EKTE historier om lange samliv - opp og nedturer og det å ha klart å stå i det, noen?

[AnonymBruker]

Er det noen med lange samliv bak seg, som kan fortelle litt om det å holde ut i tykt og tynt? 

Kan et forhold greie seg, om man biter tennene sammen og står i det?

Alt fra;

Mistede følelser, til at de blomstret igjen.

Utroskap (denne er nok ekstra tung, men allikevel)

Hektiske liv hvor man sklei fra hverandre i perioder

Håpløshet - men så hjalp tiden til tross

Endrede livssituasjoner

Forskjellige ønsker

Kan et forhold klare seg, om man bare velger å stå i det og ikke gå?

Anonymkode: 92e41...b23

[AnonymBruker]

Det kan det🙂 Men man må genuint ville det, dra lasset sammen og bidra til at den andre parten skal ha det bra. Det handler om gjensidig respekt, fellesskap og tillit, like mye som kjærlighet. Da hjelper det ikke hvis bare den ene investerer i forholdet. Den ene tingen på lista jeg aldri hadde godtatt er utroskap. Det hadde vært spikeren i kista for min del, uavhengig av følelser. Alle forhold har opp-og nedturer. Hvis man forventer at man skal sveve på rosa skyer hele samlivet, forstår jeg hvorfor så mange forhold tar slutt. 

Anonymkode: f82bd...12d

[Carrot]

Joda det kan gå bra, men det blir aldri det samme. Det endres - og er man villig til å leve med endingen kan det såvel bli skikkelig bra, men om man hele tiden sammenligner det med fortiden, før en evt hendelse vil man aldri komme i mål tror jeg.. 

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min ble sammen i tenårene og nå er vi i 40-årene begge to. Vi har til nå overlevd blant annet utroskap, ufrivillig barnløshet, fertilitetsbehandlinger, psykisk og fysisk sykdom. 
Det har vært beintøft, men vi er veldig glade i hverandre og har vilje til å jobbe for ekteskapet. Går i parterapi, noe vi har gjort lenge. 
Man må jobbe for forholdet kontinuerlig om det skal fungere, og viljen må være tilstede hos begge.

Anonymkode: 607e6...380

[AnonymBruker]

Har vært gjennom flere av tingen du nevner, men ikke utroskap. Vi har vært sammen i 24 år og alt går opp og ned. Også følelser og hvor vi er i livet.

Med mange samtaler og litt innsats fra begge to blir ting bedre. Det viktigste er kanskje å faktisk akseptere at vi er forskjellige og at vi ikke nødvendigvis er på helt samme sted hele tiden. Forholdet vil forandre seg over tid på grunn av andre ting som skjer i livet, og det viktigste da er å faktisk være klar over at dette er helt normalt. Vi vurderte også par-terapi, men fikk det ikke til å passe inn i timeplanene våre. Har hørt at flere syns det er veldig nyttig siden en annen nøytral part kanskje ser sidere dere ikke ser selv.

Vi satte av tid til oss selv og reiste på turer bare oss to. Da fikk vi god tid til å finne tilbake til de gode følelsene og de gode samtalene.

Anonymkode: a8f59...989

[Snublefot62]

Ja det er fult mulig.

Men så må man og stikke en fing i jorda og ta stilling til om det er verdt det.

Jeg er av den oppfatning at man ikke skal holde sammen på død og liv. Det er en gammel tankegang fra når man måtte ha en partner for å overleve. Det må man ikke i dag.

Man kan for eks gli fra hverandre av en grunn. Det er lov. Kanskje man klarer å gli tilbake til hverandre igjen. Eller kanskje ikke. Jeg var gift og vi glei i fra hverandre. Etter en lang samtale om det (med mye følelser men ingen krangling) så kom vi frem til at vi ikke kom til å gli tilbake igjen. Etter det har vi begge funnet nye partnere vi er lykkelige med, og vi er fortsatt gode venner og et barn sammen vi samarbeider godt om.

Jeg er og av den oppfatning av at alle kan fristes til å være utro bare alt ligger til rette for det. Derfor mener jeg og at utroskap ikke nødvendigvis betyr kroken på døra. Hvorfor det skjedde er minst like viktig som at det skjedde. Så kan man jobbe ut fra det.

Jeg tror selv at mye lykke skapes via dialog og åpenhet. Kan man snakke om ting kan man løse ting eller komme til en enighet. Snakker man ikke sammen så er alt vanskeligere og jeg tror ofte at mange skuffelser og misforståelser skapes av manglende kommunikasjon.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg og mannen min ble sammen i tenårene og nå er vi i 40-årene begge to. Vi har til nå overlevd blant annet utroskap, ufrivillig barnløshet, fertilitetsbehandlinger, psykisk og fysisk sykdom. 
Det har vært beintøft, men vi er veldig glade i hverandre og har vilje til å jobbe for ekteskapet. Går i parterapi, noe vi har gjort lenge. 
Man må jobbe for forholdet kontinuerlig om det skal fungere, og viljen må være tilstede hos begge.

Anonymkode: 607e6...380

Jeg synes at slike ekteskap er triste. Man er jo ikke lykkelig. Alt er bare "jobbing" og terapi. Man føler at man prøver å "gjenopplive en død hest", som det sies 

Anonymkode: c1e61...c4a

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært gift i snart 50 år på godt og vondt. 
Tror de første 10 årene var relativt gode, og kanskje også de siste 10. 

Men de har kjempet mer enn det jeg tenker det burde tålt, for min mor har resignert og lever i dette fordi hun ikke ser noe alternativ. 
De har vokst sammen og klarer ikke å se for seg et liv uten den andre. 
Utfordringene har sikkert vært mange, men den største har nok vært at min far rett og slett er en bølle som overkjører alle rundt seg. 
Spesielt de årene vi barna var tenåringer var brutale. 
Min mor ønsket å gå men hadde ikke råd til å ta vare på oss alene. Vet hun kontaktet en advokat for råd, og han sa hun kom til å miste oss barna pga dårlig økonomi. Så hun ble. 
Jeg vet hun har hatt et beintøft ekteskap men ofret seg selv for oss barn. 
Får fryktelig vondt av henne… 

Nå er de blitt gamle og min far har roet seg betraktelig så tror de har en relativt harmonisk hverdag nå. 

Anonymkode: b8269...b52

[tussi680]

Det jeg lurer på angående dette temaet er: Hvorfor skal alt være så rosenrødt? 

Det er jo gjennom hard jobbing i et felleskap at man føler man kommer nærmere hverandre.

Synes at folk har så altfor lett for å gi opp/ gi etter hvis noe går på tverke.

Det er ikke gitt at vi skal leve et glamorøst liv hele tiden.  Så: krum ryggen bøy hue og stå på for å redde samliv. 

 

[Gjest CamillaCollett]

Hva skal man klare å stå i, og hvorfor?

Om det er snakk om år med slit, hvorfor skal det reddes? Den eneste grunnen jeg kommer på er barn, men om man sliter i store deler av deres oppvekst er det neppe så bra.

Jeg tror tanken om at «alle forhold har opp- og nedturer» er skyld i en god del ulykke. For ja, det er jo sant, men om nedturene er nedbrytende og svært langvarige er antakelig forholdet ikke liv laga og heller ikke verdt det å klore seg fast i.

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med min mann da jeg var 15 år og han var 18. Vi har nå vært sammen i 17 år, er gift og har tre barn i alderen 1-8 år. 

Det har selvfølgelig ikke vært rosenrødt hele veien. Vi har hatt våre utfordringer slik som alle andre (aldri utroskap eller tråkket over hverandres grenser på noe vis). Det har likevel ikke blitt opplevd som «slit» eller vært preget av mye negativitet, men det har i perioder krevd mer innsats. Nå har vi de siste par årene hatt det bare fint. Vi kommuniserer godt og sexlivet er på topp. 

Man må være forberedt på at man møter på noen hinder i løpet av et langt samliv. Vi har hatt perioder med mer konflikter, mindre sex, dårlig økonomi, lite søvn, mye stress, endring i jobbsituasjon, sykdom og alt som følger med et levd liv. Vi har likevel hele veien kommunisert godt og derfor har vi jobbet sammen om utfordringene, ikke jobbet mot hverandre. Vi deler følelser, lytter og møter hverandre. Vi er rause med hverandre og prioriterer tid med hverandre. Vi forfører og viser lidenskap. Vi tuller og leker sammen. Vi kan være oss selv og føler ikke at vi må gå på akkord med oss selv for å være god nok for den andre. Vi konkurrerer aldri om hvem som har gjort mest eller er mest sliten. Vi har felles økonomi og kommuniserer godt rundt penger. Vi gir hverandre pusterom og egentid. Vi er ikke redd for å dele hva vi føler og vet at den andre ikke tar noe som et angrep, men lytter og møter den andre så godt man kan. Vi holder oss attraktive for hverandre og legger inn en innsats for å gjøre hverdagen givende, trygg og spennende. 

Hvis forholdet hadde vært preget av dårlige dager mer enn gode er det lite å kjempe for, tenker jeg. Når man ender opp sur og bitter eller kjenner at forholdet tar mer enn det gir. Løsner ikke dette med kommunikasjon og litt innsats er det kanskje bedre å gå hver til sitt før man ødelegger seg selv helt.

Mye har vi lært opp gjennom og har funnet ut hva som fungerer for oss som par. Vi har aldri vært så lykkelige som nå eller hatt så bra sexliv som nå. Vi er veldig glad for at vi ikke ga opp de gangene vi følte at alt buttet imot, men at vi kommuniserte og kom oss sterkere gjennom det. Vi har det rett og slett bra sammen og kjenner på en takknemlighet for å være i dette forholdet. 

Jeg elsker den mannen og vet at det finnes få slike som ham det ute. Enda færre som er så kompatibel med meg som han er. Vi føler oss litt klissete når vi ligger nakne inntil hverandre om kvelden og snakker om hvor fint vi har det. Rett og slett herlig. 
 

Anonymkode: 8204e...6b9

[AnonymBruker]

Vi ble sammen helt i starten av 20 årene, er nå midt i 40 årene. Vi har vært igjennom mye tøft og mye hyggelig. Tøft fordi livet skjer og fordi det er til tider slitsomt å bo så tett med en annen person. Flott og hyggelig for to personer kan gjøre mer enn en, vi utfyller hverandre, får bedre økonomi, har fått barn sammen og skapt et liv sammen. Jeg angrer ikke på at vi har holdt ut ufrivillig barnløshet, (det er dessverre mange par som går fra hverandre etter å oppleve), utroskap, fysisk og psykisk sykdom, fryktelig slitsom småbarnsperiode og dårlig økonomi. Klisjè eller ikke, vi har faktisk blitt sterkere etter motgangen. Vi har med årene blitt mye flinkere til å snakke sammen, lytte, være konkrete. Og vi har kommet oss videre og fått lagt det vanskelige bak oss. Jeg er faktisk stolt av at vi har klart oss så bra sammen. 

Anonymkode: 11b80...4b3

[AnonymBruker]

Jeg tror at mange av den mye eldre garden 70+ holder sammen av plikt mer enn lidenskap,mens dagens 30-40+ åringer skiller seg mye lettere.

 

Jeg synes at man heller skal være alene enn å bare bli fordi det er en vane/plikt/økonomisk lettere osv. I mitt tilfelle har jeg dessverre noe mye verre, 2 barnefedre der han ene er et monster og den andre en narsissistisk drittsekk. Jeg har eneansvaret for 2 av barna. Han ene får ikke lov av domstolen se dem en gang. Dusse menn  har gitt meg bla ptsd. 

 

Den dag i dag har jeg verdens beste kjæreste. Relativt nytt forhold. 10mnd. Men etter de mennene krevde jeg SÅ mye av en mann at jeg aldri trodde mr right kunne eksistere,men det var nok meningen denne mannen skulle bli min.

Fra dag ofret han hele sin tid på meg, støtter meg i alle mine utfordringer,kjører,henter meg på behandling, kan sitte i tlf med meg timesvis når ptsd og mine følelser er helt utav kontroll. Han tolererer at jeg ikke stoler på menn og må ha bekreftelser hver dag,mange ganger til dagen. Jeg elsker deg for den DU er ,du er den sterkeste kvinnen jeg kjenner og vi er sjelevenner sier han ofte❤

 

 

Anonymkode: f1136...31b

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (8 timer siden):

Jeg er og av den oppfatning av at alle kan fristes til å være utro bare alt ligger til rette for det. Derfor mener jeg og at utroskap ikke nødvendigvis betyr kroken på døra. Hvorfor det skjedde er minst like viktig som at det skjedde. Så kan man jobbe ut fra det.

Jeg tenker helt motsatt. Både jeg og mannen har lang trening i å avvise folk som vil ligge med oss. Vi drikker knapt i det hele tatt så fylla kan ikke få skylda. Vi fikk og ytre utfordringer tidlig i forholdet som vi jobbet oss gjennom. Vi kjenner hverandre og tenker mye likt. Han gjør ingenting han ikke vil,og er ikke impulsiv. Han ser også på sex som noe intimt og unikt mellom oss, og hadde blitt helt knust om jeg så mye som kysset en annen . Så hvis han hadde vært utro ville jeg visst at han i så fall ga bevisst og fullstendig faen i oss. Det ville ikke vært noe forhold igjen etter det. 

Anonymkode: 1bcc7...e3b

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring fra et par lange forhold. Da jeg var ung og var i forhold til faren til barnet mitt, gikk jeg fra ham etter noen år fordi det var så mye som manglet i forholdet, bl a hadde jeg aldri vært skikkelig forelsket i ham. I ettertid, når jeg ser hvor store konsekvenser bruddet fikk for barnet vårt, har jeg angret og tenkt at jeg burde sett det store bildet og blitt i forholdet, sett gjennom fingrene med endel ting, men det virket umulig da.

Senere traff jeg min store kjærlighet som jeg fortsatt er sammen med. Vi har hatt alvorlige problemer i forholdet, det var slutt en periode, men vi ble sammen igjen. Mye følelser ble ødelagt av konfliktene. Jeg bryr meg derfor mindre, men fordelen er at når jeg bryr meg mindre, blir det også mindre konflikter, og forholdet er på en måte mer stabilt. Jeg er vel flinkere til å se det store bildet denne gangen. 

Anonymkode: 91b2b...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Er det noen med lange samliv bak seg, som kan fortelle litt om det å holde ut i tykt og tynt? 

Kan et forhold greie seg, om man biter tennene sammen og står i det?

Alt fra;

Mistede følelser, til at de blomstret igjen.

Utroskap (denne er nok ekstra tung, men allikevel)

Hektiske liv hvor man sklei fra hverandre i perioder

Håpløshet - men så hjalp tiden til tross

Endrede livssituasjoner

Forskjellige ønsker

Kan et forhold klare seg, om man bare velger å stå i det og ikke gå?

Anonymkode: 92e41...b23

I min mening så klarer forhold seg kun over tid om man er villig til å svelge noen kameler og å velge hverandre gang på gang. Tiden kommer ikke til å hele alle sår, begge parter må jobbe for å ha det bra. Man er nødt til å jobbe med seg selv, forholdet og forståelsen av hverandre som individer. Mitt forhold har vært en berg og dalbane de 16 årene vi har vært sammen på godt og vondt. 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tenker helt motsatt. Både jeg og mannen har lang trening i å avvise folk som vil ligge med oss. Vi drikker knapt i det hele tatt så fylla kan ikke få skylda. Vi fikk og ytre utfordringer tidlig i forholdet som vi jobbet oss gjennom. Vi kjenner hverandre og tenker mye likt. Han gjør ingenting han ikke vil,og er ikke impulsiv. Han ser også på sex som noe intimt og unikt mellom oss, og hadde blitt helt knust om jeg så mye som kysset en annen . Så hvis han hadde vært utro ville jeg visst at han i så fall ga bevisst og fullstendig faen i oss. Det ville ikke vært noe forhold igjen etter det. 

Anonymkode: 1bcc7...e3b

Forøvrig helt enig i det AB skriver her, min mann er helt likedan, og forholdet hadde ikke eksistert lengre ved utroskap. 

Anonymkode: 6cf93...24d

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar❤️

Anonymkode: 92e41...b23

[AnonymBruker]

Vi har vært gjennom ganske tøffe tak i vårt ekteskap. Men vi kom oss gjennom det, og nå har vi det bedre enn før.

En krise i et ekteskap er en krise i livet, og du må uansett ta grep for å få det bedre. Å avslutte er kanskje den enkleste løsningen på kort sikt, men noen ganger går det an å snu skuta og få det enda bedre enn før!

En bonus med å finne sammen igjen er at man slipper å bli enige om samværsavtaler, savne barna, regne it barnetrygd og forholde seg til eksens nye flamme som lager merkelige regler for barna.

Anonymkode: 194a2...fea

[Carrot]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2023 den 7.58):

Jeg synes at slike ekteskap er triste. Man er jo ikke lykkelig. Alt er bare "jobbing" og terapi. Man føler at man prøver å "gjenopplive en død hest", som det sies 

Anonymkode: c1e61...c4a

Lykkelig? Hva er "å være lykkelig" egentlig? Slik du ser det mener jeg?

or meg er det de små tingene i hverdagen som gir meg glede, setter et smil på munnen og gir en god følelse - man kan fint jobbe for en god realsjon og legge mye innsats i det og likevel kjenne på følelsen av lykke i en hel haug med småog store greier. Det er ikke slik at man gjennom et langt forhold svever på de rosa skyene av forelskelse og eksplosjon av følelser man har i starten, men den kriblingen i magen som tar pusten fra deg er der fortsatt om du kjenner etter og gir deg selv og partneren din rom for det selv når man er uenig for eksempel. Vi kan være så innmari uenig at det koker i meg - men jeg slutter ikke være glad i han, være lykkelig sammen med han i hverdagen fordi om det står på der og da.

Det er ikke slik at det ene automatisk forsvinner om man fokuserer på det andre. Tvert imot handler det å "jobbe" om å se hverandre i tillegg til seg selv og ha felles mål. For eksempel syns jeg Brene Brown sier det så fint i sin "its never 50 / 50" det handler om å være 100% sammen eller ta tak i ting og sørge for at man har en plan for å være OK sammen om det er en tung periode.. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (8 timer siden):

Lykkelig? Hva er "å være lykkelig" egentlig? Slik du ser det mener jeg?

or meg er det de små tingene i hverdagen som gir meg glede, setter et smil på munnen og gir en god følelse - man kan fint jobbe for en god realsjon og legge mye innsats i det og likevel kjenne på følelsen av lykke i en hel haug med småog store greier. Det er ikke slik at man gjennom et langt forhold svever på de rosa skyene av forelskelse og eksplosjon av følelser man har i starten, men den kriblingen i magen som tar pusten fra deg er der fortsatt om du kjenner etter og gir deg selv og partneren din rom for det selv når man er uenig for eksempel. Vi kan være så innmari uenig at det koker i meg - men jeg slutter ikke være glad i han, være lykkelig sammen med han i hverdagen fordi om det står på der og da.

Det er ikke slik at det ene automatisk forsvinner om man fokuserer på det andre. Tvert imot handler det å "jobbe" om å se hverandre i tillegg til seg selv og ha felles mål. For eksempel syns jeg Brene Brown sier det så fint i sin "its never 50 / 50" det handler om å være 100% sammen eller ta tak i ting og sørge for at man har en plan for å være OK sammen om det er en tung periode.. 

❤️

Anonymkode: 92e41...b23