Hva gjør jeg for å bli inkludert?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ærlig nå, jeg er ungdom. Jeg er ei jente, og jeg er 16 år (beklager på forhånd for kanskje et langt innlegg, men tror det trengs litt historikk fra fortiden for at noen skal forstå)
 

Folk liker meg ikke, det har jeg fått hørt. Jeg vet ikke hvorfor, dette er folk jeg aldri har snakket særlig med, men som ikke liker meg bare fordi de kan. Hele barneskolen ble jeg holdt utenfor, mobbet av eldre og jeg visste ikke hvorfor. Startet i 1 klasse da jeg ble ertet ganske hardt av 6-7 klassene. De var voldelige og verbalt stygge mot meg. Etter hvert som vi begynte ved mellomtrinnet begynte også min egen klasse å gå i mot meg. Tidlig ble jeg sterkt preget av et uventet selvmord i familien min og jeg var helt alene om dette i en alder av 12, hvor klassen min oppriktig gjorde narr av det som skjedde, og meg, rett forran nesa på lærern. Jeg var den som alltid sa fra dersom jeg så noen bli mobbet og div og det fikk jeg skryt for, men når det gjaldt meg selv giddet ingen å høre på. Skulket flere skoletimer allerede i 6 og 7 klasse. 
 

selvskading ble utveien i begynnelsen av 8 klasse. Hjalp lite at jeg hadde gitt opp å si fra fordi jeg var vant til at dette var bare noe jeg måtte finne meg I. Utover ungdomsskolen ble jeg kjent som «sladrer» eller som ungdom kaller det: «snitch».  Omtrent hver gang noe litt alvorlig eller seriøst hendte, var det jeg som fikk skylda hvis det kom ut, eller hvis det ble konsekvenser. Skjedde også selv om jeg ikke visste hva som hadde hent eller ikke var på skolen i det hele tatt. I tillegg ble jeg dessverre utsatt for et overgrep for et og et halvt år siden, og like etter ble bilder av meg spredd, men saken henlagt på bevisets stillig. Selvskadingen ble værre og den dag i dag har jeg meget synlige arr på både armer og bein og magen, sliter enda med å stoppe med kutting. Så kom tiden da typisk vi begynner å feste, jeg var jo glad i fest, syntes det var gøy å oppleve fylla, men problemet var og er enda at folk ikke liker meg, og jeg blir aldri invitert. Det er noe som skjer ofte, men jeg sitter hjemme og gråter mens jeg ser på alle bildene folk har lagt ut på fester jeg aldri ble invitert til. Vennene mine blir invitert ofte, men aldri jeg.
 

Jeg prøver å inkludere meg selv i stor grad, jeg prøver å være sosial og starte samtaler med klassekameratene mine. Stadig opplever jeg å bli møtt ved at de fniser, stirrer helt tomt og rart på meg, som om jeg er en mystisk skapning. Også hvis vi får beskjed om å gjøre noe er de kule eller populære raskt ut med å foreslå meg opp som representant for en handling, f.eks å presentere noe, holde taler osv. 
 

jeg forteller ikke noen om hva jeg sliter meg, fordi jeg vil bli sett på som oppmerksomhetssyk og jeg vil være minst mulig til bry, men jeg savner så sårt å bli inkludert. Er det noen som har tips til hva jeg kan gjøre for at noen skal gidde å invitere meg til noe som helst? 

Anonymkode: 7ce4e...c85

[AnonymBruker]

Åå kjære deg, så vondt. Slik skal ingen bli utsatt for. Veldig trist.❤️

Har dere helsesykepleier på skolen? Hen kan snakke med lærerne for å få til endring i klassekulturen slik at folk begynner å oppføre seg litt mer voksent. 

Anonymkode: f43b0...3af

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å enten skifte skole eller skifte klasse? Ofte så får man ett stempel på seg som kan være vanskelig å riste av seg. Og det handler ikke om deg, men en slags ufrivillig rolle man får av andre. Gjerne om du har mer eller mindre gått i klasse med samme folkene hele livet ditt. 

Du er mer en god nok som du er, og du trenger kanskje å møte nye venner som ser på det som en selvfølge at du blir inkludert. Ofte så kan man velge litt mer fritt når du går over på videregående/høyskole, da har du flere mennesker du kan velge imellom. 

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg ❤️, jeg fikk ett skolebytte når jeg var på din alder. Gikk fra å være den jenta ingen snakket til eller gjorde narr av, til å finne min helt egen gjeng der jeg kunne bare være meg. 

Iforhold til overgrepet/spredning av bilder og selvskading, har du hatt noen å snakke med igjennom det? Selvskading er jo følelser som bobler utenpå huden om du skjønner hva jeg mener?

Anonymkode: e4aec...10a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har du mulighet til å enten skifte skole eller skifte klasse? Ofte så får man ett stempel på seg som kan være vanskelig å riste av seg. Og det handler ikke om deg, men en slags ufrivillig rolle man får av andre. Gjerne om du har mer eller mindre gått i klasse med samme folkene hele livet ditt. 

Du er mer en god nok som du er, og du trenger kanskje å møte nye venner som ser på det som en selvfølge at du blir inkludert. Ofte så kan man velge litt mer fritt når du går over på videregående/høyskole, da har du flere mennesker du kan velge imellom. 

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg ❤️, jeg fikk ett skolebytte når jeg var på din alder. Gikk fra å være den jenta ingen snakket til eller gjorde narr av, til å finne min helt egen gjeng der jeg kunne bare være meg. 

Iforhold til overgrepet/spredning av bilder og selvskading, har du hatt noen å snakke med igjennom det? Selvskading er jo følelser som bobler utenpå huden om du skjønner hva jeg mener?

Anonymkode: e4aec...10a

Vi er bare en klasse på linja jeg går, og dessverre ligger nærmeste skole i byen 83km unna😔 

Har vært en del i kontakt med psykolog og helsetjeneste men de går meg på nervene. 

Anonymkode: 7ce4e...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Åå kjære deg, så vondt. Slik skal ingen bli utsatt for. Veldig trist.❤️

Har dere helsesykepleier på skolen? Hen kan snakke med lærerne for å få til endring i klassekulturen slik at folk begynner å oppføre seg litt mer voksent. 

Anonymkode: f43b0...3af

Ja, vi har helsesykepleier, men tilfellet er at det er i nær familie. Jeg har ikke så godt forhold til akkurat henne (ikke noe dårlig) , og jeg har også blitt anbefalt av henne at det kanskje er best at hvis jeg skal snakke med noen skal det ikke være i familien. 

Anonymkode: 7ce4e...c85

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi er bare en klasse på linja jeg går, og dessverre ligger nærmeste skole i byen 83km unna😔 

Har vært en del i kontakt med psykolog og helsetjeneste men de går meg på nervene. 

Anonymkode: 7ce4e...c85

Går alle i helseappratet deg på nervene? Hvorfor det, i så fall?

Det hørtes litt unormalt ut, derfor spør jeg. Ikke galt å være unormal, men det kan likevel være en grunn. Jeg tenker at det kan være greit å se på hvorfor det er sånn, uten at det dermed blir greit å bli behandlet sånn!

Anonymkode: a77a0...0c6

[AnonymBruker]

Ikke sikkert jeg har så mye fornuftig å komme med, annet enn at internett-venner er også venner, og at det kommer til å bli bedre ❤️ 

Det er forferdelig å ha det sånn som du har det. Jeg vil foreslå noen konkrete handlinger fra din side: 

* Få deg en jobb. Uansett hva. Kanskje du får en venn gjennom den? Uansett hva slags jobb. Du får verdifull arbeidserfaring, får brukt den ekstra fritida di i tillegg til at du tjener penger. 

* Finn en folkehøyskole du ønsker å søke på. En som er et stykke unna. Så begynner du på den og får lov å gå iallefall ett år uten tomme stirrende blikk. Selv endte jeg opp med å aldri flytte hjem igjen og fullførte vgs på den plassen jeg hadde gått på fhs før jeg gikk videre og flyttet til hovedstaden og levde livet mens jeg studerte. Jeg rakk som deg, ett år på den "lokale" vgs, og så ett år på folkehøgskole. En by mange timer unna hjembyen. Eneste jeg husker jeg savnet var mer penger, jeg var ganske fattig den første tida. 

Lykke til uansett hva du velger ❤️ Du er god som søker råd, fortsett med det. 

Anonymkode: 56143...662

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Ja, vi har helsesykepleier, men tilfellet er at det er i nær familie. Jeg har ikke så godt forhold til akkurat henne (ikke noe dårlig) , og jeg har også blitt anbefalt av henne at det kanskje er best at hvis jeg skal snakke med noen skal det ikke være i familien. 

Anonymkode: 7ce4e...c85

Bytt skole ♡

Anonymkode: a8b35...683

[AnonymBruker]

Finn en vidergående skole mer enn 4mil hjemmefra. Da får du borteboerstipend. Men det er ikke nok du bør prøve alt du kan å få en jobb som gir litt ekstrainntekt. 

Prøv å finne en bitteliten hybel begynn å sjekke markedet alt nå for å se priser og hva som blir leid ut igjen etter noen få mndr. 

Anonymkode: a8b35...683

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2023 den 19.11):

Hei. Jeg er ærlig nå, jeg er ungdom. Jeg er ei jente, og jeg er 16 år (beklager på forhånd for kanskje et langt innlegg, men tror det trengs litt historikk fra fortiden for at noen skal forstå)
 

Folk liker meg ikke, det har jeg fått hørt. Jeg vet ikke hvorfor, dette er folk jeg aldri har snakket særlig med, men som ikke liker meg bare fordi de kan. Hele barneskolen ble jeg holdt utenfor, mobbet av eldre og jeg visste ikke hvorfor. Startet i 1 klasse da jeg ble ertet ganske hardt av 6-7 klassene. De var voldelige og verbalt stygge mot meg. Etter hvert som vi begynte ved mellomtrinnet begynte også min egen klasse å gå i mot meg. Tidlig ble jeg sterkt preget av et uventet selvmord i familien min og jeg var helt alene om dette i en alder av 12, hvor klassen min oppriktig gjorde narr av det som skjedde, og meg, rett forran nesa på lærern. Jeg var den som alltid sa fra dersom jeg så noen bli mobbet og div og det fikk jeg skryt for, men når det gjaldt meg selv giddet ingen å høre på. Skulket flere skoletimer allerede i 6 og 7 klasse. 
 

selvskading ble utveien i begynnelsen av 8 klasse. Hjalp lite at jeg hadde gitt opp å si fra fordi jeg var vant til at dette var bare noe jeg måtte finne meg I. Utover ungdomsskolen ble jeg kjent som «sladrer» eller som ungdom kaller det: «snitch».  Omtrent hver gang noe litt alvorlig eller seriøst hendte, var det jeg som fikk skylda hvis det kom ut, eller hvis det ble konsekvenser. Skjedde også selv om jeg ikke visste hva som hadde hent eller ikke var på skolen i det hele tatt. I tillegg ble jeg dessverre utsatt for et overgrep for et og et halvt år siden, og like etter ble bilder av meg spredd, men saken henlagt på bevisets stillig. Selvskadingen ble værre og den dag i dag har jeg meget synlige arr på både armer og bein og magen, sliter enda med å stoppe med kutting. Så kom tiden da typisk vi begynner å feste, jeg var jo glad i fest, syntes det var gøy å oppleve fylla, men problemet var og er enda at folk ikke liker meg, og jeg blir aldri invitert. Det er noe som skjer ofte, men jeg sitter hjemme og gråter mens jeg ser på alle bildene folk har lagt ut på fester jeg aldri ble invitert til. Vennene mine blir invitert ofte, men aldri jeg.
 

Jeg prøver å inkludere meg selv i stor grad, jeg prøver å være sosial og starte samtaler med klassekameratene mine. Stadig opplever jeg å bli møtt ved at de fniser, stirrer helt tomt og rart på meg, som om jeg er en mystisk skapning. Også hvis vi får beskjed om å gjøre noe er de kule eller populære raskt ut med å foreslå meg opp som representant for en handling, f.eks å presentere noe, holde taler osv. 
 

jeg forteller ikke noen om hva jeg sliter meg, fordi jeg vil bli sett på som oppmerksomhetssyk og jeg vil være minst mulig til bry, men jeg savner så sårt å bli inkludert. Er det noen som har tips til hva jeg kan gjøre for at noen skal gidde å invitere meg til noe som helst? 

Anonymkode: 7ce4e...c85

Uff, det må være veldig vanskelig og skikkelig dritt. Sånn generelt sett så tenker jeg at dette handler nok mer om de andre enn det handler om deg. Uvaner. Det har blitt sånn, og det er nok vanskelig å endre på det hos de som allerede har dette inntrykket eller adferden befestet. Dessverre. 

Jeg ville nok prøvd ett miljøbytte. Evt, om du ikke bytter skole, prøv å møt noen nye folk utenfor skolen som du deler interesser med etc. Det hjelper jo ikke nødvendigvis på skolesituasjonen, men kanskje du finner ett nytt og mer inkluderende miljø på fritiden om ikke annet. Jeg ville også fortsatt å legge press på skolen ifht alt som skjer der. De skal ta tak i ting. Går an å ta saken videre til Statsforvalteren og, om skolen ikke tar det seriøst. 

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg ei jente på 16 år men jeg har jobbet lit med jenter på 16 år som sliter lit slik du gjør, enkleste rådet er å begynne på nytt et sted, let å si men ikke like lett å gjøre. Hva med folkehøyskole? Vet så mange både på min egen alder og på din alder som har fått et helt nytt liv pga folkehøyskole, veldig mange av de har nå venner for livet. Hva med privatskole? Mange av de jeg har jobbet med har byttet til privatskole hvor du du blir ivaretatt på en helt annen måte. Det er dessverre et tøft miljø og vokse opp i mange steder og noen bli ofre samme hva de gjør og om det er deg er det ikke noe feil i å ønske starte på nytt med blanke ark. Ønsker deg alt godt

Anonymkode: 6ce02...a21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Finn en vidergående skole mer enn 4mil hjemmefra. Da får du borteboerstipend. Men det er ikke nok du bør prøve alt du kan å få en jobb som gir litt ekstrainntekt. 

Prøv å finne en bitteliten hybel begynn å sjekke markedet alt nå for å se priser og hva som blir leid ut igjen etter noen få mndr. 

Anonymkode: a8b35...683

Jeg jobber allerede, og foreldrene min tjener ganske mye og stipendet blir slakt, men de har ikke mulighet til å betale evt hybelleie og flytting er også uaktuelt pga jeg er 16. 

Anonymkode: 7ce4e...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Går alle i helseappratet deg på nervene? Hvorfor det, i så fall?

Det hørtes litt unormalt ut, derfor spør jeg. Ikke galt å være unormal, men det kan likevel være en grunn. Jeg tenker at det kan være greit å se på hvorfor det er sånn, uten at det dermed blir greit å bli behandlet sånn!

Anonymkode: a77a0...0c6

De har kontaktet foreldrene mine alle ganger og de har ødelagt for meg mer enn de har hjulpet meg..også har jeg snakket med alt av helsepersonell i bygda, og samma skjer hver gang. 

Anonymkode: 7ce4e...c85