Barnet mitt gruer seg til å gå på skolen.

[AnonymBruker]

Det begynte litt i 1 klasse pga mobbing og sånn, men har eskalert nå i 2 klasse. Det er noen gutter på skolen som er ett år eldre enn datteren min som hun er veldig redd for. De har plaget henne og noen av vennene hennes, men de voksne tok tak i dette og det ble slutt på dette. Likevel opplever vi at datteren vår er engstelig på skolen, spesielt i friminuttene og i gymsalen. Hun er redd for å treffe på de som har plaget henne, redd det skal skje igjen. Har dialog med læreren men det hjelper ikke så mye. De sier hun har det bra på skolen, aktiv, sosial og mestrer skolen generelt. Men frykten for de guttene hat satt seg i henne. Hver søndag er det tårer og sutring fordi hun skal på skolen. Vi vet ikke hva mer vi kan gjøre for henne. Det er ingen som er stygge med henne nå lenger men hun er redd det skal skje. Hun holder seg ofte rundt voksne fordi hun er utrygg og tør ikke ta bussen til skolen. Læreren sier det løsner seg sikkert etterhvert, men vi begynner å bli utålmodig og bekymret for datteren vår. Noen erfaringer rundt dette som kan hjelpe oss på veien?

Anonymkode: ceb66...064

[Concordia]

Be om et møte med avdelingsleder og kontaktlærer, slik at dere kan finne noen tiltak som gjenoppretter et trygt skolemiljø for datteren din.

[AnonymBruker]

Enkelte barn lærer best gjennom erfaring og mange av disse barna må erfare endring over lang tid. 
Mitt råd er å gi jenta deres denne tiden. Skjønner at det er leit og litt slitsomt, men dere må bare holde ut til hun er trygg på at den positive endringen varer og hun erfarer at det faktisk er bedre 

Anonymkode: bd7c2...663

[AnonymBruker]

Så vondt. Skjønner at du begynner å bli litt bekymret, og virker som andre påpeker som at hun behøver å føle på tryggheten over tid for å klare å forstå at det ikke lenger skal være slik. 

Det virker jo som om de voksne på skolen er bevisst på problemet og passer på, men har dere hatt en dialog om hvordan de forholder seg jenten? Jeg tenker hun kanskje virker litt som typen som trenger litt mer bekreftelse og støtte enn at de voksne bare følger med og påser at plagingen ikke skjer igjen - kanskje det kan hjelpe litt om de aktivt noen ganger påpeker at de synes det virker som om hun synes det er litt skummelt, og at de kan skjønne det fordi det har skjedd noe fælt som ikke er greit, men at hun skal vite at de følger godt med og passer på henne?

Anonymkode: 3917a...793

[AnonymBruker]

Her må dere hjelpe henne med å bryte de negative tankemønstre og komme seg videre. Det er ikke gunstig for henne i det lange løp å gå å være så mye redd i ettertid for ting som er oppklart.

Type samtale:

Hvorfor er du redd?

- de skumle guttene

Hva har de gjort den siste uka?

- ingenting

Når gjorde de noe i mot deg sist?

- i fjor

Hvorfor tror du da de vil gjøre noe denne uka?

- Vet ikke.

Da må du prøve å slutte å tenke på de. Det er det ingen andre enn deg selv som får gjort noe mer. Kanskje vi skal bli enige om en tanke du kan prøve å ha i hodet når du kjenner at du blir redd. Har du noe forslag til en litt bedre tanke enn "jeg er redd for de guttene"? 

 

Osv. 

Dette er jo faktisk kjempe nyttig lærdom for henne til livet videre. Skikkelig livsmestring rett og slett!

Anonymkode: b7ae3...4c6