Ustabil samboer

[Gjest naloisa]

d

Endret 24. november 2023 av naloisa
sletting

[Mufle]

Du skal dumpe han selvfølgelig. Man KAN IKKE endre andre folk. Han kommer ikke til å endre seg. Dette er slik han ER. Og du velger selv om du  vil leve med en mann som gjør deg kronisk fortvilt. 

[Gjest naloisa]

Mufle skrev (2 timer siden):

Du skal dumpe han selvfølgelig. Man KAN IKKE endre andre folk. Han kommer ikke til å endre seg. Dette er slik han ER. Og du velger selv om du  vil leve med en mann som gjør deg kronisk fortvilt. 

 

Endret 24. november 2023 av naloisa

[Mufle]

Du vet hva du får. Hvorfor tror du faktisk at han ikke vet det også...? "Forstår selv hva han har gjort..." Billig, selvfølgelig forstår han det. For han trenger å holde deg hekta så du ikke skal stikke av. Han trenger deg for å føle seg trygg, bra, elsket SELV.

Men han elsker ikke deg. 

[Gjest naloisa]

Mufle skrev (1 time siden):

Du vet hva du får. Hvorfor tror du faktisk at han ikke vet det også...? "Forstår selv hva han har gjort..." Billig, selvfølgelig forstår han det. For han trenger å holde deg hekta så du ikke skal stikke av. Han trenger deg for å føle seg trygg, bra, elsket SELV.

Men han elsker ikke deg. 

 

Endret 24. november 2023 av naloisa

[Mufle]

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.. Hvorfor tenker du at du er så lite verdt at du må endre deg (!) for å fortjene å bli elsket? Hver eneste gang du gjør som han vil for at HAN skal føle seg bedre. Så finner han noe nytt å ta deg for. 

Du er i ferd med å miste deg selv. Du tilpasser hele din tilværelse og hele ditt jeg for at han skal ha det bra. Hva med deg? Er de smulene han gir deg så til de grader bra at du synes dette er en grei deal?

 

[Hmmmmmm]

Før eller siden så går dette forholdet til helvete, eneste valget du har nå, er enten å løpe nå, eller pine deg igjennom masse dritt først

[AnonymBruker]

Uff, får vondt av deg. Nå kjenner ikke vi som leser dette historien fra begge sider, men på meg virker det som om du forsøker så godt du kan, mens han bare avfeier deg.

 

Anonymkode: 9368a...677

[Crazydoglady]

naloisa skrev (32 minutter siden):

Hei, er en jente på 26 år som er sammen med en mann 33 (sammen i 1.5 år). + et barn 5 år (ikke samboer sin). Har en stund nå hatt problem med at samboer er ustabil. har gode perioder og brått så snur det for ingen grunn føler jeg selv. Eks på det er at vi har blitt invitert av mine venner for å dra på bowling og spise pizza som han sier greit til, frem til dagen det skal skje og brått da sier nei det orker han ikke fordi han isteden sitte hjemme og slappe av forann pc som er greit forsåvidt etter en lang uke på jobb. Da reiste jeg alene for å holde avtalen. Et pr uker etter så spurte HAN om vi kunne ta en tur til moren min for å grille hos ho, og det sa moren min var greit så handlet jeg litt inn for å ta med dagen før (han var også med) og moren min lagde ting som han er glad i også. Men dagen etter når vi skulle dra ombestemte han seg og sa at han aldri har sagt han skulle være med, men kanskje være med. Greit nok da reiste jeg og datter dit alene siden datter var forberedt på å dra dit. Nå her om dagen ville HAN dra på kino date på en film han har ventet lenge på så da avtalte vi at vi skal det som en date. Jeg bestilte billetter osv og han skulle da stå for godteri, brus og popcorn. Men så oppsto det en ting som gjorde han sint i går kveld (uten grunn føler jeg selv) var generelt at jeg spurte om han kunne finne på andre ting innemellom enn bare å jobbe og spille og kanskje begynne å gå turer igjen som vi gjorde mye av før i forholdet. Men da presterer han å si at er ikke hans jobb å aktivisere meg. Må også informere at han jobber 100% fast man-fre og jeg har tilkalling og 25% fast turnus. Men vi betaler 50/50 av alt selvom. Men jeg står for alt av husarbeid, middag , planlegging osv. Han kommer hjem 90% av tiden til hjemmelagd middag (noen ganger baker jeg også til dessert). fordi han jobber mer enn meg. Men at han da presterer å si at jeg aldri jobber, at jeg ikke gjør noe fornuftig med livet mitt osv. jeg prøver så godt jeg kan. Det som da skjedde når han ble sur var at han ba meg avbestille kino fordi nå vil han ikke dra på kino med meg ( tenker han vil heller sitte å spille fordi han pleier å sitte fra etter middag (kl 16 ish) til han legger seg mellom 22/23. Hver jævla dag nesten. og når jeg prøvde å snakke med han om det i går kveld ville han ikke fordi han skal på jobb dagen etter  (er ikke første gang det er skjedd at jeg må legge meg når han er sur) Når vi sto opp spurte han om jeg har fått avbestilt og jeg sa nei fordi du sa vi skal på kino og det er betalt og begge har jo gledet oss til det. Men han vil fortsatt ikke. Før han dro prøvde jeg å være litt ydmyk og si kan vi bare la det være og gi meg en klem ellerno før du drar fordi jeg hater at vi drar fra hverandre sure siden man aldri vet hva som kan skje og man angrer. Det han da sier er hva gjør man med barn når de har sagt/gjort noe galt ,jo ikke gi de oppmerksomhet for det og at jeg må tenke over hva jeg har gjort før han da gikk ut av døra og dro på jobb. Så at jeg rett og slett måtte tenke meg om hva jeg har gjort og derfor fortjente jeg ikke en klem. Dette er ikke første gang det skjer. Har blitt oftere og oftere. Så fort jeg ''kritiserer'' spillinga hans eller noe han gjør så snur han det over på meg at jeg ikke jobber 100%, at jeg ikke har førerkort, at jeg ikke gjør noe fornuftig med livet mitt osv.. selvom jeg driver å tar førerkortet, søker jobber og prøver å godt jeg kan. Hva skal jeg gjøre???  

Han sliter jo åpenbart med noe, det er jo en forklaring, men ingen unnskyldning for å oppføre seg sånn til andre. 

Personlig så har jeg ikke noe problem med å stå ved folk når de har det vanskelig, selv om det påvirker alt/alle rundt (selv om personen oppfører seg bedre enn i ditt tilfelle), men det jeg forventer er at vedkommende 1. Er åpen om ting og kan kommunisere. 2. Gjør det de kan for å ta tak i/bedre/jobbe med problemet, ikke bare la det skure og gå. 3. Kan oppføre seg. Greit at det kanskje kan bli vanskelig å holde avtaler fordi man er for sliten når dagen kommer osv, men da snakker man om det, sier det som det er og finner ut bedre måter å gjøre sånt på i fremtiden for å unngå masse unødvendige utgifter osv. Det man ikke gjør er å bli ufin å skylde på andre, være nedsettende osv, der er bare å sette ned foten med en gang. 

Personlig erfaring tilsier at folk som oppfører seg som det du beskriver er lite trolig at de kommer til å endre seg. De er ikke mottakelig for å snakke om det og de er ofte ikke særlig motivert for å ta tak i ting selv, men heller bare skylde på alle andre og fortsette å gjøre ingenting. Så ikke sikkert det er noe vits i å prøve, men skal du prøve så tror jeg iallefall det er viktig å snakke med litt store bokstaver, sette noen tydelige grenser, klargjøre forventninger og så holde seg til dem. Viss ikke blir du nok fort bare stuck i håpet om at det skal bli bra fordi du ser noen glimt her og der som du liker. Han kan godt være en bra mann, egentlig, selv om han sliter, men det kommer aldri til å komme frem om han ikke er motivert for å villig til å ta tak i de problemene han har. Du kan ikke gjøre det for han og det er lite sannsynlig at det går over av seg selv og her er det en del røde flagg som er langt verre enn å ikke holde avtaler etc. Ganske bekymringsfull oppførsel mot andre her. Og om dere evt vurderer felles barn etc så er jo det og noe å tenke over mtp både mental helse situasjon, utbrenthet og syn på livet, oppdragelse, oppførsel, kommunikasjon etc. 

[Gjest naloisa]

Mufle skrev (1 time siden):

 

 

 

Endret 24. november 2023 av naloisa

[Gjest naloisa]

Hmmmmmm skrev (1 time siden):

 

 

Endret 24. november 2023 av naloisa

[Gjest naloisa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uff, får vondt av deg. Nå kjenner ikke vi som leser dette historien fra begge sider, men på meg virker det som om du forsøker så godt du kan, mens han bare avfeier deg.

 

Anonymkode: 9368a...677

 

Endret 24. november 2023 av naloisa

[Hmmmmmm]

naloisa skrev (2 minutter siden):

Har tenkt at er nok best å move on, men klarer ikke pga de positive tidene vi har. 

Men den karusellen med gode og vonde tider er ikke bærekraftig. Du vil slite med det over til. En slik ustabil hverdag ødelegger mer en du tror. 
 

Du kan jo vente til du kommer dit da, det er jo opp til deg. 

[AnonymBruker]

Du før snu det, vil du at barnet ditt skal leve under sånne forhold? Hva er det som er så fantastisk med han at du ikke klarer og slå opp? Dette blir nok ikke bedre heller verre. 

Anonymkode: eebd2...616

[Gjest naloisa]

Crazydoglady skrev (14 minutter siden):

Han sliter jo åpenbart med noe, det er jo en forklaring, men ingen unnskyldning for å oppføre seg sånn til andre. 

Personlig så har jeg ikke noe problem med å stå ved folk når de har det vanskelig, selv om det påvirker alt/alle rundt (selv om personen oppfører seg bedre enn i ditt tilfelle), men det jeg forventer er at vedkommende 1. Er åpen om ting og kan kommunisere. 2. Gjør det de kan for å ta tak i/bedre/jobbe med problemet, ikke bare la det skure og gå. 3. Kan oppføre seg. Greit at det kanskje kan bli vanskelig å holde avtaler fordi man er for sliten når dagen kommer osv, men da snakker man om det, sier det som det er og finner ut bedre måter å gjøre sånt på i fremtiden for å unngå masse unødvendige utgifter osv. Det man ikke gjør er å bli ufin å skylde på andre, være nedsettende osv, der er bare å sette ned foten med en gang. 

Personlig erfaring tilsier at folk som oppfører seg som det du beskriver er lite trolig at de kommer til å endre seg. De er ikke mottakelig for å snakke om det og de er ofte ikke særlig motivert for å ta tak i ting selv, men heller bare skylde på alle andre og fortsette å gjøre ingenting. Så ikke sikkert det er noe vits i å prøve, men skal du prøve så tror jeg iallefall det er viktig å snakke med litt store bokstaver, sette noen tydelige grenser, klargjøre forventninger og så holde seg til dem. Viss ikke blir du nok fort bare stuck i håpet om at det skal bli bra fordi du ser noen glimt her og der som du liker. Han kan godt være en bra mann, egentlig, selv om han sliter, men det kommer aldri til å komme frem om han ikke er motivert for å villig til å ta tak i de problemene han har. Du kan ikke gjøre det for han og det er lite sannsynlig at det går over av seg selv og her er det en del røde flagg som er langt verre enn å ikke holde avtaler etc. Ganske bekymringsfull oppførsel mot andre her. Og om dere evt vurderer felles barn etc så er jo det og noe å tenke over mtp både mental helse situasjon, utbrenthet og syn på livet, oppdragelse, oppførsel, kommunikasjon etc. 

Det du skriver her er jeg helt enig i  er det mine nermeste har sagt. Har jo prøvd å få frem ifht det med kommunikasjon altså har du ikke lyst til å dra på bowling osv så si det på en voksen måte. Han har jo sagt at jeg ikke skal ta det han sier når han er sur personlig fordi da sier han selv at han ikke tenker klart og alt er negativt. Selvom det ikke er en god grunn til å gjøre slik han gjør. Vi kan ha gode samtaler sammen når ting er rolig og han er i godt humør. Han har jo også sagt at han ser selv hva han har gjort og skal prøve så godt han kan og unngå slike konflikter. Men er vansklig noen ganger. 

[AnonymBruker]

Han herser med deg! Da vet du hvordan det blir i fremtiden med han. 

Anonymkode: 013ee...741

[AnonymBruker]

Jeg er enige med alle som sier at dette går til helvete. 

I mellomtiden kan du spare deg for noen skuffelser, og unødvendig jobb. Når han foreslår aktiviteter og besøk, så la ham ta seg av all planlegging, innkjøp, biletter, avtaler med andre etc. Da er det han som eier det, og må kjenne på ubehaget ved å ombestemme seg. 

Når du planlegger noe, så bare tenk at han ikke er med. 

Anonymkode: 0f167...81c

[AnonymBruker]

naloisa skrev (9 minutter siden):

Jeg vet ikke helt selv 😕 tenker generelt bare på de gode periodene for å komme meg igjennom dårlige. vet at forhold har tunge perioder og at man må jobbe sammen for å få det til å funke. Og går jo bra en periode. men brått så er det noe som han blir sur for eller at jeg ''maser'' når jeg spør om å finne på noe eller spør om han kan legge bort tlf i senga og bruke 5 min på meg.  som gjør at han da havner i en sånn tankegang at alt er negativt og lar det gå utover meg og i ettertid beklager seg. Han har jo sagt til meg når han er i god periode at jeg ikke skal ta det han sier seriøst når han er sur. Og prøver jo det, men ting sårer uansett.

Forhold er ikke alltid dans på roser nei, men dette etter 1,5 år burde fått varsellampene til og lyse rødt for lenge siden. Vil du at barnet ditt skal lide fordi du ikke klarer og gi slipp på en person med ustabil psyke? Hadde du kun hatt deg selv om tenke på, men det har du ikke. Du håper han skal forandre seg, være en du ønsker han skal være. Du klare ikke gi slipp fordi du ikke ønsker og ha det vondt. Han kommer til og forsette og du tiltaler det ved og bli. Synes synd på barnet her som ikke kan flykte fra et sånt forhold, men har en mor som setter seg foran hva som er beste for barnet. 

Anonymkode: eebd2...616

[Crazydoglady]

naloisa skrev (Akkurat nå):

Det du skriver her er jeg helt enig i  er det mine nermeste har sagt. Har jo prøvd å få frem ifht det med kommunikasjon altså har du ikke lyst til å dra på bowling osv så si det på en voksen måte. Han har jo sagt at jeg ikke skal ta det han sier når han er sur personlig fordi da sier han selv at han ikke tenker klart og alt er negativt. Selvom det ikke er en god grunn til å gjøre slik han gjør. Vi kan ha gode samtaler sammen når ting er rolig og han er i godt humør. Han har jo også sagt at han ser selv hva han har gjort og skal prøve så godt han kan og unngå slike konflikter. Men er vansklig noen ganger. 

Jepp. Jeg tror det er veldig viktig at du husker på og greier å skille mellom intensjon og faktisk oppførsel. Det er godt mulig at han er en fin fyr og mener det han sier der, men det han sier og gjør når ting er vanskelig er også ganske drøyt og ikke uten betydning. Om han virkelig gjør en innsats og prøver, så kan man kanskje tåle noen feilsteg, det kan jo tross alt skje den beste, men det hjelper ikke med tomme løfter om han gjør veldig lite i praksis eller om innsatsen er alt for liten ifht hvor stort/hyppig problemet er. 

Og om han virkelig innser hva han driver med og at det er feil, men ikke vet hvordan han kan endre på det så må han søke hjelp. Man kan ikke bare late som ingenting og fortsette å la ting gå utover de man er glad i. Da er man en dust, og ting kommer ikke til å endre seg selv om han sier at han vil det.

[AnonymBruker]

Hva om du forsøker å flytte fokuset over på barnet? Du som mor har en plikt til å legge til rette for et trygt og godt oppvekstmiljø for barnet. Er dette et godt miljø for barnet å vokse opp i? Er det bra for barnet å se hvordan partneren din behandler deg? Husk at du er en rollemodell. Har du en datter vil hun sannsynligvis vokse opp og la andre menn tråkke på henne på samme måte. Har du en sønn vil han sannsynligvis behandle sine fremtidige partnere på samme måte. 

Vil du dette for barnet ditt? 

Du fortjener så sykt mye bedre enn dette. Tro på det, kom deg vekk. Det finnes mange gode, flotte partnere der ute, han du er sammen med nå er ingenting å spare på. 

Anonymkode: 4a509...ab7