Hvordan var det EGENTLIG å få to tette??? blandede følelser nå som nummer 2 er på vei

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med nummer 2, og hvis alt går etter planen vil det være akkurat to år mellom storesøster og det nye familietilskuddet. 

Kjenner at jeg har blandet følelser. På den ene siden er jeg sjeleglad for at vi ble lett gravide for andre gang, men jeg er også trist. 

Når det gjelder småbarnsperioden så har jeg ikke noe behov for å bli fort ferdig med den. Syntes babyer og bittesmå barn er herlige, så i utgangspunktet skulle jeg gjerne hatt små barn leeeeenge. Nå som vi bare har en nyter jeg i alle fall hvert sekund av småbarnsperioden, men det kan kanskje endre seg nå som vi får to tette? 

 

Anonymkode: c6dc6...ab5

[smurfebuss]

Det var nydelig! Det er 16 måneder mellom mine, og de har hatt et tett bånd hele livet. Klart småbarnsperioden ble litt kaotisk, men jeg hadde de begge hjemme samtidig og storkoste meg med det. Nå er de begge tenåringer og har fortsatt stor glede av hverandre - og stor omsorg for hverandre. 
 

Mitt beste tips er ikke et praktisk et, men et økonomisk: siden de blir tette er det også tett mellom konfirmasjoner, bunader, trafikale grunnkurs, billappen, russefeiringer etc. Sett av penger tidlig. 😅

[AnonymBruker]

Jeg følte det som deg angående baby- og småbarnstiden. Og jeg var også bekymret for hvordan det ville bli da jeg var gravid med nr. to, som kom til verden 1 år og 8 mnd. etter den eldste. 

Og akkurat dette med at tiden gikk fort, og det ble mer travelt, to å dele oppmerksomheten mellom og mindre tid til å nyte tiden med hvert av barna, syns jeg har vært det vanskelige. Babytiden med nr. to ble jo ikke som babytiden med den første. De aller første ukene var jeg skikkelig lei meg, men da var det nok mye hormoner og barseltårer oppi alt også. Jeg var jo litt forberedt på dette. Men akkurat de første ukene skulle jeg ønske jeg visste at det snart kom til å bli veldig mye bedre. 

Vi valgte ikke aldersforskjellen, vi trodde ikke vi kunne få flere barn etter den første, og så plutselig fikk vi det. Men basert på hvordan vi har hatt og har det, så har jeg gått fra å tenke at ca. 4 års aldersforskjell nok er best til å tenke at relativt tette barn er like bra. For det ble mindre av en-til-en kontakt, men samtidig ble vi en liten flokk. Og å se relasjonen mellom barna, det er noe av det koseligste jeg vet. De er gode venner, og har mye omsorg for hverandre. Sjalusi og krangling er det også, og det kan en jo lære av. Om en ikke møter det hjemme i barndommen, møter en det senere i livet.

Anonymkode: 7b0c0...039

[AnonymBruker]

Skal ikke skremme deg, men vi har 20 mnd mellom de to eldste. Det virket som en god plan da første var en rolig baby. Nr 2 var et kolikk-barn av den ekstreme sorten, så når jeg ser tilbake på førstemann, så skulle jeg ønsket at vi hadde ventet. Latt førstemann vere litt alene, før nr 2 kom og krevde alt vi hadde av oppmerksomhet og overskudd.

Fordelen var selvsagt at de hadde hverandre i oppveksten + flere søsken som kom etterhvert. 🙂

 

Anonymkode: 344a9...f68

[AnonymBruker]

Elsker det. Synes mange snakker veldig ned om hvor SLITSOMT det er og du må tenke på det og det og det og det!

det irriterer meg litt, for de fleste som velger å få flere barn vet hva det går i og hva det innebærer.. 

det er 18 mnd mellom 1 og 2, og det vil bli 2 år og 4 mnd mellom 2 og 3.

men med de to jeg har da, de er to av forskjellig sort. Den ene var veldig rolig som baby, var 1,5 år før han var snørrete for første gang, var ekstremt fornøyd hele tiden. Var aldri noe problem med mating, magen, sår hud, ikke sensitiv, sov til alle døgnets tider - alt var bare fryd og gammen, og frem til lillebror kom så startet vi ikke dagen før 9-9:30.. 

når lillebror kom, så var det helt annerledes. Han var en misfornøyd baby, ekstremt mammadalt, måtte ha 50% mme fra 6 dager pga gulsott(så det ble litt ekstra der), mye nattevåk, veldig utålmodig, mye syk helt fra start, altså det var svart og hvitt kontraster på mine to. Det var jo da litt slitsomt det første halvåret med to små hvor ene var veldig fornøyd og den andre var ikke særlig fornøyd med noen ting. 
når lillebror var 6mnd og storebror ble 2, så var jeg veldig glad for at vår verste periode var over og at vi ikke fikk baby rett inn i 2’års trassen(ikke for å skremme deg, for hadde vi fått det så ville det selvsagt gått helt fint - men jeg kjente at det var litt godt etter et sånt halvår).. lillebror klarte såvidt å ligge litt selv, han tålte at storebror kom å koste på han. Etterhvert som tiden gikk og lillebror klarer å gå selv og leke så er det jo en helt annen verden. 
da har de bytta litt plass, så storebror er tøff MEN lillebror er tøffest og går først. Lillebror er mindre avhengig av mamma, tørr å prøve og feile og prøve om igjen, og storebror vil helst se på 3 ganger før han prøver. Og disse to her går jo fullstendig hånd i hanske da. De beskytter hverandre for alt i hele verden, hvis den ene føler at den andre blir urettferdig behandlet så sier de «stopp» med en eneste gang! Og de leker så godt, lillebror tar jo veldig etter storebrors ferdigheter, så de løper å leker kakken og gjemsel til beste evne. De leker med biler og snakker sitt språk med hverandre, de har en enorm kommunikasjon dem to imellom. De synes det er kjempestas da vi foreldrene også tar en del i leken, men de har det mer enn bra nok med hverandre, så det er ikke noe stress. De sitter som regel på samme sofapute når de sitter rolig, og de skal helst sitte bak hverandre på tråtraktoren selv om de har en hver. De er utrolig sammensveiset, og mtp at den miste fyller to på nyåret er jeg helt sjokkert som mamma - av å se de to dilte etter hverandre, støtte hverandre, og leke og drive på. De er to helt forskjellige personligheter, men de har likevel blitt (BLIR) oppdratt med samme verdier - og jeg tror det er derfor de kommer så ekstremt godt overens. 

De krangler jo som søsken, det er vanskelig å skille på «mine begrensninger og dine begrensninger», men det lærer de etterhvert. Stort sett er de bestevenner.. og jeg gleder meg ekstremt til nr3 kommer, og lurer fælt på hvilken plass det barnet blir å ta i buketten❤️

det er jo hard jobb med barn, men så lenge fundamentet er der og man står støtt på det, så spiller det ingen rolle om man har 1 barn eller 3. De vil gå samme skole og lære av hverandre. 

Anonymkode: b5728...9b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg følte det som deg angående baby- og småbarnstiden. Og jeg var også bekymret for hvordan det ville bli da jeg var gravid med nr. to, som kom til verden 1 år og 8 mnd. etter den eldste. 

Og akkurat dette med at tiden gikk fort, og det ble mer travelt, to å dele oppmerksomheten mellom og mindre tid til å nyte tiden med hvert av barna, syns jeg har vært det vanskelige. Babytiden med nr. to ble jo ikke som babytiden med den første. De aller første ukene var jeg skikkelig lei meg, men da var det nok mye hormoner og barseltårer oppi alt også. Jeg var jo litt forberedt på dette. Men akkurat de første ukene skulle jeg ønske jeg visste at det snart kom til å bli veldig mye bedre. 

Vi valgte ikke aldersforskjellen, vi trodde ikke vi kunne få flere barn etter den første, og så plutselig fikk vi det. Men basert på hvordan vi har hatt og har det, så har jeg gått fra å tenke at ca. 4 års aldersforskjell nok er best til å tenke at relativt tette barn er like bra. For det ble mindre av en-til-en kontakt, men samtidig ble vi en liten flokk. Og å se relasjonen mellom barna, det er noe av det koseligste jeg vet. De er gode venner, og har mye omsorg for hverandre. Sjalusi og krangling er det også, og det kan en jo lære av. Om en ikke møter det hjemme i barndommen, møter en det senere i livet.

Anonymkode: 7b0c0...039

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Skal ikke skremme deg, men vi har 20 mnd mellom de to eldste. Det virket som en god plan da første var en rolig baby. Nr 2 var et kolikk-barn av den ekstreme sorten, så når jeg ser tilbake på førstemann, så skulle jeg ønsket at vi hadde ventet. Latt førstemann vere litt alene, før nr 2 kom og krevde alt vi hadde av oppmerksomhet og overskudd.

Fordelen var selvsagt at de hadde hverandre i oppveksten + flere søsken som kom etterhvert. 🙂

 

Anonymkode: 344a9...f68

Takk for at dere er ærlige ❤️ Det er godt å høre at man ikke er alene om disse tankene. 

Noen ganger skulle jeg ønske at aldersforskjellen var 2,5 - 3år, istedenfor 2. Akkurat fordi jeg ønsker å ha mer alenetid med barnet vi har. Men samtidig så tenker jeg at nummer 2 (uavhenging av alderforskjell), alltid vil måtte dele oppmerksomheten. Da vil man kanskje føle på dårlig samvittighet for at man ikke kan gi den samme oppmerksomheten og overskuddet til nummer 2, som man gav nummer 1 🤷‍♀️🤯

Jeg har tidligere også følt en slags  «sorg» når jeg startet i jobb, når barnet begynte i barnehage, når barnet gikk fra å krabbe til å gå osv.

TS

Anonymkode: c6dc6...ab5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Takk for at dere er ærlige ❤️ Det er godt å høre at man ikke er alene om disse tankene. 

Noen ganger skulle jeg ønske at aldersforskjellen var 2,5 - 3år, istedenfor 2. Akkurat fordi jeg ønsker å ha mer alenetid med barnet vi har. Men samtidig så tenker jeg at nummer 2 (uavhenging av alderforskjell), alltid vil måtte dele oppmerksomheten. Da vil man kanskje føle på dårlig samvittighet for at man ikke kan gi den samme oppmerksomheten og overskuddet til nummer 2, som man gav nummer 1 🤷‍♀️🤯

Jeg har tidligere også følt en slags  «sorg» når jeg startet i jobb, når barnet begynte i barnehage, når barnet gikk fra å krabbe til å gå osv.

TS

Anonymkode: c6dc6...ab5

Jeg tror denne sorgen kan komme uansett aldersforskjell. Vi hadde 4 år mellom første og andre, men jeg hadde stor sorg for tiden jeg mistet med førstemann. Våre relasjon ble annerledes. Jeg følte også en slags sorg over at barselstiden ikke ble den samme med andremann som med første, og det vil den jo aldri bli fordi du har et større barn også. Man får liksom ikke samme tiden til å sette seg ned å kose, og innimellom er det sykedager med eldste osv.

Jeg er nå gravid med tredjemann, og her blir det to år mellom de yngste. Jeg kjenner litt på angsten allerede. Men, jeg tror det viktigste er å være ærlig med seg selv og prøve å tenke gjennom at ting vil ikke bli som før. Barselstiden vil ikke bli som den første, men den kommer likevel til å bli fin på sin unike måte. Å mentalt forbedrede seg kan gjøre mye med situasjonen.

Anonymkode: 172fb...327

[AnonymBruker]

Tja ikke supertette ,men 24 mnd mellom mine så og si på dagen. 2 år. 

De har et nært og fantastisk forhold. Alltid støtte i hverandre❤ Det var ekstremt hektisk da de var små,men nå er de tenåringer og det var min beste avgjørelse med tette barn😍

Den minste er 10år yngre enn eldste,h*n skulle nok gjerne hatt et søsken,men 3 var nok.

Anonymkode: 4f620...fa6

[AnonymBruker]

Det går helt fint skal du se. Det er selvfølgelig hektisk og til tider litt kaotisk, men er dere to hjelper det mye. Den første tiden var den tyngste. Da yngste bikket seks måneder gikk det meste mye lettere og har siden da vært veldig glad for at vi tok det valget. De er utrolig glad i hverandre og har mye glede av å være sammen.

Er dere to på ettermiddager, kvelder og helger går det veldig fint også i starten. Min største utfordring var all den tiden jeg var alene med begge da yngste var 0-6 mnd. Legging, levering og henting i barnehage og ulike behov gjorde det hektisk. 

Anonymkode: c99b0...16f

[AnonymBruker]

Jeg har 4 barn på 10 år. Elsker aldersforskjellene på hver sin måte. Guttene med 22 måneder imellom de har hatt stor glede av hverandre❤️  alle barna har glede av hverandre på forskjellige måter.  
 

synes jeg har fått nytt babytiden med alle. Men er jo selvfølgelig noe annet med kun en baby. Men gleden av å se søskenkjærligheten og gleden de har i hverandre er jo fantastisk❤️ lubne små barnehender og kinn som vil kose på baby🥰 storesøsken som vil holde og kose😍 
 

søsteren min har fått barn i høsten 2020 sommeren 2022, og venter nå igjen vinteren 2023. De har det hakket med travelt og trenger litt mer hjelp av foreldre

Anonymkode: e8b5b...fcb

[AnonymBruker]

Altså det er for tungt og det ville jeg ikke anbefalt noen - men du er allerede gravid! Så glem det jeg sa. Bare "enjoy the ride" nå.

Jeg ble selv uplanlagt gravid med nummer to, noe som er godt gjort når man er voksen men det var amming, og en operasjon, og det var så lang prøving på første, jeg hadde ikke fått mensen tilbake, så mye som gjorde at jeg ikke forventet å bli gravid. Også etter bare 1 gang.. 

Uansett, poenget er at jeg hadde så mørke tanker, jeg var deprimert hele graviditeten. Jeg følte dårlig samvittighet for han eldste, det var tungt å være gravid og være en god aktiv mamma for et lite barn. Jeg angret og fryktet og var så lye nedfor. Men hva er poenga liksom? Ungen ble jo født, jeg skulle jo føde og skulle ikke ta abort, så jeg kunne like godt bare finne meg i det mye fortere. Altså, er man allerede gravid og vurderer ikke abort, så hvor skal du fra denne ubåten nå, for å bruke allegori 😅  Ingen poeng å dvele. Barna mine 7 og 9 nå, det er fortsatt tungt til tider, jeg er mer sliten enn noen sinne men altså, jeg og barnefar er fortsatt sammen, barna er veldig elsket og fornøyde, gode og flotte og snille og friske barn. Livet mitt er egentlig ganske bra. Jeg vil jo ikke anbefale noen å ha tette barn men samtidig, jeg kan jo ikke velge bort noen av mine, så jeg kan ikke ønske å endre på noe.

Eneste jeg ville anbefale, er kanskje å senke litt ambisjoner og forventinger og prøve å bli litt mer avslappet mor, nå med engang. Og, om det hjelper, det første leveåret til nummer 2 var enklere enn jeg fryktet. Min kroniske utmattelse kom senere 😅 Og, to uker etter fødselen på lillesøsken, inkluderte han eldste babyen i alle sine minner. Det føltes veldig godt for meg. Slik som han sa "vi var der alle fire" og jeg sier men nei, lillebror var jo ikke født men da svarte han "men han var med, var allerede i magen til mamma" 😍 Og det tok virkelig ikke lang tid før jeg så at de hadde glede av hverandre. Og det var morsomt at de kunne "teamet seg sammen" mot oss foreldre, i sine små påfunn og rampestreker. Det tror jeg er også veldig bra, gir selvtillit. Han eldste fikk jo verdens største beundrer ved fødselen av nummer 2. 🤩

PS. Hvis du mot alt formodning planlegger oppussing og flytting, gjør det nå før nummer 2 kommer 😭

Anonymkode: dd1d8...0a7

[AnonymBruker]

Jeg har veldig tette - ganske nøyaktig 1 år imellom - og kan bare anbefale det, de er bestevenner 95% av tiden og har alltid underholdning i hverandre, aldersforskjellen var så liten at eldste aldri opplevde å være enebarn så det ble ingen sjalusi, og det er veldig praktisk å ha barn som har felles interesser og er like store (eldste er jente og yngste gutt, så han tok henne igjen i høyde og skostørrelse innen han fylte 4 år, så de bruker hverandres klær og sko også dersom vi går tomme for skift). 

Negativt: anbefaler å ikke få barn med AKKURAT ett år imellom med tanke på bursdagsfeiringer, 1-2 måneder ekstra hadde ikke vært dumt. 

Anonymkode: 6060a...1ef

[Tjoheiii]

22 mnd. mellom mine🥰 nå er lillesøster veldig liten enda, men vi er forbi den «verste» babytiden og det har gått helt fint  storebror snakket nesten flytende da hun ble født, tror det gjorde ting enklere. Er jo litt hektisk her, men ikke noe problem i det hele tatt  tenker småbarnsperioden ville blitt travel om dere hadde ventet et år også 😛