Skal jeg beholde henne som veninne?

[AnonymBruker]

Jeg har en veninne jeg har kjent i 25 år, til tross for at hun i perioder har vært meget selvopptatt, og kun snakket om seg og sitt på både inn og utpust og spør sjeldent om mitt liv.

Hun har gjort dette når hun har det dårlig med seg selv pga drama som skjer på jobb, med venner, kjærester, økonomi osv og hun har vært deppa og har trengt å ventilere.

For 3 år siden fikk hun seg type, hun snakket ikke om seg og sitt lenger, og hun var veldig hyggelig å være med og hun brydde seg om hvordan andre hadde det.

I sommer ble min farmor som jeg står veldig nær alvorlig syk, og jeg måtte ta det meste av ansvaret både under sykdommen men også etter at hun gikk bort.

Da sendte venninnen min et par fine sms og skrev at jeg bare måtte ringe henne hvis jeg hadde behov for det, og skrev at hun tenkte masse på meg og min familie.

Farmor døde og hun skrev på Facebook at hun kondolerte.

En liten uke etter at farmor gikk bort ringer denne venninnen meg klokken 8:15 og sier ikke hei engang, men begynner med : "Endelig en som tar telefonen, har ringt så mange nå og ingen tar tlf!

Vet du hva? Nå er jeg så lei og har bestemt meg for å slutte på jobb, for sjefen min er jo helt idiot", og så begynte hun på en enmanns monolog i nesten én time der hun snakket på innpust og utpust om hvor teit sjefen var og hvor irritert hun var på han.

Hun bare snakket og snakket og snakket, munnen gikk i et bankende kjør og jeg sa bare "ja" og "nei" innimellom og etter 50 minutter sa jeg til henne at jeg må stå opp nå og komme meg i gang fordi jeg skal til begravelsesbyrået.

Da sa hun bare "ok" og la på, og siden har jeg ikke hørt noe fra henne.

Er det ikke helt merkelig å ringe til noen som har mistet sin kjære farmor og ikke engang si hei først og spørre hvordan det går, istedenfor å gå rett på sin egen sak og snakke og snakke om seg selv og sine problemer i nesten én time?

Jeg sitter her og lurer på om jeg trenger slike mennesker i livet mitt nå.

Hun har ikke tatt kontakt med meg etter at farmor ble begravd, og jeg har ikke orket å ringe henne og late som alt er fint i livet mitt, for jeg har behov for å sørge og ikke være andres sjelesørger om trivielle hverdagsproblemer.

Hva gjør jeg?

Anonymkode: 7a5c8...467

[AnonymBruker]

Ingen synspunkter ?

Det er vel ikke helt normalt for en voksen kvinne å oppføre seg sånn eller?

Ts

Anonymkode: 7a5c8...467

[AnonymBruker]

Det er du som vet om hun betyr noe for deg. Jeg aksepterer mye av mine venner, særlig barndomsvenner, som er en del av meg, på godt og vondt.

Anonymkode: 11ed1...36b

[AnonymBruker]

Hadde ikke orket en så selvopptatt venninne uansett. Ville nok redusert kontakten til et minimum. 

Anonymkode: f5e36...d5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ingen synspunkter ?

Det er vel ikke helt normalt for en voksen kvinne å oppføre seg sånn eller?

Ts

Anonymkode: 7a5c8...467

Nei, men det er heller ikke normalt å ikke kunne snakke sammen om det. Har du forsøkt å ta det opp med henne?

Anonymkode: da848...b65

[AnonymBruker]

Snakk med henne om det, vær dønn ærlig. Enten tar hun det til seg, ellers blir hun sur/klarer ikke å innse det, men da vet du hvor du har henne, og kan avslutte forholdet.

Anonymkode: ff3e4...b9f

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke sånne personer som kun kan fokuserer på meg, meg-og meg igjen.

Anonymkode: b4cc2...778

[AnonymBruker]

Vi er veldig forskjellige på hvordan en besteforeldres død påvirker. Tipper hun tenkte at du var ferdig sørget. Og at det var lange siden du hadde stilt opp for henne (?), hun trengte deg nå?

I mitt hode er det å skulle si opp jobben uten å ha noe å gå til, en stor beslutning som faktisk ville påvirket meg mer enn mine besteforeldres død gjorde. Utryggheten som følger en slik beslutning er stor. 

Sånn er jeg. 

Anonymkode: 46387...e1a

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Har selv kuttet en barndomsminne som er slik. Hun tappet meg totalt for energi. Jeg fikk absolutt ingen ting ut av det forholdet annet enn stress. Jeg ble også ofte nedstemt etter et besøk med henne. Tror faktisk ikke hun vet noe særlig om meg og mitt liv. Alt handlet om henne. Begynte jeg å fortelle litt om meg, så tok hun alltid opp mobilen og begynte å tekste med mannfolk. 

Gir denne venninnen deg noe positivt til  vanlig? Har dere det gøy sammen? Du er ekstra sårbar akkurat nå. Du har funnet ut at denne venninnen ikke er den beste når du går gjennom vonde ting. Kan hun være kjekk å være med ellers? Du må avgjøre selv hva som er viktig for deg i et vennskap. 

Kondolerer ❤️

Anonymkode: 1df74...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi er veldig forskjellige på hvordan en besteforeldres død påvirker. Tipper hun tenkte at du var ferdig sørget. Og at det var lange siden du hadde stilt opp for henne (?), hun trengte deg nå?

I mitt hode er det å skulle si opp jobben uten å ha noe å gå til, en stor beslutning som faktisk ville påvirket meg mer enn mine besteforeldres død gjorde. Utryggheten som følger en slik beslutning er stor. 

Sånn er jeg. 

Anonymkode: 46387...e1a

Med du vet om din bestevenninne er nær besteforeldrene sine? Selv om du ikke er det selv, så er det jo naturlig å stille opp og ha medfølelse for de som er nær sine besteforeldre. Man pleier da å vite sånn om sine næreste venner, med mindre man er veldig selvopptatt.

Anonymkode: 1df74...783

[Daisy-love]

Først: Kondolerer med din farmor 🤍 Skjønner du var tett på etter hvordan du skriver 🤍
 

Til emnet: Nå vet ikke jeg hvilken jobb du har, og her hørtes det ut som hun hadde ringt flere også. Jeg hadde ikke ringt noen kl 8:15 om morgenen uten at det «brant på loftet». Kan godt tenkes at dette gjorde det for henne, der kjenner du jo henne best. Kl 8:15 så er folk enten på jobb, skal på jobb, sover, eller gjør andre ting som tar seg av barn, trener osv. En skal kjenne hverandre godt, og hverandres timeplan for å ringe kl 8:15. 

Jeg og ene søsken hos meg kan fint finne på å ringe hverandre kl 08:30 og det uten at det «brenner på loftet».  Ringer vi kl 20:30 derimot så tror vi mer det er alvorlig. Så tar det med her at vi er ulike. De fleste andre hadde jeg reagert om ringte meg kl 8:15. Jeg hadde ikke ringt en venninne hvor farmor ikke var i jorden uten å spørre hvordan det gikk sånn her. Kan selvsagt unnskylde med at hun gjerne ikke tenkte så langt, eller har andre bånd i sin familie. Ikke sikkert hun skjønner/vet du har noe med din farmors begravelse å gjøre heller. Jeg har f.eks ikke hatt noe ansvar for min besteforeldres begravelse. Skal sies at jeg har talt i en, og var hos begravelsesbyrået, men ansvaret for kommunikasjonen lå på generasjonen over meg. At du har ansvar her tyder jo på at det er nært, og/eller det ikke er så mange andre som kan hjelpe til. Ser for meg ut som du har sagt det til henne når din farmor ble dårlig tidligere i år også. Dette kan hun ha glemt når det koker for din venninne. Unnskylder det ikke, men det kan være grunnen.

Det kommer jo an på om dette er unntaket eller mer regelen. Ser hun alltid har vært litt selvopptatt, men blitt bedre med årene. Vi alle trenger jo å kunne ventilere på noe vis, enten det er med venner/partner/familie, trening, eller f.eks her på KG. 
 

Når ting har roet seg litt for deg kan du kanskje snakke med henne om det? Vet ikke om det er mulig? Si hvordan det opplevde for deg. Det hender i vennskap at begge parter står i heftige ting samtidig. Livet skjer. Noen ganger støtter en da hverandre så godt som mulig, og noen ganger har ingen av partene overskudd til annet enn sitt og en må sette litt grenser. Jeg hadde nok ikke kuttet henne pga dette, men mulig trenger en liten pause til å få anledning til å sørge, også evt ta det? 
 

Kondolerer igjen 🤍

[AnonymBruker]

Har litt av samme erfaring som en som svarte her oppe. Jeg lyttet og lyttet til alt hun klagde på, så når jeg endelig fikk prate, så tok hun opp mobilen og fant stoff til neste ting "hun" skulle prate om. Det var som om jeg ikke var tilstede..

Jeg faset henne ut og fant meg andre venninner. Det finnes faktisk mange kjekke damer som du får energi av og der begge kan prate. 

Anonymkode: b3664...7db

[AnonymBruker]

Ts her

Hun er ikke en barndomsveninne, men en tidligere kollega fra da vi var unge.

Hun har masse venner og folk hun kan ventilere til, men den dagen hadde hun nok ringt mange som var opptatt og jeg var langt ned på listen.

Vi har sporadisk kontakt og som oftest tar hun kontakt når hun trenger å snakke om sitt liv.

Jeg har ikke foreldre og vokste opp hos min farmor, derfor var hun min forelder og min nærmeste siden jeg heller ikke har søsken.

Min veninnes mormor døde for halvannet år siden, og da laget hun egen Facebook gruppe der hun inviterte 300 utvalgte fb venner som skulle få info om det som hadde skjedd og være med henne og familien i sorgfasen.

Hun har en stor familie og var ikke en av de som hverken ordnet med begravelsesbyrå/gravstøtte eller ordnet opp i etterkant med dødsbo og papirer.

Anonymkode: 7a5c8...467

[AnonymBruker]

Hadde ei venninne som var sånn. Til slutt fikk jeg bare nok. Gjorde det slutt med henne. Jeg har ikke savnet henne en eneste dag siden ( har fortsatt hverandre på fb og hilser hvis vi møtes. Men ikke no mer enn det). 

Du må kjenne på når nok er nok for deg. Jeg var i en lang prosess ifht min venninne, og det startet med slike tanker du har nå. 

Anonymkode: dd5f7...6b7