11-åring som ikke stopper når det er nok

[AnonymBruker]

Om vi gir ham irettesettelser så fortsetter han til vi blir sinte, uansett om det gjelder legging, lekser eller bordskikk. Han havner i konflikt med klassekamerater fordi han ikke stopper når det er nok. Når han ser at noen blir sinte på ham, fortsetter han til de eksploderer.

Han er ellers en rolig og snill gutt, lite problemer med adferd generelt og normale hjemmeforhold. Jeg skjønner bare ikke hvordan vi kan få ham til å respektere andres «nå er det nok». Vi har prøvd samtaler i fredstid og konsekvenser når han havner i trøbbel. Er det noen som har tips?

Anonymkode: 79571...1e5

[AnonymBruker]

Har han alltid vært slik, eller har han endret seg nylig? 

Noen er mer stri enn andre,  det kan være slitsomt for de voksne. Men det kan være positivt i noen sammenhenger å ikke gi seg så lett, spesielt når han blir voksen. 

Anonymkode: 7b134...896

[AnonymBruker]

Kontakt fastlegen og be om henvisning til BUP. 
Ta kontakt med lærer og få informasjon om hvordan han fungerer på skolen. 
Er det råd å få kontakt med PPT via lærer mens dere venter på klarsignal fra BUP? 

Anonymkode: 42e85...a1b

[AnonymBruker]

Skal ikke egentlig drive å fjern-diagnostisere andres barn. Er heller ikke medisinsk utdannet. Når det er sagt så kunne beskrivelsen dere gir passet på eldste her.😬 Og han har adhd.. (uoppmerksom type, tidligere kalt add.) Har dere tenkt i de baner?

Trenger han mye påminning og tilrettelegging av daglige aktiviteter som påkledning, spising, doturer, lekser osv? Kan han dagdrømme og virke fjern? Er han eldste så dere ikke har andre å sammenligne med? Kan jo tenkes at det er verdt å utforske? Selvregulering er jo høyt oppe på symptomlista😬

Anonymkode: 7a143...12d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Skal ikke egentlig drive å fjern-diagnostisere andres barn. Er heller ikke medisinsk utdannet. Når det er sagt så kunne beskrivelsen dere gir passet på eldste her.😬 Og han har adhd.. (uoppmerksom type, tidligere kalt add.) Har dere tenkt i de baner?

Trenger han mye påminning og tilrettelegging av daglige aktiviteter som påkledning, spising, doturer, lekser osv? Kan han dagdrømme og virke fjern? Er han eldste så dere ikke har andre å sammenligne med? Kan jo tenkes at det er verdt å utforske? Selvregulering er jo høyt oppe på symptomlista😬

Anonymkode: 7a143...12d

Det du snakker om her er konsentrasjonsproblemer. 
Jeg ville heller ha tenkt at en kunne se litt på det som omhandler impulskontroll.
Jeg har ingen bakgrunn til halvveis å dele ut diagnoser , men det bare slo meg at impulskontroll kunne ha noe med dette å gjøre 

Anonymkode: 42e85...a1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.11.2023 den 0.09):

Om vi gir ham irettesettelser så fortsetter han til vi blir sinte, uansett om det gjelder legging, lekser eller bordskikk. Han havner i konflikt med klassekamerater fordi han ikke stopper når det er nok. Når han ser at noen blir sinte på ham, fortsetter han til de eksploderer.

Han er ellers en rolig og snill gutt, lite problemer med adferd generelt og normale hjemmeforhold. Jeg skjønner bare ikke hvordan vi kan få ham til å respektere andres «nå er det nok». Vi har prøvd samtaler i fredstid og konsekvenser når han havner i trøbbel. Er det noen som har tips?

Anonymkode: 79571...1e5

Klarer han ikke å lese andre i den alderen så hadde jeg nok tatt tak i det i form av utredning. Mitt søsken fikk diagnosen asperger etter fylte 25. Det hadde vært en lettere barndom med utredning tidlig. 

Anonymkode: 94cc7...36b

[Taffel]

Impulskontroll og frontalpannelapp henger sammen. Før du ber om utredning, så google litt om dette, kanskje det kan gi litt forklaring? Barn modnes i rykk og napp, og det er ikke alltid en diagnose som ligger bak. 

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Det du snakker om her er konsentrasjonsproblemer. 
Jeg ville heller ha tenkt at en kunne se litt på det som omhandler impulskontroll.
Jeg har ingen bakgrunn til halvveis å dele ut diagnoser , men det bare slo meg at impulskontroll kunne ha noe med dette å gjøre 

Anonymkode: 42e85...a1b

Ja, det har du faktisk rett i. Jeg forklarte meg kanskje litt dårlig. Både impulskontroll og konsentrasjon faller inn under reguleringsvansker. De med reguleringsvansker kan streve med atferd, følelser, tanker og oppmerksomhet. Ville uansett utforsket dette litt nærmere siden det kan bli vanskelig for han sosialt om dette vedvarer uten at han greier å regulere seg bedre❤️

Anonymkode: 7a143...12d

[Gjest Refreng]

Hva skjer når han får andre til å eksplodere? Det er mulig han har funnet ut at det er lettere slippa unna trøbbel om andre blir sinte. Kanskje de som blir sinte får dårlig samvittighet og er mindre strenge mot han for eksempel. Kanskje han blir sint når dere irettesetter han og det føles bra når han klarer gjøre dere sinte tilbake.

Endret 17. november 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange fine svar. ❤️

Jeg har tenkt tanken på bup før, så kanskje det er veien å gå. Som noen skrev her, så virker det som han føler seg bra eller får et kick når han får oss sinte. Dette når det har vært en foranledning og han blir provosert, ellers er han lett å ha med å gjøre. Og det skjønner jeg ingenting av. Han får jo konsekvenser som går ut over ham selv.

ts

Anonymkode: 79571...1e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Tusen takk for mange fine svar. ❤️

Jeg har tenkt tanken på bup før, så kanskje det er veien å gå. Som noen skrev her, så virker det som han føler seg bra eller får et kick når han får oss sinte. Dette når det har vært en foranledning og han blir provosert, ellers er han lett å ha med å gjøre. Og det skjønner jeg ingenting av. Han får jo konsekvenser som går ut over ham selv.

ts

Anonymkode: 79571...1e5

Har en sønn på 9 som omtrent hele sitt liv har vært slik du beskriver. Nytter ikke å kjefte på han, han har reagert med ekstremt sinne tilbake. Veldig følsom type, ikke nødvendigvis sensitiv men har mye følelser og vanskelig for å kontrollere de. Alt kommer stort sett ut som sinne. Vi har hatt massssse utfordringer, men har aldri vært i nærheten av noen diagnose. Svigermor forteller at mannen var veldig lik, og det gir meg en liten trøst, for han har endt opp (stort sett🤪) som en smart og flott type… 

Jeg tror gutten din bare er litt pre-pubertal. Prøv en annen tilnærming.. samtidig som dere fortsetter å forklare - når han er rolig - at sinnet hans ikke er innafor. Det begynner de å skjønne i den alderen.. prøv å ikke bli sinte selv, det forsterker det bare og han ser at det er greit å bli det, i tillegg til at han oppnår det han vil. Dette er jo det vanskeligste, for oppførselen er jo super provoserende og det er vanskelig å ikke bli sint.. hvis dere klarer det, prøv å reagere med det motsatte, vær litt overdrevent blid, si at dere forstår at han er sint, at han ikke vil legge seg feks. Han er fortsatt liten og kanskje inne i en periode der han trenger litt ekstra støtte. Det er aldri feil, han blir ikke mindre selvstendig selv om dere hjelper han litt.

Jeg ville ikke ha gått til bup, med mindre dere ser en vesentlig forverring og han har andre utfordringer som virker unormale. Dette med sinne fremstår som veldig normalt.

Anonymkode: bfd0b...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en sønn på 9 som omtrent hele sitt liv har vært slik du beskriver. Nytter ikke å kjefte på han, han har reagert med ekstremt sinne tilbake. Veldig følsom type, ikke nødvendigvis sensitiv men har mye følelser og vanskelig for å kontrollere de. Alt kommer stort sett ut som sinne. Vi har hatt massssse utfordringer, men har aldri vært i nærheten av noen diagnose. Svigermor forteller at mannen var veldig lik, og det gir meg en liten trøst, for han har endt opp (stort sett🤪) som en smart og flott type… 

Jeg tror gutten din bare er litt pre-pubertal. Prøv en annen tilnærming.. samtidig som dere fortsetter å forklare - når han er rolig - at sinnet hans ikke er innafor. Det begynner de å skjønne i den alderen.. prøv å ikke bli sinte selv, det forsterker det bare og han ser at det er greit å bli det, i tillegg til at han oppnår det han vil. Dette er jo det vanskeligste, for oppførselen er jo super provoserende og det er vanskelig å ikke bli sint.. hvis dere klarer det, prøv å reagere med det motsatte, vær litt overdrevent blid, si at dere forstår at han er sint, at han ikke vil legge seg feks. Han er fortsatt liten og kanskje inne i en periode der han trenger litt ekstra støtte. Det er aldri feil, han blir ikke mindre selvstendig selv om dere hjelper han litt.

Jeg ville ikke ha gått til bup, med mindre dere ser en vesentlig forverring og han har andre utfordringer som virker unormale. Dette med sinne fremstår som veldig normalt.

Anonymkode: bfd0b...8b9

Hvorfor skulle de ikke oppsøke BUP? 
Er du motstander av å be om råd og veiledning når barna har det vanskelig? 
Poenget er at i mellomtiden så sliter barna med å fungere i skoleklassen og sammen med barn sånn ellers. 
Å ha foreldre som ikke stoler på at en kan få hjelp av HelseNorge kan gjøre hverdagen til barna enda vanskeligere 

Anonymkode: 42e85...a1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.11.2023 den 11.50):

Hvorfor skulle de ikke oppsøke BUP? 
Er du motstander av å be om råd og veiledning når barna har det vanskelig? 
Poenget er at i mellomtiden så sliter barna med å fungere i skoleklassen og sammen med barn sånn ellers. 
Å ha foreldre som ikke stoler på at en kan få hjelp av HelseNorge kan gjøre hverdagen til barna enda vanskeligere 

Anonymkode: 42e85...a1b

Dette er min mening, mine erfaringer. Dette er et forum der man kan dele sånt.

Jeg er ingen motstander av noe som helst, men det tror jeg også at du egentlig skjønner. Jeg ville dele noen erfaringer som kanskje kan bidra til at foreldrene stoler på egen oppfatning. Det kan være så lett å tenke at oppførselen til eget barn er unormal og trenger en form for behandling, når det statistisk sett er slik at de aller fleste barn (heldigvis!) ikke har noen form for diagnose som skal behandles. Av egen erfaring er det ofte bare en fase med mye utvikling som kan slå ut på diverse måter. Når det er sagt er det alltid fint som forelder å få prate med noen utenfra, for eksempel en psykolog, om hvordan man opplever hverdagen med barn og utfordringer man har. 

Anonymkode: bfd0b...8b9

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (På 15.11.2023 den 0.09):

Om vi gir ham irettesettelser så fortsetter han til vi blir sinte, uansett om det gjelder legging, lekser eller bordskikk. Han havner i konflikt med klassekamerater fordi han ikke stopper når det er nok. Når han ser at noen blir sinte på ham, fortsetter han til de eksploderer.

Han er ellers en rolig og snill gutt, lite problemer med adferd generelt og normale hjemmeforhold. Jeg skjønner bare ikke hvordan vi kan få ham til å respektere andres «nå er det nok». Vi har prøvd samtaler i fredstid og konsekvenser når han havner i trøbbel. Er det noen som har tips?

Anonymkode: 79571...1e5

Han er vel full av skam da, noe som gjør at han ikke vet hva han skal gjøre når noen sier stopp, han blir skamfull og fortsetter.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er min mening, mine erfaringer. Dette er et forum der man kan dele sånt.

Jeg er ingen motstander av noe som helst, men det tror jeg også at du egentlig skjønner. Jeg ville dele noen erfaringer som kanskje kan bidra til at foreldrene stoler på egen oppfatning. Det kan være så lett å tenke at oppførselen til eget barn er unormal og trenger en form for behandling, når det statistisk sett er slik at de aller fleste barn (heldigvis!) ikke har noen form for diagnose som skal behandles. Av egen erfaring er det ofte bare en fase med mye utvikling som kan slå ut på diverse måter. Når det er sagt er det alltid fint som forelder å få prate med noen utenfra, for eksempel en psykolog, om hvordan man opplever hverdagen med barn og utfordringer man har. 

Anonymkode: bfd0b...8b9

Hm… jeg får dele litt av min erfaring jeg også da. 
Jeg har vært innom BUP med mine to yngste pga de begynte å forandre sin væremåte og få en slags spiseforstyrrelse, i korte drag så trengte vi hjelp til å finne ut hva som var utfordringene. 
Det er stor aldersforskjell på mine barn. 
Ingen av de hadde problemer med utagering eller annen provoserende adferd . 
Vi fikk en god gjennomgang på BUP , og i mine barn fikk diagnosene Asberger/ADHD.
Dette har ingenting med TS sitt barn adferd, men poenget mitt er at vi fikk  god veiledning og kunnskap om diagnosene. 
ADHD -medisin var valgfritt , vi prøvde en periode , men det fungerte ikke for mine barn, men vi var på familiekurs og fikk god hjelp på veien videre. 
En lærer underveis, og en kan ikke gi opp selv om det kommer utfordrende dager. 
 

Poenget mitt er at det nytter ikke å være den som stritter i mot å søke hjelp for det gjelder barna fremtid og ikke å mate fordommer som en måtte ha.  
Min erfaring og kampvilje førte til at den ene er i studerer på universitet og har en bra deltidsjobb og den andre er lærling . 
De har det bra , og det hadde kandkje ikke vært sånn om jeg ikke hadde bedt om hjelp på skole/ lege . 
Så tilbake til saken … dette  sinnet som du påstår er normalt er jeg ikke enig i.  
En må få hjelp til å få kontakt med gutten underveis og lære han å kjøle  desse uheldige situasjonene som gjør hverdagen hans vanskelig i samhandling med andre 
Eller hva som må til for å forandre det som er problemet 

Anonymkode: 42e85...a1b