Fortsatt sorg

[AnonymBruker]

 

1 desember og 28 november

Det er nå snart 3 år siden min kjære hund måtte avlives pga nakkeprolaps, og vi ikke klarte å rehabilitere han. Han fikk aldri en førlighet tilbake som han kunne leve ok med. Det var en tung tid gjennom 2 mnd der vi hadde håp, men han ikke klarte å komme seg på beina ordentlig. Han kom seg på beina etter lang tid som pleiepasient, og deretter bare litt kontroll på bakpart. Han kunne gå korte turer, men hadde ikke helt kontroll på bakparten. Han var smertefri, etter det vi kunne bedømme. Og vi hadde tett oppfølging av veterinær.

I ettertid ser jeg at det skulle han ha sluppet. Han skulle ikke hatt den rehabiliteringen. Det ble bare mye smerter og elendighet for han. Men vi hadde jo håp, og ville ikke miste han. Det gjør vondt å tenke på at han måtte gjennom hele den rehabiliteringen når han ikke hadde sjans til å klare det. Han skulle ha sluppet 2 mnd før. Det gjør faktisk vondt å se bilder av han. Han var den beste hunden vi har hatt, og vi var så glad i han.

 Det gjør vondt å innse at han fikk en så vond og dårlig slutt på livet. Det gjør vondt å tenke på at han måtte utholde så mye. Men vi hadde håp om at han skulle bli bra, og han var jo bare 8 år.

Jeg klarer fortsatt ikke å se bilder av han og minnes han, selv om han var min kjæreste hund. Det er bare for vondt. Jeg hopper over bilder av han i galleri, facebook og minsky, Jeg klarer ikke å se han og hans gode øyne. De øyne som elsket meg mer enn noe annet. Jeg ser kjærligheten i hans øyne i de bildene, og føler jeg sviktet han da jeg prøvde å rehabilitere han etter nakkeprolapsen. 

 

Anonymkode: 87091...049

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å se på andre scenarier da. Hvis dere hadde valgt å la han slippe helt fra starten av...hvilke følelser hadde du sittet igjen med da? At dere ikke ga han en sjanse engang? At dere ga han opp så "lett"? Tenk om han hadde klart seg gjennom det, men så valgte dere å avlive i stedet?

Vi mennesker dør også og mange av oss har det vondt på slutten. Men vi dør med kjærligheten i behold og elsker de rundt oss selv om vi er i smerter. Hunden deres hadde ubehag, men han følte seg nok elsket helt til siste stund.

Ikke hopp over bilder av han. Sett pris på de minnene du har av han og den tiden du fikk med han. Smil av de artige påfunnene hans og de snille øynene og vit at han følte seg elsket og ivaretatt. Dere lot han slippe når dere så at det ikke lengre var håp. Det er vondt og brutalt å stå i disse avgjørelsene. Det skal likevel ikke være en grunn for å "slette" han fra minnet - han fortjener å bli minnet med kjærlighet. Se på bildene, gråt, smil, vær fortvilt, men kjenn på følelsene. Han fortjener det.

Anonymkode: 2181a...2ca