Hvordan klare å leve uten barna 50/50?

[AnonymBruker]

Krise i ekteskapet, mannen vil avslutte - jeg prøver desperat å redde forholdet. Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å miste tid med barna våre. Jeg fikk ikke barn for å bare være med de annenhver uke. Jeg vil være tilstede og kysse de god natt hver eneste dag frem til de frivillig forlater redet.
 

Både jeg og mannen min er gode og tilstedeværende foreldre som gjør alt for barna vår, så noe annet en delt omsorg ved et brudd virker også helt urimelig for alle… Dersom jeg ikke klarer å redde ekteskapet, hvordan skal jeg klare å komme over sorgen med å også miste så mye tid med ungene? Og hva med barna, hvordan skal jeg klare å leve med at vi voksne tar fra de tiden og oppmerksomheten fra foreldrene - i tillegg til alt det materielle de mister ved et brudd? Hvordan holder alle dere skilte ut dette? 

Anonymkode: d84d3...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Krise i ekteskapet, mannen vil avslutte - jeg prøver desperat å redde forholdet. Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å miste tid med barna våre. Jeg fikk ikke barn for å bare være med de annenhver uke. Jeg vil være tilstede og kysse de god natt hver eneste dag frem til de frivillig forlater redet.
 

Både jeg og mannen min er gode og tilstedeværende foreldre som gjør alt for barna vår, så noe annet en delt omsorg ved et brudd virker også helt urimelig for alle… Dersom jeg ikke klarer å redde ekteskapet, hvordan skal jeg klare å komme over sorgen med å også miste så mye tid med ungene? Og hva med barna, hvordan skal jeg klare å leve med at vi voksne tar fra de tiden og oppmerksomheten fra foreldrene - i tillegg til alt det materielle de mister ved et brudd? Hvordan holder alle dere skilte ut dette? 

Anonymkode: d84d3...0f5

De første to årene var jeg deprimert annen hver uke. Det tok så lang tid å bli vant til det. Nå føler jeg på det i blant, men må bare holde meg opptatt med andre ting. Jeg liker ikke friukene mine i det hele tatt. 

Anonymkode: 846ad...241

[SPOCA]

Man må rett og slett bare ta seg sammen og gjøre det beste ut av det. Tenk på alle fedrene som har hatt barna mindre enn 50/50 i en årrekke. De får det jo til, fordi det må. Er det helt jævlig? Selvfølgelig, men man gjør det som er best for barna. For min samboers del så har det hjulpet å legge følelsene og tankene om å ikke ha barnet sitt i en "boks", altså prøve å tenke minst mulig på det. Grunnet samværssabotasje hadde han barnet kun 10% av tiden. Det var jo forferdelig, men han måtte jo bare takle det, på et vis. I dag har han barnet 50/50. Og sånn er det for meg som er stemor også, det er vondt når barnet ikke er her (jeg er like glad i barnet som det skulle vært mitt eget), men man lærer seg til at det blir den nye normalen.

Det er godt mulig du bør snakke med noen, noen du kan ta opp disse følelsene med. Det er fullt forståelig at det er vondt.  

Endret 19. november 2023 av SPOCA

[AnonymBruker]

Lær deg å ikke vær avhengig av barna dine for å være glad. Lag ditt eget liv uten dem istedet for å la livet være barna.

Anonymkode: b50ab...59f

[AnonymBruker]

Man må holde ut for barnas skyld.  Barna har rett til både far og mor.  Da må man sette seg selv til side.  

Anonymkode: fffff...d28

[Brunello]

Mange jobber 60 timers uker og drikker en del i «barnefrie» uker. Både for å distrahere seg fra savnet og for å ha tid til korte uker når barna er hos seg.

[AnonymBruker]

I førsten er det tøft, men man må tenke positivt på ting. Så bra at barna har to foreldre som er der for barna. Når man ikke kan velge om partneren din blir eller ikke, så må du jo gjøre det beste ut av det. Det hjelper ikke barna om du kun lever og ånder for ukene dem er der, så sitter man og sturer halvparten av tiden. Ser mange går ned i selvmedlidenhet når barna er borte, men om man ikke har noe valg, så nyt den tiden også. Lev, treff venner, dra bort på ting osv. så lader du opp til ukene dem er hos deg igjen. Gjør det beste ut av en situasjon du selv ikke har valgt. Jeg ble også forlatt og en mann som ikke ville kjempe. Men jeg fant også ut at jeg skulle gjøre det beste ut av situasjonen og tillate meg og nyte barnefri også. Dem var hos sin far dem har like mye rett til og se som jeg hadde. Det gagnet ikke meg eller barna og lukke meg inne og vente til uka det var min tur med barna. 

Anonymkode: 4c53e...4f0

[Brunello]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Lær deg å ikke vær avhengig av barna dine for å være glad. Lag ditt eget liv uten dem istedet for å la livet være barna.

Anonymkode: b50ab...59f

Jeg er ikke avhengig av barna, og livet leves både med og uten barn. Men er absolutt ikke interessert i å ikke bo sammen med de 100%

[AnonymBruker]

Brunello skrev (3 minutter siden):

Mange jobber 60 timers uker og drikker en del i «barnefrie» uker. Både for å distrahere seg fra savnet og for å ha tid til korte uker når barna er hos seg.

Ja det er heller ikke svaret i lengden

Anonymkode: 4c53e...4f0

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det er helt okei. Jeg jobber litt ekstra, trener en del, fant meg en hobby, har alltid en konsert å dra på, venner å treffe, bøker å lese, osv. 

Anonymkode: 1fbc3...37f

[AnonymBruker]

Brunello skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke avhengig av barna, og livet leves både med og uten barn. Men er absolutt ikke interessert i å ikke bo sammen med de 100%

Så hva om den ene partneren ikke vil være med deg lengre da? Ingen har noen garanti for at forholdet vil vare. Enten for man da la være og få barn, ellers må man se at barna har rett på tid med begge foreldre

Anonymkode: 4c53e...4f0

[Gjest WhisperingWind]

Er som oftest tøft for de fleste i starten. Men om begge foreldrene er gode foreldre og barna har det bra så pleier det å roe seg. Har flere venninner med 50/50 og de nyter nå egentiden der de kan dyrke seg selv og egne interesser. De vet at barna har det bra og er trygg. 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (4 minutter siden):

Jeg er ikke avhengig av barna, og livet leves både med og uten barn. Men er absolutt ikke interessert i å ikke bo sammen med de 100%

Men om mannen ikke vil bo sammen med deg, så må du. Enkelt og greit.

Anonymkode: b50ab...59f

[AnonymBruker]

I situasjon mange menn har måtte forholde seg til i mange år, og de "lidd i stillhet". 

Anonymkode: 68070...6e3

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (Akkurat nå):

Er som oftest tøft for de fleste i starten. Men om begge foreldrene er gode foreldre og barna har det bra så pleier det å roe seg. Har flere venninner med 50/50 og de nyter nå egentiden der de kan dyrke seg selv og egne interesser. De vet at barna har det bra og er trygg. 

Men hva når barna ikke har det bra - for de sørger og lengter etter å være sammen med hele familien sin? Det er bare så forbanna trist og urettferdig…. 

Anonymkode: d84d3...0f5

[AnonymBruker]

Det kommer alltid til å gjøre vondt. Du kommer til å venne deg til det, til og med kunne sette pris på tiden alene, men dersom du er i stand til å skru av følelsene for barna de ukene de ikke er der, påvirker det relasjonen de ukene dere er sammen også. Du fokuserer derfor på det gode: du handler, lager måltider klart i frysen, du trener, du vasker klær, skifter sengetøy, jobber overtid og er klar igjen etter en uke. Og du kommer til å hate det, men du gjør det og all den tid barna slipper å uroe seg for deg den uken de er hos far, og all den tid de får ha foreldre som samarbeider og stiller opp i hverandres uker, så blir det trygge, fine barn av dem og de føler seg elsket. Men det kommer alltid til å gjøre vondt. 

Anonymkode: 46e93...1b8

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, men jeg er i samme situasjon. Sorgen over å miste ungene er mye større en mannen. Han er jo den som ødelegger den fine familien vår, river ungene opp med røttene og tvinger oss til å selge familiehjemmet. 
Jeg gråter på tanken å miste så mye tid med dem ❤️

Anonymkode: b4e84...775

[AnonymBruker]

Det er fint og fylle opp tiden, de ukene de ikke er hos deg. 

Du kan jobbe ekstra, du kan også være mere sosial, du kan trene, eller finne tilbake til noen tidligere hobbyer. Bli kjent med seg selv på nytt. 

Det får seg til

Anonymkode: 69848...eb9

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men hva når barna ikke har det bra - for de sørger og lengter etter å være sammen med hele familien sin? Det er bare så forbanna trist og urettferdig…. 

Anonymkode: d84d3...0f5

I starten er det tøft for alle parter. Men det går seg til. Spesielt om foreldrene håndterer det på en god måte, samarbeider og tenker på barnas beste fremfor egne behov.

[AnonymBruker]

Hva med å ha ett barn hver i en uke, og så bytte, evt. to barn uke to og så barnefri tredje uke? 

Anonymkode: d31b9...b8e