Han sa han hater babyen..

[AnonymBruker]

Jeg hadde IKKE latt han være alene med babyen, i alle fall. Shaken baby-syndrom neste, liksom... 

Anonymkode: 5b38a...4b4

[RockyRose]

Med første kunne eg ha liknande tankar dei dagar eg var totalt utslitt. Hadde baby aleine annakvar veke då far jobba vekke. Gjekk over i det sekund ting roa seg, og eg sat med verdas dårlegaste samvittighet. Eg sa faktisk og i tlf til mannen èin gong "eg hatar han" - Men eg sat bak kjøkkenbenken og kviskra så babyen ikkje skulle høyre meg 😂 Men no i etterkant forstår eg kvifor dei kjenslene kom, og kva vi kunne gjort for å betre det.

Korleis er samspelet mellom babyen og han når ting er bra?

Sambuaren din må få hjelp! Eg ville tatt han med til helsestasjonen og fortalt det, og sagt i forkant til han at du kjem til å snakke om det med eller utan han. 

[Gjest Chicchi]

TS, du kjenner mannen din bedre enn noen her. Tror du virkelig han hater babyen, eller er det noe som sies i affekt? Babygråt er konstruert for at man ikke skal tåle det, derfor vil foreldre gjøre alt for å få det til å stoppe. Dessverre er det vanskelig å tenke ut noe lurt når man har hylgråt i øret.

Jeg vet dette, for jeg tenkte lignende tanker selv da min lille hadde kolikk, og det er helt sinnssykt å tenke på i dag, når jeg elsker henne høyere enn noe annet. 

Men som andre skriver, han bør få undersøkt om han har fått barseldepresjon.

[AnonymBruker]

Er mannen din litt overdreven og dramatisk når han utrykker seg til vanlig, eller er dette noe nytt som har kommet etter babyen kom? 

Jeg bruker selv mye svart humor og kan være dramatisk i språket når jeg er sliten. De som ikke kjenner meg ville nok reagert på noe av det jeg kan lire av meg, men de som kjenner meg bare ler. De vet jo at jeg ikke mener det. 

Om mannen din er veldig sensitiv til lyd, så anbefaler jeg ørepropper og hodetelefoner på det sterkeste.

Håper det ordner seg for dere ❤️

Anonymkode: e5029...995

[AnonymBruker]

I tillegg til alt de andre her skriver, så er han kanskje også frustrert over å ikke føle tilknytning med en gang? Og at det er vondt for deg at han ikke gjør det. Isåfall er det lurt å vite både for han og deg at det er helt normalt at det føles rart ut å bli far, fordi man ikke får den samme hormonelle "velkomstpakka" som mor får. Det er en helt ny skapning som man må bli kjent med, og som er helt hjelpesløs. Og som mange fedre føler enorm kjærlighet for, men som man trenger å la seg selv bygge relasjon til også. Det kommer altså ikke like automatisk for de fleste fedre som det gjør for mange mødre. Og da er det kanskje ikke så rart at man får mye vanskelige følelser når alt føles mye verre enn før, alt er stress og mas, og man sitter med null tilknytning. Vil derfor anta det må hjelpe masse å vite at det han føler i seg selv er normalt, tilknytning kommer ikke av seg selv, men at man må få hjelp til å bearbeide sinnet og hatet man føler på før han kan bygge opp tilknytningen selv, for det er ikke trygt når det går så langt.

Anonymkode: dbad5...7d4

[AnonymBruker]

Altsa han kan jo ikke forvente "date night" som går på skinner med en helt nyfødt baby i hus!! DE fleste babyer er mye urolig på kveldene. Ta heller en "date" når baby dupper i vogna på dagtid på en lørdag. Den mannen her klarer ikke å se forbi tiden dere er inne i. Det vil bli bedre og babyen kommer ikke til å være en hylende nyfødt for alltid. 
Som alle andre sier SKAFF HJELP. Og du må under ingen omstendigheter la far være alene med baby nå. ALDRI! Les deg opp på "shaken baby syndrome" 
Det som ikke fremkommer i denne saken; er denne mannen 
1. en narsisistisk drittsekk som først nå viser sitt sanne jeg? eller
2. En fortvilet og deprimert far som trenger hjelp? 

Anonymkode: 2e88c...695

[lillevill]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg tok det som vanlig med stor ro, men han så på baby og sa han ville ha den langt i helvtes vekk og at han virkelig hatet babyen. Hele kvelden gjentok han dette mens han stirret stygt på han. Dagen etter sa hn at han ikke lenger hatet babyen og var i bedre humør, men han har ikke hatt noe tid med baby etter det.

Se for deg et lite barn på 3-4 år komme med samme oppførsel. Er ikke det mer logisk enn at en voksen mann oppfører seg sånn?

Jeg hadde blitt ærlig talt stort bekymret for den betale modenheten, og om han faktisk kanskje er mentalt tilbakestående. Evt om han har den mentale modenheten til en på 5 år. Er han normal ellers? Har han en jobb, utdanning, kjører han bil?

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (14 timer siden):

Tenker du en mann skal ta med seg babyen å flytte fra en mor med fødselsdepresjon også? 

Denne mannen er UTTALT aggressiv. Mor må beskytte baby, først og fremst. 

Anonymkode: dbbab...a0b

[AnonymBruker]

https://forum.klikk.no/foreldre/topic/144019386-kaste-ungen-i-veggen/

 

Anonymkode: e5029...995

[AnonymBruker]

Han må jo bare bli voksen og ta ansvar! Kan han lage et barn så må han også ta ansvar og ta vare på det. Jeg hadde tatt en alvorlig prat med han «ta deg sammen, eller så forsvinner vi. Ferdig!»

Anonymkode: 5b72b...01d

[Lorieen]

Hvordan går det, TS? Håper dere har oppsøkt hjelp og at du og baby er trygge.

[AnonymBruker]

Han bør absolutt snakke med noen. Kanskje kunne lyddempende / støydempende hodetelefoner vært greit for å hjelpe han litt, så han bare kan stenge ut litt lyd hvis gråtingen trigger disse sterke negative følelsene i han. ?

Anonymkode: d0c51...ff0

[AnonymBruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon med nummer to.

Kan ikke si at jeg kjente at jeg hatet babyen, men jeg følte at jeg ikke orket den, og jeg ble sint. Hun slet med mye uro og gråt ettermiddag/kveld, og det vokste et voldsomt sinne inne i meg. Det krevde all selvkontroll jeg hadde å ikke slenge henne i veggen eller riste henne, for det var det hjernen ba meg om å gjøre på en måte. Så kom den voldsomme, dårlige samvittigheten, og jeg ønsket ikke å være her  mer.

Heldigvis fikk jeg god hjelp, og far tok over permisjonen. Jeg føler at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av samboeren din, så jeg vil oppfordre dere å be om hjelp.

Anonymkode: 1f83d...182

[AnonymBruker]

Håper han er klar over shaken baby syndrome! Jeg ville ikke latt dem vært alene i samme rom. Mannen trenger hjelp

Anonymkode: 36192...905

[AnonymBruker]

Når vi fikk første hadde hn kolikk. Han hadde baby mens jeg tok en dusj en gang. Baby hylgråt som vanlig (kolikk, ikke noe han kunne roe ned, eneste som roet baby var puppen)

Og når jeg var ferdig sa han at jeg måtte ta babyen før han slengte hn i veggen. 

Jeg var ikke i noen "babymodus" selv heller. Den tiden var grusom, og hadde noen stygge tanker selv. Men ikke noen jeg sa høyt eller truet med. Han forandret personlighet, og han ble rett og slett deprimert. Eller når jeg tenker over det. En av nettene jeg var oppe (mannen sov) sa jeg "jeg hater deg også" til babyen. (Opplevde tiden med baby som 0 kos, kun jobb og vondter)

Han er en helt annen person idag. Og er helt annerledes med 2 åringen. 

Vi har fått nr 2. Og denne gangen har vi delt ansvaret ved at han tar seg mest av 2 åringen, og jeg babyen. Men denne gangen har vi en fornøyd baby som sover i lengre strekk. 2 åringen sover gjennom natta. Jeg får mer søvn på en dag enn jeg gjorde på en hel uke med nr 1. Med nr 1 var det også en veldig brå overgang. Fra 0 babyer til 1. Det var koronarestriksjoner, far mistet jobben, vi satt på 2 boliger (kjøpte nytt før gamle var solgt), jeg fikk en del helseproblemer, så det var en del stress involvert. I tillegg holdt vi på å pusse opp.

Det er normalt å si og tenke mye rart når man er i en svært stressende situasjon. Det som ikke er normalt er jo å faktisk gjøre de tingene. 

Anonymkode: 911fe...1a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Når vi fikk første hadde hn kolikk. Han hadde baby mens jeg tok en dusj en gang. Baby hylgråt som vanlig (kolikk, ikke noe han kunne roe ned, eneste som roet baby var puppen)

Og når jeg var ferdig sa han at jeg måtte ta babyen før han slengte hn i veggen. 

Jeg var ikke i noen "babymodus" selv heller. Den tiden var grusom, og hadde noen stygge tanker selv. Men ikke noen jeg sa høyt eller truet med. Han forandret personlighet, og han ble rett og slett deprimert. Eller når jeg tenker over det. En av nettene jeg var oppe (mannen sov) sa jeg "jeg hater deg også" til babyen. (Opplevde tiden med baby som 0 kos, kun jobb og vondter)

Han er en helt annen person idag. Og er helt annerledes med 2 åringen. 

Vi har fått nr 2. Og denne gangen har vi delt ansvaret ved at han tar seg mest av 2 åringen, og jeg babyen. Men denne gangen har vi en fornøyd baby som sover i lengre strekk. 2 åringen sover gjennom natta. Jeg får mer søvn på en dag enn jeg gjorde på en hel uke med nr 1. Med nr 1 var det også en veldig brå overgang. Fra 0 babyer til 1. Det var koronarestriksjoner, far mistet jobben, vi satt på 2 boliger (kjøpte nytt før gamle var solgt), jeg fikk en del helseproblemer, så det var en del stress involvert. I tillegg holdt vi på å pusse opp.

Det er normalt å si og tenke mye rart når man er i en svært stressende situasjon. Det som ikke er normalt er jo å faktisk gjøre de tingene. 

Anonymkode: 911fe...1a3

Bra svar. 
jeg hadde selv fødselsdepresjon. Fikk hjelp, og psykologen sa at det er veldig normalt å ha mange stygge tanker/tvangstanker om barnet. Det er ikke farlig å ha de tankene. Og de fleste gjør faktisk aldri noe av det de tenker! 
 Jeg var livredd for å skade babyen. Jeg sa ofte til samboeren at jeg ville ikke dette mer. Ville bare sette bort babyen og gå. Selv om han var en rolig baby, aldri gråt osv. men jeg gjorde det aldri. Tenkte ofte på at jeg bare slapp han ned trappen.Jeg blir kvalm av tankene jeg hadde nå som jeg er bedre. Men jeg var syk, men kunne aldri aldri skadet han. Elsker han over alt. Men jeg synes det var veldig vanskelig å plutselig ha en jeg hadde ansvar for. Det var Skummelt

. 
 

Anonymkode: 312ce...246