Synes balansen mellom bekreftelse og fremsnakking er vanskelig

[AnonymBruker]

Barna er hos pappaen sin 4 netter I mnd. De har et delvis godt, delvis turbulent forhold til han. Han er en relativt god helgepappa som finner på ting med ungene. Hverdagen med dem takler han ikke og kan bli sint og stresset, så det holder med helger for han. 

Minste jenta sier hva hun mener og kommer ofte i klinsj med pappaen. Da låser hun seg inn på badet eller i et skap på loftet. Storesøsteren er den som prøver å passe på lillesøsteren sin og kan stå lenge utforbi døren for å prøve å få henne bli igjen. Faren klarer ikke å imøtekomme dem, så det er de to søstrene som har hverandre. Han baksnakker meg, kaller min kjæreste for idiot og min mor for ond heks. Jeg er ei rotte. De får munnkurv når de er hos han, så de får ikke snakke om sitt liv hos meg. Han vil ikke høre om noe som omhandler meg, min familie eller hva de gjør når de er hos meg. 

Jeg er veldig nøye på å aldri snakke stygt om faren. De skal alltid vite at de kan fortelle de gode og de dårlige tingene til meg. Men faren oppfører seg som en dusj, og jentene ser jo dette. Da må jeg bekrefte at de tingene han gjør er ikke greit, på samme tid som jeg ikke må si noe stygt om han. Og dette er vanskelig synes jeg. Denne bekreftelsen over deres følelser og oppfatning, men på samme tid oppmuntre til samvær, fremsnakke de fine tingene de finner på hos pappaen osv. 

Er det rett å bekrefte pappaen sin oppførsel? Jeg er så redd for at jeg er pådriver til at de får et negativt syn på pappaen. 

Anonymkode: ff30c...93b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Barna er hos pappaen sin 4 netter I mnd. De har et delvis godt, delvis turbulent forhold til han. Han er en relativt god helgepappa som finner på ting med ungene. Hverdagen med dem takler han ikke og kan bli sint og stresset, så det holder med helger for han. 

Minste jenta sier hva hun mener og kommer ofte i klinsj med pappaen. Da låser hun seg inn på badet eller i et skap på loftet. Storesøsteren er den som prøver å passe på lillesøsteren sin og kan stå lenge utforbi døren for å prøve å få henne bli igjen. Faren klarer ikke å imøtekomme dem, så det er de to søstrene som har hverandre. Han baksnakker meg, kaller min kjæreste for idiot og min mor for ond heks. Jeg er ei rotte. De får munnkurv når de er hos han, så de får ikke snakke om sitt liv hos meg. Han vil ikke høre om noe som omhandler meg, min familie eller hva de gjør når de er hos meg. 

Jeg er veldig nøye på å aldri snakke stygt om faren. De skal alltid vite at de kan fortelle de gode og de dårlige tingene til meg. Men faren oppfører seg som en dusj, og jentene ser jo dette. Da må jeg bekrefte at de tingene han gjør er ikke greit, på samme tid som jeg ikke må si noe stygt om han. Og dette er vanskelig synes jeg. Denne bekreftelsen over deres følelser og oppfatning, men på samme tid oppmuntre til samvær, fremsnakke de fine tingene de finner på hos pappaen osv. 

Er det rett å bekrefte pappaen sin oppførsel? Jeg er så redd for at jeg er pådriver til at de får et negativt syn på pappaen. 

Anonymkode: ff30c...93b

det negative synet lager han jo selv med sin umodne oppførsel men jeg skjønner det er vanskelig å vite hva man skal si uten å nedsnakke han.

[AnonymBruker]

Et barn som ofte føler seg så utrygg i eget hjem at hun låser seg inn i et skap, det er alvorlig. Så stor utrygghet er usunt. Her må dere få inn en psykolog som kan hjelpe far meg å gi barna trygghet, og som kan hjelpe barna slik at dette ikke setter for dype spor. 

Anonymkode: 5f743...9d9

[AnonymBruker]

Har vært i samme dilemma selv. En mor til bonus,  som snakket stygt om meg til barnet sitt, barnet var glad i meg. Så jeg sa ofte at jeg og mamma er ikke like, så jeg tror bare mamma misforstår litt, når noe måtte sies. Av og til gikk det litt langt, og da sa jeg av og til at det er jo ikke greit. Men påpekte at vi voksne også tok litt dumme avgjørelser, og ikke altid tenkte oss så godt om.  Men hun er jo en bra mamma alikevel. 

Sånn type,  alle gjør feil, både hun mammaen, pappaen  og jeg. Me at det beste var om vi snakket sammen om det. Generelt var jeg på at jeg aldri sa noe galt om mor. Men av og til ble det helt feil å si at alt er ok også. Når ting er i ytterpunktene.  Me ting kan snakkes om uten å kalle den andre e jævla idiot også. Og den gangen man glipper , så får man si beklager pappa er selvfølgelig ingen idiot, men jeg ble bare litt lei og sa ting jeg ikke mener eller skulle si.

Anonymkode: 0363c...b19

[AnonymBruker]

Vel, det aller riktigste er å bekrefte barnas følelser rundt farens oppførsel. 'Jeg skjønner godt at du synes det er dårlig gjort når pappa...' Det er ingen motsetning mellom å bekrefte barnas vonde følelser rundt fars negative handlinger, og å bekrefte barnas gode følelser rundt pappas positive sider. 

Anonymkode: 4b87c...7ca

[~white lady~]

Skjønner at dette oppleves utfordrende.
Ideelt sett burde dere to gått til FVK sammen et par ganger fremover, for å få hjelp (vel, han…) til å forstå hvordan slik oppførsel og baksnakking gjør situasjonen vanskelig for barna. 
Uansett årsak til bruddet bør man være voksen nok til å omtale den andre forelderen (og dens familie) på en ok måte.

Du kan fint skille mellom far som person, og fars oppførsel. Jentene er vel like glad i dere begge, så selv om han oppfører seg som en dust så trenger ikke du å påpeke at han ER en dust. 

All medfølelse til deg☺️ Som skilt selv, så setter jeg veldig stor pris på rausheten hos min eks. Vi har et godt samarbeid, og det betyr MYE. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Et barn som ofte føler seg så utrygg i eget hjem at hun låser seg inn i et skap, det er alvorlig. Så stor utrygghet er usunt. Her må dere få inn en psykolog som kan hjelpe far meg å gi barna trygghet, og som kan hjelpe barna slik at dette ikke setter for dype spor. 

Anonymkode: 5f743...9d9

Hun er ikke nødvendigvis utrygg men ønsker avstand. Utrygg er et voldsomt ord å bruke. Men høres jo ikke ut som de har det bra der uansett.

Jeg synes du skal få støtte barna i sine opplevelser og følelser og ellers si hva du mener TS. Det er ikke baksnakking å si at du forstår at det å ville låse seg inn i skapet føles vondt. Å kalle han for rotte slik hva gjør mot deg er baksnakking.

Anonymkode: 19195...a8b

[AnonymBruker]

Jeg ville vært på barnas side her og ikke forsøkt å undergrave deres følelser og opplevelser bare fordi du absolutt ikke skal snakke stygt om pappaen.

Jeg synes det høres foruroligende ut at barnet låser seg inne i et skap. Er det fordi hun er redd? Hvor gamle er barna? Ikke bra for storesøster at hun føler at hun må passe på lillesøster i eget hjem, det kan skape masse stress hos henne. 

Anonymkode: 58785...432

[Ulrikke]

Hvor gamle er disse barna?

Jeg skjønner at du ikke vil snakke negativt om faren, men erfaringsvis er det veldig frustrerende og forvirrende for barn å ikke få aksept for sine tanker og følelser når det gjelder en urimelig voksen.... Det går an å bekrefte følelsene de har uten å snakke far mer ned. Du kan fint si at du skjønner at barnet synes det er vanskelig/trist når pappa gjør/sier sånn, uten å kalle pappa en drittsekk eller padde....

Jo eldre barna er, jo viktigere tror jeg det er at de får støtte i følelsene sine når ting faktisk er urimelig. Er du rimelig sikker på at det de forteller fra/om far er riktig og forholdsvis objektivt, så hadde det for meg som mor blitt feil å ikke møte dem på de følelsene de får i den forbindelse. Men jeg hadde jo ikke kalt faren stygge ting eller snakket ENDA mer stygt om ham av den grunn.

[Maleficenta]

Ulrikke skrev (3 timer siden):

Hvor gamle er disse barna?

Jeg skjønner at du ikke vil snakke negativt om faren, men erfaringsvis er det veldig frustrerende og forvirrende for barn å ikke få aksept for sine tanker og følelser når det gjelder en urimelig voksen.... Det går an å bekrefte følelsene de har uten å snakke far mer ned. Du kan fint si at du skjønner at barnet synes det er vanskelig/trist når pappa gjør/sier sånn, uten å kalle pappa en drittsekk eller padde....

Jo eldre barna er, jo viktigere tror jeg det er at de får støtte i følelsene sine når ting faktisk er urimelig. Er du rimelig sikker på at det de forteller fra/om far er riktig og forholdsvis objektivt, så hadde det for meg som mor blitt feil å ikke møte dem på de følelsene de får i den forbindelse. Men jeg hadde jo ikke kalt faren stygge ting eller snakket ENDA mer stygt om ham av den grunn.

men det jeg tror ts lurer på er hva hadde du sagt? hvordan møte de og samtidig unngå å si noe negativt om han?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Et barn som ofte føler seg så utrygg i eget hjem at hun låser seg inn i et skap, det er alvorlig. Så stor utrygghet er usunt. Her må dere få inn en psykolog som kan hjelpe far meg å gi barna trygghet, og som kan hjelpe barna slik at dette ikke setter for dype spor. 

Anonymkode: 5f743...9d9

Jeg tror ikke hun låser seg inne fordi hun er utrygg, men fordi hun ikke blir møtt og reagerer med å trekke seg bort, alene. Til dels er hun også slik hjemme hos meg. Da kan hun trampe hardt i trappa på vei opp til rommet og slenge seg på sengen under dynen. Jeg går inn til henne og bekrefter at jeg forstår følelsene hennes (selv om grensen som er satt ikke rikkes på), og at når hun er klar, så er jeg der for henne. Da tar det tre minutter så kommer hun krypende opp i fanget og to minutter etter det så er hu blid som ei lerke. Og så kan vi snakke om det. 

Forskjellen er at hos faren så får hun ikke støtten hun trenger for å regulere seg. Så hun stenger seg inne og "brygger" på de negative følelsene, uten hjelpen for å regulere seg. Det blir søsteren som prøver å få henne i godt humør igjen, og ikke faren. Han sitter bare nede og er like potter og sta. 

Ulrikke skrev (4 timer siden):

Hvor gamle er disse barna?

Jeg skjønner at du ikke vil snakke negativt om faren, men erfaringsvis er det veldig frustrerende og forvirrende for barn å ikke få aksept for sine tanker og følelser når det gjelder en urimelig voksen.... Det går an å bekrefte følelsene de har uten å snakke far mer ned. Du kan fint si at du skjønner at barnet synes det er vanskelig/trist når pappa gjør/sier sånn, uten å kalle pappa en drittsekk eller padde....

Jo eldre barna er, jo viktigere tror jeg det er at de får støtte i følelsene sine når ting faktisk er urimelig. Er du rimelig sikker på at det de forteller fra/om far er riktig og forholdsvis objektivt, så hadde det for meg som mor blitt feil å ikke møte dem på de følelsene de får i den forbindelse. Men jeg hadde jo ikke kalt faren stygge ting eller snakket ENDA mer stygt om ham av den grunn.

De er 9 og 12. Så de er store nok til å forstå mer av det store bildet nå enn før, og det merker jeg. Nå søker de bekreftelse på det de opplever. Jeg kaller aldri faren for ukvemsord, men jeg føler likevel at jeg til dels nærer det negative synet de holder på å få ved å bekrefte. 

Noe gjelder hans oppførsel, noe gjelder hans syn på ting og hvordan han snakker om andre, noe handler om at de har forstått at han ikke hjelper til på noen som helst måte. 

Men kanskje jeg ikke gjør det... uff, jeg synes fortsatt balansen er vanskelig. Mange ganger svarer jeg bare at jeg ikke vet hvorfor han oppfører seg slik (selv om jeg vet det) for jeg føler at det blir å snakke han ned hvis jeg sier hvorfor. 

Ts

Anonymkode: ff30c...93b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg tror ikke hun låser seg inne fordi hun er utrygg, men fordi hun ikke blir møtt og reagerer med å trekke seg bort, alene. Til dels er hun også slik hjemme hos meg. Da kan hun trampe hardt i trappa på vei opp til rommet og slenge seg på sengen under dynen. Jeg går inn til henne og bekrefter at jeg forstår følelsene hennes (selv om grensen som er satt ikke rikkes på), og at når hun er klar, så er jeg der for henne. Da tar det tre minutter så kommer hun krypende opp i fanget og to minutter etter det så er hu blid som ei lerke. Og så kan vi snakke om det. 

Forskjellen er at hos faren så får hun ikke støtten hun trenger for å regulere seg. Så hun stenger seg inne og "brygger" på de negative følelsene, uten hjelpen for å regulere seg. Det blir søsteren som prøver å få henne i godt humør igjen, og ikke faren. Han sitter bare nede og er like potter og sta. 

De er 9 og 12. Så de er store nok til å forstå mer av det store bildet nå enn før, og det merker jeg. Nå søker de bekreftelse på det de opplever. Jeg kaller aldri faren for ukvemsord, men jeg føler likevel at jeg til dels nærer det negative synet de holder på å få ved å bekrefte. 

Noe gjelder hans oppførsel, noe gjelder hans syn på ting og hvordan han snakker om andre, noe handler om at de har forstått at han ikke hjelper til på noen som helst måte. 

Men kanskje jeg ikke gjør det... uff, jeg synes fortsatt balansen er vanskelig. Mange ganger svarer jeg bare at jeg ikke vet hvorfor han oppfører seg slik (selv om jeg vet det) for jeg føler at det blir å snakke han ned hvis jeg sier hvorfor. 

Ts

Anonymkode: ff30c...93b

Men her kan du jo også annerkjenne at far og datter er ganske like, og si at det er derfor det blir som det blir, når ingennav dere gir dere

Anonymkode: 0363c...b19