Er det et nederlag for noen mødre at barna klarer seg selv?

[AnonymBruker]

Moren min er sånn at hun tror ikke jeg klarer noe selv. Hun sier ikke gjør det selv, det er for vanskelig for deg, du må spørre noen om hjelp. Sier jeg at dette går fint så blir hun sur og sier at det er bedre å få hjelp en å gjøre ting selv. Hun mener alt mulig jeg har gjort selv siden jeg flyttet for meg selv. Skulle steke vafler en gang foreldrene mine var hos meg, men fikk ikke lov for vaffeljernet var jo varmt og det kunne jo være farlig. Men jeg har jo gjort det mange ganger før. Og da jeg var barn og ungdom så fikk jeg ikke lov til å prøve noe selv om hun mente det var for vanskelig. At jeg sa jeg kunne prøve å se om jeg klarte det var vist ikke aktuelt. Husker på en Skolebasar at to jenter ville ha meg med å selge lodd, jeg sa ja, men da kom mor og sa jeg ikke fikk lov for det ble nok for vanskelig, jeg sa jeg ville men hun sa nei og dro meg unna. Jeg husker det godt og det var så flaut. At jeg i det hele tatt har fått lov å flytte for meg selv er helt utrolig. Jeg har Asperger og lurer på om hun bruker diagnosen til å bestemme over meg og behandle meg som et barn... For jeg har jo også fått høre ofte at det og det kan jeg ikke gjøre for jeg har jo Asperger. Lurer også på om hun føler det som et nederlag at jeg klarer meg selv... Flere her med sånne mødre? Hva kan feile henne?

Anonymkode: 20b34...ad3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Moren min er sånn at hun tror ikke jeg klarer noe selv. Hun sier ikke gjør det selv, det er for vanskelig for deg, du må spørre noen om hjelp. Sier jeg at dette går fint så blir hun sur og sier at det er bedre å få hjelp en å gjøre ting selv. Hun mener alt mulig jeg har gjort selv siden jeg flyttet for meg selv. Skulle steke vafler en gang foreldrene mine var hos meg, men fikk ikke lov for vaffeljernet var jo varmt og det kunne jo være farlig. Men jeg har jo gjort det mange ganger før. Og da jeg var barn og ungdom så fikk jeg ikke lov til å prøve noe selv om hun mente det var for vanskelig. At jeg sa jeg kunne prøve å se om jeg klarte det var vist ikke aktuelt. Husker på en Skolebasar at to jenter ville ha meg med å selge lodd, jeg sa ja, men da kom mor og sa jeg ikke fikk lov for det ble nok for vanskelig, jeg sa jeg ville men hun sa nei og dro meg unna. Jeg husker det godt og det var så flaut. At jeg i det hele tatt har fått lov å flytte for meg selv er helt utrolig. Jeg har Asperger og lurer på om hun bruker diagnosen til å bestemme over meg og behandle meg som et barn... For jeg har jo også fått høre ofte at det og det kan jeg ikke gjøre for jeg har jo Asperger. Lurer også på om hun føler det som et nederlag at jeg klarer meg selv... Flere her med sånne mødre? Hva kan feile henne?

Anonymkode: 20b34...ad3

Hun har også alltid med seg kaffe selv på besøk hos meg, for hun tror ikke jeg klarer å lage kaffe.

Anonymkode: 20b34...ad3

[jordbær86]

Ja, for noen er det nok det. De vil at barna skal være avhengig av dem.

[AnonymBruker]

Kan tenke meg at hun alltid har vært veldig bekymret for deg. Hun er redd for at du skal skade deg, eller bli fortvilet/sint, og derfor vil hun hindre deg i å gjøre tingene. Hun overfører sin frykt til deg fordi hun synes det er ubehagelig. Du bør si til henne at du vil klare deg selv og at du trenger å øve, det er viktig for din selvfølelse og selvtillit.

Anonymkode: 05a8d...24a

[AnonymBruker]

Det er nok vel ment, men ikke slik en mor skal være. Et barn skal motiveres til å utvikle seg og prøve nye ting!

Jeg vil gjette at enten så er hun en veldig engstelig person, eller så trenger hun at du er avhengig av henne.

Anonymkode: 58872...714

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Moren min er sånn at hun tror ikke jeg klarer noe selv. Hun sier ikke gjør det selv, det er for vanskelig for deg, du må spørre noen om hjelp. Sier jeg at dette går fint så blir hun sur og sier at det er bedre å få hjelp en å gjøre ting selv. Hun mener alt mulig jeg har gjort selv siden jeg flyttet for meg selv. Skulle steke vafler en gang foreldrene mine var hos meg, men fikk ikke lov for vaffeljernet var jo varmt og det kunne jo være farlig. Men jeg har jo gjort det mange ganger før. Og da jeg var barn og ungdom så fikk jeg ikke lov til å prøve noe selv om hun mente det var for vanskelig. At jeg sa jeg kunne prøve å se om jeg klarte det var vist ikke aktuelt. Husker på en Skolebasar at to jenter ville ha meg med å selge lodd, jeg sa ja, men da kom mor og sa jeg ikke fikk lov for det ble nok for vanskelig, jeg sa jeg ville men hun sa nei og dro meg unna. Jeg husker det godt og det var så flaut. At jeg i det hele tatt har fått lov å flytte for meg selv er helt utrolig. Jeg har Asperger og lurer på om hun bruker diagnosen til å bestemme over meg og behandle meg som et barn... For jeg har jo også fått høre ofte at det og det kan jeg ikke gjøre for jeg har jo Asperger. Lurer også på om hun føler det som et nederlag at jeg klarer meg selv... Flere her med sånne mødre? Hva kan feile henne?

Anonymkode: 20b34...ad3

Det kommer nok av omsorg, men at hun kanskje ikke helt selv forstår hvor grensen går for omsorg og kontrollerende. Det høres usunt ut, men jeg vil tro intensjonen er god.

Personlig ville jeg vært så stolt om jeg fikk barn som klarer ting selv, jeg ville ikke sett på det som et nederlag, men en seier.

Men noen mødre er kanskje overbeskyttende, til grensen kontrollerende, og det handler nok om to ting.

1) At hun ønsker det beste for deg, og derfor kan ta styring fordi hun er redd for at du skal gjøre en feil. Blir nesten som at man glemmer at feil er naturlig og noe alle lærer av. 

2) Kanskje hun har en liten frykt om at hun «mister deg», dersom du blir for selvstendig. Frykten for at du en dag ikke skal ha bruk for henne lenger, fordi du «klarer alt selv». Dette er jo selvsagt en irrasjonell frykt.

Det beste du kan gjøre er å være takknemlig, og sette tydelige grenser når du må. Vær takknemlig for at du har en mor som bryr seg og er glad i deg. Mye bedre å ha en overbeskyttende mor som viser litt for mye kjærlighet, enn en mor som er totalt fraværende  

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at hun gjør det av omsorg, men jeg syns det høres veldig slitsomt og irriterende ut for deg. Det er godt du ikke har begynt å tro på henne, men vet at du klarer ting selv, når du har vokst opp med dette. 

Min far kan være litt på samme måte, selv om det ikke er så ekstremt som du beskriver. Han er slik overfor både min mor, min bror og meg. Med ham tror jeg delvis det handler om angst, at han er uforholdsmessig redd for at vi skal skade oss. Og dels at han alltid forventer at alt skal gå galt, han er veldig pessimistisk. Det er mulig det er et slags misforstått forsøk på å beskytte oss mot nederlag. 

Men jeg kan se for meg at det kan handle om en form for frykt for å miste sin rolle i livet ditt også. Uansett årsaken, og selv om hun mener det godt, er det ikke ok av din mor. 

Anonymkode: 766a3...be9