Tror jeg har autisme, hvordan foregår utredningen?

[AnonymBruker]

 

 

Anonymkode: 422f9...476

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Det jeg syns er veldig rart er at mange med autisme helt fint klarer å få seg kjæreste og barn, men når det kommer til jobb så nei det klarer dem ikke. Å være forelder er en fulltidsjobb i motsetning til en vanlig jobb og å være forelder krever også mye mer av en av sosiale ferdigheter så det gir ikke mening at man klarer å være en god forelder men ikke klarer å jobbe. 

Anonymkode: 1984b...a37

Det er helt feil at mange helt fint klarer samliv og familieliv. Ofte er det her at det rakner, de klarer ikke lenger sanseprosessering. Veldig mange klarer nettoppp ikke de sosiale aspektene rundt det å være forelder. 

Anonymkode: d121e...391

[AnonymBruker]

 

Han her er fantastisk dyktig til å beskrive Autisme og hva det innebærer å være autistisk.

Jeg anbefaler å se denne.

Anonymkode: 422f9...476

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er helt feil at mange helt fint klarer samliv og familieliv. Ofte er det her at det rakner, de klarer ikke lenger sanseprosessering. Veldig mange klarer nettoppp ikke de sosiale aspektene rundt det å være forelder. 

Anonymkode: d121e...391

I tillegg sliter mange med autisme å takle stress. Altså at man takler stress vesentlig dårligere enn de som ikke har autisme. 

Anonymkode: 6579b...8ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.11.2023 den 4.18):

Er kvinne 28 år tror jeg har autisme det har jeg egentlig alltid trodd, etter at jeg først lærte om det. Men som barn/ungdom og til nå har jeg blitt ekstremt god til å maskere/skjule hvordan jeg egentlig er i alle mulige situsjoner med familie og fremede.. Dette er så slitsomt og går ut over utdanning/yrkeslivet mitt, kommer ingen vei. Ønsker å kunne få noe hjelp, helst noe støtte så jeg kan jobbe men ikke 100%.. 

Men jeg synes dette med utrdening osv. virker så skummelt og slitsomt.. Vet man må kontakte fastlegen som første steg, også bli henvist videre. Men når man blir henvist om noen har mulighet kunne du fortalt alt som skjer da? Kommer man inn å snakker med en spesialist på et kontor? Hva blir man spurt om? Får man spørreskjemaer? Hva skjer på veien videre? Må man prøve jobbe steder? Må man ut i forskjellige situasjoner med og uten andre? Medisinering? Kurs/behandlinger.. Ja jeg har mange spørsmål, og er usikker om det hele er verdt det.. Blir stressa og sliten i hodet av å tenke på hva jeg kanskje må igjennom.. 

 

Håper noen som selv har vært på utredning kan fortelle litt om opplevelsen og hva det innebærer, 

Tusen takk ❤️

Anonymkode: a97a4...1e5

Si fra når du har tatt testen på side 5.

Anonymkode: 422f9...476

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det jeg syns er veldig rart er at mange med autisme helt fint klarer å få seg kjæreste og barn, men når det kommer til jobb så nei det klarer dem ikke. Å være forelder er en fulltidsjobb i motsetning til en vanlig jobb og å være forelder krever også mye mer av en av sosiale ferdigheter så det gir ikke mening at man klarer å være en god forelder men ikke klarer å jobbe. 

Anonymkode: 1984b...a37

Det går ofte gradvis.

Man følger oppskriften man observerer rundt seg.

Kjæreste-giftemål-barn

Og så sier det pang!

Er man en kvinnelig autist med ok utseende, så er det ofte ikke vanskelig å få en kjæreste. Det kreves ikke så mye, og ofte blir de sammen med menn som ellers ikke ville blitt valgt.

 

Anonymkode: 2ff42...688

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er en som fikk diagnosen autist. Jeg kom gjennom skolen "uten noen problemer". Eller jeg hadde problemer, men de ble ikke fanget opp. Jeg gjorde det OK karaktermessig, jeg fikk gjennomsnittlige karakterer. Men jeg fungerte ikke sosialt og jeg hadde en del andre problemer. Men jeg hadde ikke nok problemer til at noen tenkte at jeg måtte ha en diagnose. 

Så ble jeg "voksen". Det ble langt større krav til selvstendighet, sosiale ferdigheter, å kunne takle stress. Det mestret jeg ikke. Studiene gikk til helvete, jeg klarte ikke holde på jobber, er 40 år og har aldri hatt en venn eller kjæreste. Selv om jeg skulle ønske jeg hadde universitetsgrad, jobb, venner og kjæreste. Jeg får det bare ikke til.  Så derfor fikk jeg diagnosen autisme. 

I ettertid så er det klart at jeg skulle hatt diagnosen autisme også som barn. Men det var ikke de samme kunnskapene om autisme da jeg var barn så lærerne, foreldrene mine og barnehageansatte skjønte ikke at jeg hadde autisme selv om alle skjønte at jeg var "annerledes". Men det var også først som voksen at det ble ekstremt merkbart at jeg ikke fikk til livet slik som det forventes at voksne skal klare.  Så jeg skjønner at jeg ikke fikk diagnosen som barn. Det går jo an å være venneløs og distre som barn uten å være autist.  

Anonymkode: 6579b...8ec

Edit: Vil også si at selv om det ofte kan være synlig at noen sliter med autisme. Så er det jo mye av det som skjer ved autisme kun inni hodet på autisten.  Hvordan folk tenker og hva folk tenker er ikke synlig. Og spesielt om man isolerer seg som mange autister gjør blir det enda vanskeligere å fange opp for de utenfor hodet til autisten.

Anonymkode: 6579b...8ec

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvorfor havner 90% av de med asperger som besøker NAV fordi de sliter med å få/klare/beholde jobben, på uføretrygd da (ifølge statistikk fra NAV i en landsdel) . Når det "finnes tilrettelegging"? Er de 90%ene bare latslabber/slabbedasker ?

Anonymkode: 5104b...c7f

Jeg syns det virker som du vet svinnende lite om hva autisme faktisk er, og hva slags utfordringer det innebærer. Nei, du kan ikke google og lese 4 setninger om "tegn på autisme" for å forstå autisme. 

Kanskje du skal kunne noe om et tema, før du kommer med utspill som det her? (jaa!)




 

Anonymkode: d121e...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.11.2023 den 11.11):

Hva ønsker du å oppnå med utredning, ts? Teknikker? Sympati? Medisinering?

Tenk litt over det først, og avhengig av hva du ønsker å få ut av det, vurder om du kanskje skal droppe alt sammen.

Jeg ville vært ytterst forsiktig med å dra på meg en diagnose som potensielt kan begrense livet. Du er den du er, og du er sikkert et flott menneske.

Anonymkode: f622c...c94

Jeg er over 40 år og har de siste årene tenkt på å bli utredet for autisme. Ikke fordi jeg plutselig føler meg autistisk, men fordi jeg har lært om høytfungerende/høytmaskerende autisme hos jenter og kvinner og kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har slitt med en god del gjennom barndommen som bare ble ansett som at jeg var nevrotisk/nervøs, sjenert, kresen og sa og gjorde rare ting. En god del ting fikk jeg en del reprimande for av foreldrene fordi de syntes jeg oppførte meg unødvendig rart eller gjorde ting de syntes var unødvendig. Mye av dette har jeg båret på hele livet og gjort at jeg har følt mye på at det er noe galt med meg. Jeg har klart meg greit gjennom livet, men det er jo fordi jeg har observert andre og maskert for å fremstå som mest mulig normal. Og så har jeg blitt sliten etterpå. Noen ganger så sliten at det ender med sammenbrudd og gråting. Jeg har også vært deprimert i perioder og slitt en del med helseangst.
Jeg har rett og slett innsett at jeg ikke bare var en rar unge, men slet med å tilpasse meg. Fordi jeg er autist. Grunnen til at jeg enda ikke har bedt om å bli utredet, er at jeg er flau over å be fastlegen om det. Jeg er redd for å bli avvist og føler at jeg bruker opp ressurser i helsevesenet.

Jeg synes faktisk den siste setningen din er litt nedlatende. Selvfølgelig er autister også flotte mennesker, selv om de ofte blir oppfattet som rare og vanskelige av andre mennesker. Problemet for autister er jo ikke at de er rare, men at alle de problemen som gjør dem rare sliter dem ut både fysisk og psykisk. Det andre bare intuitivt sier og gjør i løpet av en dag, er et helt prosjekt for autister. Og man kan faktisk ikke bare ta seg sammen. Med en diagnose vil man kunne møtes med mer forståelse, både på jobb, i familien og blant venner. Ett av mine store problemer er at jeg sliter med å ta vare på vennene mine. Jeg trenger mye alenetid, liker ikke å snakke i telefon (spesielt ikke bare skravling om alt og ingenting) og blir sosialt utmattet etter noen dager på jobb.

Det finnes mange grunner til å ønske å få en autismediagnose på papiret, på samme måte som at det finnes mange grunner til å få en hvilken som helst annen diagnose på papiret.

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Men nesten alle disse voksne som vil utredes for dette er jo som regel sånne som har fått til skolegangen som barn uten noen problemer eller behov for ekstrahjelp (man trenger ikke diagnose for å få ekstrahjelp i skolen for de som ikke vet det). Så disse veldig mange av disse personene har ikke hatt noe stor "funksjonssvikt som hemmer deg i hverdagen". Ihvertfall ikke før de ble voksne. Men autisme er man derimot født med så der skal betydelige symptomer være tilstede som barn. 

Anonymkode: 1984b...a37

Jeg klarte meg godt gjennom skolen rent faglig (med unntak av noen få fag), og på overflaten kunne det nok se ut som at jeg ikke hadde noen problemer. Jeg satt pliktoppfyllende og stille på plassen min, var høflig og grei å ha med å gjøre. Men jeg fikk med meg lite av det som ble sagt framme ved tavla, da jeg dagdrømte masse og hadde nok av andre tanker å holde styr på. Utenpå var jeg nærmest en mønsterelev, men inni var det til tider litt kaos og mye fantasi.
Det eneste som skjedde var at læreren spurte foreldrene mine en gang om jeg var veldig forelsket i noen, siden jeg var så fjern i timene. I tillegg slet jeg veldig i matte, men fikk fikk beskjed av lærer om at "jeg vet at du kan bedre!"

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Må dessverre si meg enig i dette.

Jeg syns alle rundt meg har en form for diagnose om dagen. En med adhd, en med Asperger, en bipolar osv, osv. På meg virker alle sammen som relativt normale mennesker. Vi må ikke glemme at vi mennesker er alle sære på vår egen måte. Du har sikkert hørt det før, ts, men jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvorfor du ønsker en diagnose. Jeg sier som pappa; «livet er et slit, og man må ta seg i nakkeskinnet hver dag.»

Det blir ikke noe enklere for deg med en diagnose, du vil fremdeles være deg. Skjønner? En diagnose vil tvert imot hemme deg, f.eks ved bytte av jobb, utdannelse, personforsikringer etc.

Vær forsiktig med hva du ønsker deg.

Anonymkode: f622c...c94

Jeg kjenner mange jeg tenker har en diagnose, men ingen av dem har åpent gått ut med noen diagnose.
Å søke diagnose er faktisk å ta ansvar for eget liv, det er faktisk å ta seg i nakkeskinnet. Uansett hvor sikker man er på at man er autist, vet man det faktisk ikke før man får diagnosen. Og den diagnosen deles ikke ut til alle som sliter litt eller er litt rare. ADHD eller bipolar er heller ikke diagnoser som kastes etter folk. Det er kriterier som skal møtes.
Det finnes sikker noen som ser på diagnoser som trendy og liker å gjemme sine negative egenskaper bak en falsk diagnose, men de er som oftest udiagnostiserte. Med en diagnose har man bevis for at man ikke gjør seg vanskelig, er frekk eller lat. Eller enda verre; ikke bryr seg om vennene sine bare fordi man ikke ringer og skravler eller møter dem ofte.

Mener faren din at man skal overse alt av symptomer og plager, og bare ta seg i nakkeskinnet? Eller gjelder det bare psykiske og nevrologiske sykdommer/tilstander?

Anonymkode: e7109...8b7

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

En annen “not so fun, fun-fact” er at mange kvinner med autisme faktisk får mer symptomtrykk rundt og etter puberteten på grunn av noe hormonelt, mens det kan være omvendt for gutter.

Anonymkode: d4030...004

Meg du siterte. Jeg vet at færre jenter enn gutter ble fanget opp som autister som barn. Men jeg er mann og jeg var en av de som ikke ble fanget opp som barn.   

Anonymkode: 6579b...8ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En annen “not so fun, fun-fact” er at mange kvinner med autisme faktisk får mer symptomtrykk rundt og etter puberteten på grunn av noe hormonelt, mens det kan være omvendt for gutter.

Anonymkode: d4030...004

Noe sånt ja.
Når jentene er små, tolereres rimelig mye spesiell oppførsel som "bare sånn som unger er", og jentene er også mer like guttene. Når de kommer i puberteten, utvikles de til små voksne både fysisk og mentalt. Blant unge jenter og kvinner er det et mye mer intrikat sosialt samspill som skal mestres for å passe inn, enn blant gutter/menn. Nevrotypiske jenter skjønner dette kjapt og manøvrerer seg nærmest intuitivt gjennom sosial interaksjon med andre. Autistiske jenter sliter med å skjønne alle kodene og reglene, og bruker masse tid og energi på å prøve å lære seg dem. Problemet for mange autister er at de kanskje aldri skjønner dette, men de blir dritgode på å observere, kopiere og maskere. Dette gjør at de høytmaskerende autistene kan fremstå som normale, sosialt oppegående mennesker. Men det er hard jobb å holde maska og si/gjøre det som er riktig i en hver situasjon, så derfor blir autister mye raskere sliten av å være sosiale. Jo mer sliten man er/blir, jo lettere glipper masken og man viser mer sitt sanne, autistiske jeg. Det er da folk merker at det er noe rart, nesten som en glitch in The Matrix. Kvinner dømmes ofte hardere enn menn om de ikke fungerer sosialt eller er for lite sosiale, fordi kvinner skal jo være skravlete flokkdyr.

Anonymkode: e7109...8b7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Meg du siterte. Jeg vet at færre jenter enn gutter ble fanget opp som autister som barn. Men jeg er mann og jeg var en av de som ikke ble fanget opp som barn.   

Anonymkode: 6579b...8ec

Det kan også skje for gutter, som jeg skrev så er det ikke alle gutter eller jenter dette gjelder.

Anonymkode: d4030...004

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kan også skje for gutter, som jeg skrev så er det ikke alle gutter eller jenter dette gjelder.

Anonymkode: d4030...004

Takk. 

Anonymkode: 6579b...8ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det går ofte gradvis.

Man følger oppskriften man observerer rundt seg.

Kjæreste-giftemål-barn

Og så sier det pang!

Er man en kvinnelig autist med ok utseende, så er det ofte ikke vanskelig å få en kjæreste. Det kreves ikke så mye, og ofte blir de sammen med menn som ellers ikke ville blitt valgt.

 

Anonymkode: 2ff42...688

Dette. Det var nøyaktig det som skjedde meg.

Jeg ser bra ut, men jeg takler ikke sosiale settinger. Jeg har 1 venn og gjennom den ene vennen traff jeg min mann som tilfeldigvis deler min særinteresse, hvilket førte til at vi fant sammen relativt enkelt på tross av mine sosiale utfordringer.

Hele veien har jeg «vært i jobb», setter det i klamme for jeg har nesten vært mer sykemeldt for min «sosiale angst» enn hva jeg har vært i jobb. «Ta deg sammen» «Hold ut litt til» «prøv hardere» «det er hyggelig på kontoret» «du må da klare å ta buss du som alle andre». Har hørt alt i alle år. Tatt meg sammen og tatt meg sammen.

Jeg og min mann fikk barn og det sa PANG! Jeg har ikke sjans. Å være mor krever alt jeg har. 

Endelig var det noen som så meg. Endelig ble det utredning og autismediagnose. Det første de sa på DPS? Du kan nok ikke stå i jobb noe særlig lenger.

Alle år før det har jeg fått beskjed om å slutte å tulle, holde ut, det er slitsomt for alle. Vet dere hva? Å få diagnosen og å høre ordet ufør var faktisk en lettelse, for det slitet jeg har stått i har vært blytungt!

Ok, diagnosen tar kanskje fra meg noen muligheter, men jeg hadde virkelig ikke vært i stand til å være pilot eller politi uansett. Å være mamma er nå min hovedoppgave og den utfører jeg med glans fordi jeg KUN er mamma. Derfor kan jeg ikke jobbe. 

Anonymkode: 4c9bd...8df

[AnonymBruker]

Mer om Autisme.

Anonymkode: 422f9...476

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg syns det virker som du vet svinnende lite om hva autisme faktisk er, og hva slags utfordringer det innebærer. Nei, du kan ikke google og lese 4 setninger om "tegn på autisme" for å forstå autisme. 

Kanskje du skal kunne noe om et tema, før du kommer med utspill som det her? (jaa!)
 

Anonymkode: d121e...391

Tror du og en annnen frøken enten misleste eller trodde jeg var en annen bruker eller noe, men er lov det alle gjør feil. Dere er tilgitt.

Og til folk som deler TIK TOK, så herregud folkens, det er så mye dumt på tiktok så vil fraråde å bruke det som kilder 😅

Anonymkode: 5104b...c7f

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Dette. Det var nøyaktig det som skjedde meg.

Jeg ser bra ut, men jeg takler ikke sosiale settinger. Jeg har 1 venn og gjennom den ene vennen traff jeg min mann som tilfeldigvis deler min særinteresse, hvilket førte til at vi fant sammen relativt enkelt på tross av mine sosiale utfordringer.

Hele veien har jeg «vært i jobb», setter det i klamme for jeg har nesten vært mer sykemeldt for min «sosiale angst» enn hva jeg har vært i jobb. «Ta deg sammen» «Hold ut litt til» «prøv hardere» «det er hyggelig på kontoret» «du må da klare å ta buss du som alle andre». Har hørt alt i alle år. Tatt meg sammen og tatt meg sammen.

Jeg og min mann fikk barn og det sa PANG! Jeg har ikke sjans. Å være mor krever alt jeg har. 

Endelig var det noen som så meg. Endelig ble det utredning og autismediagnose. Det første de sa på DPS? Du kan nok ikke stå i jobb noe særlig lenger.

Alle år før det har jeg fått beskjed om å slutte å tulle, holde ut, det er slitsomt for alle. Vet dere hva? Å få diagnosen og å høre ordet ufør var faktisk en lettelse, for det slitet jeg har stått i har vært blytungt!

Ok, diagnosen tar kanskje fra meg noen muligheter, men jeg hadde virkelig ikke vært i stand til å være pilot eller politi uansett. Å være mamma er nå min hovedoppgave og den utfører jeg med glans fordi jeg KUN er mamma. Derfor kan jeg ikke jobbe. 

Anonymkode: 4c9bd...8df

Den beskjeden fikk jeg også ofte. I tillegg til at livet kan være slitsomt som autist så er det også mye man ikke forstår som autist. Man tenker annerledes. Så  mange av gangene jeg fikk beskjed om å "ta meg sammen" så var det fordi det var ting jeg ikke skjønte som alle ikke-aspergere synes er åpenbart . Det handler ikke kun om det sosiale. Som autist kan man også bli ekstremt ensporet og at man dermed ikke ser verken alternativer eller konsekvensene av tankesporet man har kjørt seg fast i. 

I tillegg til dette med at man kan slite seg ut av ting ikke-autister ikke blir slitne av eller at stress ødelegger en helt. 

Anonymkode: 6579b...8ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tror du og en annnen frøken enten misleste eller trodde jeg var en annen bruker eller noe, men er lov det alle gjør feil. Dere er tilgitt.

Og til folk som deler TIK TOK, så herregud folkens, det er så mye dumt på tiktok så vil fraråde å bruke det som kilder 😅

Anonymkode: 5104b...c7f

Det er faktisk veldig mye bra om autisme på TikTok.

Kan trekke frem noen:

jonethehedgehog

autismsara

thespectrumgirl

steampunktiefling99

_thisline is mine

shewearssocks

chloeshayden 

purpleellaandcoco 

kaelynn_vp 

taylor_heaton_

soundoftheforest

jeremyandrewdavis

nd_psych

hatsbyabbey

ellaellaw

rubyofmyeye

reberrabon_bon

david_loveonthespectrum

katastrophica

studiomucci

teeteeautism 

rhyleepvlogs 

 

 

Hilsen en autist.

Anonymkode: 2ff42...688

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er faktisk veldig mye bra om autisme på TikTok.

Kan trekke frem noen:

jonethehedgehog

autismsara

thespectrumgirl

steampunktiefling99

_thisline is mine

shewearssocks

chloeshayden 

purpleellaandcoco 

kaelynn_vp 

taylor_heaton_

soundoftheforest

jeremyandrewdavis

nd_psych

hatsbyabbey

ellaellaw

rubyofmyeye

reberrabon_bon

david_loveonthespectrum

katastrophica

studiomucci

teeteeautism 

rhyleepvlogs 

 

 

Hilsen en autist.

Anonymkode: 2ff42...688

Trekker forresten bort nd_psych

Anonymkode: 2ff42...688

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

I tillegg sliter mange med autisme å takle stress. Altså at man takler stress vesentlig dårligere enn de som ikke har autisme. 

Anonymkode: 6579b...8ec

Vet mange sliter med meltdown, men jeg har også hatt psykose utløst av en stressende situasjon. 

Anonymkode: 6579b...8ec