Føler ikke jeg har rett til å si at jeg har blitt utsatt for vold

[AnonymBruker]

Jeg forlot min mann for tre år siden, og har i ettertid slitt veldig med visse ting. Jeg får flashbacks, minner og følelser kommer tilbake og jeg sliter generelt med selvfølelse. Jeg takler litt dårlig hverdagen rett og slett, og jeg savner den jeg var før jeg traff ham. Jeg forsvant sakte men sikkert i det 10 år lange ekteskapet. Da var jeg ressurssterk, tok opp kamper på vegne av andre og selvfølgelig mine egne barn, var en god støttespiller for de som trengte det. Var i verv som FAU, i styret på på barnas aktiviteter. Organiserte turer, jobbet 100 % mens jeg studerte 100% på universitetet. Fikk både toppkarakterer og skyt av sjefen på stor pågangsvilje og pådriver til godt arbeidsmiljø.  I ekteskapet overkompenserte jeg utrolig mye for barna. Jeg er den som utad ser "perfekt" ut. Med veloppdragne og utrolig herlige barn (som også har gjennomgått en lang prosess her), alltid velstelt og pent kledd, mange venner, respektabel og god jobb, osv.. 

Etterpå var det som å stikke hull på en ballong, og jeg gikk i kjelleren. Jeg kollapset, kapitulerte. Han ble diagnostisert mens vi var gift.  Først gjentagende depresjon, så fikk han to personlighetsforstyrrelser og var psykotisk til tider. Han var innlagt flere ganger i lengre perioder for selvmordsfare. Han fikk antidepressiva men sluttet og begynte på dem gjentakende i denne perioden. Dette gjorde han ekstremt ustabil. Ved siste innleggelse, julen 2019, så sa jeg i fra til psykiateren at nå klarer jeg ikke mer. Jeg må ut av dette. Tok med meg barna og flyttet mens han ble ivaretatt av profesjonelle. 

De rundt meg sier jeg har blitt utsatt for psykisk vold. Gjennom de innleggene jeg har skrevet her, om enkelthendelser eller større ting, så får jeg bekreftet hvor fæl han har vært og at mine reaksjoner i ettertid har belegg. Jeg har startet utredning hos DPS (endelig). Da jeg sliter med diverse ting, og det har begynt å gå på den fysiske helsen, såvel som den psykiske. 

Men jeg sitter igjen med en følelse av at "var det faktisk så galt, det jeg stod i"? Eller "kanskje det er jeg som er den svake, som burde ha taklet dette" så ser jeg på alle de ressurssterke rundt meg, og det hjelper ikke på selvfølelsen. Tanker som "men han var jo syk, så han kunne jo i teorien ikke noe for det" og "kanskje jeg overdriver det hele, var det egentlig så ille?". 

Så prøver jeg å overbevise meg selv om at jo det var det. Men så får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker så negativt. Mange har det jo så mye verre. Og jeg er ansvarlig for mine egne følelser og måter å takle verden på. Det føles liksom ikke rettferdig å legge skylden på han for at jeg ikke har taklet det riktig. Hvertfall nå i etterkant, så lenge etterpå. 

Og nå føler jeg ikke jeg har rett på hjelpen fra DPS. På samme tid har jeg prøvd å takle dette selv i tre år, og jeg blir ikke bedre.  Og det er en fæl motstridende følelse. 

 

Anonymkode: 1d173...361

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tanker som "men han var jo syk, så han kunne jo i teorien ikke noe for det" og "kanskje jeg overdriver det hele, var det egentlig så ille?". 

Skjønner hva du mener. Du kan gjøre en øvelse som psykologen min ga meg i forbindelse med samme sak. Lat som du er i en situasjon hvor følelsene dine ikke betyr noe og ikke skal nevnes, men kun fakta (jeg forestilte meg at jeg var i en rettsal) og du skal bare si sannheten slik den var. Min er slik: han slo meg, han var sint i lange perioder av gangen, han fant på grunner til å lage krangler så han kunne ta det utover meg, osv. 

Så var han syk, men hvordan gikk det utover deg? Noe mindre? Sannheten er fortsatt der, du trenger ikke å tenke så mye på hva han er og ikke er, bare hva som skjedde, og hvordan det påvirket deg. Det er viktig for å forstå og finne tilbake i seg selv.

Jeg er også på den veien, jeg finner meg selv mer og mer hver dag. 

Sender deg gode tanker ❤️

Anonymkode: 93add...2a8

[AnonymBruker]

Det et en ganske vanlig respons på traumer å tenke «var det så ile?» og «skjedde virkelig det?». Gjør som du ble anbefalt over, skriv ned hva som skjedde som fakta. Gjerne kronologisk. 
 

Det virker som du fortsatt er i en fase hvor du prøver å rasjonalisere alt og ikke helt har tatt innover deg hvor ile ting har vært og også er. Går ut i fra at du er alene om omsorgen for barna. De har jo sine traumer som du sikkert har tenkt på før dine egne. 
 

ja det er faktisk psykisk vold du har vært utsatt for. Det er faktisk så ile. Det er mye å ta inn❤️ Du og barna hadde fint «kvalifisert» til å få hjelp av krisesenter. 
 

Ønsker deg masse lykke til❤️

Anonymkode: 997d2...0d9

[Blåjojo]

Du har absolutt rett til å si det. At han var syk unnskylder ikke det du har vært i gjennom. Dessuten tar ansvarlige voksne den medisinen de trenger, slik at det ikke går ut over den de bor sammen med.