Barn med ekstremt store følelsesutbrudd

[AnonymBruker]

Jeg prøver då godt heg kan å oppdra barna TIO vennlig/“gentle parenting”/ eller hva du nå vil kalle det. Møte barnet på barnets følelser. Det går strålende med min sønn, min datter derimot😬😬😬

Hun er typen som har ENORME følelsesutbrudd for den minste lille ting. Hvis broren så vidt kommer borti henne med foten i det han klatrer opp på stolen sin HYL-griner hun noe helt voldsomt. Hun gråter så hardt for den minste ting at andre foreldre på lekeplassen flere ganger har spurt om hun har skadet seg skikkelig? 
 

Jeg strever veldig med å møte henne på dette. Hun er ikke fornøyd med et «uff da, det skjønner jeg var kjipt» når hun reagerer sånn, hun vil ha samme intensitet i min trøst og empati som hennes reaksjon. Hun vil at jeg skal trøste henne som om hun holdt på å dø! 
 

Jeg greier det ikke! Eksempelvis i går så hold vi begge i skiene hennes så slapp jeg og skiene falt da 4 cm. Mot skulderen hennes. Hun HYLskriker som om hun skal dø, og blir bare sintere hvis jeg prøver å trøste litt avmålt. Jeg trøster litt, og sier at «jeg skjønner at det ble dumt og at hun fikk vondt,»  men hun blir ikke ferdig! Hun blir bare mer og mer insisterende på at dette var helt forferdelig. 
 

Hva gjør man? 

Anonymkode: a64d4...802

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun? 

Har ikke erfaring fra dette med eget barn, men er lærer og har vært borti barn med slike utbrudd. For eksempel en elev som falt da han spilte fotball. Skulle tro han hadde brukket benet, det så sånn ut. Lå og hylskrek og lagde så mye rabalder at de andre stoppet hele kampen og strømmet til. Og han måtte hjelpes opp og støttes bort på hinkende fot. 10 minutter etterpå var det som om det aldri hadde skjedd. 

Lignende ting skjedde ofte.

Det som funket for meg, som kontaktlærer og den som måtte håndtere dette når det sto i, var å gi han den oppmerksomheten han trengte i slike utbrudd. Selv om det egentlig var for mye. Måtte også gi han mye oppmerksomhet ellers. Det var det han var ute etter. Var ellers en usikker, faglig svak og upopulær gutt. Trengte oppmerksomhet og bekreftelse på at han var likt. Skrøt masse av ham, tok han med meg på hyggelige ting bare oss to eller i gruppe, la til rette for at han fikk mestre ting. 

Man kan tenke at slike barn overdriver og at man ikke må "mate" slik oppførsel. Men det virker som hun trenger oppmerksomhet og bekreftelse på at du er der for henne. Hvorfor vet jeg ikke. Enten er det noe sånt som mye stress i familiehverdagen, dere har flyttet, vært gjennom en skilsmisse e.l og hun har det vanskelig med det, eller så er bare personligheten hennes sånn. Møt henne på det hun trenger, men snakk også om det etterpå. Ang han eleven jeg hadde, så snakket vi mye om hvor tøff han faktisk var, så at det ble litt røft på fotballbanen det tålte han jo egentlig vel! Også gikk det etterhvert over når han fikk positiv oppmerksomhet på andre arenaer når han mestret. Kanskje dere kan ha en fast kveld i uka der dere finner på noe hun liker? Og hun får masse skryt og oppmerksomhet for det. 

Anonymkode: 67e7f...c69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor gammel er hun? 

Har ikke erfaring fra dette med eget barn, men er lærer og har vært borti barn med slike utbrudd. For eksempel en elev som falt da han spilte fotball. Skulle tro han hadde brukket benet, det så sånn ut. Lå og hylskrek og lagde så mye rabalder at de andre stoppet hele kampen og strømmet til. Og han måtte hjelpes opp og støttes bort på hinkende fot. 10 minutter etterpå var det som om det aldri hadde skjedd. 

Lignende ting skjedde ofte.

Det som funket for meg, som kontaktlærer og den som måtte håndtere dette når det sto i, var å gi han den oppmerksomheten han trengte i slike utbrudd. Selv om det egentlig var for mye. Måtte også gi han mye oppmerksomhet ellers. Det var det han var ute etter. Var ellers en usikker, faglig svak og upopulær gutt. Trengte oppmerksomhet og bekreftelse på at han var likt. Skrøt masse av ham, tok han med meg på hyggelige ting bare oss to eller i gruppe, la til rette for at han fikk mestre ting. 

Man kan tenke at slike barn overdriver og at man ikke må "mate" slik oppførsel. Men det virker som hun trenger oppmerksomhet og bekreftelse på at du er der for henne. Hvorfor vet jeg ikke. Enten er det noe sånt som mye stress i familiehverdagen, dere har flyttet, vært gjennom en skilsmisse e.l og hun har det vanskelig med det, eller så er bare personligheten hennes sånn. Møt henne på det hun trenger, men snakk også om det etterpå. Ang han eleven jeg hadde, så snakket vi mye om hvor tøff han faktisk var, så at det ble litt røft på fotballbanen det tålte han jo egentlig vel! Også gikk det etterhvert over når han fikk positiv oppmerksomhet på andre arenaer når han mestret. Kanskje dere kan ha en fast kveld i uka der dere finner på noe hun liker? Og hun får masse skryt og oppmerksomhet for det. 

Anonymkode: 67e7f...c69

Hun er 6 år, og har alltid vært slik. Hun var sånn som baby også.  Jeg føler jo også hun er for stor til slik oppførsel. Kan legge seg ned på bakken og sparke og slå som en 3 åring. Hun er smart og gjør det veldig godt faglig på skolen. Aner  ikke hvorfor hun reagerer slik, hun får MYE mer oppmerksomhet enn broren, så jeg tror ikke jeg greier å gi henne enda mer. 

Jeg føler jeg må balansere det å bekrefte følelsene hennes, med det å også vise henne at jeg som jo er forbildet hennes viser at jeg ikke anser situasjonen som like alvorlig. Hvis jeg skal reagere som 10 av 10 på hver minste lille ting, hvordan skal jeg da reagere hvis noe virkelig er alvorlig?

 

ts

Anonymkode: a64d4...802

[AnonymBruker]

Hun må jo forstå og lære at man ikke kan ta fullstendig av for den minste ting ute i verden. Som du sier; hva hvis det virkelig skjer noe alvorlig.

Barn må ikke bare "forstås og føles", de må oppdras, også! Og noen søsken kan ta mye mer plass og være mye mer krevende enn andre. Og trenge strengere beskjeder. 

Håper det går bra med broren også, oppi alt dette. Lykke til videre ❤️ 

Anonymkode: a1617...630

[AnonymBruker]

Har også en datter som kan være litt drama queen når noe feiler henne. Har blitt sprø flere ganger over hvor selvopptatt hun kan være når hun har vondt eller er syk. Min datter er 12 nå og det har blitt bedre med alderen. 
 

Jeg har forøvrig 3 barn som blir likt oppdratt, så jeg kan bekrefte at det ikke har noe med oppdragelse å gjøre, men rett og slett er noe hun et født med og som jeg håper hun vokser av seg 😊

Anonymkode: e7fd0...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hun må jo forstå og lære at man ikke kan ta fullstendig av for den minste ting ute i verden. Som du sier; hva hvis det virkelig skjer noe alvorlig.

Barn må ikke bare "forstås og føles", de må oppdras, også! Og noen søsken kan ta mye mer plass og være mye mer krevende enn andre. Og trenge strengere beskjeder. 

Håper det går bra med broren også, oppi alt dette. Lykke til videre ❤️ 

Anonymkode: a1617...630

Barn er ikke roboter. Det er ikke sånn at «slik og slik oppdragelse» skaper den personligheten foreldrene ønsker seg. 

Anonymkode: e7fd0...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hun må jo forstå og lære at man ikke kan ta fullstendig av for den minste ting ute i verden. Som du sier; hva hvis det virkelig skjer noe alvorlig.

Barn må ikke bare "forstås og føles", de må oppdras, også! Og noen søsken kan ta mye mer plass og være mye mer krevende enn andre. Og trenge strengere beskjeder. 

Håper det går bra med broren også, oppi alt dette. Lykke til videre ❤️ 

Anonymkode: a1617...630

Strengere beskjeder vil ikke føre til at hun føler de følelsene hun har noe mindre, det vil bare føre til at hun undertrykker følelsene sine. 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

[AnonymBruker]

Først av alt må du forstå at barn er forskjellige.  At en bok sier dette er lurt, så er det kun lurt på den ungen det funker på, den andre dette fungerer på trenger noe annet. Jenta mi trengte det du sier, jeg skjønner.... blablabla.

Den andre ble lei seg hylskrek osv. Alle tegn som kunne minne om at jeg syntes synd på han ble helt krise. Fordi da ble han redd, trodde noe var skikkelig galt. Så det han trengte, var oi, datt du, du får komme deg opp igjen, ser ut som dette gikk veldig bra. Selv om det faktisk var litt vondt og en liten tåre i øyekroken pga smerte, så ble han raskt trygg, mamma sa det gikk bra. Det nermeste jeg kunne antyde var ,  jeg ser du slo deg , går det fint, skal jeg se på? Med vanlig og rolig stemme. Av og til sa ha nei andre ganger ja. Var det skade som måtte pkastres, var det på med munter stemme og litt tøysete, oi litt hull her ja, skal vi ha på plaster? 

På skolen så klikka han fulstendig av lærere som skulle ned på hans nivå og forstå.  Så jeg måtte si fra. Ikke forstå han bare si hva han skal gjøre og ikke syns synd på han, da blir han bare redd. 

Noen barn trenger forståelse, andre trenger kun en bekreftelse på at dette går bra, jeg har kontroll, du dør ikke. På den andre unfen ble det helt feil. Så der ble det ulik behandling.  

Som gutten sa selv på slutten av bs. Jeg repekterer ikke slike folk. 

Du kan jo prøve neste gang, med ble det så vondt da? På en spørrende måte ikke forstå måte. Jeg trodde ikke det fordi den var bare litt borti. Og du har infen skader,  så dette går helt fint. 

Anonymkode: 82037...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Strengere beskjeder vil ikke føre til at hun føler de følelsene hun har noe mindre, det vil bare føre til at hun undertrykker følelsene sine. 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

Men det må jo til en viss grad vi voksne gjøre også. Vi kan ikke slenge oss ned på gulvet på kontoret eller butikken og sparke og hyle. Da blir vi arrestert 😁  Poenget er ikke at man skal undertrykke alle følelser, men man må jo lære seg å regulere dem og oppføre seg i samfunnet. 

Anonymkode: a1617...630

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men det må jo til en viss grad vi voksne gjøre også. Vi kan ikke slenge oss ned på gulvet på kontoret eller butikken og sparke og hyle. Da blir vi arrestert 😁  Poenget er ikke at man skal undertrykke alle følelser, men man må jo lære seg å regulere dem og oppføre seg i samfunnet. 

Anonymkode: a1617...630

Man regulerer ikke følelser ved å undertrykke dem. Man regulerer dem ved å bearbeide dem. Barn greier ikke å gjøre dette alene enda, så de trenger å bli møtt med empati, og en som setter ord på deres store og vanskelige følelser. 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

[Gjest Refreng]

Har du prøvd å snakke med henne etterpå når hun har roet seg, evt når dere har kommet hjem? Si at du merket hun ble veldig lei seg og spørre om hva hun tenkte og følte? Mulig at hun syntes det er veldig ekkelt at ting skjer plutselig (ble truffet av skiene), og at hun ikke vet hvordan reagere annerledes. Kanskje hun rett og slett må fortelles at hun kan si au istedet, som eksempel?

Dersom hun gjøre det veldig bra faglig kan det være at hun er over snittet intlligent. Det er enkelte veldig intelligente mennesker som kan være ekstremt følsomme gjennom barndoms-og ungdomstiden. Som opplever ting mer intenst og voldsomt enn "normale". Da krever det gjerne litt ekstra arbeid for å navigere rundt problemet

Endret 19. november 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

Refreng skrev (1 time siden):

Har du prøvd å snakke med henne etterpå når hun har roet seg, evt når dere har kommet hjem? Si at du merket hun ble veldig lei seg og spørre om hva hun tenkte og følte? Mulig at hun syntes det er veldig ekkelt at ting skjer plutselig (ble truffet av skiene), og at hun ikke vet hvordan reagere annerledes. Kanskje hun rett og slett må fortelles at hun kan si au istedet, som eksempel?

Dersom hun gjøre det veldig bra faglig kan det være at hun er over snittet intlligent. Det er enkelte veldig intelligente mennesker som kan være ekstremt følsomme gjennom barndoms-og ungdomstiden. Som opplever ting mer intenst og voldsomt enn "normale". Da krever det gjerne litt ekstra arbeid for å navigere rundt problemet

Vi har snakket masse i ettertid. Hun er ikke enig i at det var en bagatell i ettertid heller. Hun mener også i ettertid at hennes reaksjon var berettiget. Hun har en tendens til å tolke alt i negativ mening, eksempelvis mente at jeg glapp skiene med viten og vilje slik at hun skulle få vondt. 
 

Ja hun får noe oppfølging på skolen for evnenivået sitt, får tilpassede lekser etc. 

 

ts

Anonymkode: a64d4...802

[Gjest Refreng]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi har snakket masse i ettertid. Hun er ikke enig i at det var en bagatell i ettertid heller. Hun mener også i ettertid at hennes reaksjon var berettiget. Hun har en tendens til å tolke alt i negativ mening, eksempelvis mente at jeg glapp skiene med viten og vilje slik at hun skulle få vondt. 
 

Ja hun får noe oppfølging på skolen for evnenivået sitt, får tilpassede lekser etc. 

 

ts

Anonymkode: a64d4...802

ADHD, begavet barn sannsynligvis. Spesielt jenter er vanskelig å merke fordi de oftere er "flinke piker" som gjør som de skal. Når de er intelligente i tillegg og gjør det bra på skolen, så tror alle rundt at "alt er fint".

What is Rejection Sensitive Dysphoria? Although RSD is starting to be more recognized and accepted, since it’s not a medical diagnosis there are no official diagnostic criteria or way to formally document the symptoms. Instead, there are feelings or experiences that some experts say are related to RSD. They include:

Intense feelings of anger when someone hurts your feelings

Intense feelings of sadness when you feel criticized or rejected

Being very critical of yourself

Feeling extremely anxious in social settings because you believe no one likes you

Avoiding new experiences and interactions with new people because you’re afraid of being rejected or criticized

Being described as too “sensitive” by others

Feeling physical pain in response to unpleasant emotions stemming from rejection or criticism

https://www.psycom.net/adhd/rejection-sensitive-dysphoria

[AnonymBruker]

Refreng skrev (23 minutter siden):

ADHD, begavet barn sannsynligvis. Spesielt jenter er vanskelig å merke fordi de oftere er "flinke piker" som gjør som de skal. Når de er intelligente i tillegg og gjør det bra på skolen, så tror alle rundt at "alt er fint".

What is Rejection Sensitive Dysphoria? Although RSD is starting to be more recognized and accepted, since it’s not a medical diagnosis there are no official diagnostic criteria or way to formally document the symptoms. Instead, there are feelings or experiences that some experts say are related to RSD. They include:

Intense feelings of anger when someone hurts your feelings

Intense feelings of sadness when you feel criticized or rejected

Being very critical of yourself

Feeling extremely anxious in social settings because you believe no one likes you

Avoiding new experiences and interactions with new people because you’re afraid of being rejected or criticized

Being described as too “sensitive” by others

Feeling physical pain in response to unpleasant emotions stemming from rejection or criticism

https://www.psycom.net/adhd/rejection-sensitive-dysphoria

Tja vil si 2-3av disse 7 passer. De første to passer, kanskje nest siste også. Hun har egentlig frem til nå evnet å ha en del gode sosiale relasjoner til jevnaldrende, men overgangen til skole og venner der har vært vanskeligere enn vi ventet. Kanskje det at nå er hun så stor at jevnaldrende reagerer på hennes umodne reaksjonsmønster? 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

[Gjest Refreng]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Tja vil si 2-3av disse 7 passer. De første to passer, kanskje nest siste også. Hun har egentlig frem til nå evnet å ha en del gode sosiale relasjoner til jevnaldrende, men overgangen til skole og venner der har vært vanskeligere enn vi ventet. Kanskje det at nå er hun så stor at jevnaldrende reagerer på hennes umodne reaksjonsmønster? 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

Det handler ikke så mye om at alle symptomene må stemme. Det handler mer om at dette er et fenomen der man er veldig følsom for avvisning og tolker andre mennesker sine handlinger og ord mer negativt enn de er ment. Hvordan dette problemet manifesterer seg i ulike mennesker kan variere en del. Kan også komme an på alder.

Jeg vet ikke om hun er umoden, jeg tenker hun er følsom og tolker oppførsel negativt. Og siden hun er et barn er det vanskelig for henne å håndtere de vonde følelsene som er veldig sterke. Andre barn føler seg rett og slett ikke mislikt og avvist som hun gjør, og de reagerer derfor ikke så sterkt heller. Andre barn som får ski i hodet tenker at foreldrene ikke mente det, og de blir ikke så lei seg. Datteren din tror at skiene er bevis på at du ikke misliker henne/ at du gjorde det med vilje. Det er selvsagt fryktelig vondt å tro og føle. Reaksjonen blir deretter

Det handler ikke om å være moden eller umoden, det handler om at hun tolker andre mennesker feil. Hun tolker ting som skjer hjemme med dere negativt, og hun gjør sannsynligvis det samme med elever og lærere også. Det kan blir slitsomt for henne å føle at andre misliker henne

Jeg ville prøvd å lære henne å forstå andre mennesker bedre. Ha samtaler om andre mennesker sin oppførsel og følelser.

Jeg ville søkt litt på nett om hvordan oppdra/ hjelpe barn som er begavede eller "gifted". Om du kan engelsk finnes det mye litteartur om det på engelsk. Begavede barn kan ha veldig spesifikke problemer og utfordringer. Mange tror at å få et begavet barn er supert, for de vil mestre alt og få det bra i livet. Men dessverre er det sånn at en del ting kan være utfordrende og vanskelig for enkelte begavede barn. Som for eks følelser. Det er mye som kan gå galt med barn som er veldig intelligente, dessverre

[AnonymBruker]

Refreng skrev (19 minutter siden):

Det handler ikke så mye om at alle symptomene må stemme. Det handler mer om at dette er et fenomen der man er veldig følsom for avvisning og tolker andre mennesker sine handlinger og ord mer negativt enn de er ment. Hvordan dette problemet manifesterer seg i ulike mennesker kan variere en del. Kan også komme an på alder.

Jeg vet ikke om hun er umoden, jeg tenker hun er følsom og tolker oppførsel negativt. Og siden hun er et barn er det vanskelig for henne å håndtere de vonde følelsene som er veldig sterke. Andre barn føler seg rett og slett ikke mislikt og avvist som hun gjør, og de reagerer derfor ikke så sterkt heller. Andre barn som får ski i hodet tenker at foreldrene ikke mente det, og de blir ikke så lei seg. Datteren din tror at skiene er bevis på at du ikke misliker henne/ at du gjorde det med vilje. Det er selvsagt fryktelig vondt å tro og føle. Reaksjonen blir deretter

Det handler ikke om å være moden eller umoden, det handler om at hun tolker andre mennesker feil. Hun tolker ting som skjer hjemme med dere negativt, og hun gjør sannsynligvis det samme med elever og lærere også. Det kan blir slitsomt for henne å føle at andre misliker henne

Jeg ville prøvd å lære henne å forstå andre mennesker bedre. Ha samtaler om andre mennesker sin oppførsel og følelser.

Jeg ville søkt litt på nett om hvordan oppdra/ hjelpe barn som er begavede eller "gifted". Om du kan engelsk finnes det mye litteartur om det på engelsk. Begavede barn kan ha veldig spesifikke problemer og utfordringer. Mange tror at å få et begavet barn er supert, for de vil mestre alt og få det bra i livet. Men dessverre er det sånn at en del ting kan være utfordrende og vanskelig for enkelte begavede barn. Som for eks følelser. Det er mye som kan gå galt med barn som er veldig intelligente, dessverre

Hun er absolutt ikke selvkritisk, føler seg ikke engstelig og unngår absolutt ikke nye interaksjoner. Hun er den som kaster seg inn i dette. Hun ble mer beskrevet som bøllete, enn sensitiv. Følte ikke dette gav så veldig gjenklang. 
 

kun det med intense følelser av sinne, og at hun ikke tåler kritikk. 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja vil si 2-3av disse 7 passer. De første to passer, kanskje nest siste også. Hun har egentlig frem til nå evnet å ha en del gode sosiale relasjoner til jevnaldrende, men overgangen til skole og venner der har vært vanskeligere enn vi ventet. Kanskje det at nå er hun så stor at jevnaldrende reagerer på hennes umodne reaksjonsmønster? 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

Dette tror jeg de reagerer på tidlig, i alle fall gjør min 5 åring det. Hun kommentere ofte at en av de andre jentene på avdelingen i barnehagen «griner hele tiden» og vil ikke leke med henne. Denne jenten tar ofte til tårene når ting ikke går hennes vei og er mer dramatisk enn hva situasjonen skulle tilsi.

 

Anonymkode: 4881e...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette tror jeg de reagerer på tidlig, i alle fall gjør min 5 åring det. Hun kommentere ofte at en av de andre jentene på avdelingen i barnehagen «griner hele tiden» og vil ikke leke med henne. Denne jenten tar ofte til tårene når ting ikke går hennes vei og er mer dramatisk enn hva situasjonen skulle tilsi.

 

Anonymkode: 4881e...540

Ja, kanskje. Jeg opplevde min datter som en populær lekekamerat i barnehagen, fikk også tilbakemelding fra barnehagen om det, men at barn på skolen/skolen reagerer mer negativt. 
 

tenker kanskje at hun ikke var den eneste som skilte seg ut i barnehagen, men på skolen er hun kanskje den eneste som får sånne utrolig sterke reaksjoner? 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ja, kanskje. Jeg opplevde min datter som en populær lekekamerat i barnehagen, fikk også tilbakemelding fra barnehagen om det, men at barn på skolen/skolen reagerer mer negativt. 
 

tenker kanskje at hun ikke var den eneste som skilte seg ut i barnehagen, men på skolen er hun kanskje den eneste som får sånne utrolig sterke reaksjoner? 
 

ts

Anonymkode: a64d4...802

Jeg jobber i barnehage, og opplever en gang i blant at barn har gråt som en strategi når de ikke kommer seg inn i lek. At de setter seg ned ved siden av de som leker, og gråter. Da kommer det en voksen ilende til. Det høres ikke ut som det er tilfelle for dette barnet, men heller at det handler om sterke følelser som får et kraftig uttrykk.

Men poenget mitt er egentlig, hva sier hun selv når dere snakker med henne om dette? For siden det skjer i situasjoner hvor det virker ganske åpenbart at hun ikke egentlig får særlig vondt, hva handler følesesutbruddet egentlig om? Skam over å ikke få til noe perfekt eller akkurat slik som hun ønsket? Irritasjon som handler om flere ting, men tipper over når f.eks. broren kommer borti henne? Frykt for skade eller for å tape ansikt? 

jeg tenker det er helt ok å si at reaksjonen er voldsom når det som skjedde normalt sett ikke ville gjøre særlig vondt, og det ikke ble noe sår eller merke og så undre seg over hva det handler om. Og å si at når hun reagerer så kraftig så må det jo være en god grunn, men at dere lurer på hva som ligger bak. 

Anonymkode: 679aa...474

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg prøver då godt heg kan å oppdra barna TIO vennlig/“gentle parenting”/ eller hva du nå vil kalle det. Møte barnet på barnets følelser. Det går strålende med min sønn, min datter derimot😬😬😬

Hun er typen som har ENORME følelsesutbrudd for den minste lille ting. Hvis broren så vidt kommer borti henne med foten i det han klatrer opp på stolen sin HYL-griner hun noe helt voldsomt. Hun gråter så hardt for den minste ting at andre foreldre på lekeplassen flere ganger har spurt om hun har skadet seg skikkelig? 
 

Jeg strever veldig med å møte henne på dette. Hun er ikke fornøyd med et «uff da, det skjønner jeg var kjipt» når hun reagerer sånn, hun vil ha samme intensitet i min trøst og empati som hennes reaksjon. Hun vil at jeg skal trøste henne som om hun holdt på å dø! 
 

Jeg greier det ikke! Eksempelvis i går så hold vi begge i skiene hennes så slapp jeg og skiene falt da 4 cm. Mot skulderen hennes. Hun HYLskriker som om hun skal dø, og blir bare sintere hvis jeg prøver å trøste litt avmålt. Jeg trøster litt, og sier at «jeg skjønner at det ble dumt og at hun fikk vondt,»  men hun blir ikke ferdig! Hun blir bare mer og mer insisterende på at dette var helt forferdelig. 
 

Hva gjør man? 

Anonymkode: a64d4...802

Du har misforstått gentle parenting. Anbefaler deg å kjøpe boka Hjerteforeldre av Gottman. En av de verste fallgruvene foreldre gjør er: negativ/avvisende mot barnas følelser og den andre er faktisk å anerkjenne barnets følelser så til de grader UTEN å veilede dem ut av følelsen: Og det høres ut som det er der du er. Anbefaler deg derfor å lese den boka for å lære deg om hvordan du gjør dette rett. 

 

For jeg kjenner bare overdramatiske barn som har foreldre som anerkjenner følelsene deres. Hvorfor må du si at du skjønner kjipe ting?  Du trenger ikke skjønne? "Jeg ser du ble lei deg nå, du syntes det gjorde vondt? Uff da, men opp igjen, nå går vi videre!". Hun BER jo om veiledning ut av følelsen for å få en stopp på det. 

Anonymkode: 4f57c...bcb