Familiehunden avlives. Børbarna være med på det?

[AnonymBruker]

Nå ser det ut til at vår kjære familiehund muligens må avlives. Bør 7-åringen få være med til dyrlegen, eller bør vi gjøre dette alene og fortelle når vi kommer hjem? Kjenner jeg er skikkelig usikker. 😣

Anonymkode: ba003...31a

[Troyamin]

Snakk med barnet på forhånd om hva som skal skje. Gi beskjed til veterinæren på forhånd, sånn at de vet at det kommer til å være barn tilstede. 

Vær obs på at det kan oppstå dødskramper og lyder. Selv om hunden får godt med innsovningsmiddel før siste sprøyte blir satt. Dette er sjeldent, men det kan skje. 

[Eva-Lena]

Jeg ville hørt med foreldrene til barnet, de vet best hva han vil tåle. Noen synes det er grusomt å bevitne en avlivning, andre synes det er «greit» 
Er barnet med så ser det jo selv at ett punktum er satt og da vil det ikke være noe tvil på om hunden er død eller ikke.

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (2 minutter siden):

Jeg ville hørt med foreldrene til barnet, de vet best hva han vil tåle. Noen synes det er grusomt å bevitne en avlivning, andre synes det er «greit» 
Er barnet med så ser det jo selv at ett punktum er satt og da vil det ikke være noe tvil på om hunden er død eller ikke.

Men...er det ikke en forelder som spør her, da?

Anonymkode: 7dc71...b14

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke tatt med barnet

Anonymkode: 62471...baa

[AnonymBruker]

Jeg syns 7 år var litt ungt for dette. Døden er ikke sånn som vi ser på tv. 

Anonymkode: a7068...e21

[AnonymBruker]

Jeg ville fortalt hva som skal skje hjemme og la barnet ta farvel der. Husk å si at det ikke er vondt og at hunden kommer til å få medisin slik at den ikke er redd i det hele tatt. Litt ungt å være med på selve avlivningen. Så trist for dere

Anonymkode: 756a2...16f

[AnonymBruker]

Trist med hunden deres. Jeg mener dere ikke burde ta med barnet på dette fordi han kan få skyldfølelse, føle at han tok del i det om du skjønner?

Anonymkode: 73bdf...bd4

[Goodtimes]

Legger ved denne linken: https://www.klikk.no/foreldre/nar-dyr-dor-bor-barna-vaere-med-for-a-hjelpe-dem-gjennom-sorgen-2352442

Jeg vil nok involvere barna den dagen hunden vår ikke skal være her mer, men vil selvfølgelig snakke godt med barna i forkant. 

Uansett hva som skjer ts, lykke til ❤️ Man blir aldri klar for å ta farvel med et familiemedlem ❤️ 

[Ulrikke]

Jeg ville ihvertfall aldri latt som ingenting og fortalt det til barnet i etterkant. Barnet må også få lov til å sørge, lov til å ta farvel og få lov til å delta i sorgen. Å planlegge avliving og ikke informere en 7-åring blir helt feil i min verden (men jeg har alltid informert og involvert barna i sånne ting, selv fra de var mindre enn dette).

Vi måtte avlive familiehunden vår da datteren vår var akkurat 8,5 år gammel. Vi hadde hunden før hun ble født, så hun hadde aldri vært uten den. Vi snakket med henne om hvordan hunden hadde det, at den ikke hadde det bra osv. At det går an å avlive dyr visste hun fra tidligere, hvis ikke måtte man jo tatt den biten også.

Hun insisterte selv på å være med på avlivingen. Vi snakket om hvordan det skulle skje (hadde snakket med veterinæren først, sånn at vi kunne si det ganske nøyaktig), og visste at hun ville klare å holde seg rolig selv om det var veldig trist. Vi snakket om at hunden kunne få rykninger, lage lyder osv uten at det betydde at hunden hadde vondt, forberedte generelt på det meste uten at vi gjorde det til noe skremmende. Snakket mye om at hunden ikke kom til å kjenne noe, annet enn et lite stikk osv.

Vi var helt knust alle sammen, men det at hun fikk være med på prosessen, være med hunden til siste slutt, det sier hun nå, over 9 år senere, at hun aldri ville vært foruten. Hun husker det godt, og det var jo ingen lett ting å være med på, men man skal ikke alltid skåne barna for det som er vanskelig tenker jeg da....

Dersom hun selv ikke hadde villet være med hadde hun selvfølgelig ikke vært med, bare så det er sagt! Så det er jo noe med å snakke med barnet og høre hva barnet tenker også. Men jeg ville sagt fra i forkant ja, så lenge man har muligheten til det og døden ikke skjer brått (som ved påkjørsel, akutt sykdom osv). Så må man bare stå i det og tåle at barnet har det vanskelig. Det er en del av det å vokse opp, få erfaringer og vite at vonde og triste følelser finnes, men at man kan klare å stå i det sammen.

[Ulrikke]

En ting til:
Det finnes jo veterinærer som kommer hjem for å avlive. Vet ikke om dere har den muligheten i deres område, men det er jo et alternativ dere eventuelt kan vurdere.

[AnonymBruker]

Jeg var med da familiehunden vår ble avlivet. Det var en fin, men selvsagt trist stund. Trist ville det jo vært uansett. Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så redde for å vise barn døden. Det er en naturlig del av livet og det barn ser for seg i fantasien, er uansett ofte verre enn realiteten. 

Anonymkode: ffac6...15d

[AnonymBruker]

Ja det burde de, det går rolig for seg og det er viktig at alle får ta farvell.

Anonymkode: ad385...2f5

[AnonymBruker]

Ja. Det som skjer er at hunden først vil få en sprøyte, så den sovner. Når den er sovnet får den, den siste sprøyte. Dere får bestemme om dere vil ha den med dere hjem for å begrave i hagen, eller om dere skal sende den til felles eller separat kremering. Er fredelig avslutning på livet for deres firebeinte.

Anonymkode: 1f938...46c

[AnonymBruker]

Vi hadde barna våre med, da 7 og 9 år gamle, når eldstehunden ble avlivet. Veterinær kom forøvrig hjem til oss.

De fikk velge selv, men ville være med og han sovnet i fanget deres. 
 

Å ikke fortelle dem hva som skal skje i forkant høres grusomt ut, ikke gjør det. De fortjener like mye sjansen til å si hade de også. Så ville jeg forklart de hvordan det skjer og gitt de muligheten. 
 

Jeg har ikke angret et øyeblikk på dette. Nå er det 2 år siden og senest i går gråt yngste når hun så bilde av han. De fortjener å få være med om de vil. 

Anonymkode: a10a5...543

[AnonymBruker]

Det er mulig jeg er preget av å være oppvokst på gård, men døden var en naturlig ting i oppveksten. Dette gjaldt også kjæledyrene. 

Det mest traumatiske jeg kan huske, var at jeg ikke fikk være med i begravelsen til min oldefar da jeg var 7-8 år fordi jeg var for liten. Jeg følte meg ekskludert fra familien, og det sitter i enda. Så jeg ville forklart og inkludert barna så langt de selv ønsker. 

Anonymkode: cc4e2...756

[AnonymBruker]

Så trist, jeg føler med dere i sorgen. Jeg synes at 7-åringen bør få være med. Fortell ham/henne på forhånd hva som kommer til å skje.

5-åringen var med i fjor, da vi tok den gamle katten vår til avliving. Det gikk bedre enn jeg hadde sett for meg. Jeg spurte på forhånd dyrlegen om det er greit at så små barn er med. 

Jeg husker selv at jeg var redd for døden som barn. Dette var noe vi ikke snakket om.  Ønsker derfor å ufarliggjøre det litt for min datter, vise at kjæledyret først sovner inn og så gir dyrlegen en sprøyte. At det ikke er noe dramatikk i det. 

Ikke press barnet hvis hen ikke vil selvfølglig, vi hen ikke være med så er det så klart helt grieit det også. 

Anonymkode: d7283...686

[AnonymBruker]

Jeg er veldig takknemmelig for at jeg slapp da jeg var 17. Min mor ordnet det alene.

Min søster var med da hun var tenåring og det var helt jævlig, iflg henne.

Jeg hadde ikke involvert mitt barn i selve akten.

Sorgen etter et dyr går bort fikser man med å skaffe et ny hund/katt.

Anonymkode: fb35a...e4a

[AnonymBruker]

Ta i hvert fall ikke hunden til dyrlegen uten at barna vet om det, og uten at de har fått sjansen til å ta farvell! Vet at det kan føles lettvint der og da men jeg tror ikke det er en god løsning. 

Anonymkode: d7283...686

[AnonymBruker]

Jeg valgte å ha barna med på alle veterinærbesøk og til slutt avlivning. Da fikk de en dypere forståelse over valgene vi tok når vi måtte si at vi har prøvd nok behandling, og å få være med i prosessen over sorgen som kommer. Vi snakket oss igjennom hva som skulle skje. Først sprøyten som hunden sovner av, så sprøyten som stopper hjertet, at hunden ser ut som den sover, om rykninger og pusten som kan komme etter at hjerte er stoppet. Vi snakket om at alle følelser er lov. Både glede, lettelse, sorg, sinne. At det er lov å gå ut eller snu seg bort hvis det blir for mye. At man kan velge å kose og klappe eller ikke i det hele tatt. Alt er lov. Ene barnet mitt liker ikke sprøyter, så da snakket vi med veterinæren først, som var veldog hensynsfull og fortalte at nå skal sprøyten settes, pg at alle som ønsket fikk tid til så smu seg og bort i en behagelig stilling. På forhånd fikk vi ekstra fine kosestund med hunden. Tok fine bilder sammen, lagde poteavtrykk, brøt alle regler (fikk mat ved bordet, fikk komme i sengen, sove sammen med ungene osv). Selve dagen var tung med god. Da kunne vi gråte sammen, jeg og ungene og det var godt for dem. 

For mine så var dette en viktig og god del. Vi snakker ofte om hvordan det opplevdes. Jeg har også spurt de om de ønsket å bli med på denne prosessen neste gang det kan bli aktuelt med hund nr. 2. Og det kommet et klart ja fra begge. 

 

Anonymkode: 00706...63d