KPTSD

[AnonymBruker]

Hadde KPTSD, fikk behandling over tid og ble bra. Er ikke plaget nå. Har et helt normalt liv med jobb(er), barn, venner, hobbyer, trening. Og absolutt mye glede, mening, mestring og tilfredshet. Så det kan bli bra. Men det krever hard jobbing en stund ja. 

Anonymkode: b399d...c21

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hadde KPTSD, fikk behandling over tid og ble bra. Er ikke plaget nå. Har et helt normalt liv med jobb(er), barn, venner, hobbyer, trening. Og absolutt mye glede, mening, mestring og tilfredshet. Så det kan bli bra. Men det krever hard jobbing en stund ja. 

Anonymkode: b399d...c21

Hva slags hjelp fikk du?

Anonymkode: 90961...a1a

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Har så lyst til å gi opp!! Mer slit enn glede i livet. Og jeg har egentlig ikke noe mer å klage over. Har fått endel ting på plass etter mange års alvorlig sykdom. Har holdt ut og holdt ut i håp om at det skulle bli bedre men det blir jo faen ikke bedre! Hvordan klarer dere andre med KPTSD dere? Har dere glede, tilfredshet, mening og mestring i livet?

Anonymkode: 90961...a1a

Kjenner meg igjen i det å holde ut. Føles som om livet bare står på vent, hvor jeg står i ene enden av en mørk tunnell. Heldigvis er det lys i andre enden men jeg synes det er vanskelig å gå i den retningen selv om jeg vil av hele mitt hjerte. 

Er vel det man kaller løvetannbarn. Skikkelig robust på tross av hvor jeg kommer fra. Har en hengiven kjæreste, har venner, jobb, studier nydelige barn. Det bare raknet etter andre barnet hvor det gikk opp for meg hvor små de er og at jeg var så liten da jeg overlevde det jeg gikk igjennom. Fikk diagnosen for ikke så lenge siden, da jeg møtte veggen. Det var ikke mulig å bare bite tennene sammen. Og nå.. Nå er det bare så skummelt å jobbe med å koble på følelsene og la meg selv føle hele spekteret. Alt av forsvar jobber imot og jeg blir skikkelig sint og frustrert over at jeg ikke bare kan være normal og ikke være redd lenger. Jeg forstår at jeg er utenfor fare men det gjør ikke kroppen. Har så lyst til å filleriste meg selv, men det er jo selvkritikken som snakker. For det jeg egentlig må er jo å holde den lille jenta i meg som fortjener å føle alt i trygge armer uten et snev av dømmende ord. 

Det er sjukt vanskelig for tiden. 

Anonymkode: 6d48c...f31

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva slags hjelp fikk du?

Anonymkode: 90961...a1a

Var hos en psykolog som er spesialist på traumer og bla KPTSD. Dette er jo nå 12 år siden og hun er pensjonert, så kan desverre ikke anbefale henne om du så hadde bodd i nærheten. Men hun var en av norges fremste i feltet. Hun brukte flere ulike metoder, og jeg har ikke engang oversikt, husker ikke lenger da det er lenge siden og den tiden var kaotisk. Hun anbefalte også noe gestaltterapi, så jeg var også hos en gestaltterapeut hun anbefalte. 

I tillegg hadde en nær venninne av meg egen praksis i QiGong, og jeg gikk på medisinsk QiGong hos henne, og yoga. Ikke det at det gjorde meg frisk alene, for uten terapien hadde det nok ikke blitt sånn, men jeg tror det også spilte inn på diverse i den sammenhengen der og bidro positivt. 
 

Anonymkode: b399d...c21

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg får ikke til å forstå hvordan folk med KPTSD mestrer jobb, kjæreste, venner og barn. De fleste klarer minst én av de tingene, jeg klarer 0. Føler meg så mislykket. Jeg bare forstår ikke hvordan det er mulig. Så klart, jeg vet jo at man ikke er helt lik, selv om at man har samme diagnose. Men mange har godt sosialliv og klarer spesielt et så nært relasjon som kjæreste/samboer/ektemann. 

Jeg blir bare verre, ikke bedre. Jo mer terapi jeg har, jo mer forstår jeg av det som skjer og hvorfor, og da blir jeg bare mer frustrert over at jeg er som jeg er. Jeg er uheldig og har emosjonell ustabil pf i tillegg, så for meg er det ingen håp om bedring. 

Anonymkode: ebc5a...f79

Bare en kommentar til det med at du har EUPF så kan man bli bra fra den. Jeg hadde en alvorlig grad av det, men er nå så frisk fra den at i neste uke skal jeg utredes på nytt for å få den fjernet. Jeg har vært innlagt i 9 uker pga noe annet og ingen kan se noe til den diagnosen hos meg. 

Så det er håp altså. 

Jeg har endel symptomer på KPTSD også og et par psykologer har ment at jeg har det, men også der er jeg blitt bedre. 

Jeg har ennå en vei å gå mtp å bli fungerende i samfunnet, men jeg er så mye bedre enn hva jeg var. 

Du er ikke håpløs. Det går an. 

Endret 16. november 2023 av Purple_Pixiedust