Selvstendighetsalderen...jeg sliter og føler meg som verdens verste mamma!

[AnonymBruker]

Kan dere plis være litt greie med meg isteden for å påpeke alt jeg gjør feil?

For jeg vet jeg gjør masse feil...jeg klarer ikke å være så leken og ovenpå som jeg burde for å få til en flyt i hverdagen... jeg har vært på cos kurs, men har glemt masse derfra, for det var helt andre ting som var viktig da ungen min var 1 år.

Nå er ungen 2,5 år, og har en voldsom driv til selvstendighet, noe som egentlig er veldig flott! Men jeg sliter skikkelig med å takle stresset som kommer med det, og takle at hun ikke lytter til mine beskjeder. Hun tåler IKKE å få hjelp, og blir eitrende forbanna hver gang jeg antyder at jeg skal hjelpe henne med noe. Det er veldig positivt og jeg prøver å huske på det! Slik vil hun jo lære masse! Men av og til MÅ jo en 2åring ha hjelp. 

Da er jeg tydelig, og prøver å gi henne muligheten til å prøve selv gjennom verbale instrukser. Da klarer hun ofte, men ikke alltid. Dersom jeg bare er borti henne for å hjelpe, så klikker hun altså. 

En typisk morgen for oss: vi står opp og går inn på badet. Jeg må gå rett bak henne og blokkere andre veier for at hun faktisk skal gå inn på badet. Jeg setter meg på do, og gir henne beskjed om å åpne pysjen sin. Hun sier som regel nei, og jeg gir beskjed igjen, og snakker kanskje litt om hvorfor hun må det. Jeg sier: "nå må du ta av pysjen din". Når hun sier VIL IKKE!, Gir jeg ofte valget: vil du kle av selv, eller skal mamma hjelpe deg? Hun kan legge seg på magen og rope VIL IKKE! Hun blir så provosert av at jeg tilbyr hjelp. Men til slutt gjør hun det. Da har jeg også sagt med rolig stemme: hvis ikke du tar av pysjen selv, så må mamma gjøre det for deg. Vi bruker flere minutter før hun tar den av selv. Hun sliter også med å få det til, og blir ofte veldig sint når hun ikke klarer det, da kan hun si: HJELP! Men hvis jeg da prøver å hjelpe, så blir hun så sykt forbanna og det vil gå mange minutter til å trøste henne igjen. Så jeg prøver å ikke hjelpe hvis det ikke er helt nødvendig. 

Så er det bleia, den går ofte bedre. Deretter får hun velge om hun vil tisse på potta eller få på ny bleie med en gang. 

Så er det å vaske seg. Jeg gir beskjed om at hun må gå opp på krakken. Ny runde med VIL IKKE! Når jeg mister tålmodigheten så løfter jeg henne bare opp, sinneutbrudd. Noen dager tvangsvasker jeg henne bare, fordi vi ikke har tid til 10 nye minutter med en slik situasjon. Men jeg prøver jo selvsagt å unngå tvang. 

Uansett, mitt store problem her et at jeg blir så irritert og sint inni meg av disse situasjonene. Jeg blir ikke sånn kjempesint utad, men det forsurer hele hverdagen vår at jeg er så irritabel. Innen vi har kommet oss til barnehagen så hater jeg meg selv fordi det blir så dårlig stemning hver dag. Vi bruker en hel time fra vi står opp til vi kommer oss ut døra,  hvis vi ikke spiser frokost. Om vi spiser frokost kan du legge på 45 minutter til, fordi HVERT eneste sånn punkt kan bli en "kamp". Det eneste som funker er påkledning når vi skal ut, fordi jeg har funnet på en lek som gjør at jeg kan kle på henne raskt. Da har vi begge fått på yttertøy på 3-4 minutter, så den er ganske grei👍

Men så skal vi gå ned 4 etasjer, og da er det 10 minutter igjen...jeg er alltid blid når vi starter i 4. Etasje og alltid sur når vi er kommet helt ned, fordi det er så SYKT mye "vil ikke"/legge seg ned/springe opp igjen, osv. Arrrr. 

Og jeg klarer bare ikke være glad og leken. Jeg blir så streng og sur. 

Hva gjør jeg feil? Jeg diskuterer ikke, men gir tydelige beskjeder, og selvsagt valg når hun kan få et reelt valg. Legger opp til så mye selvstendighet som jeg klarer, men vi KAN jo ikke bruke 2-3 timer, dessuten blir hun ekstremt distrahert av enhver ting og glemmer hva hun holder på med. Så bare det å gå ned fra spisestolen kan ta en evighet....

Uansett. Jeg vil gjerne ha litt mindre dårlig stemning, fordi jeg ofte gråter over hvor dårlig mamma jeg er.

Er 100% alene. Har heldigvis en fleksibel jobb som tar bort litt av stresset, men når hun skal spise frokost i bhg så må vi være ute av døra kl 7.45... 

Om noen har noen faktiske tips så spytt ut. Ikke noe sånn "du må jo være tydelig med henne", for det ER jeg. Og ikke noe "du må jo la henne klare selv" for det gjør jeg. Og ikke "du må gi flere valg" for det gjør jeg og. Men hvis dere har noe annet enn det så tar jeg imot. Gjerne bøker/podcaster/kurs også. 

Anonymkode: c8a2e...295

[~white lady~]

Prøv dette: når dere våkner så tar du to-tre minutter hvor du holder rundt henne, sier du er glad i henne og smiler mens du ser henne i øynene. 
Dette er for å gjenopprette kontakten etter natta. 
Sover hun på eget rom eller sammen med deg? 
I stedet for å gi så mange valg der du ender opp med å diskutere og forklare for henne, så  gir du bare beskjed om at nå tar vi av pysjen og så skal du tisse på potta. Så kler du av henne og setter henne der. Gi henne noe å holde på med mens hun sitter på potta. En tom dorull, tannkosten, etc.

Du skriver at du legger opp til så mye selvstendighet son mulig, men her tenker jeg du må rulle andre veien. Noe av årsaken til at hun er « vanskelig» er for mange valg. Hun blir usikker og frustrert fordi hun kognitivt sett ikke er i stand til å vurdere valgene. 

Du må rett og slett ta mer styring. Når følelsesutbruddene hennes kommer lar du det bare skje. Det har ingenting med deg å gjøre eller hvordan du er som forelder (for du gjør en super jobb) men har alt å gjøre med hennes underutviklede hjerne. 
Hun er bare to år, trener på SKAL SELV og VIL IKKE, noe som er fullstendig aldersadekvat, men du bestemmer når dere skal ut dørene. 

 

[AnonymBruker]

Nå leste jeg ikke alt, men gjør deg selv en tjeneste. Ikke prøv å forstå ungen i hjel. Selvstendighetsalder! Herregud. 

Trassalderen er jævlig slitsom fordi barna skal klare alt selv uten å ville hjelp, samtidig som de har null flauhet over å hyle++. Det er en naturlig utvikling som heldigvis går over. 

Samme som med kolikk tror jeg du får det bedre av å akseptere at ja, det er helt utrolig kjipt. Uten at det er noe galt med deg som synes det er kjipt. (og neida, ikke noe galt med barnet heller, hun gjør det ikke med vilje for å være vrang, men resultatet er nå det samme). Det er noe dere må igjennom 

Anonymkode: e852b...28c

[lillevill]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Kan dere plis være litt greie med meg isteden for å påpeke alt jeg gjør feil?

For jeg vet jeg gjør masse feil...jeg klarer ikke å være så leken og ovenpå som jeg burde for å få til en flyt i hverdagen... jeg har vært på cos kurs, men har glemt masse derfra, for det var helt andre ting som var viktig da ungen min var 1 år.

Nå er ungen 2,5 år, og har en voldsom driv til selvstendighet, noe som egentlig er veldig flott! Men jeg sliter skikkelig med å takle stresset som kommer med det, og takle at hun ikke lytter til mine beskjeder. Hun tåler IKKE å få hjelp, og blir eitrende forbanna hver gang jeg antyder at jeg skal hjelpe henne med noe. Det er veldig positivt og jeg prøver å huske på det! Slik vil hun jo lære masse! Men av og til MÅ jo en 2åring ha hjelp. 

Da er jeg tydelig, og prøver å gi henne muligheten til å prøve selv gjennom verbale instrukser. Da klarer hun ofte, men ikke alltid. Dersom jeg bare er borti henne for å hjelpe, så klikker hun altså. 

En typisk morgen for oss: vi står opp og går inn på badet. Jeg må gå rett bak henne og blokkere andre veier for at hun faktisk skal gå inn på badet. Jeg setter meg på do, og gir henne beskjed om å åpne pysjen sin. Hun sier som regel nei, og jeg gir beskjed igjen, og snakker kanskje litt om hvorfor hun må det. Jeg sier: "nå må du ta av pysjen din". Når hun sier VIL IKKE!, Gir jeg ofte valget: vil du kle av selv, eller skal mamma hjelpe deg? Hun kan legge seg på magen og rope VIL IKKE! Hun blir så provosert av at jeg tilbyr hjelp. Men til slutt gjør hun det. Da har jeg også sagt med rolig stemme: hvis ikke du tar av pysjen selv, så må mamma gjøre det for deg. Vi bruker flere minutter før hun tar den av selv. Hun sliter også med å få det til, og blir ofte veldig sint når hun ikke klarer det, da kan hun si: HJELP! Men hvis jeg da prøver å hjelpe, så blir hun så sykt forbanna og det vil gå mange minutter til å trøste henne igjen. Så jeg prøver å ikke hjelpe hvis det ikke er helt nødvendig. 

Så er det bleia, den går ofte bedre. Deretter får hun velge om hun vil tisse på potta eller få på ny bleie med en gang. 

Så er det å vaske seg. Jeg gir beskjed om at hun må gå opp på krakken. Ny runde med VIL IKKE! Når jeg mister tålmodigheten så løfter jeg henne bare opp, sinneutbrudd. Noen dager tvangsvasker jeg henne bare, fordi vi ikke har tid til 10 nye minutter med en slik situasjon. Men jeg prøver jo selvsagt å unngå tvang. 

Uansett, mitt store problem her et at jeg blir så irritert og sint inni meg av disse situasjonene. Jeg blir ikke sånn kjempesint utad, men det forsurer hele hverdagen vår at jeg er så irritabel. Innen vi har kommet oss til barnehagen så hater jeg meg selv fordi det blir så dårlig stemning hver dag. Vi bruker en hel time fra vi står opp til vi kommer oss ut døra,  hvis vi ikke spiser frokost. Om vi spiser frokost kan du legge på 45 minutter til, fordi HVERT eneste sånn punkt kan bli en "kamp". Det eneste som funker er påkledning når vi skal ut, fordi jeg har funnet på en lek som gjør at jeg kan kle på henne raskt. Da har vi begge fått på yttertøy på 3-4 minutter, så den er ganske grei👍

Men så skal vi gå ned 4 etasjer, og da er det 10 minutter igjen...jeg er alltid blid når vi starter i 4. Etasje og alltid sur når vi er kommet helt ned, fordi det er så SYKT mye "vil ikke"/legge seg ned/springe opp igjen, osv. Arrrr. 

Og jeg klarer bare ikke være glad og leken. Jeg blir så streng og sur. 

Hva gjør jeg feil? Jeg diskuterer ikke, men gir tydelige beskjeder, og selvsagt valg når hun kan få et reelt valg. Legger opp til så mye selvstendighet som jeg klarer, men vi KAN jo ikke bruke 2-3 timer, dessuten blir hun ekstremt distrahert av enhver ting og glemmer hva hun holder på med. Så bare det å gå ned fra spisestolen kan ta en evighet....

Uansett. Jeg vil gjerne ha litt mindre dårlig stemning, fordi jeg ofte gråter over hvor dårlig mamma jeg er.

Er 100% alene. Har heldigvis en fleksibel jobb som tar bort litt av stresset, men når hun skal spise frokost i bhg så må vi være ute av døra kl 7.45... 

Om noen har noen faktiske tips så spytt ut. Ikke noe sånn "du må jo være tydelig med henne", for det ER jeg. Og ikke noe "du må jo la henne klare selv" for det gjør jeg. Og ikke "du må gi flere valg" for det gjør jeg og. Men hvis dere har noe annet enn det så tar jeg imot. Gjerne bøker/podcaster/kurs også. 

Anonymkode: c8a2e...295

Her hadde jeg vært lur og prøvd å få henne til å klekke ut hva hun skal gjøre. Feks om hun blir provosert at at du sier hun skal ta av pysj. 

Da kan du ha en liste på badet over det hun skal gjøre. Lag litt konkurranse. Første mann til å se på lista og finne ut hva du skal gjøre Og ta av pysjen. Åååå du var først. Du vant. 

Hva skal du gjøre nå da? Bra du skal bruke kluten din. Hæ vet du det selv??? Ååå ja.

Og når hun blir eitrandesss sint så kan du si ja nå ble du så sint fordi du ville gjøre det selv.  Det hjelper som regel å regulere følelsene hennes og lage motivasjon, kommentere positivt når hun får det til. 

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (15 minutter siden):

Prøv dette: når dere våkner så tar du to-tre minutter hvor du holder rundt henne, sier du er glad i henne og smiler mens du ser henne i øynene. 
Dette er for å gjenopprette kontakten etter natta. 
Sover hun på eget rom eller sammen med deg? 
I stedet for å gi så mange valg der du ender opp med å diskutere og forklare for henne, så  gir du bare beskjed om at nå tar vi av pysjen og så skal du tisse på potta. Så kler du av henne og setter henne der. Gi henne noe å holde på med mens hun sitter på potta. En tom dorull, tannkosten, etc.

Du skriver at du legger opp til så mye selvstendighet son mulig, men her tenker jeg du må rulle andre veien. Noe av årsaken til at hun er « vanskelig» er for mange valg. Hun blir usikker og frustrert fordi hun kognitivt sett ikke er i stand til å vurdere valgene. 

Du må rett og slett ta mer styring. Når følelsesutbruddene hennes kommer lar du det bare skje. Det har ingenting med deg å gjøre eller hvordan du er som forelder (for du gjør en super jobb) men har alt å gjøre med hennes underutviklede hjerne. 
Hun er bare to år, trener på SKAL SELV og VIL IKKE, noe som er fullstendig aldersadekvat, men du bestemmer når dere skal ut dørene. 

 

Men jeg TAR jo styring. Jeg gir henne noen få valg, dersom det faktisk er reelt at hun kan ta det valget. Jeg diskuterer ikke med henne. Jeg gir tydelig beskjeder. Jeg legger opp til selvstendighet ved at jeg lar henne f.eks. kle av seg pysjen selv, men det er ikke noe valg NÅR eller OM hun skal kle av seg pysjen. 

Hvis jeg skulle kledd av henne pysjen og satt henne på potta måtte jeg ha brukt en voldsom mengde tvang. Jeg bruker tvang når det er nødvendig, men prøver å unngå det når det ikke er det. Men som sagt, jeg et ekstremt tydelig med henne, og diskuterer ikke.

Vi sover på samme rom, og bruker hver morgen på å kose før vi står opp.

Ts

Anonymkode: c8a2e...295

[AnonymBruker]

Hva med å gå videre når hun protesterer eller lager kamp, f.eks ned trappa, om hun legger seg ned så bare fortsett ned trappa mens du sier : Jeg venter på deg nede, bare å komme når du er klar. 

Når hun skal ta av pysjen - om hun ikke gjør det, så gå ut av badet og fortsett på din greie. Så kan det hende at du må tilbake for å hjelpe, men da kan det hende at litt av "morroa" går ut, og hun samarbeider bedre. Etter noen dager kan det hende at hun ikke tar kampen, fordi det rett og slett ikke er noen motpart i kampen. 

Om du kommer inn for å hjelpe henne med pysj, og hun starter å lage seg vrang igjen - så bare går du igjen. Hele tiden, vennlig, rolig og "full av kjærlighet" - ikke sånn at du forlater henne, men du bare gidder ikke å være med på denne dansen dag etter dag. 

 

 

Anonymkode: ba40c...cdc

[AnonymBruker]

Åh, kjære deg 🥰 Helt vanlig, tror dette er kjent for mange av oss med barn i den alderen! Datteren din høres viljesterk og selvstendig ut, men det blir desto mer slitsomt for mor.

Jeg tenker at det høres ut som om du setter utrolig høye krav til deg selv. Du gjør absolutt alt "riktig", og det blir kanskje så pedagogisk at det går på bekostning av andre ting dere skal få gjort om morgenen?

Du sier at du blir sinna inni deg, men ikke utenpå, og det er LOV! jeg skjønner ikke hvor vår generasjon mødre har det fra at det ikke er lov å ha negative følelser når det kommer til barn. Det høres ikke ut som du skriker og kjefter på barnet, men du tillater ikke deg selv å være irritert inni deg en gang. Det synes jeg du skal, for toåringer er faktisk jævlig provoserende av og til. Det er lov å føle ting, du er ikke en dårlig mamma for det!

Det er også lov å bruke tvang på så små barn, så lenge man ikke er sint, kjeftete og hardhendt mens man gjør det. Erfaringsmessig kommer de kjapt over det. 

Anonymkode: e0e00...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nå leste jeg ikke alt, men gjør deg selv en tjeneste. Ikke prøv å forstå ungen i hjel. Selvstendighetsalder! Herregud. 

Trassalderen er jævlig slitsom fordi barna skal klare alt selv uten å ville hjelp, samtidig som de har null flauhet over å hyle++. Det er en naturlig utvikling som heldigvis går over. 

Samme som med kolikk tror jeg du får det bedre av å akseptere at ja, det er helt utrolig kjipt. Uten at det er noe galt med deg som synes det er kjipt. (og neida, ikke noe galt med barnet heller, hun gjør det ikke med vilje for å være vrang, men resultatet er nå det samme). Det er noe dere må igjennom 

Anonymkode: e852b...28c

Ts

Jeg prøver ikke å forstå henne ihjel. Jeg gir henne beskjed om hva hun skal gjøre. Jeg prøver bare å få gjort det vi må uten at hun skal ha et hyperventilerende sinneanfall det tar 1 time å bli ferdig med. 

Anonymkode: c8a2e...295

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva med å gå videre når hun protesterer eller lager kamp, f.eks ned trappa, om hun legger seg ned så bare fortsett ned trappa mens du sier : Jeg venter på deg nede, bare å komme når du er klar. 

Når hun skal ta av pysjen - om hun ikke gjør det, så gå ut av badet og fortsett på din greie. Så kan det hende at du må tilbake for å hjelpe, men da kan det hende at litt av "morroa" går ut, og hun samarbeider bedre. Etter noen dager kan det hende at hun ikke tar kampen, fordi det rett og slett ikke er noen motpart i kampen. 

Om du kommer inn for å hjelpe henne med pysj, og hun starter å lage seg vrang igjen - så bare går du igjen. Hele tiden, vennlig, rolig og "full av kjærlighet" - ikke sånn at du forlater henne, men du bare gidder ikke å være med på denne dansen dag etter dag. 

 

 

Anonymkode: ba40c...cdc

Jeg bruker å gå ned trappa av og til, da blir hun ekstremt lei seg eller sint og kommer definitivt ikke ned. 

Om jeg går ut av badet er det ingen sjans for at hun gjør det hun må. Da har hun dratt alt ut av skapet innen jeg er tilbakr. Jeg må være ekstremt på for å få henne til å gjære den minste ting.

Anonymkode: c8a2e...295

[lillevill]

Cos er sånn, at du møter de på følelser, som jeg beskriver over. Og du lar barnet leke og komme til deg når hun trenger.

Når hun blir sint prøv å lev deg inn i det. Sett ord på følelser. (Ååå ble du sint fordi Du ville gjøre det selv? Helt urolig hvordan trasse roer seg når de føler seg sett.) 

Og når hun skal stå opp og vaske seg, gi henne motivasjon til å faktisk gå på badet. Der er det klart med vaskebalje og bøtte til bleia og bøtte (eller noe) til pysjen. Kansje litt artig lys eller og musikk? Vet ikke. 

Du kan ha lekeender i badebalje eller i dusjen eller hvordan det er dere har det. 

Som jeg nevnte over ha en liste med hennes gjøremål. Så klart ikke i bokstaver. Men med 1. Bilde av pysj. 2. Bilde av bleie. 3 bilde av klut. Med en sånn liste fikser hun det selv og for en flink jente. 😄

Endret 16. november 2023 av lillevill

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men jeg TAR jo styring. Jeg gir henne noen få valg, dersom det faktisk er reelt at hun kan ta det valget. Jeg diskuterer ikke med henne. Jeg gir tydelig beskjeder. Jeg legger opp til selvstendighet ved at jeg lar henne f.eks. kle av seg pysjen selv, men det er ikke noe valg NÅR eller OM hun skal kle av seg pysjen. 

Hvis jeg skulle kledd av henne pysjen og satt henne på potta måtte jeg ha brukt en voldsom mengde tvang. Jeg bruker tvang når det er nødvendig, men prøver å unngå det når det ikke er det. Men som sagt, jeg et ekstremt tydelig med henne, og diskuterer ikke.

Vi sover på samme rom, og bruker hver morgen på å kose før vi står opp.

Ts

Anonymkode: c8a2e...295

Du tar vel for mye styring, det at du blokkerer henne på vei inn til badet sier litt om hvor mye styring du tar.

Siden du ikke vil ha beskjed om mer styring, flere valg (selv om du kanskje tar styring og gir valg som faktisk ikke gir valgfrihet! Å si "mamma eller du" er ikke valgfrihet.), så kan jeg si:
Du må leke mer! Som noen over her sier, "hvem tar av seg pysjen fortest i dag? Mamma eller du?" "Førstemann til badet", "Når du har tatt av deg pysjen skal vi lese en bok mens du sitter på potta". "Hvem skal ta av deg pysjen i dag? Mamma som er en hest eller mamma som er en katt??" osv. Du må leke for din egen del, det gjør det mindre slitsomt for deg selv. 

 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Men så skal vi gå ned 4 etasjer, og da er det 10 minutter igjen...jeg er alltid blid når vi starter i 4. Etasje og alltid sur når vi er kommet helt ned, fordi det er så SYKT mye "vil ikke"/legge seg ned/springe opp igjen, osv. Arrrr. 

Hvorfor gidder du? "mamma bærer deg ned"- Du blir irritert, tiden går, bare bær henne ned! Jeg blir også irritert når ungene somler.

 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hva gjør jeg feil? Jeg diskuterer ikke, men gir tydelige beskjeder, og selvsagt valg når hun kan få et reelt valg. Legger opp til så mye selvstendighet som jeg klarer, men vi KAN jo ikke bruke 2-3 timer, dessuten blir hun ekstremt distrahert av enhver ting og glemmer hva hun holder på med. Så bare det å gå ned fra spisestolen kan ta en evighet....

Alle barn blir distrahert og glemmer ting. Det er sånn de er. Barnet er 2,5 år, det er lite å få gjort med dette, annet enn at DU må bli mer leken.

 

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Så er det å vaske seg. Jeg gir beskjed om at hun må gå opp på krakken. Ny runde med VIL IKKE! Når jeg mister tålmodigheten så løfter jeg henne bare opp, sinneutbrudd. Noen dager tvangsvasker jeg henne bare, fordi vi ikke har tid til 10 nye minutter med en slik situasjon. Men jeg prøver jo selvsagt å unngå tvang

Hvorfor MÅ hun opp på krakken og vaske seg? Utrolig mye instruksjoner. Hvorfor kan hun ikke stå på gulvet? Hvorfor må hun stå på en krakk? 

 

Drit i enkelte kamper, du skal ha ting så utrolig bestemt på din egen måte, blir nesten sliten av å lese alle punktene der du skal ha ting gjennomført steg for steg helt likt hver dag uten fleksibilitet. Er ganske sikker på at hun skriker "VIL IKKE" fordi hun vet det kan ende opp med at du tvangsgjennomfører ting også, det er lite forutsigbart og hun tester vel for å se hva som skjer fra dag til dag. 

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ts

Jeg prøver ikke å forstå henne ihjel. Jeg gir henne beskjed om hva hun skal gjøre. Jeg prøver bare å få gjort det vi må uten at hun skal ha et hyperventilerende sinneanfall det tar 1 time å bli ferdig med. 

Anonymkode: c8a2e...295

Høres jo veldig ut som at det er hardt mot hardt her og at hennes utbrudd og behov for selvstendighet er en refleksjon av ditt behov for struktur og å bestemme. Så du må nok gå inn i deg selv her også ❤️ Og du er ingen dårlig mamma, overhodet ikke. 

[lillevill]

lajlaj skrev (1 minutt siden):

vel for mye styring, det at du blokkerer henne på vei inn til badet sier litt om hvor mye styring du tar.

Ja jeg lurer litt på om stresset til mor når hun blokkerer andre veier, setter en demper på gleden ved å bade og leke med vann. 

Hadde heller lokka med koselig lys og musikk slik at jenta får motivasjonen til å gå inn på badet. Heia deg ts. Prøv å gjør morgenstunden deres litt mer gledelig og preget av lek og glede over hennes styrke som er selvstendighet. ☺️

[AnonymBruker]

Som andre er inne på, virker det som behovet er tydeligere ledelse fra din side. Hun vil og skal, men mangler ennå kompetansen på flere områder (f.eks at det tar lang tid å gå ned fra stolen fordi hum blir distrahert, og at hun motsetter seg hjelp når hun åpenbart ikke mestrer).

Tror ingen kan gi noen oppskrift å følge, men rådet jeg ofte gir til foreldrene i barnehagen jeg jobber, er å ikke tillate så mye diskusjon og dill. Tørre å være bestemte, og tørre å ta tak selvom barnet protesterer både verbalt og fysisk. 

De er 2,5år og har ikke særlig erfaring. Selvsagt tester de ut, men nesten like selvsagt må de få skikkelig veiledning fra omsorgspersoner. Det innebærer tidvis å gå imot deres vilje og ønsker. 

Prøve ikke la seg vippe av pinnen, og møte henne så bekreftende som mulig. Men likevel vise hvordan hennes atferd påvirker deg. Gi uttrykk for at "nå blir jeg sint, nå har vi tullet for lenge med dette, en grense er nådd", uten å kjefte og skremme henne. 

Og velg dine kamper med omhu! Prioriter ned til det aller nødvendigste. Min ene datter fikk seg en god vask på kveldstid, og droppet alt av vann både på kropp og i tryne på morgenen. Det var viktigere med klær, tannpuss og komme seg ut av døra. Da det ble mer slit å spise frokost hjemme, så fikk hun dette i barnehagen istedet. 

Anonymkode: 4e2e7...946

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Som andre er inne på, virker det som behovet er tydeligere ledelse fra din side. Hun vil og skal, men mangler ennå kompetansen på flere områder (f.eks at det tar lang tid å gå ned fra stolen fordi hum blir distrahert, og at hun motsetter seg hjelp når hun åpenbart ikke mestrer).

Tror ingen kan gi noen oppskrift å følge, men rådet jeg ofte gir til foreldrene i barnehagen jeg jobber, er å ikke tillate så mye diskusjon og dill. Tørre å være bestemte, og tørre å ta tak selvom barnet protesterer både verbalt og fysisk. 

De er 2,5år og har ikke særlig erfaring. Selvsagt tester de ut, men nesten like selvsagt må de få skikkelig veiledning fra omsorgspersoner. Det innebærer tidvis å gå imot deres vilje og ønsker. 

Prøve ikke la seg vippe av pinnen, og møte henne så bekreftende som mulig. Men likevel vise hvordan hennes atferd påvirker deg. Gi uttrykk for at "nå blir jeg sint, nå har vi tullet for lenge med dette, en grense er nådd", uten å kjefte og skremme henne. 

Og velg dine kamper med omhu! Prioriter ned til det aller nødvendigste. Min ene datter fikk seg en god vask på kveldstid, og droppet alt av vann både på kropp og i tryne på morgenen. Det var viktigere med klær, tannpuss og komme seg ut av døra. Da det ble mer slit å spise frokost hjemme, så fikk hun dette i barnehagen istedet. 

Anonymkode: 4e2e7...946

Men hvordan skal jeg bli mer tydelig enn når jeg står rett ved stolen hennes og sier gjentatte ganger: nå må du gå ned fra stolen, fysisk prompter henne til å gå ned, før jeg til slutt må tvangsløfte henne ned, hvorpå hun får et sinneutbrudd som tar 30 minutter? (Derav prøver jeg å unngå tvang). Det er ikke noe diskusjoner eller dill, hvor i innlegget mitt virker det som om jeg diskuterer med henne??

Anonymkode: c8a2e...295

[AnonymBruker]

lajlaj skrev (17 minutter siden):

Du tar vel for mye styring, det at du blokkerer henne på vei inn til badet sier litt om hvor mye styring du tar.

Siden du ikke vil ha beskjed om mer styring, flere valg (selv om du kanskje tar styring og gir valg som faktisk ikke gir valgfrihet! Å si "mamma eller du" er ikke valgfrihet.), så kan jeg si:
Du må leke mer! Som noen over her sier, "hvem tar av seg pysjen fortest i dag? Mamma eller du?" "Førstemann til badet", "Når du har tatt av deg pysjen skal vi lese en bok mens du sitter på potta". "Hvem skal ta av deg pysjen i dag? Mamma som er en hest eller mamma som er en katt??" osv. Du må leke for din egen del, det gjør det mindre slitsomt for deg selv. 

 

Hvorfor gidder du? "mamma bærer deg ned"- Du blir irritert, tiden går, bare bær henne ned! Jeg blir også irritert når ungene somler.

 

Alle barn blir distrahert og glemmer ting. Det er sånn de er. Barnet er 2,5 år, det er lite å få gjort med dette, annet enn at DU må bli mer leken.

 

Hvorfor MÅ hun opp på krakken og vaske seg? Utrolig mye instruksjoner. Hvorfor kan hun ikke stå på gulvet? Hvorfor må hun stå på en krakk? 

 

Drit i enkelte kamper, du skal ha ting så utrolig bestemt på din egen måte, blir nesten sliten av å lese alle punktene der du skal ha ting gjennomført steg for steg helt likt hver dag uten fleksibilitet. Er ganske sikker på at hun skriker "VIL IKKE" fordi hun vet det kan ende opp med at du tvangsgjennomfører ting også, det er lite forutsigbart og hun tester vel for å se hva som skjer fra dag til dag. 

Hun når ikke opp til vasken uten å stå på krakken.

Hun tar ikke av seg pysjen uten detaljstyring fra meg, føler jeg..

Men jeg bør absolutt bli mer leken altså, det er derfor jeg hater meg selv fordi jeg klarer ikke å komme inni det lekne moduset, før vi er inne på badet er jeg så irritert at jeg har null sjans å styre humøret mitt. 

Jeg må "blokkere" veien fordi hun går ikke inn på badet om jeg ikke gjør det (bruker ofte å bære henne på ryggen inn på badet). Kunne lekt førstemann inn på badet også, takk for tips. Jeg skjønner at lekenhet er stikkordet for å få ting gjort, men jeg klarer bare ikke å kontrollere følelsene mine så mye.

Ts

Anonymkode: c8a2e...295

[AnonymBruker]

lillevill skrev (24 minutter siden):

Cos er sånn, at du møter de på følelser, som jeg beskriver over. Og du lar barnet leke og komme til deg når hun trenger.

Når hun blir sint prøv å lev deg inn i det. Sett ord på følelser. (Ååå ble du sint fordi Du ville gjøre det selv? Helt urolig hvordan trasse roer seg når de føler seg sett.) 

Og når hun skal stå opp og vaske seg, gi henne motivasjon til å faktisk gå på badet. Der er det klart med vaskebalje og bøtte til bleia og bøtte (eller noe) til pysjen. Kansje litt artig lys eller og musikk? Vet ikke. 

Du kan ha lekeender i badebalje eller i dusjen eller hvordan det er dere har det. 

Som jeg nevnte over ha en liste med hennes gjøremål. Så klart ikke i bokstaver. Men med 1. Bilde av pysj. 2. Bilde av bleie. 3 bilde av klut. Med en sånn liste fikser hun det selv og for en flink jente. 😄

Takk for tips med liste, det må jeg prøve.

Hvis jeg har leker på badet så blir det enda vanskeligere å få gjort ting. Da blir hun så sint når hun må avslutte leken, og da får vi hvertfall ikke gjort det vi skal...

Jeg kan lokke henne med leker på ettermiddagen, da kan hun leke i 30-60 min med figurer i vasken. 

Ts

Anonymkode: c8a2e...295

[AnonymBruker]

Har ei på samme alder, og kjenner meg igjen! I tillegg har jeg en fireåring stående ved siden av der jeg ser underleppa begynner å dirre når hun setter i gang. Han hater at hun gråter eller hyler. 
Jeg vet ikke om det har hjulpet, men jeg har ikke tid til å bruke en time på påkledning på morgenen, så her får hun valg, men hvis hun vil gjøre selv må hun gjøre det også, hvis ikke så gjør jeg det uten å ve te noe mer, selv om hun blir rasende! 
«skal du klatre opp selv eller skal jeg løfte deg?» «gjøre selv!» * begynner å surre* «hvis du ikke klatrer selv nå så må jeg løfte»*surrer* «nå teller mamma til tre, og hvis du ikke begynner å klatre så må jeg løfte deg opp.  En, t»*behynner å klatre eller hyle, gjør det hun får beskjed om 90% av gangene*. Sikkert upedagogisk, men jeg har ikke alltid tid til å vente, og når jeg sier det sånn gir jeg henne en tidsbegrenset mulighet til å starte selv. (Trenger ikke være ferdig når jeg har telt til tre, bare starte aktiviteten). 

Anonymkode: d57b1...84e

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal huske på ts, at selv om man gjør alt "riktig", så får man ikke nødvendigvis en mer medgjørlig unge når de er i den alderen og med den personligheten. For ja, personlighet spiller definitivt også inn, ikke bare alder. Og så tror jeg andre skal huske på her at å stå i dette når man er alene med barnet kan tappe en totalt. Jeg forstår godt at du ønsker en smidigere hverdag ts. 

Jeg har to barn og yngste er av samme kaliber som din. Nå er hun fem, men fortsatt veldig bestemt på hvordan hun mener ting skal være og skje og "klare selv". Eneste trøst er at mye blir enklere med alder så lenge du fortsetter å gi tydelige beskjeder, veilede og være konsekvent. Av det jeg leser høres det ut som du gjør det allerede. Igjen, det betyr ikke at ungen blir noe enklere med det første. Men det kommer! 

De tingene jeg har erfart er viktigst er forutsigbarhet i daglige rutiner og at ting gjennomføres slik mamma har sagt det. Dette med at det blir hyling og protester (for noen ganger blir alt feil uansett hva man sier eller gjør med barnet) er noe jeg har erfart jeg bare må stå i, selv om man får lyst til å rive seg i håret og bare grine. Jeg har jobbet mer med hvordan JEG reagerer på disse situasjonene, og snudd det fra å tenke at jeg er en mislykket mor til å tenke at også dette kommer til å gå over. Det er en fase. Det er tøft nå og det er det lov å føle. Forholder meg rolig (på utsiden 😅) og tenker at jeg må bare være kapteinen som styrer skuta her. Det er min jobb. 

 

Anonymkode: a5d67...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men hvordan skal jeg bli mer tydelig enn når jeg står rett ved stolen hennes og sier gjentatte ganger: nå må du gå ned fra stolen, fysisk prompter henne til å gå ned, før jeg til slutt må tvangsløfte henne ned, hvorpå hun får et sinneutbrudd som tar 30 minutter? (Derav prøver jeg å unngå tvang). Det er ikke noe diskusjoner eller dill, hvor i innlegget mitt virker det som om jeg diskuterer med henne??

Anonymkode: c8a2e...295

Nei, det var mer et generelt innspill hvor jeg henviste til hva jeg råder andre foreldre til. Så det leste jeg ikke i innlegget ditt nei, beklager at det ble uklart! 

Og jeg mente ikke svaret mitt som noe anklagende overhodet, selvom jeg ser at det var lett å oppfatte det slik.

Jeg tenker du gjør mye bra, og ønsket bare gi deg støtte på at det ikke er feil å ta over ledelsen på en bestemt måte. Jeg møter endel foreldre som nesten virker som de er redde for å være den voksne i relasjonen med barna sine.

Men for å svare på eksemplet ditt: Kanskje ikke gi beskjed gjentatte ganger, men bare informere høyt at "Nå går vi ned fra stolen" samtidig som du løfter henne ned. Altså ingen anledning til at hun kan protestere i utgangspunktet.

Og lekenheten tenker jeg bl.a kan være en lettere tone når hun er nede på gulvet, for hun kommer sikkert til å bli fornærmet med det første. "Næmen fløy du rett ned på gulvet allerede du da?!" med et stort smil, både som avledning og for å sette en positiv tone. "Og nå prøver vi å fly bort til tannbørsten/skoene/jakka også!" mens du gjør det samme.

Anonymkode: 4e2e7...946