Gutten min er snart 14 mnd…det er så tungt for tiden

[AnonymBruker]

Hei

 

Jeg har en gutt på litt over ett år (mitt første barn).Starten av babytiden var tøff da han hadde kolikk, jeg hadde en tøff fødsel (hastekeisersnitt), alt var nytt og jeg var litt nedstemt den første tiden. Selv om jeg hadde morsinstinkt og var glad i babyen, slet jeg litt med tilknytning med han de første mnd. Snakket med psykolog og har en fantastisk mann så det bedret seg masse da baby var 6-7 mnd. Begynte å jobbe da baby var 7,5 mnd og det var litt godt å komme seg litt ut og treffe kolleger igjen.
 

Nå når gutten min er over ett år har det skjedd mye i utvikling. Han går, babler og det er mye gøy. Samtidig hadde jeg aldri trudd ettårsalderen skulle bli så tøft. Han skriker lett hvis han ikke får som han vil, hvis han er trøtt etter barnehagen osv. I barnehagen er han i kjempeform og den lille tiden vi får før leggetid er det stort sett skrik/klaging. Jeg forstår at han er liten og blir fort sliten etter en dag i bhg. Men jeg kjenner jeg blir trist inni meg for jeg føler meg som en mislykket mamma og føler han ikke er glad i meg )selv om jeg egentlig vet han er det). Om morgenen kan han våkne i 05 tiden og vanskelig å få han til å sovne igjen og når vi går ned er det mye skriking og klaging. Jeg sitter da med en følelse at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre selv om jeg holder han nært meg og skifter på han, tilbyr mat/drikke osv.

Det at det nå er en tøff periode gjør at jeg får flashbacks til nyfødtperioden der jeg mest fokusere på å dekke hans behov og overleve den tøffe perioden, og ikke kjente på den store kjærligheten. 

Jeg så for meg at når baby ble over ett år ble ting lettere. Er det andre som føler på det samme som meg? Når ble det bedre? Hvordan orker så mange å få flere barn? Mannen min ønsker ikke flere barn pga det er så krevende nå. Jeg er usikker. Er i midten av 30 årene så ønsker ikke vente alt for lenge hvis vi skal ha en til.

Trenger noen gode ord og gjerne dele deres erfaringer<3

Anonymkode: 7c4e4...c4e

[AnonymBruker]

Huff. Føler med deg. Jeg vil si det var tøffest da mini var 1,5 år. Når de bikker 4 blir alt mye lettere, sa er den verste trassen over. 
 

Når barna blir større blir ting på mange måter lettere, men man blir i større grad taxisjåfør. Kjører ungene til trening, osv.

Hold ut! Alt blir lettere:) 

Anonymkode: 1c460...98a

[AnonymBruker]

Jeg har en toårig, synes denne tiden er myyye verre. Skikkelig i trassalderen, er utslitt. Men vi hadde kun ett barn i seks år og jeg vil anbefale å ha kun ett hvis du er mye sliten. Jeg kan i alle fall skrive under på at to barn er som 10. Med to får man aldri avlastning, selv om man er sliten. 

Anonymkode: 5d469...11f

[AnonymBruker]

Her ble det greiere når de begynte å snakke, og ble flinkere til å leke litt selvstendig. Og gikk over til storegutt-seng, som de kunne klatre ut av selv om morgenen. Rundt 2 år. 

Men da slo jo trassalderen inn, da..

Våre har alltid våknet i 5-tiden. Vi har aldri giddet bruke tid på å få dem til å sovne igjen, det er bare dødfødt. Vi står opp. Når de var rundt 2 år, begynte vi med sånn dag/natt-klokke. Og utrolig nok så holder de seg på rommene sine til klokken sier det er dag - som er satt til kl 6 (de våkner jo fremdeles kl 5, så er urealistisk å tro at man skal få dem til å holde seg våkne og i ro lengre enn en time..). De leker på rommene sine når de våkner. Og det kan jo bli litt lyd av det, men i det minste får vi ligge i ro.

Når vi står opp, og før bhg, får de leke mens jeg steller meg, Så leser vi litt bøker, de får se litt nettbrett, osv. 

Ettermiddagene er han på 2.5 mye trøtt og grinete. Har sluttet å sove på dagtid (han nekter), men blir dautrøtt på vei hjem fra bhg. Så ja, middagen er ofte preget av hyl og skrik og kronisk grining. Det er mildt sagt lite koselig. Men det går over. 

Det er det man må klamre seg til: Det går over. 

Vi hadde tenkt maks 2 år mellom våre, men orket bare ikke. Det var alt for tøft. Så vi gikk for 3 år. Vi begynte å se lyset i enden av tunnelen da eldstemann bikket 2, og orket da gå igang med en til.

Anonymkode: 861e7...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har en toårig, synes denne tiden er myyye verre. Skikkelig i trassalderen, er utslitt. Men vi hadde kun ett barn i seks år og jeg vil anbefale å ha kun ett hvis du er mye sliten. Jeg kan i alle fall skrive under på at to barn er som 10. Med to får man aldri avlastning, selv om man er sliten. 

Anonymkode: 5d469...11f

Det stemmer overhodet ikke for oss. Du hadde kanskje en enkel førstemann?

Vi hadde en krevende førstemann. Det var ikke som å gå fra 1 til 2 engang da vi fikk lillebror, det var mer som å gå fra 1 til 1.3. 

Det er 3 år mellom dem, men da minsten begynte å snakke og bli mer fysisk selvstendig, begynte de å leke en del sammen. Noe som gir oss voksne litt fri og avlastning. (og til tider er det selvsagt slåssing og jævelskap som gjør at det blir merarbeid). 

Anonymkode: 861e7...884

[AnonymBruker]

Nr. 2 her er 1 1/2 nå, og kjenner igjen mye av det du sier at de er bestemte i den alderen. Nå har språket kommet litt mer, så gjør seg mer forstått, men går fort fra superglad til hylskriking. Nr 1 er akkurat blitt 4 år, så det er 2 1/2 år mellom dem, som jeg syns var en fin aldersforskjell. Høres kanskje lenge ut til når din bare er 14 mnd, men jeg følte mye løsnet rundt 2-årsalder MEN det blir bedre for hver uke/månede også, jo mer barnet forstår og greier å uttrykke seg!

 

Anonymkode: 13ad4...0f2

[AnonymBruker]

Når jeg hadde min første mente jeg ett til to var den verste perioden. Når jeg fikk mine neste 2 så utvidet jeg den fra ett til tre som absolutt mareritt  

Sånn er den perioden.. men det blir veldig mye enklere når barna bikker tre. 

Anonymkode: 528c7...b1c

[AnonymBruker]

Vi henter barnet vårt i barnehagen en gang mellom 14 og 14:30. Noen få ganger har vi ikke kunnet hente før 15:30, og da har barnet vært helt utslitt og kjempelei seg på ettermiddagen. Kan dere hente tidligere? 

Anonymkode: c2f89...c23

[Anononyma]

Er det noen endringer dere kan gjøre for å bedre situasjonen? Får dere til å fikse og trikse litt slik at han kan få kortere dager i bhg f.eks?

Vi merker i hvertfall stor forskjell på vår gutt om han har vært 6 timer i bhg eller om han har vært 7. Den siste timen der blir for mye og han blir sliten. Når vi leverer 09 og henter 15 har han fått akkurat nok lek og morro til at han er klar for å kose seg hjemme resten av ettermiddagen. 

Når det gjelder opp tidlig. Hva gjør dere når han våkner 05? Personlig mener jeg «alt er lov». Om vår våkner 05 pleier jeg hente han inn til oss, amme og kose litt også ser vi litt fantorangen eller noe på mobilen. Alt for å tøye tiden litt. En times tid ekstra med småslumring hjelper veldig for min del hvertfall!  

[AnonymBruker]

Synes 1,5 - 3 var mest slitsomt. Begynte å løsne når hun ble 3, men fremdeles perioder frem til 4 år. Fra 4 år ble alt bra😊 Valgt å ha enebarn🥰

Anonymkode: ae491...e49

[Fighter83]

Selv synes jeg antidepressiva var magi😅 

Er du god på å snakke høyt med andre foreldre eller de ansatte i barnehagen om at du synes det er tøft med barnet nå for tiden pga at du føler den er krevende? Mulig du trenger en ventil eller noen å reflektere med? Nettet fungerer dårlig til dette dessverre. 

[AnonymBruker]

Alderen 1 - 2/2,5 har vært den tyngste med begge mine. Det har vært mye vilje og frustrasjon for alt de vil som de ikke klarer og i tillegg har de måttet fotfølges for å ikke klatre osv. 

Det ble lettere når de ble mer selvstendige, språket var på plass osv.

Anonymkode: c7ae9...787

[AnonymBruker]

Han trenger ikke en lur nr 2 etter barnehagen da? Vi har problemer med at vårt barn (15 mnd ) blir veeeeldig trøtt om hun våkner 12.30 i barnehagen. Kan ikke legges feks 18 for kvelden for da blir det 10 oppvåkninger i løpet av kvelden, så beste er leggetid mellom 19-20. Men de timene etter barnehagen blir vanskelig de dagene hun har våknet tidlig i barnehagen. Trøtt og sliten. Så ja kjenner til det med mye gråting. Nå er jeg gravid på nytt så veldig spent på hvordan det her skal gå😅

Anonymkode: 7cca1...f18

[Gjest EmKay]

Synes perioden hvor hun egentlig hadde mye egne meninger, men ikke godt nok språk til å uttrykke dem var verst. Det var mye sutring, kniping, biting, slåing, etc. Med en gang språket kom på plass bedret alt seg betraktelig. 
Hun er fortsatt en bestemt jente nå som 2,5 åring, men nå kan vi snakke mer om følelsene hennes, og stort sett avverge de verste utbruddene. 

"Trassen" startet tidlig hos oss, allerede ved rett over 1-års alderen, og er nå betraktelig bedre. Fra å kun skulle gjøre det motsatte av hva vi sa, er hun nå blitt veldig positiv og flink å hjelpe til. Hun gleder seg også veldig til å snart bli storesøster, og øver seg på dukkene sine. 

De dagene hun er ekstra sliten etter barnehagen, typisk om hun også har hatt en natts dårlig søvn, tar vi det helt piano på ettermiddagen. Tegner, ser tv, leser bok og slapper bare av. Ingen besøk eller fysiske aktiviteter. Det pleier funke greit. Vi kan heller ikke legge for tidlig, da ryker hele natten. Så hun legges stort sett rundt 20. 

Men ja, det er en krevende tid! Vi har prøvd å bare stå i det, f.eks. ved oppvåkninger før kl 07. Vi kan gå inn til henne og sitte der i mørket, men vi skal ikke stå opp - det er jo natt enda. Det har heldigvis fungert greit, så tidlige oppvåkninger varte ikke lenge og nå er hun sjelden oppe før 07-0730. Men på andre ting har vi tenkt at vi må velge våre kamper, så ikke alt blir krangel og dårlig stemning, så på andre ting har vi kanskje vært for ettergivende. Men, you win some, and you lose some tenker jeg... 

Vi venter vårt neste barn i jan/feb og jeg var litt engstelig i starten på om vi kom til å ha overskudd til det. Men etter å ha vært på ferietur, og mye besøk hos en venninne med en jevnaldrende, ser jeg hvor mye de små trives når de har en å leke med, og hvor stor avlastning det er for oss voksne. Så nå gleder jeg meg veldig til lillebror kommer og frøkna skal få bli storesøster ❤️ 

[AnonymBruker]

Ts her.

 

Takk for at så mange deler sine erfaringer.

Helper å høre at man ikke er alene og at det går over til slutt.

Men akkurat nå kan det føles som at det ska være som dette mange år frem i tid og at jeg føler mindre glede i hverdagen og mindre mestring som mamma.

Anonymkode: 7c4e4...c4e

[AnonymBruker]

Det er tungt med små barn. Når man endelig begynner å få hodet litt over vannet, kommer en ny tøff periode. Vår første var veldig, veldig krevende. Først da barnet nærmet seg to år, orket jeg tanken på å skulle ha et barn til. Nå har vi tre.

Små barn trenger å ha kommunisere uforstyrret med deg, se ansiktet ditt, og jeg velger å tenke at det er smart av babyer å våkne tidlig, for da får den mamma eller pappa helt for seg selv. Jeg måtte i alle fall tenke det for å holde ut da eldste våknet både 05 og 04 😵 Stå opp sammen og gjør koselige ting sammen som barnet liker, f.eks. "snakke" sammen om det dere gjør og det dere ser, lese bok, bygge klossetårn, leke med vann i vasken, leke borte-tittei osv.

Som du skriver selv, er barnet sliten etter barnehagen, og avreagerer sammen med deg/dere når det endelig er ro og trygghet til å gjøre det. Kanskje dere kan klare å gi barnet litt kortere dager i barnehagen av og til?

Vår oppgave som foreldre er å stå i situasjonen og støtte barnet. For min del hjelper det også når jeg ikke tenker at jeg må "mestre" mammarollen. Mamma er noe man er, ikke enda en ting man på død og liv skal mestre og være flink til. 

Og det blir bedre etter hvert som barnet vokser, forstår mer, får mer oversikt over det som skjer, får til flere ting osv. Jeg synes det ble bedre da de bikker 18 mnd., enda bedre når de blir 2 år, så slår selvstendighetsalderen ("trassalderen") inn, men likevel er ting bedre enn da de var ett år. Det hjelper mye når de blir 4 år.

Anonymkode: a1dff...d66

[AnonymBruker]

Synes det er tungt å slite med følelsen av å ikke være god nok for gutten min, og at jeg nå for tiden føler mest på å komme igjennom denne tiden og ikke alltid kjenner på den store kjærligheten for han i hverdagen som det ser ut som de fleste andre småbarnsforeldre har for sine små. Jeg vet jeg elsker gutten min, men i en trass og litt tøff hverdag klarer jeg ikke alltid å kjenne på det og det gjør meg trist.

Takknemlig for alle dere som deler deres erfaringer<3

 

ts

Anonymkode: 7c4e4...c4e

[AnonymBruker]

Min første er veldig «viljesterk», og for oss startet det å skinne godt gjennom like før hun fylte ett. Hun var også veldig pappajente, og kunne skrike hvis det var jeg som skulle skifte på henne osv.

Da hun begynte i barnehagen så la hun seg tidligere en stund, og det føltes grusomt ut å komme hjem og ha halvannen til to timer sammen hvor hun uansett ikke ville være med meg, kun pappa. Jeg var gravid med nummer to og slet med bekken og rygg, så følte at det var fordi jeg ikke var en morsom og leken forelder som pappa var.

Hun var 15 måneder da jeg fødte nummer to, og nummer to var mer krevende enn første. Følte da at jeg var alenemor for nummer to, og samboer var alenefar for førstemann.

Det gikk seg til, jeg vet ikke helt når, men da uroen ga seg så ble vi mer en «enhet» igjen. Nå er eldste to, og har bedre språk, så det er helt annerledes. Mye bedre.

Det kan godt hende det hadde gått seg til tidligere også hvis vi ikke hadde fått nummer to midt inni der, men den tiden føles uansett helt fjern ut nå.

Har ingen andre råd enn å holde ut. For oss var den viljesterke tiden uten språk den verste, men det løsnet med språket😊

 

Anonymkode: 7e6fc...daf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes det er tungt å slite med følelsen av å ikke være god nok for gutten min, og at jeg nå for tiden føler mest på å komme igjennom denne tiden og ikke alltid kjenner på den store kjærligheten for han i hverdagen som det ser ut som de fleste andre småbarnsforeldre har for sine små. Jeg vet jeg elsker gutten min, men i en trass og litt tøff hverdag klarer jeg ikke alltid å kjenne på det og det gjør meg trist.

Takknemlig for alle dere som deler deres erfaringer<3

 

ts

Anonymkode: 7c4e4...c4e

Jeg tror de fleste småbarnsforeldre har det som deg, men det er ikke noe man snakker om. Man er så sliten, slites i alle retninger og føler seg veldig langt fra perfekt. I perioder handler  det rett og slett om å overleve hverdagen. Holde ut. Trist, men slik er det. Så kommer en bedre periode hvor ting blir enklere, man får mer overskudd og føler at man er en bedre forelder, kanskje til og med den forelderen man ønsker å være.

Livet er jo slik. I perioder er der knalltøft, men så går det bedre igjen.

Man får det bedre med seg selv om man klarer å erkjenne det, og ikke gå rundt og føle seg mislykket og som en dårlig forelder.

Anonymkode: a1dff...d66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes det er tungt å slite med følelsen av å ikke være god nok for gutten min, og at jeg nå for tiden føler mest på å komme igjennom denne tiden og ikke alltid kjenner på den store kjærligheten for han i hverdagen som det ser ut som de fleste andre småbarnsforeldre har for sine små. Jeg vet jeg elsker gutten min, men i en trass og litt tøff hverdag klarer jeg ikke alltid å kjenne på det og det gjør meg trist.

Takknemlig for alle dere som deler deres erfaringer<3

 

ts

Anonymkode: 7c4e4...c4e

Du er mer en god nok for gutten din. Det at han gråter og er frustrert, er pga situasjonen, ikke fordi han ikke er glad i deg. 

Det at små barn gråter for at de ikke får det som det vil er helt greit, og et sunnhetstegn. Vis forståelse for at det er vanskelig, og vær der som en trygghet, men la han gråte fra seg. Det skal ikke være noe mål å ha et barn som aldri gråter. Og det at barnet ditt gråter betyr ikke at du er en dårlig mamma. For at vi skal lære barna våre å takle alle følelser, så må de få kjenne på de. Støtt barnet ditt gjennom det som er vanskelig. Etterhvert vil det bli bedre. Når språket kommer, vil som regel frustrasjon og gråt avta en del.

Anonymkode: 598b0...8a9