Samboer som står opp klokken 16.00 og da for å game…

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er mildt sagt frustrert og drittlei for tiden..

Jeg bor med mine 3 barn på 10, 13 og 15 og stefaren deres. Vi har vært sammen litt over 8 år nå.

I løpet av de 8 årene har jeg tatt meg av det meste både når det kommer til ungene og hjemmet, og følte i starten at jeg ikke kunne «plage» han med å ta seg av mine barn, og lot han egentlig slippe unna det meste. Problemet var at det var da veldig vanskelig å få han til å begynne å ta ansvar senere.. (veldig klar over at jeg har skutt meg selv i foten der)

Nå har han hatt det tøft med bedriften sin dette halvåret og skal begjære det konkurs. Han har følt seg liten og mislykket, og har nå over en lengre periode siden august egentlig meldt seg helt ut av familielivet. Han sliter med å sove, sitter å gamer hele natten, sover til langt på formiddagen, og når han våknet ligger han på rommet på mobilen til 16 tiden. Da pleier han å stå opp å sette seg i familiestua for å game. Sier jeg noe til han om dette så blir det et helvete, vi krangler og han låser seg inn på rommet igjen da jeg ikke lar han «puste».

Jeg er selv arbeidsledig for øyeblikket etter en vond rettssak mot tidligere arbeidsgiver, i tillegg til å slite med to kroniske autoimmune sykdommer som tapper meg for energi.

Jeg står opp med ungene alene hver dag (dette har han aldri hjulpet med), jeg følger opp ungene, huset, regninger, handling og matlaging. Jeg har også verv i 2 av mine barns fotballag. Jeg går å ser så å si hver eneste kamp de har, stiller på dugnader osv. Og alt dette gjør jeg ALENE og som regel sitter han hjemme å gamer. Samboer er 42 år!! Han vippser over penger til meg for mat og regninger, men tar ingen ansvar i å få noe betalt..

Jeg vet jo hva alle tenker, for jeg tenker det jo selv, men klarer ikke å gjøre noe med det. 
Har stilt han et ultimatum nå, at enten så står han opp om morgenen å fungerer, bidrar i familien, eller så er det ut.

Problemet som har gjort at jeg ikke har klart det tidligere er at begge hans foreldre er døde, og har kun en søster i Sverige, og vil ikke sette han på gaten, da jeg er ALT han har.. Han vet nok selv at dette er grunnen til at han bor her enda.. Vi har ikke et bra forhold eller sexliv, da jeg ikke ser på han som min partner, mer som en voksen tenåring som trenger hjelp…

Anonymkode: afeb8...849

[AnonymBruker]

Er det viktigst for deg å ta hensyn til han eller barna dine? For barna dine har faktisk ikke godt av en slik rollemodell, men det virker som du bekymrer deg utelukkende for han.

Anonymkode: 7f820...bd6

[AnonymBruker]

Du vet nok selv hva som skal til. 

Han er en veldig skummel rollemodell for dine barn. Jeg hadde ikke tord å ha en naver boende med tenåringer 

Anonymkode: 6bc08...442

[AnonymBruker]

Så leit å høre! ❤️

Husk at du setter et eksempel for barna dine om hvordan det er greit å behandle en partner. Dersom du godtar dette lærer du sønn(ene) dine at dette er OK oppførsel. Du lærer også datteren din (eller døtrene dine) at dette er oppførsel man kan finne seg i. 

Personlig hadde jeg forlatt ham. Jeg er enig i at mange kan oppleve tøffe tider, og man skal ha mye empati. Det er likevel også under tøffe tider at man ser sin partners virkelige jeg. 

Anonymkode: 66a7f...a91

[Gjest Anonymus Notarius]

Han er voksen og har ansvar for eget liv. Dette høres uholdbart ut. Helt riktig av deg å sette et ultimatum. Sett en dato, og si at hvis han ikke har skjerpa seg innen det, er det ut. Du har ikke ansvar for å forsørge ham. Hvis han ikke har noe inntekt når han blir alene, kan han søke sosialhjelp.

[lillevill]

Ok så han er konkurs, hva driver han med da, legger seg ned og gir opp på arbeidslivet? Han må jo ha en jobb, han er ikke syk

[AnonymBruker]

Jeg ville slått opp med han. Dette er ikke normalt. 

Anonymkode: c067e...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det viktigst for deg å ta hensyn til han eller barna dine? For barna dine har faktisk ikke godt av en slik rollemodell, men det virker som du bekymrer deg utelukkende for han.

Anonymkode: 7f820...bd6

På ingen måte, jeg gjør ALT for ungene mine, problemet er at jeg er alene om det. Det har jo selvfølgelig ikke alltid vært slik det er nå, da hadde jeg aldri klart det, men de siste mnd har vært helt grusomme.. Vi har snakket mye om dette også, og han kommer med unnskyldinger og jeg vet jo mannen er deprimert, men man kan ikke bare velge å skru seg helt av og overlate alt til meg.. Han har drevet eget firma og vært i jobb hele forholdet frem til nå som firmaet gikk veldig dårlig..

Anonymkode: afeb8...849

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du vet nok selv hva som skal til. 

Han er en veldig skummel rollemodell for dine barn. Jeg hadde ikke tord å ha en naver boende med tenåringer 

Anonymkode: 6bc08...442

Han er ikke en «naver», det er vel en som ikke gidder å jobbe å lar nav betale for seg. Han har gitt over ansvaret for avvikling av bedriften til noen, og sitter da hjemme og er deprimert. 

Anonymkode: afeb8...849

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Han er ikke en «naver», det er vel en som ikke gidder å jobbe å lar nav betale for seg. Han har gitt over ansvaret for avvikling av bedriften til noen, og sitter da hjemme og er deprimert. 

Anonymkode: afeb8...849

Han er nok under nav snart nok. Poenget mitt var uansett ikke inntektskilden, men livsførselen. 

Snu døgnet, game, melde seg ut av familien, leve livet som den kjipeste tenåring. 

Jeg hadde vært kjemperedd for at tenåringene kopiere samme taktikk ved motgang 

Anonymkode: 6bc08...442

[Nikea]

Det er ikke du som "setter ham på gata" om det ender med det, du har gitt ham et valg. Om han ikke vil bidra så er det han selv som velger dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er nok under nav snart nok. Poenget mitt var uansett ikke inntektskilden, men livsførselen. 

Snu døgnet, game, melde seg ut av familien, leve livet som den kjipeste tenåring. 

Jeg hadde vært kjemperedd for at tenåringene kopiere samme taktikk ved motgang 

Anonymkode: 6bc08...442

Jeg skjønner poenget ditt og er helt enig, bare ville ikke ha fokus på økonomien oppi det, selv om det også er/blir et problem. Jeg hadde aldri gått fra noen fordi bedriften gikk konkurs, og de måtte gå arbeidsledige en periode å kommet seg i jobb etterpå, problemet er vel heller at han i TILLEGG til dette legger seg ned å gi opp alt..

Anonymkode: afeb8...849

[AnonymBruker]

Så hvorfor gir du han et sånt ultimatum? Det finnes vel en mellomting? Avslutt forholdet og gi han en tidsfrist på å finne seg noe annet, ikke sett han på gaten. Det er bare ondskapsfullt.

Er han i behandling for depresjon? Merkelig at du venter helt til han er blitt syk (deprimert) før du bestemmer deg for at du vil at han skal endre seg... Det er jo ikke noen nye sider han viser deg her, de har bare vokst seg større nå med alt dere har gått igjennom. 

Anonymkode: ccdc1...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hei!

Jeg er mildt sagt frustrert og drittlei for tiden..

Jeg bor med mine 3 barn på 10, 13 og 15 og stefaren deres. Vi har vært sammen litt over 8 år nå.

I løpet av de 8 årene har jeg tatt meg av det meste både når det kommer til ungene og hjemmet, og følte i starten at jeg ikke kunne «plage» han med å ta seg av mine barn, og lot han egentlig slippe unna det meste. Problemet var at det var da veldig vanskelig å få han til å begynne å ta ansvar senere.. (veldig klar over at jeg har skutt meg selv i foten der)

Nå har han hatt det tøft med bedriften sin dette halvåret og skal begjære det konkurs. Han har følt seg liten og mislykket, og har nå over en lengre periode siden august egentlig meldt seg helt ut av familielivet. Han sliter med å sove, sitter å gamer hele natten, sover til langt på formiddagen, og når han våknet ligger han på rommet på mobilen til 16 tiden. Da pleier han å stå opp å sette seg i familiestua for å game. Sier jeg noe til han om dette så blir det et helvete, vi krangler og han låser seg inn på rommet igjen da jeg ikke lar han «puste».

Jeg er selv arbeidsledig for øyeblikket etter en vond rettssak mot tidligere arbeidsgiver, i tillegg til å slite med to kroniske autoimmune sykdommer som tapper meg for energi.

Jeg står opp med ungene alene hver dag (dette har han aldri hjulpet med), jeg følger opp ungene, huset, regninger, handling og matlaging. Jeg har også verv i 2 av mine barns fotballag. Jeg går å ser så å si hver eneste kamp de har, stiller på dugnader osv. Og alt dette gjør jeg ALENE og som regel sitter han hjemme å gamer. Samboer er 42 år!! Han vippser over penger til meg for mat og regninger, men tar ingen ansvar i å få noe betalt..

Jeg vet jo hva alle tenker, for jeg tenker det jo selv, men klarer ikke å gjøre noe med det. 
Har stilt han et ultimatum nå, at enten så står han opp om morgenen å fungerer, bidrar i familien, eller så er det ut.

Problemet som har gjort at jeg ikke har klart det tidligere er at begge hans foreldre er døde, og har kun en søster i Sverige, og vil ikke sette han på gaten, da jeg er ALT han har.. Han vet nok selv at dette er grunnen til at han bor her enda.. Vi har ikke et bra forhold eller sexliv, da jeg ikke ser på han som min partner, mer som en voksen tenåring som trenger hjelp…

Anonymkode: afeb8...849

Stakkars barna dine som bevitner dette tenker jeg på.

Han er nemlig ikke ditt barn,så du skal ikke føle ansvar fordi han er ensom uten nettverk. Skal du virkelig bare fortsette gi opp ditt eget liv å bo med en "tenåringsgutt" når du allerede har 3 barn!?

 

Du lever en gang..... Tenk deg om. 

Han har ansvar for sitt liv. Ikke du. 

Tenk så mye bedre du vil ha det når han er flyttet ut,og du kan konsentrere deg om deg selv og barns uten å irritere deg over han.

 

Du er ufattelig tålmodig!!! Du fortjener en medalje. Det vil jeg si. Virkelig.🙏 Høres ut som en god mamma og dame,men kjære deg du fortjener bedre!!! 

Anonymkode: ec231...c44

[AnonymBruker]

Hvordan skal du klare deg økonomisk alene? Du må få deg flytende før du gjør noe som helst drastisk.

Anonymkode: 46908...2a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så hvorfor gir du han et sånt ultimatum? Det finnes vel en mellomting? Avslutt forholdet og gi han en tidsfrist på å finne seg noe annet, ikke sett han på gaten. Det er bare ondskapsfullt.

Er han i behandling for depresjon? Merkelig at du venter helt til han er blitt syk (deprimert) før du bestemmer deg for at du vil at han skal endre seg... Det er jo ikke noen nye sider han viser deg her, de har bare vokst seg større nå med alt dere har gått igjennom. 

Anonymkode: ccdc1...e15

Jeg hadde jo ikke fysisk satt tingene hans på gaten å latt han stå ute, men mer at jeg tvinger han til å finne seg en ny plass å bo. 
Dette kommer ikke som lyn fra klar himmel på han heller, det har vært mye frustrasjon, krangler om dette før også, og da har han tatt seg i sammen, men går tilbake til gamle synder. Nå er det bare ekstremt, og jeg kunne heller ikke vite at det skulle bli sånn som dette, og denne konkursen rammer jo hele familien, ikke bare han, selv om han selvfølgelig føler han har mislykket overfor oss..

Anonymkode: afeb8...849

[AnonymBruker]

Som mange andre her, så tenker jeg mest på barna som får med seg hva voksne i familien gjør. Jeg forstår at du ønsker å avslutte på mest skånsom måte. Han virker ikke helt som som han respekterer hva du ønsker, og der hadde jeg satt grensen min for hva jeg ville tålt. Når noen overkjører deg, så er det på tide å bare få de ut.

Anonymkode: 3aa5a...189

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg hadde jo ikke fysisk satt tingene hans på gaten å latt han stå ute, men mer at jeg tvinger han til å finne seg en ny plass å bo. 
Dette kommer ikke som lyn fra klar himmel på han heller, det har vært mye frustrasjon, krangler om dette før også, og da har han tatt seg i sammen, men går tilbake til gamle synder. Nå er det bare ekstremt, og jeg kunne heller ikke vite at det skulle bli sånn som dette, og denne konkursen rammer jo hele familien, ikke bare han, selv om han selvfølgelig føler han har mislykket overfor oss..

Anonymkode: afeb8...849

At folk aldri kan lære at ingen kommer til å endre personlighet. Han har vist hvem han er nå, så ta han for slik han er. Hadde en liten celle inni han vært villig til å respektere deg, så hadde du sett det for lenge siden.

Anonymkode: 3aa5a...189

[Tiuren]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

På ingen måte, jeg gjør ALT for ungene mine, problemet er at jeg er alene om det. Det har jo selvfølgelig ikke alltid vært slik det er nå, da hadde jeg aldri klart det, men de siste mnd har vært helt grusomme.. Vi har snakket mye om dette også, og han kommer med unnskyldinger og jeg vet jo mannen er deprimert, men man kan ikke bare velge å skru seg helt av og overlate alt til meg.. Han har drevet eget firma og vært i jobb hele forholdet frem til nå som firmaet gikk veldig dårlig..

Anonymkode: afeb8...849

Selvfølgelig har man litt "slakk" ovenfor en partner når denne har en tung periode i livet sitt. Man tar mer av belastningen og tillater noen problemer, for en tid. Men det som er viktig er at partner ønsker å fungere på en annen måte, prøver. 

Om partner faller tilbake til dårlige vaner er det lov å prøve på ny, om ønsket er der  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Stakkars barna dine som bevitner dette tenker jeg på.

Han er nemlig ikke ditt barn,så du skal ikke føle ansvar fordi han er ensom uten nettverk. Skal du virkelig bare fortsette gi opp ditt eget liv å bo med en "tenåringsgutt" når du allerede har 3 barn!?

 

Du lever en gang..... Tenk deg om. 

Han har ansvar for sitt liv. Ikke du. 

Tenk så mye bedre du vil ha det når han er flyttet ut,og du kan konsentrere deg om deg selv og barns uten å irritere deg over han.

 

Du er ufattelig tålmodig!!! Du fortjener en medalje. Det vil jeg si. Virkelig.🙏 Høres ut som en god mamma og dame,men kjære deg du fortjener bedre!!! 

Anonymkode: ec231...c44

Takk for svaret ditt, jeg er helt enig i det du sier, og ser at du også har forståelse for at det er vanskelig selv om jeg vet hva som er det riktige her ❤️

Anonymkode: afeb8...849