Tror jeg har autisme, hvordan foregår utredningen?

[AnonymBruker]

Er kvinne 28 år tror jeg har autisme det har jeg egentlig alltid trodd, etter at jeg først lærte om det. Men som barn/ungdom og til nå har jeg blitt ekstremt god til å maskere/skjule hvordan jeg egentlig er i alle mulige situsjoner med familie og fremede.. Dette er så slitsomt og går ut over utdanning/yrkeslivet mitt, kommer ingen vei. Ønsker å kunne få noe hjelp, helst noe støtte så jeg kan jobbe men ikke 100%.. 

Men jeg synes dette med utrdening osv. virker så skummelt og slitsomt.. Vet man må kontakte fastlegen som første steg, også bli henvist videre. Men når man blir henvist om noen har mulighet kunne du fortalt alt som skjer da? Kommer man inn å snakker med en spesialist på et kontor? Hva blir man spurt om? Får man spørreskjemaer? Hva skjer på veien videre? Må man prøve jobbe steder? Må man ut i forskjellige situasjoner med og uten andre? Medisinering? Kurs/behandlinger.. Ja jeg har mange spørsmål, og er usikker om det hele er verdt det.. Blir stressa og sliten i hodet av å tenke på hva jeg kanskje må igjennom.. 

 

Håper noen som selv har vært på utredning kan fortelle litt om opplevelsen og hva det innebærer, 

Tusen takk ❤️

Anonymkode: a97a4...1e5

[AnonymBruker]

Min sønn fikk diagnosen Asperger syndrom som 22 åring, og den ligger på autismespekteret.

Det startet med at han gikk til fastlegen for angst, og der ble han henvist videre til DPS, psykolog, og fikk time etter seks uker.

Diagnosen ble gitt etter at han hadde vært til konsultasjoner og undersøkelser hos en psykolog, to spesialpsykologer og en psykiater et halvt års tid. Og ja, man sitter og snakker på kontorene til disse. Han fikk også et spørreskjema på en del sider som han skulle ta med hjem og svare på, uten å be om hjelp fra noen, men besvare helt selv. Det gikk fint.

Det finnes ingen medisiner for autisme, dessverre, det er ikke noe man kan kurere eller bli bedre av. Men sammen med Asperger (som min sønn har) følger det oftest også angstlidelse, og det er fryktelig slitsomt. Angst kan man i noen tilfeller bedre med medisiner, så det får han. Det hjelper ikke helt, men noe. 

Psykologen tilbød min sønn å fortsatt gå til samtaler der om han ville, for å snakke om angsten. Men min sønn hadde ingen tro på at å sitte og snakke i det uendelige om angsten ville gjøre den noe bedre, så han avslo. Behandlingen hos psykolog ble da avsluttet etter at diagnosen var satt.

 

Anonymkode: 0f5d9...755

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Min sønn fikk diagnosen Asperger syndrom som 22 åring, og den ligger på autismespekteret.

Det startet med at han gikk til fastlegen for angst, og der ble han henvist videre til DPS, psykolog, og fikk time etter seks uker.

Diagnosen ble gitt etter at han hadde vært til konsultasjoner og undersøkelser hos en psykolog, to spesialpsykologer og en psykiater et halvt års tid. Og ja, man sitter og snakker på kontorene til disse. Han fikk også et spørreskjema på en del sider som han skulle ta med hjem og svare på, uten å be om hjelp fra noen, men besvare helt selv. Det gikk fint.

Det finnes ingen medisiner for autisme, dessverre, det er ikke noe man kan kurere eller bli bedre av. Men sammen med Asperger (som min sønn har) følger det oftest også angstlidelse, og det er fryktelig slitsomt. Angst kan man i noen tilfeller bedre med medisiner, så det får han. Det hjelper ikke helt, men noe. 

Psykologen tilbød min sønn å fortsatt gå til samtaler der om han ville, for å snakke om angsten. Men min sønn hadde ingen tro på at å sitte og snakke i det uendelige om angsten ville gjøre den noe bedre, så han avslo. Behandlingen hos psykolog ble da avsluttet etter at diagnosen var satt.

 

Anonymkode: 0f5d9...755

Merket du ikke at noe var annerledes i alle år? Hvilke symptomer hadde han?

Anonymkode: b86b3...b0b

[AnonymBruker]

Heisann 😊

Jeg gikk gjennom dette for to år siden.

Min utredning foregikk slik:

Jeg kontaktet fastlegen og hadde da skrevet ned mine utfordringer og printet ut. Jeg bare leverte det til legen og han leste gjennom. Så søkte han meg inn hos Dps.

Hos Dps tok de flere tester inkludert AQ-testen.

Jeg ble så sendt til et autismesenter, og der var løpet som følgende:

Intervju med den som skal utredes, for å se om de tenker det er greit å utrede videre.

Nytt intervju.

 2 timers intervju med foreldre.

 2 timers intervju med nåværende nærkontakt/kjæreste/samboer.

 Ados-2 test.

Time med legen for anamnese og helsesjekk.

Så møtes flere for å diskutere funnene.

Og så fikk jeg en time for å få svar.

Det var veldig verdt det for meg å gå igjennom utredningen. Det tok fire måneder, men jeg er så glad jeg sto i det.

Det er nok forskjellige løp rundt omkring, men start med å bestille time hos fastlegen og begynn å skrive listen med utfordringer.

Masse lykke til ❤️💐

Anonymkode: 2ff42...688

[AnonymBruker]

Ja, jeg venter på å få utredning jeg også. Også 28 år. Jeg er allerede i psykiatrien for noe annet så de bare henviser meg videre. Jeg synes det er interessant å lese andres erfaring her med det da og hva jeg har hørt av andre. En jeg kjenner gikk gjennom utredning for litt siden. Det tok fire timer, kun noen tester og litt samtaler. Så over her at noen har brukt fire måneder. Jeg vet folk nevner det med å ha intervjuer med foreldre å slik, men det går ikke i mitt tilfelle og det vet jeg er noe man ikke må.

Anonymkode: d4030...004

[AnonymBruker]

Ja, det er stor forskjell på utredning.

En jeg kjenner fikk diagnosen på dagen. Men det var privat.

Anonymkode: 2ff42...688

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det er stor forskjell på utredning.

En jeg kjenner fikk diagnosen på dagen. Men det var privat.

Anonymkode: 2ff42...688

Da må personen hatt ekstremt påfallende symptomer. Men selv da syns jeg det er drøyt etter bare èn dag. 

Anonymkode: d121e...391

[AnonymBruker]

At Asperger navnet har fått lov til å fortsette i woke tidsalderen er rart.

https://tidsskriftet.no/2019/04/essay/asperger-nazistene-og-barna-historien-om-en-diagnoses-tilblivelse

Fyren var i praksis en nazist som sendte barn i døden.

Anonymkode: ca44f...9b0

[AnonymBruker]

Jeg er nylig utredet på DPS og fikk diagnosen for 2 uker siden. Utredningen tok alt i alt ca 3 mnd. Her er gangen jeg hadde:

1. Inntakssamtale med psykolog på dps, 45 min. Hun foretok et standardintervju med spørsmål om alt mulig psykisk.

2. Fortsettelse på intervju. 45 min

3. Gjennomføring av RAADS-R (dette er et spørreskjema du også selv kan fylle ut på embrace autism gratis. Jeg synes det var nyttig å ha gått igjennom det i forkant selv hjemme først). 45 min.

4. Intervju med min mann uten meg til stede, 45 min. De ville egentlig snakke med mine foreldre, men de nektet å stille opp.

5. ADOS-2 modul 4 test hos nevropsykiater, 90 min. Dette foregikk også på dps, men på et større kontor og med en psykolog til stede som observant. Viktig; dette er IKKE en test i form av en prøve eller eksamen eller lignende. Jeg gruet meg veldig fordi jeg tok ordet «test» bokstavelig. Det er egentlig en rekke snodige oppgaver du får tildelt i forbindelse med intervju. Ikke skummelt.

6. Oppsummering og diagnose hos psykologen. 45 min.

Fikk diagnosen mild autisme. De har fjernet Asperger diagnosen, alt er nå autisme i tråd med ICD-11.

Lykke til ts. Det er en nervepirrende prosess. Ekstremt krevende, men godt å få gjort og få et navn på det som er vanskelig.

Jeg fikk forøvrig ikke tilbud om videre hjelp, kun anbefaling om å redusere stillingsprosenten på jobb, evt gå for ufør. Føler meg helt i villedet og på bar bakke. Har heldigvis en flink fastlege som hjelper leg og sier vi tar en dag av gangen.

Anonymkode: 4c9bd...8df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Da må personen hatt ekstremt påfallende symptomer. Men selv da syns jeg det er drøyt etter bare èn dag. 

Anonymkode: d121e...391

Ja, det er ganske tydelig.

Anonymkode: 2ff42...688

[AnonymBruker]

Jeg fikk først en henvisning fra fastlegen til DPS. Denne ble i første omgang avvist, noe som ikke var det minste rart.. Utrolig dårlig henvisning som mer eller mindre bare sa "pasienten ønsker å bli utredet for autisme", uten NOE mer kjøtt på beinet..

Jeg gikk til en privat psykolog, og hadde 2-3 timer med henne, hvor hun sa det var ganske tydelig at jeg hadde autisme, og at de kunne foreta utredningen, men at hun på det sterkeste mente jeg skulle få det hos DPS, i stedet for å betale for det hos en privat. Så hun sendte en grundig henvisning til DPS, og da kom jeg til på et par uker for utredning. 

Jeg hadde først en vurderingssamtale, hvor de vurderte om jeg skulle få en utredning. 

Så var det et par timer med tester jeg måtte fylle ut. 

Jeg scorte veldig, veldig høyt, for å si det sånn, langt over cut-off. 

Jeg slapp å involvere foreldrene mine, mye takket være at jeg var en ivrig dagbok-skriver som liten, og de mente dagbøkene + samtalene + testene var så tydelige indikatorer på autisme at de ikke så at intervjuer med foreldre hadde noe for seg. 

Anonymkode: d5586...603

[AnonymBruker]

Hva er egentlig vitsen med å få diagnosen? Jeg tipper kanskje jeg selv er autist. Har tatt (veldig uoffisielle) tester på nett fordi både kona mi og flere venner er helt overbevist om at jeg er autist, og jeg scorer alltid godt innenfor spekteret.

Men hva så? Å få en klinisk diagnose vil ikke endre livet mitt. Hvorfor gå igjennom flere måneder med samtaler og diverse?

Anonymkode: 2d65d...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er egentlig vitsen med å få diagnosen? Jeg tipper kanskje jeg selv er autist. Har tatt (veldig uoffisielle) tester på nett fordi både kona mi og flere venner er helt overbevist om at jeg er autist, og jeg scorer alltid godt innenfor spekteret.

Men hva så? Å få en klinisk diagnose vil ikke endre livet mitt. Hvorfor gå igjennom flere måneder med samtaler og diverse?

Anonymkode: 2d65d...88f

Det er DITT valg. Andre føler det annerledes. 

Noen ønsker å ha en offisiell diagnose for å lettere kunne få tilrettelegging på skolen/i jobb. 

Noen ønsker å få diagnosen offisiell for å lettere kunne forklare til folk hvorfor de er som de er, og få folk til å faktisk ta hensyn. "Jeg misternker at jeg har autisme" = noe INGEN tar seriøst, det er litt som når folk som ikke liker at bilder henger skjevt på veggen sier de har OCD.. Om du derimot kan vise til en offisiell diagnose, at du faktisk HAR autisme, det er ikke bare noe du/de rundt deg tror, så kan man lettere få aksept/rettferdiggjøre særlige behov man har. 

Jeg har hatt stor nytte av å få diagnosen offisielt. Både mtp jobb, og i privatlivet. 

Anonymkode: d5586...603

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er egentlig vitsen med å få diagnosen? Jeg tipper kanskje jeg selv er autist. Har tatt (veldig uoffisielle) tester på nett fordi både kona mi og flere venner er helt overbevist om at jeg er autist, og jeg scorer alltid godt innenfor spekteret.

Men hva så? Å få en klinisk diagnose vil ikke endre livet mitt. Hvorfor gå igjennom flere måneder med samtaler og diverse?

Anonymkode: 2d65d...88f

Så fint at en diagnose ikke vil ha betydning for ditt liv, du har tydeligvis ikke så stor funksjonssvikt at det hemmer deg i hverdagen. Men mange har sterk funksjonssvikt. De sliter med relasjoner, klarer ikke være i arbeid, og sliter med angst, depresjon,og utmattelse. 

Når man vet hva som faktisk er årsaken til utfordringene, så er det lettere å ta hensyn og tilrettelegge hverdagen. Blir man også så utmattet at man ikke lenger kan jobbe, så er det greit å ha en diagnose i forhold til NAV. 

Anonymkode: d121e...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så fint at en diagnose ikke vil ha betydning for ditt liv, du har tydeligvis ikke så stor funksjonssvikt at det hemmer deg i hverdagen. Men mange har sterk funksjonssvikt. De sliter med relasjoner, klarer ikke være i arbeid, og sliter med angst, depresjon,og utmattelse. 

Når man vet hva som faktisk er årsaken til utfordringene, så er det lettere å ta hensyn og tilrettelegge hverdagen. Blir man også så utmattet at man ikke lenger kan jobbe, så er det greit å ha en diagnose i forhold til NAV. 

Anonymkode: d121e...391

Det var i overkant nedlatende. 

Mange kan bli hemmet i hverdagen UTEN at en diagnose føles som hjelp for dem. Kanskje tar folk hensyn og tilrettelegger for dem uten at de trenger vise til offisielle papirer. Om arbeidsgiver enkelt kan tilrettelegge, gjør de ofte det uten at de krever masse hurlumhei med diagnoser. På min forrige jobb var det enkelt som å si "du, jeg blir så sliten i øynene av de skarpe lysene, kunne vi fått en dimmer eller?" og så var det fikset en uke seinere. Uten at noen diagnose måtte tas opp i det hele tatt. 

Anonymkode: d5586...603

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det var i overkant nedlatende. 

Mange kan bli hemmet i hverdagen UTEN at en diagnose føles som hjelp for dem. Kanskje tar folk hensyn og tilrettelegger for dem uten at de trenger vise til offisielle papirer. Om arbeidsgiver enkelt kan tilrettelegge, gjør de ofte det uten at de krever masse hurlumhei med diagnoser. På min forrige jobb var det enkelt som å si "du, jeg blir så sliten i øynene av de skarpe lysene, kunne vi fått en dimmer eller?" og så var det fikset en uke seinere. Uten at noen diagnose måtte tas opp i det hele tatt. 

Anonymkode: d5586...603

Det var ikke ment nedlatende. Men folk spør i slike tråder hele tiden om hva som er vitsen, og det burde være åpenbart at det er en fordel å vite hvorfor man har utfordringer. Det er gjerne grunnen til at man ønsker utredning - pga funksjonsnedsettelse. 

Poenget er at mange ikke vet hva som trigger og hvorfor det trigger, så de klarer sånn sett ikke å be om hensyn. Det er også langt lettere for nettverk å forstå når de vet. Det kommer selvsagt også an på hvor på spekteret man er, noen har større utfordringer. 

Anonymkode: d121e...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det var ikke ment nedlatende. Men folk spør i slike tråder hele tiden om hva som er vitsen, og det burde være åpenbart at det er en fordel å vite hvorfor man har utfordringer. Det er gjerne grunnen til at man ønsker utredning - pga funksjonsnedsettelse. 

Poenget er at mange ikke vet hva som trigger og hvorfor det trigger, så de klarer sånn sett ikke å be om hensyn. Det er også langt lettere for nettverk å forstå når de vet. Det kommer selvsagt også an på hvor på spekteret man er, noen har større utfordringer. 

Anonymkode: d121e...391

Ja, men man trenger ikke en offisiell diagnose for å vite hvorfor man har utfordringer. Personen du siterte, var allerede der at han visste hva som ga utfordringer - nemlig autisme, selv om han ikke hadde en offisiell diagnose. 

En psykolog sa til meg allerede 3 år før jeg fikk diagnosen offisielt at jeg mest sannsynlig hadde autisme, og jeg scorte kjempehøyt på RAADSen. Men hun frarådet å gjøre en full utredning, fordi det å ha en offisiell diagnose kan gi problemer med å få forsikringer, blant annet. Og siden det ikke er noe man kan behandle (annet enn tilleggsdiagnoser, men det er jo egne diagnoser), så var det ikke noe "vits" i å få en offisiell diagnose. 

Så jeg visste jo at jeg var autisisk før jeg fikk en offisiell diagnose. 

Jeg gikk ikke videre for å få diagnosen offisiell før jeg var i en vanskelig situasjon på jobb, med en sjef som nektet å tilrettelegge. 

Anonymkode: d5586...603

[AnonymBruker]

Min utredning tok ikke spesielt lang tid. (det er forøvrig veldig rart å måle tiden i mnd - noen dps'er er opptatte og man får 1 time i mnd, da kan det jo fort ta 4 mnd selv om man i realiteten bare har brukt 4 timer på det.....). 

Det var fordi det var mye bakgrunnsinformasjon, og veldig tydelige tegn. Hele utredningen tok for meg kanskje 6-7 timer - men da fordelt over 4 mnd, pga dårlig tid hos dps. 

Det var ikke "bare" å "treffe rett" på testene. Man krysser av på diverse skjemaer, ja, men så er det dyp og grundig diskusjon rundt hvert punkt, som så tas videre til et spesialistteam, osv. 

Anonymkode: d5586...603

Ryddet for sitat av slettet innhold og svar til dette. Perelandra, mod. 

Endret 23. november 2023 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Hva er egentlig vitsen med å få diagnosen? Jeg tipper kanskje jeg selv er autist. Har tatt (veldig uoffisielle) tester på nett fordi både kona mi og flere venner er helt overbevist om at jeg er autist, og jeg scorer alltid godt innenfor spekteret.

Men hva så? Å få en klinisk diagnose vil ikke endre livet mitt. Hvorfor gå igjennom flere måneder med samtaler og diverse?

Anonymkode: 2d65d...88f

Dette tenker jeg også. 

Skal man trives i arbeidslivet må man finne sin niche. At det tilrettelegges mens man egentlig er i feil jobb er ikke ideelt. 

Jeg har kollegaer som garantert, 100%, er godt ute på spekteret, men de funker bra fordi de får gjøre ting på sin måte og det funker i den konkrete stillingen. Da er en diagnose unødvendig.

Anonymkode: 2cf42...b6d

[AnonymBruker]

At noen har et kortere forløp, er ikke bevis på at det for alle som ønsker en diagnose er å "bare" ta noen tester og være heldig med å treffe rett... Noen for et kortere forløp rett og slett fordi de allerede har dokumentasjon ( i mitt tilfelle dagbøker) så en utredning ikke trenger involvere andre som kan gi bakgrunnsinformasjojn, og/eller de har såpass tydelige og fremtredende trekk at det er liten tvil om at diagnosen er rett. 

Det betyr ikke at hvem som helst som føler at "jeg er litt klossete sosialt" bare kan krysse av på et skjema, og simsalabim, de har fått en diagnose. 

Anonymkode: d5586...603

Ryddet for sitat av slettet innhold og svar til dette. Perelandra, mod.

Endret 23. november 2023 av Perelandra