Skjerme seg fra voksent barn med borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn (i tjueårene) med borderline, samt en rekke andre psykiske og somatiske diagnoser. Hen er tidvis svært verbalt utagerende og i dårlige perioder tar hen alt ut på meg. For å skjerme meg selv og yngre, hjemmeboende barn, velger jeg i hens dårlige perioder å begrense kontakten, da det er både fysisk og emosjonelt tungt å stå i rollen som hens forelder over tid. F.eks må jeg periodevis blokkere nummeret hens på mobilen da det ellers kan renne inn minimum 15-20 meldinger per dag med svært grov sjikane, trusler og anklager. 

I gode perioder ber hen gjerne om unnskyldning og er lei seg over sin egen oppførsel. Jeg pleier da å «la nåde gå for rett» og ta opp igjen kontakten fram til neste utbrudd kommer, Hen er per dags dato ikke medisinert og har takket nei til alt av oppfølging/terapi hos DPS. 
 

Jeg lurer egentlig på hva dere tenker om det at jeg periodevis kutter kontakten med mitt eget barn i uker av gangen. Har fått høre fra enkelte andre familiemedlemmer at jeg er egoistisk og kynisk og at jeg bør stille opp for barnet mitt uansett. Andre igjen (både fagfolk og privatpersoner) sier at det er riktig av meg å skjerme meg selv og yngre søsken fra den utagerende atferden til eldste, og at jeg gjør det rette. Når jeg blir nødt til å kutte forklarer jeg alltid det til hen, begrunner det og understreker at det er midlertidig og at hen kan ta kontakt igjen når hen føler seg bedre og ikke er så sint. 
 

Hvordan kan jeg sette gode grenser for meg selv og de øvrige pårørende uten at eldste føler seg avvist/mindre verdt? 

Anonymkode: 236b6...22d

[AnonymBruker]

Det er absolutt ingen andre som kan mene noe om dette da vi ikke går i dine sko. Dette er en slik sak som kun er opp til deg. I stedet for å etterlyse andres meninger (siden det er KG vil du ende opp med å bli dømt av folk som ikke aner hvordan du har det) tror jeg det er mye bedre for deg å øve deg på å ikke ta innover deg andres sysnpunkter om ditt liv. For det er faktisk en vanesak.

Anonymkode: ab812...379

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at hen føler seg bedre når du blokkerer h*n?

Jeg tenker at det å blokkere/ignorere h*n ikke er en hensiktsmessig måte da det bare forverrer symptomene og du trigger det opprinnelige traumet (forlatt).

Jeg foreslår at dere sammen med en terapaut som ikke har avvisning som strategi prøver å finne en mer hensiktsmessig måte å gjøre dette på og som ikke opprettholder denne sirkelen,

Anonymkode: bc2fc...052

[Grüner]

Barnet ditt er voksent, så du har ikke noe forsørgeransvar lenger. Vedkommende nekter også å ta imot behandling. Så jeg støtter deg 100% når du føler du må ta avstand for å beskytte deg selv mot den giftige datteren/sønnen din.

[AnonymBruker]

Du gjør rett i å skjerme deg og yngre søsken. Jeg har selv gjort det samme ovenfor noen som nektet å ta i mot behandling. Det er et valg personen tar. Man skal ikke være selvutslettende. 

Anonymkode: 9836b...94f

[AnonymBruker]

Orker ikke lese når du bruker «hen». 

Anonymkode: fc6c0...a41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hvordan vet du at hen føler seg bedre når du blokkerer h*n?

Jeg tenker at det å blokkere/ignorere h*n ikke er en hensiktsmessig måte da det bare forverrer symptomene og du trigger det opprinnelige traumet (forlatt).

Jeg foreslår at dere sammen med en terapaut som ikke har avvisning som strategi prøver å finne en mer hensiktsmessig måte å gjøre dette på og som ikke opprettholder denne sirkelen,

Anonymkode: bc2fc...052

Blokkérer aldri i lengre tid. Et par dager i gjennomsnitt, til strømmen av meldinger/anrop som regel pleier å avta. Deretter opphever jeg blokkeringen og avventer til barnet tar kontakt. Det kan ta dager, noen ganger uker.

Jeg har faktisk forsøkt å finne en privat terapeut vi kan gå til sammen, men barnet ønsker ikke å bli med da barnet mener at terapi er tull og at det ikke er behov. Jeg møtte opp en gang alene selv om barnet nektet, men terapeuten kunne ikke diskutere mitt barns helse uten at barnet selv var til stede. På DPS har de avsluttet saken til barnet da hen ikke ønsker terapi og jeg har ikke rett til innsyn i helseopplysninger. 

Anonymkode: 236b6...22d

[AnonymBruker]

Grüner skrev (23 minutter siden):

Barnet ditt er voksent, så du har ikke noe forsørgeransvar lenger. Vedkommende nekter også å ta imot behandling. Så jeg støtter deg 100% når du føler du må ta avstand for å beskytte deg selv mot den giftige datteren/sønnen din.

Det er vanskelig, for jeg mener at barnet mitt trenger hjelp, og burde hatt behandling. Men hen er ikke enig. Hen har svært lite nettverk rundt seg, da de fleste trekker seg unna etter en stund. Så det blir en vond sirkel med mye avvisning. Og når jeg da også ser meg nødt til å i perioder skjerme meg selv fra sjikane og trusler, så blir det ytterligere en opplevelse av å bli avvist/forlatt/ikke forstått, noe som forsterker problematikken…

Anonymkode: 236b6...22d

[AnonymBruker]

Jeg føler veldig med deg siden jeg selv har blitt terrorisert av en slektning i årevis.  Rådene fra fagfolk har vært å blokkere og skjerme meg. Etter noen måneder tar personen kontakt igjen, men når ting ligger mer til rette for det kommer jeg til å trekke meg unna. 
 

Familiemedlemmet ditt er nå over tyve og det er kanskje for sent å få hjelp. Tenk litt på deg selv oppi dette! 

Anonymkode: 9836b...94f

[AnonymBruker]

Høres ut som du gjør alt rett i følge fagfolkene. Jeg tenker at det er deres, samt egne, vurderinger som bør veie tyngst. Nå forstår jeg selvsagt at det føles fortvilet og svært vondt å måtte holde avstand fra ditt barn som åpenbart har det vondt, men det er ingen gode alternativ. Som du sier må du skjerme søsken og deg selv. Fornuftig at du forklarer ditt syke barn at det er dette som vil skje fremover, slik at du ikke bare plutselig forsvinner.
 

Du kan uansett ikke kurere et voksent menneske som takker nei til alle former for behandling. Uansett hvor mye du måtte ønske det. 
 

Hold fast på egne og fagfolkenes vurderinger, selv når det er tøft. 

Anonymkode: 339c2...7d9

[AnonymBruker]

Kanskje en annen psykolog vil snakke med deg, en som ikke har innsyn i barnets journal men som tar utgangspunkt i din opplevelse og hva du trenger for å ikke bli så belastet at det går utover din helse. Det å blokkere høres ut som noe som tynger deg samtidig som sjikanerende meldinger også gjør ble med deg. Prøv å legge frem saken mtp din mentale helse og ønske om å finne en måte du kan være mor på. Du kan skrive brev til private psykologer og legge frem din sak og spørre om det er noe du kan få hjelp med.

Anonymkode: 8b9f6...c6f

[Yodas]

Jeg har også en sånn slektning. Det er ikke sånn at jeg har blokkert nummeret på telefonen noen gang, det er mer en mental blokk i den forstand at jeg ikke har tid og ork til å svare på de 20 sinte meldingene som har kommet i løpet av natten, da jeg må prioritere å levere unger og dra på jobb om morgenen. Ikke kommer det noe godt ut av at jeg svarer heller, det trigger bare enda mer sinne, så det kan gå en del tid hvor jeg bare ignorerer. Men det er jo ikke mitt barn, så jeg føler kanskje mindre ansvar enn det du gjør.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje en annen psykolog vil snakke med deg, en som ikke har innsyn i barnets journal men som tar utgangspunkt i din opplevelse og hva du trenger for å ikke bli så belastet at det går utover din helse. Det å blokkere høres ut som noe som tynger deg samtidig som sjikanerende meldinger også gjør ble med deg. Prøv å legge frem saken mtp din mentale helse og ønske om å finne en måte du kan være mor på. Du kan skrive brev til private psykologer og legge frem din sak og spørre om det er noe du kan få hjelp med.

Anonymkode: 8b9f6...c6f

Jeg har gått og går fremdeles til samtaler alene, først hos psykolog og nå den siste tiden hos psykiatrisk sykepleier. Det er disse som har gitt meg rådet om å fortelle eldste at «Nå blir det tøft for meg å stå i denne stormen av sjikane og beskyldninger og trusler (drapstrusler, selvmordstrusler), derfor trenger jeg å ta avstand noen dager. Du er velkommen til å ta kontakt igjen når du føler deg i stand til å kommunisere på en annen måte.»

Det føles likevel vondt å avvise en person som så åpenbart hadde trengt forståelse og oppbacking. 

Anonymkode: 236b6...22d

[AnonymBruker]

Yodas skrev (2 minutter siden):

Jeg har også en sånn slektning. Det er ikke sånn at jeg har blokkert nummeret på telefonen noen gang, det er mer en mental blokk i den forstand at jeg ikke har tid og ork til å svare på de 20 sinte meldingene som har kommet i løpet av natten, da jeg må prioritere å levere unger og dra på jobb om morgenen. Ikke kommer det noe godt ut av at jeg svarer heller, det trigger bare enda mer sinne, så det kan gå en del tid hvor jeg bare ignorerer. Men det er jo ikke mitt barn, så jeg føler kanskje mindre ansvar enn det du gjør.

Jeg har forsøkt å bare ignorere, men det går svært innpå meg. Det går ut over min konsentrasjon på jobb når det hagler inn hatmeldinger og trusler og anrop, og jeg blir fryktelig utmattet.

Anonymkode: 236b6...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvordan vet du at hen føler seg bedre når du blokkerer h*n?

Jeg tenker at det å blokkere/ignorere h*n ikke er en hensiktsmessig måte da det bare forverrer symptomene og du trigger det opprinnelige traumet (forlatt).

Jeg foreslår at dere sammen med en terapaut som ikke har avvisning som strategi prøver å finne en mer hensiktsmessig måte å gjøre dette på og som ikke opprettholder denne sirkelen,

Anonymkode: bc2fc...052

Ts sier hevder ikke å vite at hen føler seg bedre når TS blokkerer. Hvor tar du dette fra? TS blokkerer for å skjerme seg selv og mindre barn som ikke har godt av å ha labile folk rundt seg. 

Hvordan kan du hevde at TS sitt barn har et opprinnelig traume om å være forlatt? Dette gjelder selvsagt for mange, men både borderline og bipolare kan komme av helt andre årsaker enn separasjonsangst. Ikke alle har blitt traumatisert av egne foreldre selv om personlighetsforstyrrelser slår inn. Det at du mener TS har avvisning som strategi sier sitt. Tenker TS har prøvd det meste annet før avvisning har kommet opp som en slags eneste utvei når ting er så ille at det ikke er til å håndtere.

Til TS: Jeg har lang erfaring fra psykiatrien og tenker det kan være greit å informere om at svært mange av pasientene våre takker for grensesetting og stabile rammer når de selv mister kontrollen. Det er helt nødvendig med forutsigbarhet og struktur fra omverdenen når man mister selvinnsikt og også selvkontroll. At du høflig avviser med begrunnelse om ditt behov for skjerming gir barnet ditt signaler om at hen er inne i en (for andre) dårlig periode. Ved mani/hypermani og/eller psykose bør det tydeliggjøres i en individuell plan (IP) som et varselsymptom at foresatt ytrer behov for skjerming grunnet labil atferd. Forstår at hen ikke ønsker verken medisiner eller annen type hjelp, men kunne du tatt opp dette på nytt når hen er inne i en god periode? Råder deg til ikke å nevne ordet medisiner, men fokusere på hensiktsmessig hjelp fra fagfolk. Dersom man kan få på plass en IP kan det evt være du som foresatt som kontakter koordinator og varsler om at du har måttet bryte kontakten grunnet behov for skjerming. Noen vil da måtte vurdere hjelpebehovet hos barnet ditt og det vil sånn sett kunne utløse oppfølging ved behov de gangene hen er inne i dårlige perioder. Forstår godt at dette er vanskelig, men tenker du gjør rktig i å skjerme deg så lenge du er ærlig og forklarer at grunnen til skjerming fra barnet ditt er hens emosjonelt ustabile tilstand. Men ville snakket godt ut med hen en gang stemningsleiet er stabilt og du også selv føler at du har overskudd til å ta en grundig prat om temaet.

 

Anonymkode: ba539...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts sier hevder ikke å vite at hen føler seg bedre når TS blokkerer. Hvor tar du dette fra? TS blokkerer for å skjerme seg selv og mindre barn som ikke har godt av å ha labile folk rundt seg. 

Hvordan kan du hevde at TS sitt barn har et opprinnelig traume om å være forlatt? Dette gjelder selvsagt for mange, men både borderline og bipolare kan komme av helt andre årsaker enn separasjonsangst. Ikke alle har blitt traumatisert av egne foreldre selv om personlighetsforstyrrelser slår inn. Det at du mener TS har avvisning som strategi sier sitt. Tenker TS har prøvd det meste annet før avvisning har kommet opp som en slags eneste utvei når ting er så ille at det ikke er til å håndtere.

Til TS: Jeg har lang erfaring fra psykiatrien og tenker det kan være greit å informere om at svært mange av pasientene våre takker for grensesetting og stabile rammer når de selv mister kontrollen. Det er helt nødvendig med forutsigbarhet og struktur fra omverdenen når man mister selvinnsikt og også selvkontroll. At du høflig avviser med begrunnelse om ditt behov for skjerming gir barnet ditt signaler om at hen er inne i en (for andre) dårlig periode. Ved mani/hypermani og/eller psykose bør det tydeliggjøres i en individuell plan (IP) som et varselsymptom at foresatt ytrer behov for skjerming grunnet labil atferd. Forstår at hen ikke ønsker verken medisiner eller annen type hjelp, men kunne du tatt opp dette på nytt når hen er inne i en god periode? Råder deg til ikke å nevne ordet medisiner, men fokusere på hensiktsmessig hjelp fra fagfolk. Dersom man kan få på plass en IP kan det evt være du som foresatt som kontakter koordinator og varsler om at du har måttet bryte kontakten grunnet behov for skjerming. Noen vil da måtte vurdere hjelpebehovet hos barnet ditt og det vil sånn sett kunne utløse oppfølging ved behov de gangene hen er inne i dårlige perioder. Forstår godt at dette er vanskelig, men tenker du gjør rktig i å skjerme deg så lenge du er ærlig og forklarer at grunnen til skjerming fra barnet ditt er hens emosjonelt ustabile tilstand. Men ville snakket godt ut med hen en gang stemningsleiet er stabilt og du også selv føler at du har overskudd til å ta en grundig prat om temaet.

 

Anonymkode: ba539...1ea

Hen har IP og bor i bemannet kommunal bolig grunnet et komplekst og omfattende psykisk og somatisk hjelpebehov. Jeg stod lenge som nærmeste pårørende, men hen har for en stund siden fjernet meg som pårørende i forbindelse med en akuttinnleggelse i psykiatrien, og oppgitt et annet perifert familiemedlem som bor 100 mil unna som nærmeste pårørende i stedet. Jeg mistet dermed både plassen i ansvarsgruppa og mulighet for innsyn og dialog med helsepersonell. Jeg varsler personalet i boligen om dårlige perioder, men de kan ikke dele info med meg om hvordan det går der. Jeg får heller ikke vite det om hen blir innlagt, da hen eksplisitt har oppgitt i sin journal at jeg ikke skal ha informasjon. 

Anonymkode: 236b6...22d

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Blokkérer aldri i lengre tid. Et par dager i gjennomsnitt, til strømmen av meldinger/anrop som regel pleier å avta. Deretter opphever jeg blokkeringen og avventer til barnet tar kontakt. Det kan ta dager, noen ganger uker.

Jeg har faktisk forsøkt å finne en privat terapeut vi kan gå til sammen, men barnet ønsker ikke å bli med da barnet mener at terapi er tull og at det ikke er behov. Jeg møtte opp en gang alene selv om barnet nektet, men terapeuten kunne ikke diskutere mitt barns helse uten at barnet selv var til stede. På DPS har de avsluttet saken til barnet da hen ikke ønsker terapi og jeg har ikke rett til innsyn i helseopplysninger. 

Anonymkode: 236b6...22d

Selvskader barnet?

Anonymkode: bc2fc...052

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Ts sier hevder ikke å vite at hen føler seg bedre når TS blokkerer. Hvor tar du dette fra? TS blokkerer for å skjerme seg selv og mindre barn som ikke har godt av å ha labile folk rundt seg. 

Hvordan kan du hevde at TS sitt barn har et opprinnelig traume om å være forlatt? Dette gjelder selvsagt for mange, men både borderline og bipolare kan komme av helt andre årsaker enn separasjonsangst. Ikke alle har blitt traumatisert av egne foreldre selv om personlighetsforstyrrelser slår inn. Det at du mener TS har avvisning som strategi sier sitt. Tenker TS har prøvd det meste annet før avvisning har kommet opp som en slags eneste utvei når ting er så ille at det ikke er til å håndtere.

TAnonymkode: ba539...1ea

Jeg bare lurte på hva som gjorde at TS opphevde blokkaden.

Når jeg skrev forlatt så mener jeg ikke at det må handle om et fysisk fravær eller "seperasjonsangst". Jeg skrev ikke at TS har avvisning som strategi. Jeg skrev fagfolk som har avvisning som strategi og mennesker med eufp har som kjent ikke akkurat vært høyt på ønskelisten i helsevesenet.

Jeg håper du får hjelp til å håndtere dette TS både for din del og barnet sin del.

 

Anonymkode: bc2fc...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Selvskader barnet?

Anonymkode: bc2fc...052

Ja.

Anonymkode: 236b6...22d

[AnonymBruker]

Hvordan har barnet blitt emosjonelt ustabilt uten omsorgssvikt?

 

Det er ingen fasit på dette. Håper barnet går til DBT el lign?

Anonymkode: 7bb66...2bb