Klarer ikke å komme over de egoistiske tankene

[AnonymBruker]

Jeg var en ødelagt person før jeg traff kjæresten min, noe jeg kommer til å angre for resten av livet er å ikke prøve å finne og bli kjent med henne tidligere for å ha mer tid. Vi hadde 4 fantastiske år sammen, gjorde det slutt for 7 uker siden fordi hun ble headhuntet til drømme jobben sin som krevde at hun måtte flytte til utlandet. Jeg er så fantastisk stolt av henne, vi har hatt mye av de samme utfordringene i livet og hun viste meg en bedre vei å takle det. 

Hun følte seg usikker når hun fikk tilbudet, vi hadde bygget et trygt stabilt liv sammen. For henne var drømme jobben mest en fantasi hun ikke trodde ville skje. Men hun fortjener virkelig denne muligheten, noe jeg sa og at hun måtte gi slipp på tankene at det var egoistisk av henne å følge drømmen sin. Samtidig som jeg sa og gjorde alt jeg kunne for å støtte henne, hadde jeg en egen intern kamp. Siste 24 timene vi hadde sammen før hun dro var noe av det vondeste jeg har opplevd. Jeg hadde lyst å trygle henne om å ikke forlate meg, og nå som hun er borte kommer egoistiske tanker som sier at hun har forlatt meg. Når folk spørr om jeg har det bra lyver jeg, hva skal jeg si? Nei, at jeg er en så stor drittsekk at det er en del av meg som har lyst til å holde framgangen hennes tilbake bare for at jeg skal få ha henne for meg selv? 

Trodde hvis jeg gjorde de rette tingene kom jeg til å føle det, handling skal jo bety mer enn ord. Alt jeg føler er egoisme som leder til skydfølelse for at jeg vil ha henne tilbake. En tomhet hver eneste gang noe dukker opp jeg normalt sett ville snakket med henne om. Vi har valgt å ha pause fra å ha kontakt, å skulle pine hverandre over telefonen vil ikke gjort noen av oss noe godt. Jeg aner ikke bare hva jeg skal gjøre nå, jobb, ekstra trening og tilbringe tid med noen venner når de har mulighet hjelper, da må jeg fokusere på noe annet. Så kommer alt tilbake når jeg er alene, jeg vurderte å bli med noen hjem i helgen i håp om at det kom til å gjøre noe. Sekundet hun begynte å vise interesse føltes det som at jeg gjorde noe feil. Lot henne kysse meg før jeg stoppet meg selv og beklaget hvis jeg sendte blandede signaler, at det ikke var noe feil med henne, jeg nettopp var kommet ut av et forhold og ikke var klar.

Vet er det slutt, føltes fortsatt som at jeg har vært utro. Jeg anner ikke hva jeg skal gjøre mer, hvordan kommer jeg meg videre?

Anonymkode: 661cd...b7e

[AnonymBruker]

Dere vil ikke være sammen nok. Drøssevis av folk får forhold til å fungere under krevende omstendigheter, men dere er ikke en gang villig til å prøve et avstandsforhold. Da må dere ta konsekvensene av det. 

Anonymkode: c7bd6...b31

[AnonymBruker]

Hvorfor måtte dere gjøre det slutt? Kunne dere ikke holdt ut å være fjern-kjærester i en periode? Og så kunne du flyttet etter eller hun kommet tilbake og fortsatt en karriere her om noen år?

Anonymkode: b2383...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hvorfor måtte dere gjøre det slutt? Kunne dere ikke holdt ut å være fjern-kjærester i en periode? Og så kunne du flyttet etter eller hun kommet tilbake og fortsatt en karriere her om noen år?

Anonymkode: b2383...b72

Vi viste at langdistanse hadde kommet til å holde en vis lengde før vi hadde begynt å bli frustrert og vi ville ikke riskere at forholdet kom til å ryke på dårlige premisser. Hun har nå en 3 til 6 års kontrakt avhengig av hvor bra ting kommer til å gå, går det skikkelig bra er det mulig at foruten om besøk vil hun ikke komme til å flytte tilbake til Norge overhode. Skulle hun bare ende opp med å ha en helt gjennomsnittlig karriere er det fortsatt noe hun har ønsket seg hele livet. Hadde jeg kunnet flytte med henne hadde jeg gjort det, vi hadde desverre ikke kommet til å ha råd til det. Jeg har ting som gjør meg ganske fastlåst.

Vi prøver å være realistiske og dermed har vi ikke satt det opp som et mål, men siden drømmen hennes har blitt oppfylt en gang, skulle det gå over all forventning. Snakket vi da om muligheten til å se hvor vi begge er i livet, er vi single, er følelsene fortsatt der. Hun vil da komme til å ha så god økonomi at de tingene som gjør meg fast låst vil vær noe hun kan hjelpe med. Hvor jeg da ville jobbet for henne, da det ikke er aktuelt for meg å bare skulle snylte og leve av henne uten å gi noe tilbake.

Det ville derimot vært urettferdig om vi hadde satt det opp som en forventing og satt unødvendig press på at hun ikke bare må prestere men overlevere for at vi skulle kunne ha en framtid sammen. Det hun trenger nå er frihet til å ta sjanser, ikke et anker. 

Anonymkode: 661cd...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere vil ikke være sammen nok. Drøssevis av folk får forhold til å fungere under krevende omstendigheter, men dere er ikke en gang villig til å prøve et avstandsforhold. Da må dere ta konsekvensene av det. 

Anonymkode: c7bd6...b31

Hvor mange kjenner du som har klart et avstandsforhold på minimum 3 år? Og det er hvis ting skulle gå dårlig for henne.

Anonymkode: 661cd...b7e