Depresjon etter en lengre periode med angst, erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg har i en lengre periode vært plaget med angst og uro. Dette har jeg slitt med siden jeg var barn periodevis, men det går alltid over etter en stund. Angsten min begynner nå å komme under kontroll igjen etter et halvt år, men jeg har denne gangen blitt deprimert, å jeg sliter med å forstå det hele. Bør ting kjennes lettere nå som angsten slipper taket? Er det noen som har opplevd å gå inn i en depresjon etter en lengre periode med angst, som vil dele erfaringer?

Anonymkode: 95861...2df

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: 95861...2df

[SAS87]

Jeg forstår det slik at depresjon ofte forekommer, når en har en angstlidelse. 

Jeg har opplevd dette noen ganger selv. 

Det har sammenheng med en følelse av håpløshet for at en ikke makter å leve det livet en vil, på grunn av angstlidelse. 

Tenker ikke det er unormalt at det også skjer i bedre perioder. 

Kroppen og sinnet blir veldig slitne av angst, og krever mye hvile og pustepause fra en travel hverdag, spesielt under perioder med eksponering.

Selv om en har gode perioder, så opplevde i alle fall jeg at en kan oppleve depresjon på grunn av angstlidelsen og angstsymtomer, samt at livet ikke er blitt slik en ønsker. 

Det som hjalp meg var psykoterapi og medisiner. Går mye bedre i dag, men har fortsatt en vei å gå. 

 

[AnonymBruker]

Det opplever jeg også og det er veldig fortvilende. Men jeg tror det er dom vedkommende over sier at det er kroppens behov for hvile som trer inn. Under studiene utfordret jeg min sosial angst veldig mye, presentasjoner, gruppearbeid osv. Så begynte jeg i ny jobb og alt stresset det fører med seg med alle nye kollegaer, og nye ting å sette seg inn i. Gikk på en smell ganske fort og ble deprimert. Det føltes såå tungt og vanskelig å oppleve når man liksom er på vei opp, nyutdannet, fått jobb osv, hvordan bli deprimert da!? Veldig uforståelig for meg at det kunne gå så gale akkurat da. Det ble liksom depresjonen som var det triste i livet mitt da, det å ikke klare. Så jeg ble aldri deprimert av hvordan livet var, livet så bra ut det. Det var bare at kroppen klarte ikke det kroniske stresset jeg ble satt i når jeg stadig måtte tre inn i nye situasjoner og stå i angsten. Jeg tenker nå at man absolutt bør eksponere seg, og utfordre angsten sin, men man skal ikke kimse av hvor energikrevende det er, og passe på å gi seg selv hvile innimellom.

Anonymkode: 67897...04c

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Det opplever jeg også og det er veldig fortvilende. Men jeg tror det er dom vedkommende over sier at det er kroppens behov for hvile som trer inn. Under studiene utfordret jeg min sosial angst veldig mye, presentasjoner, gruppearbeid osv. Så begynte jeg i ny jobb og alt stresset det fører med seg med alle nye kollegaer, og nye ting å sette seg inn i. Gikk på en smell ganske fort og ble deprimert. Det føltes såå tungt og vanskelig å oppleve når man liksom er på vei opp, nyutdannet, fått jobb osv, hvordan bli deprimert da!? Veldig uforståelig for meg at det kunne gå så gale akkurat da. Det ble liksom depresjonen som var det triste i livet mitt da, det å ikke klare. Så jeg ble aldri deprimert av hvordan livet var, livet så bra ut det. Det var bare at kroppen klarte ikke det kroniske stresset jeg ble satt i når jeg stadig måtte tre inn i nye situasjoner og stå i angsten. Jeg tenker nå at man absolutt bør eksponere seg, og utfordre angsten sin, men man skal ikke kimse av hvor energikrevende det er, og passe på å gi seg selv hvile innimellom.

Anonymkode: 67897...04c

Kjenner meg så igjen i dette! Har slitt lenge med angst og byttet jobb. I ny jobb ble angsten verre og jeg følte meg både full av angst og deprimert samtidig.

Men det snudde heldigvis etter noen måneder. Mindre angst og jeg orket å gjøre litt mer husarbeid og gå tur etter jobb. 

Anonymkode: f73e1...5e8