Sleivete bemerkning av kollega

[AnonymBruker]

Nylig spurte en kollega av meg om hvor mange barn det var i familien min. Jeg svarte 0. Vedkommende ble lettere sjokkert og spurte hvor mange søsken vi er. 4 brødre, sa jeg da. Hun ble bare enda mer sjokkert og syns det var både spesielt og rart. Spurte videre om mine foreldre opplevde det som en stor sorg. 

Altså, hva faen? Hvorfor spørre og grave slik og nesten ikke akseptere svaret som blir gitt. Jeg ville ikke "oute" mine søsken ved å si at det både er homofili og psykisk sykdom som gjør det umulig for et par av dem å få barn, mens jeg selv er ufrivillig barnløs. Derfor var kommentarene ganske vonde.

Hvordan ville du håndtert slike kommentarer?

Anonymkode: 19b0d...579

[Gjest theTitanic]

"Nei, man gjør forskjellige valg i livet". Kan du svare. Så glemmer du det hele. 

Hun hadde ikke noe å snakke om, men ville være sosial likevel. Det er alt. Hensikten var ikke ond.

[AnonymBruker]

"Hva vil du med denne informasjonen?" Kan du si neste gang.

 

Anonymkode: dc85c...e88

[AnonymBruker]

Det er helt normalt (spesielt for folk over 50!) å spørre om andre har barnebarn. Det er du som er ekstra følsom på grunn av din bakgrunn. Jeg skjønner at det er vanskelig, har et søsken med alvorlig psykisk sykdom selv. Er det mulig at du ikke helt har bearbeidet det hvis du blir trigget, kanskje du bærer på skam?

Anonymkode: 61233...475

[AnonymBruker]

Man må nesten bare akseptere at enkelte har slike holdninger. Du trenger ikke å "oute" brødrene dine, men bare svare som du har gjort. Sånn er det. Så får de bare reagere. 

Søsteren min er frivillig barnløs. Trygg og sterk i dette valget. Hun fortalte nylig at en eldre kollega som hun har et godt forhold til, en gang de tok en kaffepause sammen, spurte henne om hun og kjæresten tenkte å få barn. "Aldri" sa søsteren min, "vi har bestemt at barn ikke er for oss". Da hadde kollegaen blitt ikke bare sjokkert, men tydelig opprørt, og sa "men du som er så omsorgsfull ville blitt en fantastisk mor!". Hun skjønte det bare ikke. Søsteren min lo da hun fortalte det, tydeligvis enkelte som virkelig grunnleggende ikke forstår at noen ikke ønsker barn. Det blir virkelighetsfjernt for de. 

Anonymkode: 4a2d6...601

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (3 minutter siden):

"Nei, man gjør forskjellige valg i livet". Kan du svare. Så glemmer du det hele. 

Hun hadde ikke noe å snakke om, men ville være sosial likevel. Det er alt. Hensikten var ikke ond.

At hensikten ikke var ond hjelper da ikke en dritt. Hvorfor skal den som har et problem kue seg for den som er problemet?

Problemet er helt faktisk at hodeløse folk den ts møtte på synes alle andre har forklaringsplikt.

Å stå der å måtte svare for seg når man er ufrivillig barnløs og har en mer krevende familiesituasjon er ikke enkelt og den det gjelder blir satt i denne typen situasjon gang på gang på gang fordi «det var ikke onde hensikter» «bare la det gå».

Nei! Slutt å si at det er noen andre som har ansvaret for den kjipe situasjonen enn den som lager den.

La slike pappskaller ta ansvar og lære seg at man ikke invaderer andres privatliv slik.

Anonymkode: 1c2d9...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er helt normalt (spesielt for folk over 50!) å spørre om andre har barnebarn. Det er du som er ekstra følsom på grunn av din bakgrunn. Jeg skjønner at det er vanskelig, har et søsken med alvorlig psykisk sykdom selv. Er det mulig at du ikke helt har bearbeidet det hvis du blir trigget, kanskje du bærer på skam?

Anonymkode: 61233...475

Sikkert. Er ikke noe gøy å få bekreftet at familien (og meg) er unormale.

Selv er jeg nevrotisk, engestelig, nedstemt etc. Det er helt soleklart at jeg aldri vil få barn. Det er sikkert ikke lurt heller. Men det er ikke noe jeg kan bearbeide og akseptere. Vil ikke leve om jeg ikke kan få et a4 liv. Vil ikke være annerledes på en negativ måte.

Og selv om jeg har et meget psykisk sykt søsken har jeg større risiko får å ende alt enn vedkommende. Tror det hadde vært bedre å være psykotisk og leve i sin egen verden (som mitt søsken). Det er verre å være klar over alt, se alt andre får til, å lide i det stille. Å ha ønsker, drømmer og håp som bare kun forblir det.

Anonymkode: 19b0d...579

[AnonymBruker]

Trist lesning. At noen fremdeles er med på det barnehysteriet skjønner ikke jeg. At det er alt i livet er jeg ikke med på. Da har man lite innhold og lever et trist liv.

Dette må være på "bygda" og ikke i en storby man har slike holdninger? Det er hundrevis av årsaker til at man ikke får barn og noen av dem kan være såre. Da er det vondt å få det påpekt av andre at det er unormalt.

Anonymkode: 2551d...f1e

[AnonymBruker]

Jeg begynte bare å si «nei, vi har prøvd i to år da» når folk spurte om jeg ikke skulle ha barn snart. Da ble de som regel stille.

Anonymkode: ba55a...0fd

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2023 den 19.04):

Nylig spurte en kollega av meg om hvor mange barn det var i familien min. Jeg svarte 0. Vedkommende ble lettere sjokkert og spurte hvor mange søsken vi er. 4 brødre, sa jeg da. Hun ble bare enda mer sjokkert og syns det var både spesielt og rart. Spurte videre om mine foreldre opplevde det som en stor sorg. 

Altså, hva faen? Hvorfor spørre og grave slik og nesten ikke akseptere svaret som blir gitt. Jeg ville ikke "oute" mine søsken ved å si at det både er homofili og psykisk sykdom som gjør det umulig for et par av dem å få barn, mens jeg selv er ufrivillig barnløs. Derfor var kommentarene ganske vonde.

Hvordan ville du håndtert slike kommentarer?

Anonymkode: 19b0d...579

Jeg ville sagt det som (nesten) det er "Kan vi snakke om noe annet? Jeg synes det er litt ubehagelig å snakke om dette."

[Topsi]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2023 den 19.14):

At hensikten ikke var ond hjelper da ikke en dritt. Hvorfor skal den som har et problem kue seg for den som er problemet?

Problemet er helt faktisk at hodeløse folk den ts møtte på synes alle andre har forklaringsplikt.

Å stå der å måtte svare for seg når man er ufrivillig barnløs og har en mer krevende familiesituasjon er ikke enkelt og den det gjelder blir satt i denne typen situasjon gang på gang på gang fordi «det var ikke onde hensikter» «bare la det gå».

Nei! Slutt å si at det er noen andre som har ansvaret for den kjipe situasjonen enn den som lager den.

La slike pappskaller ta ansvar og lære seg at man ikke invaderer andres privatliv slik.

Anonymkode: 1c2d9...1d0

Joda, men en kan både få frem poenget og avslutte en samtale slik at den andre fpr noe å tenke på med å svare f eks "det er privat som jeg ikke ønsker å snakke om", trenger ikke gjøre mer utav det

[AnonymBruker]

Svartfugl skrev (På 24.11.2023 den 22.12):

Jeg ville sagt det som (nesten) det er "Kan vi snakke om noe annet? Jeg synes det er litt ubehagelig å snakke om dette."

Men da viser jeg jo at det er et sårt tema. Det vil jeg ikke at noen skal vite.

Anonymkode: 19b0d...579

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men da viser jeg jo at det er et sårt tema. Det vil jeg ikke at noen skal vite.

Anonymkode: 19b0d...579

Nei, du viser at det er et PRIVAT tema.  Det er lov å si at det blir for personlig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2023 den 19.13):

Det er helt normalt (spesielt for folk over 50!) å spørre om andre har barnebarn. Det er du som er ekstra følsom på grunn av din bakgrunn. Jeg skjønner at det er vanskelig, har et søsken med alvorlig psykisk sykdom selv. Er det mulig at du ikke helt har bearbeidet det hvis du blir trigget, kanskje du bærer på skam?

Anonymkode: 61233...475

Så det er TS som har et problem her, ikke det at en kollega graver i noe som er høytst privat og personlig?

Det er ingen grunn til å unnskylde folk, over 50 eller ikke, for at de er plumpe, ufølsomme og tonedøve.

Anonymkode: f5a95...4ba

[Gjest Anonymus Notarius]

Det beste i sånne tilfeller er bare å si noe intetsigende ala "folk er forskjellige" eller noe sånt. Å si "det er privat", "det vil jeg ikke snakke om" osv. er jo det samme som å si at "dette er jeg lei meg for" eller "dette skammer jeg meg over", og det skjønner jeg jo veldig godt at TS ikke har lyst til å vise en kollega. Så nei, TS, kjør på med noe pjatt om at folk er forskjellige og velger ulike livsstiler. Hvis kollegaen spør om hva foreldrene dine tenker, får du bare si "nei, det må du nesten spørre dem om".