Ensom fordi familien ikke prioriterer meg

[AnonymBruker]

Hei, dere! 

Vil gjerne lufte noen tanker og følelser, og kanskje dere har noen råd til hvordan jeg kan håndtere dette. 

Familien vår er ikke så stor - foreldrene mine er skilt (jeg har kontakt med begge, og det er ikke noe vondt mellom dem), og ganske mange brødre (noen eldre og et par yngre). Resten av familien (onkler, filletanter, søskenbarn, tremenninger osv) er ganske stor, men vi har aldri hatt noe særlig kontakt med dem. Hele familien er også spredt godt utover hele Sør-Norge. 

Jeg er veldig familiekjær, og da jeg ble litt eldre (rundt videregående for omtrent ti år siden) ønsket jeg å bygge opp en bedre relasjon til dem jeg ikke har hatt så mye kontakt med. Jeg sender julekort, tar en telefon i blant eller spør om det passer å ta en kaffe hvis jeg passerer. Jeg reiser hjem til foreldrene mine på besøk noen ganger i året (de bor ganske langt unna), inviterer brødrene mine på besøk/spør om de vil ha besøk en helg, eller ringer eller sender melding. 

Stadig får jeg en vond følelse i magen - for de gjør ikke det samme tilbake. Det er nok ikke noe vondt ment, jeg har bare aldri vært en prioritet. Noen av dem tar telefonen når jeg ringer og vi slår av en hyggelig prat hvor de alltid sier «at vi må snakkes oftere», men så hører jeg ingenting. Mange ganger har jeg sett i sosiale medier at de har besøkt byen jeg bor i i dagevis uten å gi lyd fra seg, eller jeg får høre det fra andre at de har vært her. Når jeg spør lillebror om han kommer hjem til jul er det alltid vanskelig, for han vurderer å jobbe - som selvsagt er greit, men det er jo alltid vanskelig. Alltid en fest, jobb eller at han «vil slappe av etter jobb», og aldri en kommentar om at det hadde vært hyggelig å ses. Pappa har aldri besøkt meg, og kommer heller ikke til å gjøre det, etter at jeg flyttet fra hjemme for ti år siden. Onkler og andre som er mer i periferien hører jeg aldri noe fra med mindre jeg ringer dem, og bestemor som er den ene jeg har igjen reiser gjerne på besøk til sine andre barnebarn som bor en times tid unna, men aldri til meg, eller med spørsmål om jeg kan komme dit. 

Generelt føler jeg at jeg stadig strekker ut hånda, men at jeg aldri får en tilbake - og det er føles ensomt. Oftere og oftere tenker jeg at «nå orker jeg ikke mer», men jeg ønsker å gjerne å ha et fint og nært forhold til dem at jeg etter hvert tenker «kanskje det går denne gangen», og forsøker igjen. Det ender alltid med den samme klumpen i magen. 

Har dere noen råd til meg? 

Anonymkode: 868bd...79e

[atropos]

Det hørtes ikke noe greit ut💔 Har du forsøkt å fortelle dem hvordan du føler det? 
Jeg har også skilte foreldre. Jeg er eneste felles barn til min mor og far og har søsken på begge sider. Særlig min fars side er ganske fraværende og jeg føler på et vemod når jeg tenker på dem. Skulle gjerne vært en del av deres kjerne, men det er jeg ikke. Jeg har nok forsonet meg med det. Jeg har en mann hvis familie er veldig inkluderende og har blitt min nye familie. Det er greit, selv om jeg selvsagt skulle ønske at min egen far (og søsken) var litt mer påkoblet. Men jeg kan ikke forandre dem. Det er ikke sikkert du kan forandre dine heller, men kanskje det kan bli lettere hvis du sier hva du føler? 

[Nordlending90]

Det er både kjipt og vondt å være i den situasjonen. 

Har du prøvd å prate med familien om hvordan deres manglende initiativ sårer deg.

Jeg ville startet med bestemor og spurt hvorfor hun ikke kommer på besøk eller inviterer deg til å besøke henne, og så vil jeg tatt en prat med mine foreldre, og forklart situasjonen.

 

[AnonymBruker]

Her er det bare en ting å gjøre; start din egen familie og vær flinkere med egne barn. Har du flaks så får du en fin svigerfamilie i tillegg så kan du droppe de andre og se om de ringer. 

Anonymkode: 38cdf...e80

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du føler på dette❤️ Jeg forstår også godt at du gjerne vil ha kontakt med hele familien din, men det høres ikke ut som at du får noen drahjelp fra de andre.

Jeg ville ikke tatt det opp med hele gjengen om jeg var deg, men kanskje bestemor som noen over her nevner. Hvor lang reisevei har hun til deg? 

Når det gjelder brødrene dine, så kan dette endre seg etter hvert som dere blir eldre. Før fylte 30 er jo de fleste veldig opptatt med utdannelse, venner og etablering. Det er kanskje sånn for dine brødre?

Når/hvis du får mann/kone og egne barn, så får du din egen kjernefamilie og etter hvert svigerbarn og egne barnebarn. Du/dere kan skape en egen familie med tette bånd❤️

Anonymkode: 32e1b...e5b

[AnonymBruker]

Det er jo ofte damene som er limet i familien dessverre.. Du får satse på døtre ❤️

Anonymkode: 4e9e3...1eb

[Daria]

Du skriver om den mer perifere familien at "vi har aldri hatt noe særlig kontakt med dem", og mye av svaret ligger nok her. For å bygge og opprettholde en relasjon må begge parter være interessert, og det er ikke gitt at de er, eller blir, det bare fordi du bestemmer deg for at du ønsker å endre det. Det trenger ikke ha noe som helst med deg å gjøre, det handler om deres liv. 

[AnonymBruker]

Daria skrev (Akkurat nå):

Du skriver om den mer perifere familien at "vi har aldri hatt noe særlig kontakt med dem", og mye av svaret ligger nok her. For å bygge og opprettholde en relasjon må begge parter være interessert, og det er ikke gitt at de er, eller blir, det bare fordi du bestemmer deg for at du ønsker å endre det. Det trenger ikke ha noe som helst med deg å gjøre, det handler om deres liv. 

Det er helt riktig, men hun har lov til å føle seg ensom og trist fordet. I tillegg har hun jo brødre hun ikke føler vil/kan møte henne. 
 

ts: føler med deg, har det helt likt. Jeg har et lite barn da, ikke noe interessant for pappa og den familien å ha noe med barnet mitt å gjøre heller. Trodde det kom til å bli mer interessant når et barnebarn kom. Søstrene mine møter jeg sjeldent, og de får mer besøk enn meg som har barn. Men jeg har min mamma som er verdens beste og er der når jeg trenger og omvendt. Har bare godtatt at ting er sånn. Jeg har også kjæreste og mammaen til kjæresten tar masse kontakt med meg og virker mer interessert enn mine egne ☺️ 

Anonymkode: 2a467...6c5

[AnonymBruker]

Mulig dem ikke prioritere det samma, er et sted i livet det ikke er like viktig for dem som deg. Jeg ville ikke være så intens og på, hold kontakten men slipp litt det maset om stadig og ringe og treffes. Når broren din har vært i byen og ikke sagt i fra, så hadde jeg trekt meg litt tilbake. Har selv litt det samme forholdet til mine søsken, jeg har barn dem ikke. Jeg sender en melding. Ofte er ikke menn så gla i og snakke i telefon om løst og fast er min erfaring. Jeg skjønner du ønsker, men du ender opp med og kun gi og gi, til noen som ikke ønsker det samme tilbake. Så dem vil mulig trekke seg bort. Jeg vet det med mine søsken, så derfor gidder ikke jeg og prøve og bygge relasjoner med noen som ikke ønsker og ser på det som mas og heller vil unngå og ta telefonen eller si dem er i byen uten og gi beskjed. Det har hendt her også 

Anonymkode: 6aaa4...a7a

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig. Vi har også en stor familie og vi hadde mye kontakt da vi var yngre, men det har dabbet helt av. Jeg sluttet også å være pådriver til slutt og etter det har det gått åresvis.

Det er egentlig bare en ting å gjøre, og det er å godta det eller å skape egen familie. Vi får barn nummer 3 nå fordi jeg innser at dette blir min flokk. Foreldrene mine forsvinner snart, og lille kontakten med søsken og søskenbarn er ikke nok for min sin del. Så derfor har det vært viktig for meg og mannen å skape vår egen lille flokk, og vi passer på å få en godt forhold når de blir større.

Anonymkode: aa395...1f2

[AnonymBruker]

Det nytter ikke å være familiekjær når det ikke er gjensidig. Jeg ville ha gjort meg opp en mening om hvem som virker mest interessert og så fokusere på den personen.

Anonymkode: 09794...033

[AnonymBruker]

Finn deg heller noen som vil tilbringe tid med deg ❤️

Familie er ikke alltid blod.

 

Anonymkode: 80535...5f8

[flusa]

Familie er i nær by uten å kontakte meg også..er dette normalt?🙄

Jeg hadde ringt de hvis jeg skulle i nærheten..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei, dere! 

Vil gjerne lufte noen tanker og følelser, og kanskje dere har noen råd til hvordan jeg kan håndtere dette. 

Familien vår er ikke så stor - foreldrene mine er skilt (jeg har kontakt med begge, og det er ikke noe vondt mellom dem), og ganske mange brødre (noen eldre og et par yngre). Resten av familien (onkler, filletanter, søskenbarn, tremenninger osv) er ganske stor, men vi har aldri hatt noe særlig kontakt med dem. Hele familien er også spredt godt utover hele Sør-Norge. 

Jeg er veldig familiekjær, og da jeg ble litt eldre (rundt videregående for omtrent ti år siden) ønsket jeg å bygge opp en bedre relasjon til dem jeg ikke har hatt så mye kontakt med. Jeg sender julekort, tar en telefon i blant eller spør om det passer å ta en kaffe hvis jeg passerer. Jeg reiser hjem til foreldrene mine på besøk noen ganger i året (de bor ganske langt unna), inviterer brødrene mine på besøk/spør om de vil ha besøk en helg, eller ringer eller sender melding. 

Stadig får jeg en vond følelse i magen - for de gjør ikke det samme tilbake. Det er nok ikke noe vondt ment, jeg har bare aldri vært en prioritet. Noen av dem tar telefonen når jeg ringer og vi slår av en hyggelig prat hvor de alltid sier «at vi må snakkes oftere», men så hører jeg ingenting. Mange ganger har jeg sett i sosiale medier at de har besøkt byen jeg bor i i dagevis uten å gi lyd fra seg, eller jeg får høre det fra andre at de har vært her. Når jeg spør lillebror om han kommer hjem til jul er det alltid vanskelig, for han vurderer å jobbe - som selvsagt er greit, men det er jo alltid vanskelig. Alltid en fest, jobb eller at han «vil slappe av etter jobb», og aldri en kommentar om at det hadde vært hyggelig å ses. Pappa har aldri besøkt meg, og kommer heller ikke til å gjøre det, etter at jeg flyttet fra hjemme for ti år siden. Onkler og andre som er mer i periferien hører jeg aldri noe fra med mindre jeg ringer dem, og bestemor som er den ene jeg har igjen reiser gjerne på besøk til sine andre barnebarn som bor en times tid unna, men aldri til meg, eller med spørsmål om jeg kan komme dit. 

Generelt føler jeg at jeg stadig strekker ut hånda, men at jeg aldri får en tilbake - og det er føles ensomt. Oftere og oftere tenker jeg at «nå orker jeg ikke mer», men jeg ønsker å gjerne å ha et fint og nært forhold til dem at jeg etter hvert tenker «kanskje det går denne gangen», og forsøker igjen. Det ender alltid med den samme klumpen i magen. 

Har dere noen råd til meg? 

Anonymkode: 868bd...79e

Lar du dem slippe til eller prøver å styre alt selv?  Kjenner til noen personer som har lyst på kontakt men bare på egne premisser og da det passer dem. Hvor ofte vil du møte dem? 

Anonymkode: 5e7d3...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Lar du dem slippe til eller prøver å styre alt selv?  Kjenner til noen personer som har lyst på kontakt men bare på egne premisser og da det passer dem. Hvor ofte vil du møte dem? 

Anonymkode: 5e7d3...dbc

Mange bor på andre kanter av landet, så det er ikke så ofte jeg er der - men hvis jeg for eksempel passerer i sommerferien, eller kanskje har en uke fri en annen gang i året, så spør jeg om jeg kan komme innom (om så bare for en kopp kaffe). Lillebroren min spør jeg sånn som i påsken, sommerferien og julen (hvis jeg for eksempel skal hjem til foreldrene mine, om han også har mulighet til å komme), så har jeg invitert han på besøk nå i desember. Så det er ikke så ofte.

Jeg har jo forståelse for at folk har sitt å styre med, så jeg ringer dem kanskje en gang hver fjerde måned, og sender dem en snap eller melding i ny og ned (også her med ukers mellomrom). Det blir sjeldnere og sjeldnere, fordi jeg føler det er såpass sårt. Hadde ikke jeg tatt kontakt, hadde vi nok aldri snakket med hverandre utenom begravelser eller konfirmasjoner som er med noen års mellomrom. De legger igjen en bursdagshilsen på Facebook en gang i året, men det er det.

Så jeg tror ikke det er i overkant mye (er det?), og det blir som sagt sjeldnere og sjeldnere.

Anonymkode: 868bd...79e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hei, dere! 

Vil gjerne lufte noen tanker og følelser, og kanskje dere har noen råd til hvordan jeg kan håndtere dette. 

Familien vår er ikke så stor - foreldrene mine er skilt (jeg har kontakt med begge, og det er ikke noe vondt mellom dem), og ganske mange brødre (noen eldre og et par yngre). Resten av familien (onkler, filletanter, søskenbarn, tremenninger osv) er ganske stor, men vi har aldri hatt noe særlig kontakt med dem. Hele familien er også spredt godt utover hele Sør-Norge. 

Jeg er veldig familiekjær, og da jeg ble litt eldre (rundt videregående for omtrent ti år siden) ønsket jeg å bygge opp en bedre relasjon til dem jeg ikke har hatt så mye kontakt med. Jeg sender julekort, tar en telefon i blant eller spør om det passer å ta en kaffe hvis jeg passerer. Jeg reiser hjem til foreldrene mine på besøk noen ganger i året (de bor ganske langt unna), inviterer brødrene mine på besøk/spør om de vil ha besøk en helg, eller ringer eller sender melding. 

Stadig får jeg en vond følelse i magen - for de gjør ikke det samme tilbake. Det er nok ikke noe vondt ment, jeg har bare aldri vært en prioritet. Noen av dem tar telefonen når jeg ringer og vi slår av en hyggelig prat hvor de alltid sier «at vi må snakkes oftere», men så hører jeg ingenting. Mange ganger har jeg sett i sosiale medier at de har besøkt byen jeg bor i i dagevis uten å gi lyd fra seg, eller jeg får høre det fra andre at de har vært her. Når jeg spør lillebror om han kommer hjem til jul er det alltid vanskelig, for han vurderer å jobbe - som selvsagt er greit, men det er jo alltid vanskelig. Alltid en fest, jobb eller at han «vil slappe av etter jobb», og aldri en kommentar om at det hadde vært hyggelig å ses. Pappa har aldri besøkt meg, og kommer heller ikke til å gjøre det, etter at jeg flyttet fra hjemme for ti år siden. Onkler og andre som er mer i periferien hører jeg aldri noe fra med mindre jeg ringer dem, og bestemor som er den ene jeg har igjen reiser gjerne på besøk til sine andre barnebarn som bor en times tid unna, men aldri til meg, eller med spørsmål om jeg kan komme dit. 

Generelt føler jeg at jeg stadig strekker ut hånda, men at jeg aldri får en tilbake - og det er føles ensomt. Oftere og oftere tenker jeg at «nå orker jeg ikke mer», men jeg ønsker å gjerne å ha et fint og nært forhold til dem at jeg etter hvert tenker «kanskje det går denne gangen», og forsøker igjen. Det ender alltid med den samme klumpen i magen. 

Har dere noen råd til meg? 

Anonymkode: 868bd...79e

Du er ikke viktig for dem og du kaster bort energien din på å forsøke å lære dem å behandle deg bra. La det gå, bruk energien din på mennesker som bryr seg og kontakter deg tilbake. 

Anonymkode: 25a70...ba3