Dere med barn og familie er så heldige

[AnonymBruker]

Jeg er i starten av 40-årene, og har ett barn på deltid. Det ble aldri flere barn pga flere årsaker, og det har vært en stor sorg. Nå har jeg vært singel en stund etter at forholdene etter jeg var sammen med barnefar, også gikk i vasken. Det er ikke bare bare å finne noen der man passer sannen og det funker over tid, tydeligvis. Jeg har ett lite nettverk, og ikke så mye familie. Savn etter en familie er så stort. Jeg hørte noen snakke om å være fostermor selv om man er singel, men jeg har hatt (sosial) angst hele livet som jeg lever greit med med medisiner. Og da kan man ikke ha fosterbarn. Dere som har familie er så utrolig heldig, og jeg tror aldri jeg kommer over den sorgen, å bare ha ett barn som jeg ser i snitt halve livet hans. Er det noen flere som har det som meg?

Anonymkode: 4c70f...c02

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke sånn selv, men ville bare si at jeg føler med deg. Du må nok prøve å snu tankegangen og fokusere på at du er heldig som har et barn. Selv om dere bare har hverandre på deltid så er dere jo glad i hverandre på heltid ❤️

Anonymkode: 84898...3a1

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det ts. Beste rådet jeg har å gi er å gjøre det beste ut av ting. For meg så hjalp det å gjøre små forandringer og gi meg selv de tingene jeg har drømt om i lengre tid. Feks en katt.. Et boblebad å ha ute på sommeren. En hage. Tar du glede i små ting i hverdagen så er det lykke. Trives du i eget selskap så er det lykke. Prøv å se hva du kan gjøre for å få det fint. 

Anonymkode: b60c7...d08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg vet hvordan du har det ts. Beste rådet jeg har å gi er å gjøre det beste ut av ting. For meg så hjalp det å gjøre små forandringer og gi meg selv de tingene jeg har drømt om i lengre tid. Feks en katt.. Et boblebad å ha ute på sommeren. En hage. Tar du glede i små ting i hverdagen så er det lykke. Trives du i eget selskap så er det lykke. Prøv å se hva du kan gjøre for å få det fint. 

Anonymkode: b60c7...d08

Jeg har en katt, og den er til god hjelp. Men siden det er så mange familier rundt meg, hos de vennene jeg har, der jeg jobber, og det er så mye snakk om det, så blir man påmint det mer. Og spesielt nå i denne førjulstiden. Det handler jo mye om familie. Ordentlig trist når man ikke har det.

Anonymkode: 4c70f...c02

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt som deg. 1 barn som er endel hos far. Det er veldig vanskelig å finne en bra mann. Har noen venner men alle har familie som de som regel er opptatte med i helger, ferier og høytider ikke minst. Har to søstre som jeg nesten ikke har kontakt med, begge er psykisk syke på hver sin måte. Det er best å holde seg unna selv om det er trist. En gammel far som begynner å bli dement.  Jeg er veldig glad for at jeg fikk  i hvert fall ett barn❤️. Men jeg hadde ikke sett for meg at livet skulle bli så ensomt og at familieforholdene skulle bli så dårlige.  Klem til deg❤️

Anonymkode: 23206...946

[AnonymBruker]

Jeg har 3 barn på fulltid. Men har likevel en sorg over at det ikke ble som jeg hadde trodd. 

Jeg misunner dem som har friske barn. 2 av mine 3 er syke. Og det går på helsa mi løs å skulle følge dem opp alene. Faren ble det slutt med og han flyttet såpass langt bort at samvær bare blir en gang i året ca pga økonomi. 

Alt blir mer vanskelig pga barnas sykdom. Ferier, høytider, utflukter og andre ting vi skal delta på må legges til rette for de to syke. Jeg kan sjeldent dra ut med venner. Og gjør jeg det så er jeg konstant bekymret for at noe skal skje. Jeg ser at situasjonen også sliter veldig på det ene barnet som er friskt. Og jeg tror hun kommer til å flytte ut så fort hun kan.

Noen ganger kan jeg oppriktig si at jeg angrer og jeg kan begynne å gråte av å se andre barn på samme alder som fungerer normalt og er ute sammen i gjenger og koser seg.

Livet ble ikke alltid sånn man forestilte seg. Føler med deg ts❤️

Anonymkode: baab4...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har det ganske likt som deg. 1 barn som er endel hos far. Det er veldig vanskelig å finne en bra mann. Har noen venner men alle har familie som de som regel er opptatte med i helger, ferier og høytider ikke minst. Har to søstre som jeg nesten ikke har kontakt med, begge er psykisk syke på hver sin måte. Det er best å holde seg unna selv om det er trist. En gammel far som begynner å bli dement.  Jeg er veldig glad for at jeg fikk  i hvert fall ett barn❤️. Men jeg hadde ikke sett for meg at livet skulle bli så ensomt og at familieforholdene skulle bli så dårlige.  Klem til deg❤️

Anonymkode: 23206...946

Vi har det jo så likt. Har ett søsken med ett bra forhold til, men på andre kanten av landet. Og en forelder igjen med ikke så veldig godt forhold. Skulle ønske jeg kjente deg❤️

Anonymkode: 4c70f...c02

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, TS ❤️

Har ett barn som bor fast hos far, er hos meg noen helger i måneden. Er en stor sorg og veldig vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: bd897...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Skjønner deg godt, TS ❤️

Har ett barn som bor fast hos far, er hos meg noen helger i måneden. Er en stor sorg og veldig vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: bd897...888

Det er det jeg er redd for, at han skal ville bo fast der etterhvert. Han er 11 nå, og det er vel naturlig at de vil være mer enn plass etterhvert. Og siden faren er mann/gitt som han selv, og har huset, vil han sikkert det.💔

Anonymkode: 4c70f...c02

[AnonymBruker]

Jeg er i litt samme situasjon, men har barnet mest (65 %). Det er likevel en stor sorg å ikke ha familie, og er også veldig bundet til hjemmet uten store muligheter for å date. Liten familie som jeg ikke har mye kontakt med og. 

Trist og ensomt synes jeg.

Anonymkode: ce6b8...f48

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn 100 % og ingen familie. Det er trist, helt enig. For meg hjelper det å være travel. Si ja til alt av dugnader og kjøringer og ting på jobb. 

Da er jeg så lei og sliten at jeg er glad for at jeg bare har èn person å forholde meg til på fritiden. 

Anonymkode: 0ba2e...366

[GammelKaktus]

Er og alene med et barn 100% men jeg stortrives med det. Synd at vi ikke har noe spesiell familie men det er nå sånn ting er og man må gjøre det beste utav det.  Selv så trives jeg jo godt alene og det kommer man jo langt med når man først er alenemamma.  Men man kan finne "familie" utenfor familien slik at man får et skikkelig nettverk.  

Men jeg skjønner det er sårt. Du må jo nesten finne noe du trives med den tiden du har til overs, du sier du kunne tenkt deg å være fosterhjem om det ikke var for angsten, kanskje du kunne være en slags "reservefamiliemedlem" til en ung alenemamma med mindre barn? Eller melde deg frivillig i et eller annet? Kjenner mange som trives i Røde Kors, er mye man kan gjøre der. Så lenge man har puls så har man jo alle muligheter.

Og alle som har familie har heller ikke perfekte liv med perfekte middager og folk som alltid stiller opp for en. Det har vært mer enn en gang at jeg har stilt opp for venner med disse fantastiske familiene som ikke har hatt mulighet (tatt muligheten) til å stille opp og det er nesten verre å ha de på papiret men i praksis så gidder de ikke å løfte en finger for å hjelpe deg når du virkelig trenger de.

[AnonymBruker]

Jeg er enig, glad jeg er gift ig har 3 barn, husker jeg haddde spesielt to eldre venninner og de hadde barn og da kjenner en spesielt på dager som påske,17 mai og andre tider som sykt ensomme

Anonymkode: 9440a...74e

[AnonymBruker]

FrøkenMånestråle skrev (39 minutter siden):

Er og alene med et barn 100% men jeg stortrives med det. Synd at vi ikke har noe spesiell familie men det er nå sånn ting er og man må gjøre det beste utav det.  Selv så trives jeg jo godt alene og det kommer man jo langt med når man først er alenemamma.  Men man kan finne "familie" utenfor familien slik at man får et skikkelig nettverk.  

Men jeg skjønner det er sårt. Du må jo nesten finne noe du trives med den tiden du har til overs, du sier du kunne tenkt deg å være fosterhjem om det ikke var for angsten, kanskje du kunne være en slags "reservefamiliemedlem" til en ung alenemamma med mindre barn? Eller melde deg frivillig i et eller annet? Kjenner mange som trives i Røde Kors, er mye man kan gjøre der. Så lenge man har puls så har man jo alle muligheter.

Og alle som har familie har heller ikke perfekte liv med perfekte middager og folk som alltid stiller opp for en. Det har vært mer enn en gang at jeg har stilt opp for venner med disse fantastiske familiene som ikke har hatt mulighet (tatt muligheten) til å stille opp og det er nesten verre å ha de på papiret men i praksis så gidder de ikke å løfte en finger for å hjelpe deg når du virkelig trenger de.

Vet at ingen familier er perfekte, men bare det å vite at du har noe tilknytning. Hadde jeg hatt mitt barn 100% hadde det kanskje vært annerledes. Men har han bare 50%, og hvem vet, kanskje han vil bo fast hos faren når han blir større. Han liker seg veldig godt der.

Skulle gjerne vært til hjelp for en alenemamma, og kanskje fått ett godt forhold til de, men hvor finner man de? Har egentlig ikke tid eller lyst til å være frivillig f.eks besøksvenn. Har nok med de eldre jeg jobber med.. 

Anonymkode: 4c70f...c02

[AnonymBruker]

Det er veldig individuelt. Noen har ingen barn, ingen familie, og det er ok for dem. 

Anonymkode: ade12...690

[liil]

Det ER sårt og vondt å se andre har det man lengter etter selv. Som noen påpeker her; man ser bare overflata og kanskje ikke alt er perfekt hos alle andre heller - uten at det hjelper deg så mye. Kjenner meg veldig igjen i dette selv, og det er skikkelig tøft, særlig nå som det nærmer seg jul og alle andre gleder seg til kos og familietid. Livet blir ofte noe annet enn man ser for seg, men for min del har jeg funnet ut at jeg/vi må skape egne minner, tradisjoner og vår måte å leve på som er vårt DNA. Men fortsatt innmari trist å på en måte stå litt utafor og "se inn på alle andre". 

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, TS. Har ett barn halvparten av tiden. Og jeg tenker også at jeg på sikt kanskje mister barnet mitt enda mer, dersom barnet skulle ønske å bo hos faren.

Min situasjon ble heller ikke slik jeg hadde forestilt meg, og jeg sliter skikkelig med sorgen over det. Spesielt vanskelig er det nå i juletiden, hvor jeg blir alene. Har heldigvis gode venner, men særlig i høytiden er de jo som regel opptatt med sitt. 

Anonymkode: 21ef3...66c