid på å bekymre meg og at det var ro hjemme når barnet sov. 

Anonymkode: 2b620...35a

[AnonymBruker]

Mannen min døde da barnet vårt var 4 måneder. Det første året husker jeg ikke så mye av, men det gikk rundt på et vis. 
Det er mange år siden og barnet er nå 13 år. Vi har klart oss fint. Jobb, hus, aktiviteter, skole, venner osv. Man klarer det man må og så bygger man seg sagte opp igjen. Tross alt, i dag lever vi et godt liv❤️ 

Anonymkode: 158bc...cec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

mange opplever å ramle enda lenger ned. Man har såpass mye å bearbeide - som man ikke hadde mulighet til å gjøre så lenge man stod i det - at man blir helt slått ut. 

vil du at en voldelig mann skal ha samvær med barnet ditt forresten? 

Anonymkode: 921b0...ae0

Uff, det er det jeg også er litt redd for... Men tenker likevel at, jeg kan jo ikke fortsette med å være i dette her... Har du opplevd dette selv?

Jeg vil ikke ta fra barnet all kontakt med faren. Barnet er jo glad i faren og på mange områder er han en kjærlig far. Men; jeg frykter at han skal være alene med henne. Det jeg håper på er begrenset samvær, og aller helst under oppsyn. Jeg kommer til å hente inn noen råd fra barnevern, etc. Føler på en måte at jeg ikke kan frata barnet all kontakt med sin far? For barnet er jo knyttet til ham.

Han har aldri vært slem mot barnet - det er meg det har gått utover, men vold mot partner jo også på et vis vold mot barn. Merker at det sitter litt inne for meg å kalle han voldelig. Han har dyttet til meg 2 ganger. (Vet at en gang er en for mye, og da er man voldelig!). Det andre har gått på psykisk vold, og en del ganger har jeg følt meg manipulert og gaslightet. Da har jeg ofte ikke fått sove om natten, og heller ikke klart å jobbe dagen etterpå.

Anonymkode: f2044...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For meg var det omvendt. Jeg hentet noen krefter i å merke at jeg var fri. At jeg ikke trengte å bruke så mye tid på å bekymre meg og at det var ro hjemme når barnet sov. 

Anonymkode: 2b620...35a

Bra å høre. Vil du fortelle hvordan det var for deg å bli alenemor? Hadde du god økonomi, stort nettverk osv.? 

Høres deilig ut å få den frihets-følelsen… Er samtidig forberedt på at det kan bli tøffe tak, i å starte opp som alenemor!

Anonymkode: f2044...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen min døde da barnet vårt var 4 måneder. Det første året husker jeg ikke så mye av, men det gikk rundt på et vis. 
Det er mange år siden og barnet er nå 13 år. Vi har klart oss fint. Jobb, hus, aktiviteter, skole, venner osv. Man klarer det man må og så bygger man seg sagte opp igjen. Tross alt, i dag lever vi et godt liv❤️ 

Anonymkode: 158bc...cec

Uff, så trist å høre…. Forstår at man ikke husker så mye da ja, er jo en krisesituasjon…. Husker du noe fra tiden etter det første året, da - om hvordan det var å bygge seg opp igjen?

Veldig godt å høre at det går fint med dere i dag ❤️

Anonymkode: f2044...818

[AnonymBruker]

Først må du tenke på hvor dere skal bo, og hvor mye penger du vil ha å bruke på leie. Lønn? Barnebidrag? Sjekk opp hvor mye du vil få utbetalt hver mnd, og hva det koster å leie der du tenker å bo. 

Jeg syns du skal kontakte krisesenteret. De kan hjelpe deg å gjøre det slutt, og hva du må tenke på. Og gi deg støtte. Du kan be om en samtale der, og fortelle hvordan du har det i forholdet, og be om hjelp til å gå fra ham. 

Når jeg gikk, følte jeg meg dårligere enn noensinne, men det ble bedre. Det hjalp å få ham på avstand, og jeg følte jeg hadde mer overskudd enn før.

Anonymkode: ad716...97a

[McMary]

I tillegg til andre tips her, kan du snakke med Familievernkontoret i kommunen din. Det er første instans tenker jeg. Så kan de fortelle om hvile type psykisk og praktisk hjelp du kan få i kommunen. Se på kommunens hjemmesider om familie. Hvis du kobler på FVK og er ærlig om hvordan han er mot deg, vil neppe far få samvær uten at det er en annen til stede med det første. 

Du kan høre med NAV hva slags stønadsordninger som finnes.

Jeg har ikke din erfaring, men erfaring med at da jeg ikke nådde gjennom til barnas far, var det en stor hjelp å ta kontakt med FVK og få noen felles møter der. Eks og jeg samarbeider bra nå. 

Nettverk kan du bygge via barnet etter hvert. Når barnet begynner å ha med venner hjem og senere deltar i sport eller annet, blir du kjent med andre foreldre. ( Jeg har fått noen veldig gode venninner på den måten.) Da får du også litt hjelp og fritid ved at dere bytter på å ta med barna hjem fra bhg / skole og til og fra aktiviteter. Det er tøft når barna er små, men de blir mer selvstendige for hvert år som går. Du kommer dessuten til å bli friskere, slik du tror. Lykke til! 🧡

Endret 25. november 2023 av McMary

[AnonymBruker]

Jeg flyttet med to små, eldste var 3. ikke av samme grunn som deg, men fordi at forholdet var kun et vennskap fra min side. 
Jeg og barna bodde hos moren min noen mnd, til jeg fikk en passende leilighet å leie. Hadde heller ikke jobb da (men fikk det rett etter at jeg flyttet i leiligheten). For meg var det fantastisk. Endelig var jeg singel, slik som jeg hadde følt at jeg var i flere år. Barna mine fikk en glad mamma. Etter et par år ble jeg sammen med en mann som jeg giftet meg med etter to år. Var deilig å kjenne på følelsen av å være forelsket og tiltrukket. Når det gjelder barna mine; yngste husker ikke noe fra før min nåværende mann kom inn i bildet. Eldste syns det var vanskelig i starten, brukte lang tid på å slippe inn bonuspappaen. Men hun også var såpass liten at hun har bare svake minner av tiden før. De er hos faren sin annenhver helg, og det fungerer relativt bra. 
Jeg tror barn har godt av å ha en mamma som har det bra. Og det å få se et kjærlig forhold/ekteskap. Jeg selv er vokst opp med det motsatte. Og jeg tenker i dag at jeg hadde hatt en bedre barndom om min mor og far ikke bodde sammen. Faren min var ikke særlig snill mot mamma, og jeg har vel ca to minner av at de klemmer eller holder hender. Man blir litt usikker da, på hvordan et «normalt» forhold skal være.

Anonymkode: 80331...f71

[AnonymBruker]

Vet du hva, det er det beste valget jeg har tatt. Gikk fra han da barnet var 1,5 år! Mye psykisk vold og jeg var kronisk langt nede. Det var VELDIG vanskelig en god stund, og vær klar over at de prøver å ødelegge deg etter brudd. Har vært advokater i bildet 2 ganger. Men, det har bare vært tomme trusler! Jeg dro på krisesenteret bare for å snakke med noen om dette etter brudd, og advokat derfra hjalp meg veldig med å stoppe oppførselen hans. 
Far har bare dagssamvær, og nå som barnet er 4 sitter jeg med en fantastisk kjæreste som behandler meg og barnet mitt så fint! Det har vært så verdt å stå i alt sammen. 
Økonomisk har jeg klart meg med alt man får hjelp med som enslig forsørger. Og har bygget meg opp sakte men sikkert, så jeg klarer meg helt fint uten stønadene nå også ☺️ Gå fra han!

Anonymkode: 58d63...a62

[AnonymBruker]

Det beste er å gå - utvilsomt! Men, ikke tro at du nødvendigvis vil få gjennom lite samvær, samvær under tilsyn eller lignende. Med påvist fysisk vold anbefales det fortsatt samvær og tett kontakt mellom forelder og barn. Man sier at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre, men helt ærlig mener jeg at foreldrenes rett til samvær med egne barn  er altoverveiende og dessverre ofte veier tyngre enn hva som faktisk er til barnet beste. Så at han har dyttet deg og at du «påstår» at han bedriver psykisk vold vil absolutt ikke være nok til de samværsordningene du ønsker. Kommer han på krigsstien når du går, og du sier disse tingene uten massiv bevisbyrde, så kan det slå negativt ut på deg og i verste fall ender han opp med hovedomsorgen. 
 

sier dette bare til informasjon for at du skal være forberedt. Men det er heller ingen god løsning å bli i et forhold som du beskriver med barn inne i bildet. Om du kan, anbefaler jeg på det sterkeste å samle alt du kan av beviser før du går, og tegn for all del advokatforsikring asap! Som regel 6 mnd karantenetid fra tegning av forsikring, og behovet regnes som oppstått ved mekling på familievernkontoret. Så tegn den nå, og bruk 6 mnd på å samle bevis. 

Anonymkode: 8f3f6...4f8

[AnonymBruker]

Du kan godt ta kontakt med psykolog allerede nå, så har du noen å snakke med når du får landet. Så ser dere sammen hvor mange timer du evt. trenger. Det blir tøft, men vil være verdt det ♥️ 

Anonymkode: 396d3...e64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Bra å høre. Vil du fortelle hvordan det var for deg å bli alenemor? Hadde du god økonomi, stort nettverk osv.? 

Høres deilig ut å få den frihets-følelsen… Er samtidig forberedt på at det kan bli tøffe tak, i å starte opp som alenemor!

Anonymkode: f2044...818

Jeg hadde heldigvis grei nok økonomi til å kjøpe bolig. Nettverket var fullt av venner og bekjente, de fleste falt fra fordi de måtte jo komme hjem til meg for å sees (man er jo stuck hjemme hver kveld). Dro ofte på besøk med overnatting til venner.
 

Jeg fant nytt nettverk i barnehagen og senere på skolen. Er alltid på tilbudssiden, da er det lett å be om tjenester tilbake. 
 

Tidsklemma er heftig. 

Anonymkode: 2b620...35a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vet du hva, det er det beste valget jeg har tatt. Gikk fra han da barnet var 1,5 år! Mye psykisk vold og jeg var kronisk langt nede. Det var VELDIG vanskelig en god stund, og vær klar over at de prøver å ødelegge deg etter brudd. Har vært advokater i bildet 2 ganger. Men, det har bare vært tomme trusler! Jeg dro på krisesenteret bare for å snakke med noen om dette etter brudd, og advokat derfra hjalp meg veldig med å stoppe oppførselen hans. 
Far har bare dagssamvær, og nå som barnet er 4 sitter jeg med en fantastisk kjæreste som behandler meg og barnet mitt så fint! Det har vært så verdt å stå i alt sammen. 
Økonomisk har jeg klart meg med alt man får hjelp med som enslig forsørger. Og har bygget meg opp sakte men sikkert, så jeg klarer meg helt fint uten stønadene nå også ☺️ Gå fra han!

Anonymkode: 58d63...a62

Så flott å høre! 🥰 Godt å høre noen solskinnshistorier også, og at dere har det så fint i dag! Dagssamvær, hvor ofte vil det si? Hvordan gikk det til at dere fikk det? (Det høres ideelt ut her også. Far har vist såpass mye ustabilitet at jeg ville kviet meg veldig for å sende barnet av gårde på ferieturer, overnatting etc. med han). 

Anonymkode: f2044...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det beste er å gå - utvilsomt! Men, ikke tro at du nødvendigvis vil få gjennom lite samvær, samvær under tilsyn eller lignende. Med påvist fysisk vold anbefales det fortsatt samvær og tett kontakt mellom forelder og barn. Man sier at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre, men helt ærlig mener jeg at foreldrenes rett til samvær med egne barn  er altoverveiende og dessverre ofte veier tyngre enn hva som faktisk er til barnet beste. Så at han har dyttet deg og at du «påstår» at han bedriver psykisk vold vil absolutt ikke være nok til de samværsordningene du ønsker. Kommer han på krigsstien når du går, og du sier disse tingene uten massiv bevisbyrde, så kan det slå negativt ut på deg og i verste fall ender han opp med hovedomsorgen. 
 

sier dette bare til informasjon for at du skal være forberedt. Men det er heller ingen god løsning å bli i et forhold som du beskriver med barn inne i bildet. Om du kan, anbefaler jeg på det sterkeste å samle alt du kan av beviser før du går, og tegn for all del advokatforsikring asap! Som regel 6 mnd karantenetid fra tegning av forsikring, og behovet regnes som oppstått ved mekling på familievernkontoret. Så tegn den nå, og bruk 6 mnd på å samle bevis. 

Anonymkode: 8f3f6...4f8

Jeg var hos krisesenteret etter den ene hendelsen, så da er det kanskje dokumentert? 
 

Tror du virkelig at det er fare for at han ka få hovedomsorgen, selv om han har en emosjonell ustabil pf-diagnose og har vist seg såpass ustabil mange ganger? Jeg har begynt å skrive ned hendelser iallfall. 
 

Når man er i den situasjonen at man vil forlate en psykisk voldelig mann, er det fint med oppmuntring også, ikke skremsel. (Fint du sier fra slik at jeg kan være forberedt, men synes det virker litt overdrevent å si - hvorfor skal en ustabil partner få hovedomsorgen, liksom). 

Anonymkode: f2044...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg flyttet med to små, eldste var 3. ikke av samme grunn som deg, men fordi at forholdet var kun et vennskap fra min side. 
Jeg og barna bodde hos moren min noen mnd, til jeg fikk en passende leilighet å leie. Hadde heller ikke jobb da (men fikk det rett etter at jeg flyttet i leiligheten). For meg var det fantastisk. Endelig var jeg singel, slik som jeg hadde følt at jeg var i flere år. Barna mine fikk en glad mamma. Etter et par år ble jeg sammen med en mann som jeg giftet meg med etter to år. Var deilig å kjenne på følelsen av å være forelsket og tiltrukket. Når det gjelder barna mine; yngste husker ikke noe fra før min nåværende mann kom inn i bildet. Eldste syns det var vanskelig i starten, brukte lang tid på å slippe inn bonuspappaen. Men hun også var såpass liten at hun har bare svake minner av tiden før. De er hos faren sin annenhver helg, og det fungerer relativt bra. 
Jeg tror barn har godt av å ha en mamma som har det bra. Og det å få se et kjærlig forhold/ekteskap. Jeg selv er vokst opp med det motsatte. Og jeg tenker i dag at jeg hadde hatt en bedre barndom om min mor og far ikke bodde sammen. Faren min var ikke særlig snill mot mamma, og jeg har vel ca to minner av at de klemmer eller holder hender. Man blir litt usikker da, på hvordan et «normalt» forhold skal være.

Anonymkode: 80331...f71

Tusen takk for at du deler dine erfaringer! ❤️ mange gode poenger her, jeg er helt enig med deg. Barn trenger å se en mamma som har det bra - og å se gode eksempler på oppriktig kjærlighet.

Anonymkode: f2044...818

[AnonymBruker]

Jeg ble faktisk helt frisk etter at jeg tok med meg barnet og flyttet!! Immunforsvaret mitt var helt nedkjørt av å ha det så tøft psykisk, så jeg gikk på hauger med antiobiotika og kortison hvert år. Etter at jeg flyttet har jeg ikke gått på en eneste kur!! 

Anonymkode: e5777...db3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2023 den 14.50):

Jeg har en partner som har utøvd en del psykisk vold (og et par ganger fysisk) mot meg. Nå planlegger jeg å forlate denne mannen. Vi har et lite barn sammen. Han har en diagnose (Emosjonell ustabil Pf).

Nå planlegger jeg å forlate denne partneren. Jeg har ikke så stort nettverk, og økonomien kommer til å bli veldig trang. Derfor har jeg vært litt bekymret for hvordan jeg skal klare å gjennomføre dette i praksis. Trenger derfor å høre fra andre som har vært i samme situasjon - hvordan gjorde dere det, og hvordan gikk det?

Hvordan klarte du å gjennomføre alt sammen? Hvordan ble livet (for deg og barna) etter at dere hadde forlatt partneren og begynt på nytt? Hvor hardt er det å gå fra å være 2 til 1 voksen i familien? (Mannen skal nok ha noe samvær, men det blir nok begrenset).

Jeg merker at det å være med partner har gjort helsa dårligere, og det er ikke alle dager jeg klarer å jobbe. Jeg kan jo ikke vite noe om fremtiden, men lurer veldig på om helsa kommer til å bli mye bedre straks jeg forlater. Det er jo også tøft å være alenemor.

Er også litt spent på hvordan det vil bli å forsøke å bygge opp mer nettverk for meg og barnet. Vi har gjort mye sammen som familie, men mannen er blitt stadig dårligere.

 

Anonymkode: f2044...818

Jeg reiste, klarte meg bra, fulgte opp barnet bedre enn før, opplevde mer glede i alt. Så begynte min eks å ville ha meg tilbake, det ble et helvete. Jeg sto stødig i det også, selv uten omgangskrets og 100% alene. 

Jeg har opplevd vonde ting før og tror det gjør at jeg vet hvordan jeg håndterer krise i livet. 

Om du syns ting er vanskelig så fokuser på barnet ditt. Det hjalp meg. 

Anonymkode: 82499...782

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det i vår. Det er rett og slett et helvete. Han har trenert alle avtaler, alt av skifte er nektet, alt tar så lang tid. Jeg har full omsorg. Kommune, krisesenter, barnevern og alle skulle hjelpe oss. Ikke sett snurten av noe, bare haugevis av møter der de forteller om hjelpen de etter hvert skal gi  Har ei venninne som har forsøkt å hjelpe litt. Jeg er så utmattet at jeg har vurdert å ta han tilbake. Kan ikke skjønne at barna har noe godt av å bo alene med meg som omtrent ikke holder meg oppreist lenger... 

Anonymkode: d20cb...39a