Psykisk sykt familiemedlem

[AnonymBruker]

Har et nært familiemedlem som har slitt psykisk i flere år. Det resulterte i et selvmordsforsøk for en stund siden.. 

vedkommende er ikke interessert i å prate om følelser eller hvordan hen har det, og har ikke vist interesse i å treffes. 
ønsker jo å være der for personen, men usikker på hvor lang jeg skal strekke meg. 
 

har pr. Melding sagt at vi er her og at hen bare må si fra om hen har lyst på besøk osv. vedkommende takker for tilbudet, men tar aldri kontakt på eget initiativ. Hen møter opp hvis det er middag med familien eller andre tilstelninger, men da må alle late som ingenting og praten går kun på helt generelle ting som nyheter og været.. 

føler dette blir en veldig rar situasjon og er redd for å ikke gjøre nok! Samtidig kan jeg ikke presse meg på og kreve å komme på besøk eller «være tilstede». 
som sagt er dette et veldig nært familiemedlem, som alltid har vært veldig innesluttet og «for seg selv», så det er så vanskelig å vite hva vedkommende ønsker når hen aldri kommuniserer egne ønsker/behov for kontakt og heller ikke snakket om hvordan hen har det😕

 

hvor langt skal man strekke seg ovenfor et voksent menneske i en slik situasjon? Er vedkommende selv ansvarlig for å følge opp tilbudet om besøk/støtte.. eller bør jeg fortsette å «mase» for å vise støtte?

Anonymkode: 7a3f2...fc3

[AnonymBruker]

Er det søsken, mor eller far, ville jeg vel bare bestemt noe. «I morgen kommer jeg bort til deg og sp går vi en tur». E.l.

Men veldig nært familiemedlem - kan det være noe annet? 

Anonymkode: dcbf5...52b

[AnonymBruker]

Mitt forslag er at du ikke venter på initiativ fra vedkommende, for det kommer ikke i situasjonen den er i. Kom med konkrete forslag, både til ting dere kan finne på/steder å møtes, samt tidspunkt. Du vil få mange avslag/unnskyldninger, men ikke gi opp, og kom med nye forslag på litt senere tidspunkt. Lykke til!

Anonymkode: 0303c...2f5

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har et nært familiemedlem som har slitt psykisk i flere år. Det resulterte i et selvmordsforsøk for en stund siden.. 

vedkommende er ikke interessert i å prate om følelser eller hvordan hen har det, og har ikke vist interesse i å treffes. 
ønsker jo å være der for personen, men usikker på hvor lang jeg skal strekke meg. 
 

har pr. Melding sagt at vi er her og at hen bare må si fra om hen har lyst på besøk osv. vedkommende takker for tilbudet, men tar aldri kontakt på eget initiativ. Hen møter opp hvis det er middag med familien eller andre tilstelninger, men da må alle late som ingenting og praten går kun på helt generelle ting som nyheter og været.. 

føler dette blir en veldig rar situasjon og er redd for å ikke gjøre nok! Samtidig kan jeg ikke presse meg på og kreve å komme på besøk eller «være tilstede». 
som sagt er dette et veldig nært familiemedlem, som alltid har vært veldig innesluttet og «for seg selv», så det er så vanskelig å vite hva vedkommende ønsker når hen aldri kommuniserer egne ønsker/behov for kontakt og heller ikke snakket om hvordan hen har det😕

 

hvor langt skal man strekke seg ovenfor et voksent menneske i en slik situasjon? Er vedkommende selv ansvarlig for å følge opp tilbudet om besøk/støtte.. eller bør jeg fortsette å «mase» for å vise støtte?

Anonymkode: 7a3f2...fc3

Jeg er selv pårørende, og mener at det er viktig å skille mellom hva som er "ta vare på familie" og hva som er helsehjelp. Det er ikke nødvendig å snakke om din slektnings helse i familieselskaper, men det er en families jobb å ta vare på sine, selv om man ikke alltid blir satt pris på. Ikke ta utgangspunkt i hva du selv får til, men gjør de små tingene. Om dere går en tur rundt huset og snakker om været er det kanskje det din slekting får til akkurat nå. Men tenk også på deg selv og sett grenser. Det er vondt å se at en i familien er syk, og det er slitsomt med relasjoner der du aldri får noe tilbake.

[AnonymBruker]

Be om hjelp med noe. Sette sammen et skap eller noe sånt, men få det til å virke som du genuint trenger hjelp til noe. Ikke bare at du prøver å lure dem. Ikke hopp rett inn i den samtalen. Prøv å ha det gøy. Når dere begynner å bli ferdig med hva enn dere holder på, så leder du samtalen den veien du vil.

Anonymkode: 7a340...84f

[AnonymBruker]

Dersom det var mitt søsken, så hadde jeg fortsatt å "mase" for å vise støtte. ♥️ Men det er fordi jeg selv har jobbet med psykisk syke, og vet hva depresjon kan gjøre med hjernen. Selv om det er en voksen person, så fungerer nok hjernen på en annen måte enn hos andre voksne som er friske.

Bare det at personen fortsatt møter på familiemiddager er faktisk ekstremt positivt. 

Anonymkode: 37305...06b

[AnonymBruker]

Hen…

Anonymkode: d897d...d78