Han sa han hater babyen..

[AnonymBruker]

Unnkyld langt innlegg. Når jeg startet å skrive klarte jeg ikke å stoppe..

Jeg og samboer fikk etter flere år med prøving endelig babydrømmen oppfylt for 7 uker siden. Jeg synes at tiden har vært fantastisk, men samboer har slitt en del. Han takler ikke når baby gråter "uten grunn". Første 2 ukene måtte han flere ganger løpe ut av huset da han holdt på å få skikkelig samenbrudd, så jeg sendte han ut til han hadde roet seg.

For det meste av tiden går alt bra og han koser seg med babyen. Vi hadde en del samarbeid de første ukene der han passet baby mens jeg tok en dusj, gjorde husarbeid eller lignende men noen ganger kom jeg foreksempel ut av dusjen og hørte baby hylgråte, og han var veldig stresset og sa han hadde lyst til å slenge han fra seg. Det har han sagt flere ganger At han har lyst til å kaste han i veggen, men at han selvsagt ikke kommer til å gjøre det, men at det er som om alle instinktene sier at han vil ha baby vekk fra seg. Han har gjentatt flere ganger at han er irritert på baby. 

For 2 uker siden hadde vi planlagt en date kveld sammen. God middag og film. Baby var selvsagt da ekstremt urolig hele kvelden og "ødelagte" daten våres. Jeg tok det som vanlig med stor ro, men han så på baby og sa han ville ha den langt i helvtes vekk og at han virkelig hatet babyen. Hele kvelden gjentok han dette mens han stirret stygt på han. Dagen etter sa hn at han ikke lenger hatet babyen og var i bedre humør, men han har ikke hatt noe tid med baby etter det.

Jeg har tatt alt ansvaret og ikke gitt han baby hvis ikke han ber om det. Som kanskje har vært 20 minutter annenhver dag. Han har plutelig vært mye på farten nesten hele dagen, eller funnet på masse prosjekter som må gjøres i huset før vinteren. (noe som er veldig ulikt han). Jeg er redd han har fått fødseldeprisjon eller noe? Han vil ikke snakke om det og sier alt er greit, men jeg ser jo at det ikke er det. Er det noen her som kan dele litt erfaringer? Hva er den beste måten å takle dette på? Og hvordan kan jeg hjelpe han mest mulig med å bli glad i babyen? Har dere opplevd det samme? Og hva gjorde dere for å komme ut av det? Hjelp!! Kan ikke la min elskete baby vokse opp med en pappa som hater han.. 😔

 

Anonymkode: 22874...efc

[AnonymBruker]

Altså han er jo enten en skikkelig drittsekk eller sliter med en alvorlig fødselsdepresjon?!

Anonymkode: c0b91...32e

[AnonymBruker]

Menn kan få fødselsdepresjon. Tenker dere må be om time på helsestasjon sammen og snakke med helsesykepleier om dette. Det kan også være aktuelt med ATV-kurs (alternativ til vold). 

Anonymkode: 16571...307

[AnonymBruker]

Ta han med på helsestasjonen! Helst så fort som mulig. 

Anonymkode: e6ec5...651

[AnonymBruker]

Barseldepresjon kan også ramme menn. Høres ut som om han trenger litt hjelp.

Anonymkode: b9736...65b

[AnonymBruker]

Menn kan også få fødselsdepresjon, jeg hadde kontaktet helsestasjonen og fått en samtale med helsesykepleier sammen med mannen din. 

Anonymkode: db87a...82a

[AnonymBruker]

Så grusomt for deg å høre mannen si sånt om babyen ❤️😭

Enig i de som skriver at han kanskje har fødselsdepresjon. Han høres jo ikke helt frisk ut?

Anonymkode: 4f6a8...280

[NatNat]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Unnkyld langt innlegg. Når jeg startet å skrive klarte jeg ikke å stoppe..

Jeg og samboer fikk etter flere år med prøving endelig babydrømmen oppfylt for 7 uker siden. Jeg synes at tiden har vært fantastisk, men samboer har slitt en del. Han takler ikke når baby gråter "uten grunn". Første 2 ukene måtte han flere ganger løpe ut av huset da han holdt på å få skikkelig samenbrudd, så jeg sendte han ut til han hadde roet seg.

For det meste av tiden går alt bra og han koser seg med babyen. Vi hadde en del samarbeid de første ukene der han passet baby mens jeg tok en dusj, gjorde husarbeid eller lignende men noen ganger kom jeg foreksempel ut av dusjen og hørte baby hylgråte, og han var veldig stresset og sa han hadde lyst til å slenge han fra seg. Det har han sagt flere ganger At han har lyst til å kaste han i veggen, men at han selvsagt ikke kommer til å gjøre det, men at det er som om alle instinktene sier at han vil ha baby vekk fra seg. Han har gjentatt flere ganger at han er irritert på baby. 

For 2 uker siden hadde vi planlagt en date kveld sammen. God middag og film. Baby var selvsagt da ekstremt urolig hele kvelden og "ødelagte" daten våres. Jeg tok det som vanlig med stor ro, men han så på baby og sa han ville ha den langt i helvtes vekk og at han virkelig hatet babyen. Hele kvelden gjentok han dette mens han stirret stygt på han. Dagen etter sa hn at han ikke lenger hatet babyen og var i bedre humør, men han har ikke hatt noe tid med baby etter det.

Jeg har tatt alt ansvaret og ikke gitt han baby hvis ikke han ber om det. Som kanskje har vært 20 minutter annenhver dag. Han har plutelig vært mye på farten nesten hele dagen, eller funnet på masse prosjekter som må gjøres i huset før vinteren. (noe som er veldig ulikt han). Jeg er redd han har fått fødseldeprisjon eller noe? Han vil ikke snakke om det og sier alt er greit, men jeg ser jo at det ikke er det. Er det noen her som kan dele litt erfaringer? Hva er den beste måten å takle dette på? Og hvordan kan jeg hjelpe han mest mulig med å bli glad i babyen? Har dere opplevd det samme? Og hva gjorde dere for å komme ut av det? Hjelp!! Kan ikke la min elskete baby vokse opp med en pappa som hater han.. 😔

 

Anonymkode: 22874...efc

Han skal nok starte å like ham bedre etterhvert at han blir litt eldre. Jeg forstår ham, ørker ikke å høre baby gråt. Samtidig,har vært klok og  har aldri fått barn.

[AnonymBruker]

Høres ut som.om han har lav toleranse for lyd, sliter med selvregulering og får sammenbrudd,  og at han har lite empati med babyen og deg. Er det mulig at han ikke er neurotypisk? (Autisme, asperger...) 

Hadde ikke latt han passe ungen, uansett hva årsaken er.

Anonymkode: f1116...6c0

[AnonymBruker]

Jeg som mamma fikk fødselsdepresjon, og hadde lignende tanker. Hadde lyst til å slenge babyen min i gulvet, eller ta livet av oss begge. Dessverre fikk jeg verken hjelp av helsevesenet eller pappaen, og jeg gjorde det aldri, men dette bør han prøve å ta tak i. Det er ikke normalt. 

Anonymkode: e4e74...56c

[AnonymBruker]

NatNat skrev (10 minutter siden):

Han skal nok starte å like ham bedre etterhvert at han blir litt eldre. Jeg forstår ham, ørker ikke å høre baby gråt. Samtidig,har vært klok og  har aldri fått barn.

Hold på den, aldri reproduser deg.

Anonymkode: ea74b...d1c

[AnonymBruker]

Mannen min var også ærlig om at babygråt var det verste han visste og at det skar i ørene og han følte seg hjelpesløs. Men dette synes jeg var ganske ekstremt, har hørt fra folk med kolikkbarn at de ville slenge dem utfor verandaen, men ikke med normale barn med normale mengder gråt..

Anonymkode: 5fbf4...9d9

[AnonymBruker]

Nei dette hørrs virkelig ikke greit ut. Du må fortelle dette til helsesøster. 

Og jeg ville vurdert å flytte midlertidig til dine foreldre, om mulig. Han er en direkte belastning og ingen støtte for deg. 

 

Anonymkode: e0faf...3bb

[AllahBallah]

Altså, det her må dere ta tak i MED EN ENESTE GANG!

Han hater ikke babyen, han klarer bare ikke overgangen til å nå ha ansvar over en person som krever både din og hans oppmerksomhet hele tiden, foran alt annet, samme hva dere har planlagt og behov for egentid.

Er han ofte utålmodig / hissig når det kommer til andre ting og?

[AnonymBruker]

Enten må han rett i behandling for fødselsdepresjon, eller så må han ut. Ta lydopptak av ham når han er som verst, og spør han når han har roet seg om det er dette han ønsker at babyen skal vokse opp med.

Anonymkode: 16555...15e

[AnonymBruker]

Har han aldri vært hissig/utålmodig før? Dra til foreldrene dine eller noen. Sånn kan dere ikke ha det (du og babyen).

Anonymkode: 54734...4ad

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Unnkyld langt innlegg. Når jeg startet å skrive klarte jeg ikke å stoppe..

Jeg og samboer fikk etter flere år med prøving endelig babydrømmen oppfylt for 7 uker siden. Jeg synes at tiden har vært fantastisk, men samboer har slitt en del. Han takler ikke når baby gråter "uten grunn". Første 2 ukene måtte han flere ganger løpe ut av huset da han holdt på å få skikkelig samenbrudd, så jeg sendte han ut til han hadde roet seg.

For det meste av tiden går alt bra og han koser seg med babyen. Vi hadde en del samarbeid de første ukene der han passet baby mens jeg tok en dusj, gjorde husarbeid eller lignende men noen ganger kom jeg foreksempel ut av dusjen og hørte baby hylgråte, og han var veldig stresset og sa han hadde lyst til å slenge han fra seg. Det har han sagt flere ganger At han har lyst til å kaste han i veggen, men at han selvsagt ikke kommer til å gjøre det, men at det er som om alle instinktene sier at han vil ha baby vekk fra seg. Han har gjentatt flere ganger at han er irritert på baby. 

For 2 uker siden hadde vi planlagt en date kveld sammen. God middag og film. Baby var selvsagt da ekstremt urolig hele kvelden og "ødelagte" daten våres. Jeg tok det som vanlig med stor ro, men han så på baby og sa han ville ha den langt i helvtes vekk og at han virkelig hatet babyen. Hele kvelden gjentok han dette mens han stirret stygt på han. Dagen etter sa hn at han ikke lenger hatet babyen og var i bedre humør, men han har ikke hatt noe tid med baby etter det.

Jeg har tatt alt ansvaret og ikke gitt han baby hvis ikke han ber om det. Som kanskje har vært 20 minutter annenhver dag. Han har plutelig vært mye på farten nesten hele dagen, eller funnet på masse prosjekter som må gjøres i huset før vinteren. (noe som er veldig ulikt han). Jeg er redd han har fått fødseldeprisjon eller noe? Han vil ikke snakke om det og sier alt er greit, men jeg ser jo at det ikke er det. Er det noen her som kan dele litt erfaringer? Hva er den beste måten å takle dette på? Og hvordan kan jeg hjelpe han mest mulig med å bli glad i babyen? Har dere opplevd det samme? Og hva gjorde dere for å komme ut av det? Hjelp!! Kan ikke la min elskete baby vokse opp med en pappa som hater han.. 😔

 

Anonymkode: 22874...efc

Når dere har prøvd i årevis på å få barn, så regner jeg med han har brukt tiden på å lese seg opp? 
Hvis ikke, så er det på høy tid. 
Det finnes mange bøker om papparollen. Han bør også lære om tilknytning og barns manglende regulering den første tiden. Og hvor viktig kroppskontakt og emosjonell kontakt med babyen er, for en optimal utvikling.

Det er også nyttig å vite at barna våre trigger emosjonelle sår fra egen barndom, og dermed gir en god pekepinn på hva man bør jobbe med (selvrefleksjon, terapi).

Ta uansett kontakt med helsestasjonen. Dette kan godt være en form for fødselsdepresjon.

[liil]

Men reflekterer han selv over at det han sier, ikke er normalt? Altså at han sier "oj, jeg tror jeg trenger hjelp"? Har han vist lignende atferd/tendenser før for andre ting (andres babyer, lyder, sterke påkjenninger etc)?

[AnonymBruker]

Du bør flytte ut med baby, og kreve at mannen får seriøs hjelp med sinne og depresjon. Du kan ikke overlate babyen til denne mannen, i det hele tatt.

Anonymkode: dbbab...a0b

[Ulven]

Slike uttalelser er gigantiske alarmsignaler. Helst burde du og babyen dra et trygt sted inntil han får behandling for det han sliter med. Som et minimum bør han ikke være alene med babyen slik at muligheten for at han kan komme til å riste barnet vil bli så liten som mulig.