Jeg sliter skikkelig, tillit og BPD

[AnonymBruker]

Jeg er så lei meg og så sliten av problemer. Jeg vet at jeg burde gått i terapi for diagnosen min, BPD/Borderline, men pga. en periode med heftig studietid er det blitt utsatt, selv om jeg følges opp av annen terapi.

Det har ikke vært lett i livet, men på mange måter har jeg hatt det bra. Jeg har aldri opplevd utroskap, ironisk nok kun motsatt (long story...), men jeg har opplevd mange andre negative ting og jeg føler meg traumatisert.

Nå er jeg gift med en jeg elsker, men vi ble gravide tidlig i forholdet, og da fant jeg ut at han hadde løyet til meg om fortiden. Greit, fortid er fortid, men som jeg sa til ham den gang, jeg stoler ikke på mennesker og jeg har ingen tillit. Det er veldig vanskelig for meg å bygge tillit, nesten umulig! For å si det sånn: jeg har prøvd hele mitt liv, og jeg plages daglig av frykt og issues om å bli forlatt, o.l.

Da han løy om forskjellige ting tidlig i forholdet, var jeg som sagt gravid, og det var "for sent". Hadde jeg ikke vært det, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.... Det skjedde flere ganger, og for meg er det ORDET som teller. Ble utrolig såret av det, mistet følelser og så ham i et annet lys. Vi måtte gå til partterapi og på grunn av barnet - og at jeg elsker ham - fortsatte vi forholdet.

Det er utrolig mye bra i forholdet vårt, og vi krangler veldig sjelden. Men når det først er noe - og for meg personlig - sånn inne i meg, så har jeg det ofte grusomt. Jeg føler ikke at han er til å stole på pga at han brøt ordet tidligere (han har aldri vært utro, setter meg alltid først, er "perfekt" på alle måter, men likevel). Jeg ser han ofte helt svart-hvitt, og kan plutselig "hate" ham fordi jeg tror at han vil ha andre, ikke synes jeg er fin nok, at han vil lyve igjen, osv. Utrolig barnslig, men utrolig slitsomt!

Jeg har aldri vært flink på å tilgi noen i kjærligheten, jeg dissosierer bare fra dem og føler meg drept innvendig når jeg blir såret. Da skrus bare følelsene av, og jeg får ikke jobbet med det. Jeg har ikke tillit ham for at han løy meg rett opp i trynet som gravid, og lot meg være såpass lei meg og langt nede. Jeg døde nesten etter fødsel, og føler han ikke forstår hvor såret jeg er av alt som har skjedd... selv om han aldri har gjort annet enn å bære meg på en trone, sånn ellers, så er det som om jeg har ti kniver i hjertet pga ham. At han løy og jeg klarer ikke gi slipp. Sliter med å skille: er jeg klin gæren i kjærlighetslivet pga BPD, eller har jeg liksom noe å bære nag for? Veldig vanskelig.

Anonymkode: 117f8...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er utrolig mye bra i forholdet vårt, og vi krangler veldig sjelden. Men når det først er noe - og for meg personlig - sånn inne i meg, så har jeg det ofte grusomt. Jeg føler ikke at han er til å stole på pga at han brøt ordet tidligere (han har aldri vært utro, setter meg alltid først, er "perfekt" på alle måter, men likevel). Jeg ser han ofte helt svart-hvitt, og kan plutselig "hate" ham fordi jeg tror at han vil ha andre, ikke synes jeg er fin nok, at han vil lyve igjen, osv. Utrolig barnslig, men utrolig slitsomt!

Jeg har aldri vært flink på å tilgi noen i kjærligheten, jeg dissosierer bare fra dem og føler meg drept innvendig når jeg blir såret. Da skrus bare følelsene av, og jeg får ikke jobbet med det. Jeg har ikke tillit ham for at han løy meg rett opp i trynet som gravid, og lot meg være såpass lei meg og langt nede. Jeg døde nesten etter fødsel, og føler han ikke forstår hvor såret jeg er av alt som har skjedd... selv om han aldri har gjort annet enn å bære meg på en trone, sånn ellers, så er det som om jeg har ti kniver i hjertet pga ham. At han løy og jeg klarer ikke gi slipp. Sliter med å skille: er jeg klin gæren i kjærlighetslivet pga BPD, eller har jeg liksom noe å bære nag for? Veldig vanskelig.

Nå vet jeg ikke hva han løy om, og hvor alvorlig det var? 

Min far sa alltid motsatt til meg; Se hva de gjør, og ikke hva de sier. Jeg har faktisk hatt en samboer som var utro, og han sa alltid det riktige, men han handlet ikke slik. 

Så jeg tenker vel at du sliter ut kjæresten din. Dere var ny-kjærester da du var gravid, og det er ikke alltid man forteller alt til andre. Jeg er gift nå og har vært det i 15 år, og det er fortsatt ting jeg ikke har fortalt. Eller fortalt deler av. Ingen har faktisk noe med min fortid. Den er min. Jeg har lovet ære og troskap, men det går ikke bak i tid. Så litt avhenigig av hva han løy om, og hvor stort kontrollbehov du har, så synes jeg du skal ta dette på egen kappe. 

Jeg tror du må slite ut denne mannen du lever med, hvis du skal holde fast i gammelt groms. Du er jo ikke perfekt, og han er ikke det heller. Men sammen har dere noe fint. Hvorfor har du ikke søkt hjelp? Det at du nesten døde i fødsel (gratulerer med baby, og kondolerer for den leie opplevelsen) har vel ingenting med at han ikke en gang fortalte deg sannheten? Her sauser du sammen ting. Og hvis det mot all formodning skulle være en sammenheng, så må du i alle fall få deg hjelp!

Du er også en part i dette forholdet, og skal gjøre forholdet greit og trygt for dere begge.

Anonymkode: 4596e...5e5

[AnonymBruker]

Oj da ts! Du har en veldig utfordrene diagnose å leve med. Jeg tviler på at du får løst dine problemer på kg. Du må kontakte helsevesenet før du blir veldig syk av grublinga di. 

Anonymkode: b8b35...ce0

[AnonymBruker]

Klassisk bpd. Skaff deg hjelp!

Anonymkode: 4fe40...aac