Tanker om samliv, forventninger og bølgedaler

[Epictetus]

Jeg ser noen av trådene som postes her; med gjennomgangstemaer om at forhold skal brytes, fordi noe er vanskelig, noe er vondt. Han eller hun er fraværende, bidrar ikke, gjør noe/gjør ikke noe. Og kommentarer som at "barna ser det, og lider med".

Og akkurat den tanken fikk meg til å tenke: And so what? Og så tenkte jeg litt mer. Har vi endt opp med for høye forventninger, for lav tålegrense for smerte, for lav evne til å fikse ødelagte forhold? Og lar vi de svakhetene gå i arv?

(Jeg vet påstandene er provoserende.)

Glede er mye rart, men ofte kan det oppsummeres i hvorvidt virkeligheten møter våre forventninger. Hvis vi har for høye forventninger vil vi aldri bli fornøyde, aldri glade. Og jeg tror mange i dag går rundt med en forventning om at de skal alltid være lykkelige, alltid være forelsket i og kåte på partner, familielivet skal være idyllisk, huset skal være skinnende, barna skal være glade hver dag i barnehagen, klær skal være nyvasket, helgene skal fylles med meningsfulle aktiviteter, maten skal være sunn og billig, vi skal dra på fine ferier hver sommer, vi skal ha tid til å dyrke karriere, venner og familie. 

Og så glemmer vi å bygge forventninger om hva livet egentlig er: Ganske trist og grått av og til. Noen ganger fantastisk, absolutt, og mange vanlige dager. Opp og ned, livet igjennom. Og det er faktisk sånn det er, og kanskje er det faktisk sånn det skal være. Og det gjelder forhold også. 

Forhold går opp og ned, og av og til tåler man ikke trynet på den andre. Av og til såres man. Av og til gjør det veldig, veldig vondt å være glad i noen. Og av og til er man ikke noe glad i den andre i det hele tatt, og det er faktisk helt naturlig det også. Livet endrer seg hele tiden, opp og ned. Og så  tar man tak i bunnpunktet, og tar livsviktige beslutninger basert på akkurat da. 

Og så lærer man sine barn opp til at smerte og problemer er noe man skal flykte fra. Ikke stå i. Ikke løse. Ikke proaktivt finne ut hvordan man skal komme ut av det. Hvordan man skal kommunisere med hverandre igjen, hvordan man skal finne tilbake tenningen, hvordan man skal finne tilbake til hverandre. Det enkleste er å gå, og så gjør vi det enkleste, da. Og barna trenes opp i samme handlingsmønster.

Jeg tror: Nesten ingen av 90-åringene som sitter på gamlehjemmet og småkysser på samme måte som da de var 16, har levd 74 lykkelige år, hvor livet var en dans på roser. Faktisk har de levd gjennom kriger og fattigdom, og titalls personlige kriser som hadde sendt en ung person i dag i en 30-dagers sykemelding.

Og jeg tror det handler om forventninger. Vi har det så bra, at vi glemmer det at å ha det vondt er en del av livet, og det er også greit.

 

(Disclaimer: Jeg snakker ikke om situasjoner som innebærer misbruk.) 

 

 

Endret 17. november 2023 av Epictetus

[AnonymBruker]

Før var folk sammen av nødvendighet. Kvinner hadde ingen rettigheter og måtte gifte seg for å få en slags tilgang til penger og eiendom. 

Menn trengte ei kone for å få egne barn og hjelp til å overleve (om han var fisker eller bonde). 

De var et arbeidsfellesskap. 

Nå er forhold basert på følelser. Kvinner og menn er fri til å bryte opp forholdene sine uten noen grunn som helst. 

Takk og lov for det. 

 

Anonymkode: 174ad...a36

[AnonymBruker]

Jeg tror basert på egen erfaring at når man står i det vonde har mange en tendens til kjempe for lenge, for hardt og for bortkastet mens den andre ikke kjemper noe, flyter med og bærer ikke sin del av lasset - som et resultat av at man i dag fint kan leve uten en slik fordeling i et forhold kan man gå, men mange velger bli for lenge. Jeg tror ikke det er så mange som gir opp ved første motstands vei, menjeg tror de som kommer til bristepunktet ofte ikke selv innser at de også har spilt en rolle, tilrettelagt for problemet, ikke jobbet så målrettet som de kanskje selv tror osv osv. 

Og så tror jeg ta noen problemer i dagens samfunn blåses opp til å bli verre enn de er fordi man går over tid og irriterer seg, som arbeidsfordeling hjemme som et godt eksempel. Hvis man som kvinne "i alle år" har tatt alt arbeidet er det ganske urimelig åforvente over natten at dette skal endres fordi man endelig sa fra.. 

Anonymkode: 9f3a3...a56