Jeg har gått i kvinnefella

[Visningsnavn1980]

Som så mange andre poster her, så er min ganske så lik. Vi er midt i småbarnsmaset, 2, 4 og 7 år. Vi har skaffet oss et eldre hus som det er jobb med og vi jobber begge 100%. Hun har kanskje jobbet 110%. I løpet av det siste året, har vi mistet hverandre. Vi har ikke fått satt av tid eller pleiet kjærligheten. Vi har vær vår måte å håndtere situasjonen på. Hun trenger trekker seg unna på ettermiddagene for å sove og slappe, mens jeg sørger for at huset går rundt, men til en langt lavere standard enn hva hun liker. På kveldene har det gått mye i vin og øl for å "få sove" eller "få energi" til å få gjort husting. Vi har hatt en fordeling der hun har tatt seg av alt med klær og vask av hus. Jeg har bidratt betydelig mer økonomisk. Dette hanglet og gikk helt til i sommer. Da toppet det seg. Jeg hadde i en lengre periode vært irritert på måten hun håndterte ting på. Tenker da på alkohol, å ikke være med barna mellom 17:00 til 19:00 og at jeg bidro mye økonomisk. Felleskonto ble brukt som hennes privatkonto. Dette resulterte i mye passiv aggressive kommentarer fra min side. Det toppet seg i tidlig sommer, hvor hun kom hjem fra nachspiel 05:00 dagen før vi skulle i 70 års lag til min mor. På kvelden til 70 åreslaget gikk vi ut sammen. Jeg var meget irritert og drakk meg tilsvarende full. Dette resulterte i en utskjelling på natta. Ting ble sagt for å såre mest mulig.

Etter denne episoden har ting gått nedover. Et par dager etter hendelsen så innrømmet jeg min feil. Lovet bot og bedring, men sa at jeg skulle gjøre det med handling enn bare ord. Jeg tok over alt av klesvask, var mer sammen med ungene, tok meg mer av vask og hevet standarden på mitt ansvarsområde, kjøkkenet. Dette hadde ikke noe hjelp. Det var null kommunikasjon. Hun ville ikke prate, selv om jeg prøvde flere ganger. jeg gikk grundig til verks med å lære meg om kjærlighetsspråk, og skjønte fort at vi ikke hadde vist vår kjærlighet til hverandre på de språkene vi har. Kjærlighetstankene våre var tomme. Vi kom oss gjennom ferien, men det var mye opp og ned. Alkoholkonsumet var også høyt. Jeg fridde også iløpet av ferien, noe jeg hadde tenkt på lenge, men det var hendelsen i sommer som fikk meg til å kjøpe ringen. Jeg sa at jeg var klar over at dette ikke var den beste timingen, men at hvis hun var villig til å jobbe med forholdet, så kunne vi komme sterkere ut av det og at det er tross alt ikke før man står på kirkegulvet at man sier ja.

Ferien gikk og ting ble egentlig bare verre. Hun isolerte seg mer og mer med mobilen. Det gikk i snapchat og hun var veldig påpasselig med å ikke la meg få se skjermen hennes. Jeg begynte å kjenne på sjalusi følelsen. Til slutt så toppet alt seg og hun gikk på en psykisk smell på jobben og ble sykemeldt på dagen pga utbrenthet. Jeg trodde også at hun var depressiv. Hun svarte ja, da jeg spurte henne direkte om hun var suicidal.  Etter sykemeldingen ble ting enda verre. Hun klaret ikke å være hjemme og stengte meg helt ute. Hun ba om tid og rom, noe jeg prøvde så godt jeg kunne å gi henne, men det var vanskelig å holde hode over vannet når jeg følte meg utestengt. Jeg prøvde å finne ut hva hun tenkte og ville, slik at jeg kunne holde hode over vannet og ta meg av barna. Hvis jeg også hadde kollapset, så ville det ikke vært noe til å ta seg av barna. Da jeg spurte om å få noe tilbake, så fikk jeg bare tilbake at det "mine behov som var viktig, ikke hennes".

I denne perioden sender hun meg et brev hvor hun skriver at hun ikke har mer kjærlighet å gi. At jeg ikke er hennes nummer 1 lengre og at hun ikke har min tillitt lengre. Dette begrunner hun med episoden fra i sommer, da jeg "sparket henne mens hun lå nede og var på sitt svakeste". Ikke fysisk, men mentalt. Da hun har vært alene og tenkt, så har hun kommet frem til at hele forholdet har vært dårlig, mens jeg har tenkt på det samme og tenkt på alle de bra tingene. Hele tiden har hun hatt kontakt med andre venner enn meg. Både mannlige og kvinnelige. De mannlige er ikke bekjente av meg. Hun skrev også i brevet at hun følte seg emosjonelt utro, siden hun hadde ikke mer kjærlighet å gi til meg. Denne utroskapen har jeg fått mer og mer bekreftet. Da vi var på FVK, for en avklaringssamtale, så ble hun spurt om hva hun ville med forholdet. Det klarte hun ikke å gi et svar på, noe som har vært mitt problem hele tiden. Hun kan verken si ja, nei eller vet ikke, men de gangen jeg har presset henne, så har det resultert i at avstanden har blitt større.

Etter at hun ble sykemeldt og fått litt mer ro, så har drikkingen stoppet mer opp, hun har fremdeles lite overskudd til å håndtere kranglende unger og mas, men det går. Etter at hun sa hun skulle på en konsert med en gruppe mennesker, blant annet en av sine nye mannlige venner, så sa jeg at det ikke var greit. Det gikk over min grense og jeg kunne ikke godta det, siden jeg anså at vi fremdeles var et par. Hun har forlengst tatt av seg forlovelsesringen og har sagt at hun ikke elsker meg lengre. For at jeg skal kunne holde ut i denne situasjonen, så har jeg vært avhengig av å vite hva hun tenker om fremtiden, så til slutt måtte jeg spørre henne direkte. "Er det slutt?" Da svarte hun "Jeg tror det". Jeg var avhengig av å få satt en strek, slik at jeg kunne begynne å tenke på fremtiden og meg selv. Det er nå bestemt at hun skal flytte ut og at det er slutt, men jeg klarer ikke helt å gi opp. Jeg synes det er trist at hun gir opp uten at vi prøver å få det til. Jeg går til psykolog privat, for å lære mer om følelser og bli en bedre partner og far, hun er til utredning på DPS. Jeg leser bøker fra Gottman og Chapman. Jeg snakker med venner og familie. Hun ser på tiktok og snapchat. Når jeg har konfrontert henne med det emosjonelle utroskapen på FVK, så har hun innrømmet det og at hun holder ting skjult for meg, siden jeg har gitt uttrykk for at det ikke er greit for meg.

Vi har ikke klart å si noe til barna enda. Vi skulle gjøre det, men vi klarte det ikke. Jeg hadde spurt henne om vi kunne gi alt en ny sjanse og med et kriterier for at hvis ting ikke blir bedre for hver enkelt av oss, barna, oss som et par og hele familien, så kan vi gi opp, men ikke før vi har gitt det et skikkelig forsøk. Hun har ikke klart å gi et svar på det, så det er der vi står nå i dag.

Det er selvfølgelig mer til dette forholdet og mer som har skjedd. Tillit er borte og kommunikasjon er på bunn. Det er ikke lett å få satt av tid til å prate med 3 små unger. Det blir stort sett på kveldene, men da er det ofte at en av oss enten går å legger seg eller drar på trening.

Jeg skjønner at jeg har sviktet henne. Jeg har ikke vist henne kjærlighet på hennes språk og jeg har ikke spurt henne om hva hun trenger, hvilke behov hun har og hva hun føler. Jeg har ikke vendt meg mot henne. Jeg har duret på for familien AS. Hun har fått nok og er lei av å sette ungene og meg foran seg selv, men jeg har vist henne at jeg kan endre meg og at jeg kan lære og vokse de siste 5 måneder. Jeg har bedt om tilgivelse og jeg har vist og sagt at jeg elsker henne og at jeg vil tilbringe resten av livet mitt med henne, ved å fri.

Endret 18. november 2023 av Visningsnavn1980
staving

[Visningsnavn1980]

Kan legge til at en gjenganger i forholdet er at vi er dårlige til å kommunisere, men det har gått greit i 10 år, frem til nå.

[AnonymBruker]

Visningsnavn1980 skrev (8 minutter siden):

Som så mange andre poster her, så er min ganske så lik. Vi er midt i småbarnsmaset, 2, 4 og 7 år. Vi har skaffet oss et eldre hus som det er jobb med og vi jobber begge 100%. Hun har kanskje jobbet 110%. I løpet av det siste året, har vi mistet hverandre. Vi har ikke fått satt av tid eller pleiet kjærligheten. Vi har vær vår måte å håndtere situasjonen på. Hun trenger trekker seg unna på ettermiddagene for å sove og slappe, mens jeg sørger for at huset går rundt, men til en langt lavere standard enn hva hun liker. På kveldene har det gått mye i vin og øl for å "få sove" eller "få energi" til å få gjort husting. Vi har hatt en fordeling der hun har tatt seg av alt med klær og vask av hus. Jeg har bidratt betydelig mer økonomisk. Dette hanglet og gikk helt til i sommer. Da toppet det seg. Jeg hadde i en lengre periode vært irritert på måten hun håndterte ting på. Tenker da på alkohol, å ikke være med barna mellom 17:00 til 19:00 og at jeg bidro mye økonomisk. Felleskonto ble brukt som hennes privatkonto. Dette resulterte i mye passiv aggressive kommentarer fra min side. Det toppet seg i tidlig sommer, hvor hun kom hjem fra nachspiel 05:00 dagen før vi skulle i 70 års lag til min mor. På kvelden til 70 åreslaget gikk vi ut sammen. Jeg var meget irritert og drakk meg tilsvarende full. Dette resulterte i en utskjelling på natta. Ting ble sagt for å såre mest mulig.

Etter denne episoden har ting gått nedover. Et par dager etter hendelsen så innrømmet jeg min feil. Lovet bot og bedring, men sa at jeg skulle gjøre det med handling enn bare ord. Jeg tok over alt av klesvask, var mer sammen med ungene, tok meg mer av vask og hevet standarden på mitt ansvarsområde, kjøkkenet. Dette hadde ikke noe hjelp. Det var null kommunikasjon. Hun ville ikke prate, selv om jeg prøvde flere ganger. jeg gikk grundig til verks med å lære meg om kjærlighetsspråk, og skjønte fort at vi ikke hadde vist vår kjærlighet til hverandre på de språkene vi har. Kjærlighetstankene våre var tomme. Vi kom oss gjennom ferien, men det var mye opp og ned. Alkoholkonsumet var også høyt. Jeg fridde også iløpet av ferien, noe jeg hadde tenkt på lenge, men det var hendelsen i sommer som fikk meg til å kjøpe ringen. Jeg sa at jeg var klar over at dette ikke var den beste timingen, men at hvis hun var villig til å jobbe med forholdet, så kunne vi komme sterkere ut av det og at det er tross alt ikke før man står på kirkegulvet at man sier ja.

Ferien gikk og ting ble egentlig bare verre. Hun isolerte seg mer og mer med mobilen. Det gikk i snapchat og hun var veldig påpasselig med å ikke la meg få se skjermen hennes. Jeg begynte å kjenne på sjalusi følelsen. Til slutt så toppet alt seg og hun gikk på en psykisk smell på jobben og ble sykemeldt på dagen pga utbrenthet. Jeg trodde også at hun var depressiv. Hun svarte ja, da jeg spurte henne direkte om hun var suicidal.  Etter sykemeldingen ble ting enda verre. Hun klaret ikke å være hjemme og stengte meg helt ute. Hun ba om tid og rom, noe jeg prøvde så godt jeg kunne å gi henne, men det var vanskelig å holde hode over vannet når jeg følte meg utestengt. Jeg prøvde å finne ut hva hun tenkte og ville, slik at jeg kunne holde hode over vannet og ta meg av barna. Hvis jeg også hadde kollapset, så ville det ikke vært noe til å ta seg av barna. Da jeg spurte om å få noe tilbake, så fikk jeg bare tilbake at det "mine behov som var viktig, ikke hennes".

I denne perioden sender hun meg et brev hvor hun skriver at hun ikke har mer kjærlighet å gi. At jeg ikke er hennes nummer 1 lengre og at hun ikke har min tillitt lengre. Dette begrunner hun med episoden fra i sommer, da jeg "sparket henne mens hun lå nede og var på sitt svakeste". Ikke fysisk, men mentalt. Da hun har vært alene og tenkt, så har hun kommet frem til at hele forholdet har vært dårlig, mens jeg har tenkt på det samme og tenkt på alle de bra tingene. Hele tiden har hun hatt kontakt med andre venner enn meg. Både mannlige og kvinnelige. De mannlige er ikke bekjente av meg. Hun skrev også i brevet at hun følte seg emosjonelt utro, siden hun hadde ikke mer kjærlighet å gi til meg. Denne utroskapen har jeg fått mer og mer bekreftet. Da vi var på FVK, for en avklaringssamtale, så ble hun spurt om hva hun ville med forholdet. Det klarte hun ikke å gi et svar på, noe som har vært mitt problem hele tiden. Hun kan verken si ja, nei eller vet ikke, men de gangen jeg har presset henne, så har det resultert i at avstanden har blitt større.

Etter at hun ble sykemeldt og fått litt mer ro, så har drikkingen stoppet mer opp, hun har fremdeles lite overskudd til å håndtere kranglende unger og mas, men det går. Etter at hun sa hun skulle på en konsert med en gruppe mennesker, blant annet en av sine nye mannlige venner, så sa jeg at det ikke var greit. Det gikk over min grense og jeg kunne ikke godta det, siden jeg anså at vi fremdeles var et par. Hun har forlengst tatt av seg forlovelsesringen og har sagt at hun ikke elsker meg lengre. For at jeg skal kunne holde ut i denne situasjonen, så har jeg vært avhengig av å vite hva hun tenker om fremtiden, så til slutt måtte jeg spørre henne direkte. "Er det slutt?" Da svarte hun "Jeg tror det". Jeg var avhengig av å få satt en strek, slik at jeg kunne begynne å tenke på fremtiden og meg selv. Det er nå bestemt at hun skal flytte ut og at det er slutt, men jeg klarer ikke helt å gi opp. Jeg synes det er trist at hun gir opp uten at vi prøver å få det til. Jeg går til psykolog privat, for å lære mer om følelser og ble en bedre partner og far, hun er til utredning på DPS. Jeg leser bøker fra Gottman og Chapman. Jeg snakker med venner og familie. Hun ser på tiktok og snapchat. Når jeg har konfrontert henne med det emosjonelle utroskapen på FVK, så har hun innrømmet det og at hun holder ting skjult for meg, siden jeg har gitt uttrykk for at det ikke er greit for meg.

Vi har ikke klart å si noe til barna enda. Vi skulle gjøre det, men vi klarte det ikke. Jeg hadde spurt henne om vi kunne gi alt en ny sjanse og med et kriterier for at hvis ting ikke blir bedre for hver enkelt av oss, barna, oss som et par og hele familien, så kan vi gi opp, men ikke før vi har gitt det et skikkelig forsøk. Hun har ikke klart å gi et svar på det, så det er der vi står nå i dag.

Det er selvfølgelig mer til dette forholdet og mer som har skjedd. Tillit er borte og kommunikasjon er på bunn. Det er ikke lett å få satt av tid til å prate med 3 små unger. Det blir stort sett på kveldene, men da er det ofte at en av oss enten går å legger oss eller drar på trening.

Jeg skjønner at jeg har sviktet henne. Jeg har ikke vist henne kjærlighet på hennes språk og jeg har ikke spurt henne om hva hun trenger, hvilke behov hun har og hva hun føler. Jeg har ikke vendt meg mot henne. Jeg har duret på for familien AS. Hun har fått nok og er lei av å sette ungene og meg foran seg selv, men jeg har vist henne at jeg kan endre meg og at jeg kan lære og vokse de siste 5 måneder. Jeg har bedt om tilgivelse og jeg har vist og sagt at jeg elsker henne og at jeg vil tilbringe resten av livet mitt med henne, ved å fri.

Har du sviktet henne? Sorry meg, denne kvinnen hørest ut for å være et emosjonelt svarthull. Vær glad for bli kvitt henne.

Anonymkode: 9438f...d40

[Visningsnavn1980]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har du sviktet henne? Sorry meg, denne kvinnen hørest ut for å være et emosjonelt svarthull. Vær glad for bli kvitt henne.

Anonymkode: 9438f...d40

Hun har hatt en vanskelig oppvekst, med foreldre som drikker og far som ruset seg. Dette har jeg vært klar over. Hun er henvist til DPS for utredning av traume og kanskje ADHD.

[Ingar-André]

Jeg kjenner meg så godt igjen i detta, Ts.. Hadde samme smørja sjøl med min x. Vi begge jobba rett og slett for mye, når jeg hadde fri uker jobba hun og omvendt, dialogen var heller ikke tilstede for noen av oss og det endte med utroskap på hennes side og brudd på flekken for min del..

Er et sabla helvette når man i en slik situasjon, Ts. Ligger over en som et lodd på flere tonn til enhver tid hele døgnet.

Hilsen mann med meget god forståelse over frustrasjonen din!

[kissmequick]

Hun kunne ikke vært mer tydelig på at hun ikke er interessert i å få forholdet til å funke, på noen måte og ikke på lang tid. Om hun har lyst til å skylde på deg, selvfølgelig vil hun det, men nå er det på tide at du retter deg opp i ryggen og blir litt forbanna. Hun skal betale barnebidrag om du har ungene fulltid, hun må ta sin del av ansvaret, du må få separert tingene og kommet videre. Litt fort, så du ikke sitter i julen og har gjort alt mens hun har vært på julebord med ny mann betalt for av felleskontoen.

Skjerp deg litt, ta ansvar for egen situasjon, plasser hennes ansvar hos henne, bli sint og bli ferdig med henne.

[AnonymBruker]

Kan ikke se noe kvinnefelle her....

Anonymkode: 2b014...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan ikke se noe kvinnefelle her....

Anonymkode: 2b014...bd4

Enig, kvinnefelle handler om økonomi.

Anonymkode: d70a4...6af

[ESFP]

Visningsnavn1980 skrev (29 minutter siden):

Hun har hatt en vanskelig oppvekst, med foreldre som drikker og far som ruset seg. Dette har jeg vært klar over. Hun er henvist til DPS for utredning av traume og kanskje ADHD.

Ikke gå i forståelsesfellen. Selv om hun har hatt en vanskelig oppvekst og adferden hennes kan forstås, er det ingen unnskyldning. Hun er voksen og har ansvar for egne handlinger. 

[Visningsnavn1980]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Enig, kvinnefelle handler om økonomi.

Anonymkode: d70a4...6af

Hun har selv gått i kvinnefella. Alt står på meg. Jeg har prøvd å lage budsjett. Fortelle henne om rente på lån og hva vi har av utgifter, men hun er ikke interessert.

Endret 18. november 2023 av Visningsnavn1980

[lillevill]

Visningsnavn1980 skrev (34 minutter siden):

Hun har hatt en vanskelig oppvekst, med foreldre som drikker og far som ruset seg. Dette har jeg vært klar over. Hun er henvist til DPS for utredning av traume og kanskje ADHD.

Hun: Adhd og traumer og antagelig veldig problematisk tilknytningsstil. Drikker. 

Mellom dere : dårlig kommunikasjon og sikkert mye frustrasjon rundt hennes symptomer på adhd. 

Deg: du drikker og blir åpenbart veldig agressiv når du drikker, men du skriver ikke noe mer om deg selv utover det, utenom at du er et "offer" som har gått i en "felle". 

Jeg forstår ikke hvorfor dere driver å drikker sånn og kommuniserer så dårlig. Det dere må gjøre er å sette dere ned sammen med notatblokk og spørre, på hvilke måter har jeg såret deg mest? 

Skriv ned måtene dere har såret hverandre mest. En liste for deg på det du har gjort, og så en liste for henne, på det hun har gjort. Ikke krangle om "men det sa jeg fordi at...!" Skriv det ned og så har dere en liste over ting som dere kan ta i terapi. Dette har vi skadet hverandre med. Dette vil vi jobbe med.

Lag en liste med mål. Feks:

1. kommunisere ærlig og åpent uten å bli defensive og sinte.  

2. Være nysgjerrige på hvordan vi påvirker hverandre med ord og handlinger uten å bli defensive og sinte.

3. slutte å drikke alkohol.

4. Lage plass til at den andre parten kan: Hvile og stresse ned. Bygge karriere. Ha hobbyer. Ha et sosialt liv med egne venner. 

[lillevill]

Visningsnavn1980 skrev (1 minutt siden):

Hun har selv gått i kvinnefella. Alt står på meg.

Er det sånn du vil ha det med den du er glad i?

Hvorfor skriver du at "du" har gått i kvinnefellen?

[Visningsnavn1980]

14 minutter siden, lillevill said:

Er det sånn du vil ha det med den du er glad i?

Hvorfor skriver du at "du" har gått i kvinnefellen?

Mer klikk bait. Sorry. Huset står 50/50 og alt av møbler er hennes.

[Visningsnavn1980]

20 minutter siden, lillevill said:

Hun: Adhd og traumer og antagelig veldig problematisk tilknytningsstil. Drikker. 

Mellom dere : dårlig kommunikasjon og sikkert mye frustrasjon rundt hennes symptomer på adhd. 

Deg: du drikker og blir åpenbart veldig agressiv når du drikker, men du skriver ikke noe mer om deg selv utover det, utenom at du er et "offer" som har gått i en "felle". 

Jeg forstår ikke hvorfor dere driver å drikker sånn og kommuniserer så dårlig. Det dere må gjøre er å sette dere ned sammen med notatblokk og spørre, på hvilke måter har jeg såret deg mest? 

Skriv ned måtene dere har såret hverandre mest. En liste for deg på det du har gjort, og så en liste for henne, på det hun har gjort. Ikke krangle om "men det sa jeg fordi at...!" Skriv det ned og så har dere en liste over ting som dere kan ta i terapi. Dette har vi skadet hverandre med. Dette vil vi jobbe med.

Lag en liste med mål. Feks:

1. kommunisere ærlig og åpent uten å bli defensive og sinte.  

2. Være nysgjerrige på hvordan vi påvirker hverandre med ord og handlinger uten å bli defensive og sinte.

3. slutte å drikke alkohol.

4. Lage plass til at den andre parten kan: Hvile og stresse ned. Bygge karriere. Ha hobbyer. Ha et sosialt liv med egne venner. 

Jeg er åpen for det, men ikke hun.

Jeg drikker sjeldent. Kun i sosiale settinger og det er det lite av. Drikker ikke alene.

Blir ikke aggressiv, men jeg har lettere for å få uttrykt følelser ved å drikke litt.

Endret 18. november 2023 av Visningsnavn1980

[Gjest Anonyme-meg]

Pakk sekken, ta med deg barna og dra. At hun har gått i kvinnefella er hennes egen feil. Tenk på deg selv og barna. 

[Visningsnavn1980]

Just now, Anonyme-meg said:

Pakk sekken, ta med deg barna og dra. At hun har gått i kvinnefella er hennes egen feil. Tenk på deg selv og barna. 

Jeg blir i huset.

[Gjest Anonyme-meg]

Visningsnavn1980 skrev (2 minutter siden):

Jeg blir i huset.

Kast ut damen da. Dere kan ikke leve sånn du forklarer, barn får med seg mye tenk på dem

[Visningsnavn1980]

3 minutter siden, Anonyme-meg said:

Kast ut damen da. Dere kan ikke leve sånn du forklarer, barn får med seg mye tenk på dem

Hun flytter i romjula, men det er vanskelig. Jeg vil gi det et forsøk.

[Gjest Anonyme-meg]

Visningsnavn1980 skrev (2 minutter siden):

Hun flytter i romjula, men det er vanskelig. Jeg vil gi det et forsøk.

Jeg forstår det er vanskelig, men du har gitt hun mange sjanser. Tror du virkelig at det kommer til å fungere nå? 

[AnonymBruker]

Visningsnavn1980 skrev (1 minutt siden):

Hun flytter i romjula, men det er vanskelig. Jeg vil gi det et forsøk.

Greia er at dere er to i dette forholdet, ts. Og det er bare en av dere som forsøker, bare en av dere som ønsker å gjøre noe med det for å få det bedre. Ingen kan redde et forhold om den andre ikke vil eller ikke evner eller ikke greier.

Du kan ikke redde dette forholdet, fordi hun i praksis viser at hun ikke vil redde forholdet. Hun innrømmer å være emosjonell utro, hun gjør ikke noe for å bedre eller redde forholdet. Da vil hun ikke.

Tror det beste du gjør nå er å akseptere dette og så planlegge hvordan du kan skape et best mulig liv for deg selv og barna når du har dem, hvordan du kan gi dem stabilitet, trygghet og glede.

Og en ting til - vær så snill vent til etter nyttår før hun flytter ut. Hvis ikke vil barna deres, i hvert fall største, for alltid forbinde jul med skillsmisse/samlivsbrudd. Skal hun likevel flytte i romjulen, ikke kan/vil vente til en uke etter nyttår, så må dere begynne å forberede ungene på dette NÅ! Slik at de kan innstille seg på endringene.

Til sist - du skriver at det er vanskelig for dere å finne tid til å fortelle ungene. Dette er bare unnskyldning, noe du også vet, siden du skriver at på kveldene må gjerne en ut og trene eller sove eller annet. Da er sannheten at dere ikke prioriterer å fortelle ungene - og da tar dere ikke ansvar! Å stå over én trening, eller noe annet én kveld, det er faktisk et valg. Å utsette mer å fortelle ungene er ansvarsløst! Nå har dere den perfekte anledning i kveld - det er helg, dere har tid og ungene får ha hele dagen i morgen sammen med dere til å fordøye ting og være sammen med dere. Ta ansvar!

Og husk, du kan ikke redde forholdet når du er den eneste som ønsker å redde det, eller eneste som er villig til å gjøre et forsøk. Du har forsøkt, hun vil ikke.

Ta ansvar, ta vare på deg selv og barna og snakk med barna i kveld. Si fra til henne at det blir sagt i kveld, enten hun velger å være der sammen med deg eller ikke, for det kan ikke utsettes lenger!

❤️

 

Anonymkode: cba73...616