Har en 17-åring med depresjon/angst/skolevegring

[AnonymBruker]

Og jeg (føler meg egoistisk når jeg sier dette) er bare så ufattelig sliten. Det er jo jenta som trenger hjelp, men det er så vanskelig å finne ut av hva som er rett. Vet ikke om hun får karakterer til jul. Hun klarer å møte opp på deltidsjobben hun har, men det stopper opp når det gjelder skole. Angst og det å måtte prestere der gjør at hun ikke klarer å gå. Er normalt skoleflink men går tilpasset løp på skolen pga utfordringene.

Andre som har stått i ei tøff ungdomstid der ungdommen ikke har gått det klassiske løpet med vgs og deretter jobb eller studietid, men allikevel har landa på beina etterhvert? Jobba først og så tatt ferdig vgs for eksempel? Trenger noen solskinnshistorier..

Anonymkode: 68d55...309

[AnonymBruker]

Det kan gå helt fint, dette! Og hvis du gir jenta rom til å finne ut av ting selv, så vil det mest sannsynlig gå fint.

Jeg har ei på 13 med begynnende skolevegring, skolen klarer ikke tilrettelegge godt nok, så jeg føler virkelig angsten din. Jeg jobber ræva av meg for å klare å få henne på skolen, møter med lærere etc etc etc. Det er så frustrerende

Men jeg tror at for ungdom som plages med angst, depresjon og relaterte ting, vil det gjøre vondt verre å tvinge. (Ikke at du gjør det, altså!) Det er noe jeg prøver å si til meg selv. Når alt er prøvd, er det rette kanskje det å IKKE prøve - bare akseptere at noen barn må ha en pause. Og prøve å ikke stresse over det for egen del. Det beste man kan gjøre for slike barn er å ta dem på alvor. Mental helse trumfer ALT, er viktigst av alt.

Jeg kjenner flere som har lyktes med å få barna sine gjennom skolen med en redusert timeplan. Kanskje går barna/ungdommene kun 50 % på skolen. Det kan være et kompromiss - ungdommen føler at du ser henne, og du ser at hun fortsatt er inne i "systemet". Ellers kan yrkesfaglig løp, tilpasset hennes interesser, være noe? Vi (mitt barn) er fremdeles på ungdomsskolen, så jeg vet lite om vgs.

Det er mange muligheter senere i livet, til å ta opp skolefag og fullføre videregående skole.

Anonymkode: 24e43...30b

[AnonymBruker]

Jeg har en tidlig tenåring med høytfungerende adhd, autisme, depresjon, skolevegring og tilløp til selvskading. Sylskarp i hodet men greier ikke selvregulering, konsentrasjon eller det sosiale.

Hver dag er en kamp. Skolen har uendelig kapasitet til møter og tilsvarende lav kapasitet til gjennomføring av BUP/PPT-planer. Ungdommen vil bare bort fra alt og inn i game-verden.

Anonymkode: dcdab...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det kan gå helt fint, dette! Og hvis du gir jenta rom til å finne ut av ting selv, så vil det mest sannsynlig gå fint.

Jeg har ei på 13 med begynnende skolevegring, skolen klarer ikke tilrettelegge godt nok, så jeg føler virkelig angsten din. Jeg jobber ræva av meg for å klare å få henne på skolen, møter med lærere etc etc etc. Det er så frustrerende

Men jeg tror at for ungdom som plages med angst, depresjon og relaterte ting, vil det gjøre vondt verre å tvinge. (Ikke at du gjør det, altså!) Det er noe jeg prøver å si til meg selv. Når alt er prøvd, er det rette kanskje det å IKKE prøve - bare akseptere at noen barn må ha en pause. Og prøve å ikke stresse over det for egen del. Det beste man kan gjøre for slike barn er å ta dem på alvor. Mental helse trumfer ALT, er viktigst av alt.

Jeg kjenner flere som har lyktes med å få barna sine gjennom skolen med en redusert timeplan. Kanskje går barna/ungdommene kun 50 % på skolen. Det kan være et kompromiss - ungdommen føler at du ser henne, og du ser at hun fortsatt er inne i "systemet". Ellers kan yrkesfaglig løp, tilpasset hennes interesser, være noe? Vi (mitt barn) er fremdeles på ungdomsskolen, så jeg vet lite om vgs.

Det er mange muligheter senere i livet, til å ta opp skolefag og fullføre videregående skole.

Anonymkode: 24e43...30b

Skjønner frustrasjonen din, det blir mye møter..

Jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke må pushe for mye, men det er vanskelig. Vi lager avtaler, jeg kjøper inn god frokost, vekker 1, 2, så 3 ganger, jeg er nødt til å gå på jobb og jenta ligger hjemme og er skuffa over seg selv for å «ikke klare». 
Jeg pusher fordi jeg ser hvor godt det kan gjøre henne å komme seg ut. Ikke alltid, men som regel. Vanskelig å finne balansegang. 

Anonymkode: 68d55...309

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har en tidlig tenåring med høytfungerende adhd, autisme, depresjon, skolevegring og tilløp til selvskading. Sylskarp i hodet men greier ikke selvregulering, konsentrasjon eller det sosiale.

Hver dag er en kamp. Skolen har uendelig kapasitet til møter og tilsvarende lav kapasitet til gjennomføring av BUP/PPT-planer. Ungdommen vil bare bort fra alt og inn i game-verden.

Anonymkode: dcdab...296

Høres krevende ut. Og veldig frustrerende med skolens gjennomføringsevne😢

ts

Anonymkode: 68d55...309

[AnonymBruker]

Hadde en bror med diverse utfordringer også. Han fikk (etter lang kamp) være på en gård med spesialkompetanse å hjelpe til "i stedet for" skole.
Gården huste en skole for elever som sliter med å passe inn på ungdomstrinnet. Der fikk de en alternativ skolehverdag med tettere oppfølging, dyrestell, motorsag og traktor for eksempel. Teoretisk undervisning legges opp i små stunder i egen skolestue i små grupper med egne lærere og oppfølging. Kan dette/noe lignende være et alternativ til tradisjonell skole? 

Husker i hvert fall at broren min var som et nytt menneske etter han fikk være der i stedet for på skolen. 

Anonymkode: 8574f...4dd

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jeg (føler meg egoistisk når jeg sier dette) er bare så ufattelig sliten. Det er jo jenta som trenger hjelp, men det er så vanskelig å finne ut av hva som er rett. Vet ikke om hun får karakterer til jul. Hun klarer å møte opp på deltidsjobben hun har, men det stopper opp når det gjelder skole. Angst og det å måtte prestere der gjør at hun ikke klarer å gå. Er normalt skoleflink men går tilpasset løp på skolen pga utfordringene.

Andre som har stått i ei tøff ungdomstid der ungdommen ikke har gått det klassiske løpet med vgs og deretter jobb eller studietid, men allikevel har landa på beina etterhvert? Jobba først og så tatt ferdig vgs for eksempel? Trenger noen solskinnshistorier..

Anonymkode: 68d55...309

Ikke stress med videregående opplæring. Hvis jenta går på jobb så er jo det fantastisk.

Ny opplæringslov som kommer nå gir rett til videregående opplæring hele livet, så det har ingen hast.