Er det ensomheten man opplever eller sorgen over at din nærmeste er borte som er verst?

[AnonymBruker]

Hvorfor er man egentlig lei seg når den aller nærmeste/ den man tilbringer mest tid med og er mest glad i går bort?

Er det opplevelsen av å ikke lenger ha en fast person å gjøre alle ting med som er verst, eller er det sorgen over at vedkommende er borte for alltid som er verst, når din nærmeste  dør?

Jeg bare sitter og lurer på hva det er jeg føler etter at min partner døde.

Anonymkode: 6dd9a...326

[AnonymBruker]

Kondolerer så masse❤️ mange gode klemmer til deg❤️

 

Jeg mistet min parter tidligere i år, første del av sorgen var sjokket, han døde i ei ulykke. Etter et par uker begynte det å gå opp at han var borte og jeg kom litt tilbake til virkeligheten. I starten var det slik at jeg dekte på til han til middag, snudde meg om natta for å holde rundt han, beregnet sitteplas for 2 rundt omkring. Sorgen har mange sider, jeg har vært velldig ensom i at jeg har ikke hatt noen å dele sorgen eller minner med. Og jeg har aldri følt på en så stor sorg og savn, trudde ikke det var mulig å ha de så vondt, og så langvarig. Kroppen å sjela mi er knust og dødsliten, men kvar dag prøver jeg å jobbe med videre framover i livet. En dag går det litt bedre og andre dagen e man heilt i sorgen igjen, og de er heilt ok. Jeg synst den tanken på at han er borte for godt er vondeste. Men det var en overgang i starten å gå over til å bare være en, spesielt når man ikkje forstår han er borte.

 

 

Anonymkode: fd65f...6b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Kondolerer så masse❤️ mange gode klemmer til deg❤️

 

Jeg mistet min parter tidligere i år, første del av sorgen var sjokket, han døde i ei ulykke. Etter et par uker begynte det å gå opp at han var borte og jeg kom litt tilbake til virkeligheten. I starten var det slik at jeg dekte på til han til middag, snudde meg om natta for å holde rundt han, beregnet sitteplas for 2 rundt omkring. Sorgen har mange sider, jeg har vært velldig ensom i at jeg har ikke hatt noen å dele sorgen eller minner med. Og jeg har aldri følt på en så stor sorg og savn, trudde ikke det var mulig å ha de så vondt, og så langvarig. Kroppen å sjela mi er knust og dødsliten, men kvar dag prøver jeg å jobbe med videre framover i livet. En dag går det litt bedre og andre dagen e man heilt i sorgen igjen, og de er heilt ok. Jeg synst den tanken på at han er borte for godt er vondeste. Men det var en overgang i starten å gå over til å bare være en, spesielt når man ikkje forstår han er borte.

 

 

Anonymkode: fd65f...6b3

Kondolerer til deg også❤️

Jeg føler så med deg i det du skriver, for jeg har det slik selv.

I ettermiddag er det 6 uker siden han døde, og det føles som en evighet og samtidig som om det var i går.

Jeg har mistet en bror i en ulykke så jeg vet hvor grusomt det er når en av dine nære blir revet bort plutselig, men selv om dette var litt annerledes siden han var syk og vi visste at han ikke kom til å leve så lenge, ble det likevel et sjokk, og sjokket er tomheten og det at jeg er så ensom for første gang på 15 år.

Min partner døde av kreft og jeg hadde ventesorg i perioder, men når han døde ble det helt annerledes enn hva jeg forutså, fordi han pintes så lenge før han døde og det å se han dø kommer jeg til å være preget av resten av livet, for det var et grusomt syn.

Jeg har heller ikke mange å dele sorgen med, og det er fordi hverken jeg eller han hadde mange nære venner, og vi var hverandres bestevenner og gjorde alt sammen og hadde vel ikke behov for å omgi oss med så mange i en travel hverdag med dine og mine barn.

Innimellom var vi med naboer, venner eller bekjente, eller hans familie siden jeg ikke har familie her i byen.

Skulle ønske at venner kom til meg og gråt over at de savner han, og at jeg hadde noen rundt meg som savnet han like mye som jeg gjør, men det har jeg ikke.

Har ikke sett noen av hans venner siden begravelsen, og ingen av de venneparene vi hadde litt kontakt med har invitert meg på besøk etter hans bortgang, så forstår nå at det var han som var bindeleddet.

Jeg har invitert hans bestevenn på besøk, men han har ikke tatt kontakt.

Har vært en del sammen med hans familie den siste tiden og det er godt, men de sørger ikke på samme måte som meg, og jeg tror at med tiden kommer vi til å gli fra hverandre siden min  partner var bindeleddet og vi ikke hadde barn sammen.

For dem var han en bror de så 10 ganger i året og tekstet med én gang hver måned.

For meg var han min sjelevenn, bestevenn, samtalepartner, min turkamerat, han jeg gikk på kino med, ut for å ta en øl, han jeg delte min rare hunor med, sexpartner, den som hjalp meg med praktiske ting, han jeg var sammen med når jeg ikke hadde noen venner å gjøre ting med og han jeg tekstet, snappet, sendte bilder og lydmeldinger til mange ganger daglig.

Jeg vet rett og slett ikke om det er tomrommet etter han jeg sørger over, eller det at jeg nå ikke har noen å være sammen med hele tiden slik at jeg slipper å være alene?

Synes det er grusomt at han ikke fikk leve videre og måtte dø som en relativ ung mann.

Skulle ønske jeg kunne omgi meg med folk hele tiden for jeg ønsker ikke å være alene.

Min sønn flyttet ut for to år siden og skulle virkelig ønske at han bodde hjemme nå, for det hadde gjort alt så mye bedre.

Anonymkode: 6dd9a...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2023 den 8.33):

Kondolerer til deg også❤️

Jeg føler så med deg i det du skriver, for jeg har det slik selv.

I ettermiddag er det 6 uker siden han døde, og det føles som en evighet og samtidig som om det var i går.

Jeg har mistet en bror i en ulykke så jeg vet hvor grusomt det er når en av dine nære blir revet bort plutselig, men selv om dette var litt annerledes siden han var syk og vi visste at han ikke kom til å leve så lenge, ble det likevel et sjokk, og sjokket er tomheten og det at jeg er så ensom for første gang på 15 år.

Min partner døde av kreft og jeg hadde ventesorg i perioder, men når han døde ble det helt annerledes enn hva jeg forutså, fordi han pintes så lenge før han døde og det å se han dø kommer jeg til å være preget av resten av livet, for det var et grusomt syn.

Jeg har heller ikke mange å dele sorgen med, og det er fordi hverken jeg eller han hadde mange nære venner, og vi var hverandres bestevenner og gjorde alt sammen og hadde vel ikke behov for å omgi oss med så mange i en travel hverdag med dine og mine barn.

Innimellom var vi med naboer, venner eller bekjente, eller hans familie siden jeg ikke har familie her i byen.

Skulle ønske at venner kom til meg og gråt over at de savner han, og at jeg hadde noen rundt meg som savnet han like mye som jeg gjør, men det har jeg ikke.

Har ikke sett noen av hans venner siden begravelsen, og ingen av de venneparene vi hadde litt kontakt med har invitert meg på besøk etter hans bortgang, så forstår nå at det var han som var bindeleddet.

Jeg har invitert hans bestevenn på besøk, men han har ikke tatt kontakt.

Har vært en del sammen med hans familie den siste tiden og det er godt, men de sørger ikke på samme måte som meg, og jeg tror at med tiden kommer vi til å gli fra hverandre siden min  partner var bindeleddet og vi ikke hadde barn sammen.

For dem var han en bror de så 10 ganger i året og tekstet med én gang hver måned.

For meg var han min sjelevenn, bestevenn, samtalepartner, min turkamerat, han jeg gikk på kino med, ut for å ta en øl, han jeg delte min rare hunor med, sexpartner, den som hjalp meg med praktiske ting, han jeg var sammen med når jeg ikke hadde noen venner å gjøre ting med og han jeg tekstet, snappet, sendte bilder og lydmeldinger til mange ganger daglig.

Jeg vet rett og slett ikke om det er tomrommet etter han jeg sørger over, eller det at jeg nå ikke har noen å være sammen med hele tiden slik at jeg slipper å være alene?

Synes det er grusomt at han ikke fikk leve videre og måtte dø som en relativ ung mann.

Skulle ønske jeg kunne omgi meg med folk hele tiden for jeg ønsker ikke å være alene.

Min sønn flyttet ut for to år siden og skulle virkelig ønske at han bodde hjemme nå, for det hadde gjort alt så mye bedre.

Anonymkode: 6dd9a...326

Kondolerer ❤️ finnes det sorggruppe der du bor? Tror kirkene har slike grupper? Det er tungt å miste, man blir både psykisk og fysisk utmattet. Spesielt i din situasjon der du føler deg litt ensom i sorgen. Klarer du å ta kontakt med noen å si at du føler deg ensom i sorgen og trenger de? 
 

Anonymkode: c97fb...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kondolerer ❤️ finnes det sorggruppe der du bor? Tror kirkene har slike grupper? Det er tungt å miste, man blir både psykisk og fysisk utmattet. Spesielt i din situasjon der du føler deg litt ensom i sorgen. Klarer du å ta kontakt med noen å si at du føler deg ensom i sorgen og trenger de? 
 

Anonymkode: c97fb...82d

Noen få, men de startet på det tidspunktet min kjære døde, og fikk beskjed om å vente til februar da ny gruppe startet.

Ts

Anonymkode: 6dd9a...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Noen få, men de startet på det tidspunktet min kjære døde, og fikk beskjed om å vente til februar da ny gruppe startet.

Ts

Anonymkode: 6dd9a...326

Kommunenes kriseteam skal stille opp etter dødsfall, fastlegen kan henvise deg dit eller du kan ta direkte kontakt selv. Det gjorde jeg da jeg opplevde et dødsfall. Alt du føler og tenker er normalt, men det betyr ikke at det ikke gjør vondt. Det er 2 mnd til, og det kan bli bra for deg. Min kollega mistet mannen sin i kreft for noen år siden, hun hadde også ventesorg, men først nå har hun søkt hjelp. Så lurt å søke hjelp tidlig ❤️ spes når du ikke har så mange rundt deg 

Anonymkode: c97fb...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Kommunenes kriseteam skal stille opp etter dødsfall, fastlegen kan henvise deg dit eller du kan ta direkte kontakt selv. Det gjorde jeg da jeg opplevde et dødsfall. Alt du føler og tenker er normalt, men det betyr ikke at det ikke gjør vondt. Det er 2 mnd til, og det kan bli bra for deg. Min kollega mistet mannen sin i kreft for noen år siden, hun hadde også ventesorg, men først nå har hun søkt hjelp. Så lurt å søke hjelp tidlig ❤️ spes når du ikke har så mange rundt deg 

Anonymkode: c97fb...82d

Det er så slitsomt når man må be om all hjelp selv og ingenting blir tilbudt en, selv om man sier man har det vondt

Jeg snakket med min fastlege uken etter at han var gått bort, og hun kondolerte men hun tilbød meg ingenting av hjelp eller spurte meg om jeg fikk sove, om jeg trengte noe å sove på, beroligende eller om jeg hadde noen å snakke med eller være med.

Ts

Anonymkode: 6dd9a...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er så slitsomt når man må be om all hjelp selv og ingenting blir tilbudt en, selv om man sier man har det vondt

Jeg snakket med min fastlege uken etter at han var gått bort, og hun kondolerte men hun tilbød meg ingenting av hjelp eller spurte meg om jeg fikk sove, om jeg trengte noe å sove på, beroligende eller om jeg hadde noen å snakke med eller være med.

Ts

Anonymkode: 6dd9a...326

Det gjorde heller ikke min fastlege da jeg  fikk time med henne dagen etter jeg mistet en nær slektning i ulykke. Jeg begynte bare å stor gråte i det jeg kom inn, og ba om sykmld. Hun kondolerte og sa det var trist o.l jeg spurte selv om jeg kunne få beroligende for å ha i bakhånd, så det ordnet hun. 
Det er vanskelig for en lege å vite hva en trenger da folk er så ulike. Alt en kjenner på er normalt og man må stå i dette. Ved sterk angst og ingen søvn må man jo få hjelp. Men det er vårt ansvar å fortelle hvordan vi har det og legen sitt ansvar å ta det i mot og gi nødvendig helsehjelp. 
Fastlegen vet hvem som kan hjelpe, og om du sier hva du sliter med vil hun vite hvem som kan hjelpe og kople på den kontakten. Ja det er slitsomt, men bare gjør det som er vest for deg 

Anonymkode: c97fb...82d