Ønsker en dag å kutte all kontakt med faren min.

[AnonymBruker]

Det er grusomt å si, men jeg elsker ikke faren min. Tvert i mot hater jeg han. Det er forferedlig å si, men jeg har aldri så lenge jeg kan huske hatt noen genuin følelser for han. Det er sikkert mye fine minner gjennom barndommen, men mye er psykisk terror jeg føler jeg fikk fra han. Det er litt grått, men husker at han skrek og hylte når jeg f.eks glemte en drikkeflaske på trening eller ikke ryddet en skje på kjøkkenet. Spiste jeg ikke maten kastet han det trynet mitt. Greide jeg ikke matte oppgaver var jeg dum og udugelig og ville ende opp på "kiwi" som en fornærmelse. Jeg var udugelige, verdiløs og han sa at han både ønsket å bytte meg vekk og slå meg om det var lov. Jeg har minner at at jeg fryktet han og ikke greide å prate med han. Jeg prøvde en gang i en alder av 17 å forklare han rolig og forsiktig ting jeg oppfattet som problematisk med personligheten han da skrek han at jeg var kreftsvulsten av familien og lurte hvordan jeg våget å kritisere han. Ting er annerledes nå, og selv om jeg fortsatt føler på hatet er han ikke slik lenger. Jeg er 21 år og studerer og ønsker egentlig den dagen jeg er ferdig med studiet og etablert å droppe han ut av livet. Jeg ville ikke ha han i livet og vil at han skal føle konsekvensene av handlingene sine. Det er vanskelig å putte ord på livet mitt, men mye av det som skjedde i barndommen av han gir meg fortsatt vondt. Det verste er at til den dag i dag har han aldri sagt unnskyld. Det smerter meg mest. Jeg ga han muligheten, men da var visst jeg kreften i familien. Han tror jeg elsker han, det er løgn og et skuespill.

Anonymkode: 09bd2...b4e

[AnonymBruker]

Dette er så gjenkjennelig fra egen oppvekst. Jeg fikk også juling i hele barndommen. Nå er jeg dobbelt så gammel som deg og jeg sliter sånn med dette fortsatt. Det blir ikke mindre med årene.
 

Så mitt råd er å komme deg i terapi. Det er eneste måten å komme seg videre på. Du kan kutte ham ut eller ha minimalt med kontakt, med mentalt vil du bære på alt til du bearbeider det. Hvordan vi blir møtt av foreldrene våre former oss så utrolig mye. 

 

Stor klem til deg❤️

Anonymkode: a66b9...753

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er så gjenkjennelig fra egen oppvekst. Jeg fikk også juling i hele barndommen. Nå er jeg dobbelt så gammel som deg og jeg sliter sånn med dette fortsatt. Det blir ikke mindre med årene.
 

Så mitt råd er å komme deg i terapi. Det er eneste måten å komme seg videre på. Du kan kutte ham ut eller ha minimalt med kontakt, med mentalt vil du bære på alt til du bearbeider det. Hvordan vi blir møtt av foreldrene våre former oss så utrolig mye. 

 

Stor klem til deg❤️

Anonymkode: a66b9...753

jeg fikk aldri fysisk juling, ble bare truet med at "hvis det var lov så skulle jeg banket deg". Nesten som at jeg ønsket at han banket meg for da kunne jeg bli kvitt han allerede da. Han var vel såpass "smart" at han visste hva konsekvensene ville bli om han gjorde det.

Anonymkode: 09bd2...b4e

[liil]

Dette er grov psykisk mishandling. Mange blir mye eldre enn deg før de gjennomskuer det, noen gjør det aldri. Du kjenner allerede på en del av det forferdelige, og det er VONDT å lese. Ta den tiden DU trenger, men mitt soleklare råd er å bryte, og ikke se deg tilbake. Kanskje vil sorgen følge deg lenge, men du vil vite at du har gjort det rette. Hvis du har mulighet - ikke la økonomi og studier/studietid være noe hinder. Jeg har opplevd noe av det samme, har endelig klart å kutte all kontakt, men føler jeg har kastet bort alle de årene av livet som jeg ventet/ikke turte/avdramatiserte og benektet hvor ille ting egentlig var. Ønsker deg alt det beste!

[AnonymBruker]

Jeg har ingen kontakt med faren min og har aldri hatt det bedre.

Anonymkode: 63640...de0

[AnonymBruker]

liil skrev (Akkurat nå):

Dette er grov psykisk mishandling. Mange blir mye eldre enn deg før de gjennomskuer det, noen gjør det aldri. Du kjenner allerede på en del av det forferdelige, og det er VONDT å lese. Ta den tiden DU trenger, men mitt soleklare råd er å bryte, og ikke se deg tilbake. Kanskje vil sorgen følge deg lenge, men du vil vite at du har gjort det rette. Hvis du har mulighet - ikke la økonomi og studier/studietid være noe hinder. Jeg har opplevd noe av det samme, har endelig klart å kutte all kontakt, men føler jeg har kastet bort alle de årene av livet som jeg ventet/ikke turte/avdramatiserte og benektet hvor ille ting egentlig var. Ønsker deg alt det beste!

Føler ingen er enig med meg, verken broren min eller moren min. Selv om de var passive er jeg glad i dem. Føler ingen av de som kjenner faren min vil være enig i betegnelsen av han. han er ikke en fyllik eller noe. Han er vellykket med god jobb, karriere og masse venner. Er alene med denne oppfattningen og føler ingen vil noen gang forstå det. Jeg ga han en sjans som han dret i, og moren min og broren min var helt passive. Følte alltid jeg var dritten i familien. Han er ikke like ille som da, ikke i nærheten. Aner ikke hvorfor, men jeg syntes han kunne være helt jævlig før. Forstatt føler jeg avsky når jeg er i samme rom som han

Anonymkode: 09bd2...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ingen kontakt med faren min og har aldri hatt det bedre.

Anonymkode: 63640...de0

Hvordan forholder du deg til resten av familien? Søsken, mødre tanter osv?

Anonymkode: 09bd2...b4e

[liil]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Føler ingen er enig med meg, verken broren min eller moren min. Selv om de var passive er jeg glad i dem. Føler ingen av de som kjenner faren min vil være enig i betegnelsen av han. han er ikke en fyllik eller noe. Han er vellykket med god jobb, karriere og masse venner. Er alene med denne oppfattningen og føler ingen vil noen gang forstå det. Jeg ga han en sjans som han dret i, og moren min og broren min var helt passive. Følte alltid jeg var dritten i familien. Han er ikke like ille som da, ikke i nærheten. Aner ikke hvorfor, men jeg syntes han kunne være helt jævlig før. Forstatt føler jeg avsky når jeg er i samme rom som han

Anonymkode: 09bd2...b4e

Hjelper sikkert ikke mye å høre, men dette er jo klassisk psykopat (selv om det strengt tatt er en utdatert og unøyaktig betegnelse). Men økonomisk og sosial status har INGENting å si - selv om man gjerne, som du er inne på, møter mindre forståelse da. Jeg kjenner meg godt igjen i dette 😢 

Det er dessverre godt mulig du mister resten eller deler av familien din på dette. Beklager å si det, men sånn er det. "Generational cycle breakers" blir ofte eller alltid familiens sorte får. Det er ensomt å kjenne og vite at man har gjort det rette men ha mistet alt. Men sakte vil livet bli bedre igjen. 

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette til deg i beste mening, jeg kjenner igjen smerten du står i og vil bare sende noen refleksjoner .

Slik tenkte jeg også som tenåring. Som voksen har jeg kommet dit at jeg har et nyansert bilde.

Min far (som var en god del mer dysfunksjonell enn det du beskriver) gjorde noen bra ting og noen dårlige ting.

Noe av den vanskeligste oppførselen har sin forklaring, da han strevet med sitt. Det gjør vi alle.

Du vil kanskje få et annet perspektiv hvis du blir kjent med folk som ikke har hatt samme priviligerte oppvekst som det du tross alt beskriver. Rus, psykiatri, vold og misbruk på en helt annen skala.

Kjefting for gjenglemt drikkeflaske ? Du tåler såpass. Verden er ikke solskinn og regnbuer. 

De fleste har ting ved oppveksten de må komme seg over og jobbe seg igjennom. Du er der nå. Men det betyr ikke at du alltid kommer til å føle det slik ❤ og det er lov å be om hjelp til å tenke igjennom dette, for eksempel sammen med en erfaren terapeut.

Det er veldig bra at du er obs på ditt eget reaksjonsmønster i dette, håper du klarer å jobbe deg igjennom trangen til å straffe ham slik som du beskriver. 

Du er også et uperfekt menneske, det er vi alle. Det er ikke spesielt hyggelig å være falsk.  Hvis du vil kutte ut faren din, ha integritet og slutt å ta  imot hjelp og penger i dag. Ikke vent til etter studiene når du ikke har brukt for ham mer.

Håper du kommer dit en dag at du klarer å se og sette pris på det som er positivt i relasjonene i den familien du faktisk har, selv om den ikke er perfekt. Livet går så fort, og en dag er foreldrene dine borte. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg skriver dette til deg i beste mening, jeg kjenner igjen smerten du står i og vil bare sende noen refleksjoner .

Slik tenkte jeg også som tenåring. Som voksen har jeg kommet dit at jeg har et nyansert bilde.

Min far (som var en god del mer dysfunksjonell enn det du beskriver) gjorde noen bra ting og noen dårlige ting.

Noe av den vanskeligste oppførselen har sin forklaring, da han strevet med sitt. Det gjør vi alle.

Du vil kanskje få et annet perspektiv hvis du blir kjent med folk som ikke har hatt samme priviligerte oppvekst som det du tross alt beskriver. Rus, psykiatri, vold og misbruk på en helt annen skala.

Kjefting for gjenglemt drikkeflaske ? Du tåler såpass. Verden er ikke solskinn og regnbuer. 

De fleste har ting ved oppveksten de må komme seg over og jobbe seg igjennom. Du er der nå. Men det betyr ikke at du alltid kommer til å føle det slik ❤ og det er lov å be om hjelp til å tenke igjennom dette, for eksempel sammen med en erfaren terapeut.

Det er veldig bra at du er obs på ditt eget reaksjonsmønster i dette, håper du klarer å jobbe deg igjennom trangen til å straffe ham slik som du beskriver. 

Du er også et uperfekt menneske, det er vi alle. Det er ikke spesielt hyggelig å være falsk.  Hvis du vil kutte ut faren din, ha integritet og slutt å ta  imot hjelp og penger i dag. Ikke vent til etter studiene når du ikke har brukt for ham mer.

Håper du kommer dit en dag at du klarer å se og sette pris på det som er positivt i relasjonene i den familien du faktisk har, selv om den ikke er perfekt. Livet går så fort, og en dag er foreldrene dine borte. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

Kjiiipt å høre at du har hatt det vondt som tenåring, men flott at du senere resonnerer annerledes. Tenker du da bør unnlate å si at du kjenner smerten TS står i (men samtidig poengterer at din far var mer dysfunksjonell en hva TS beskriver). Du har din historie og den er ikke lik TS sin. Selv kjenner jeg hverken TS sin historie eller smerten hun står i, men at jeg kttet kontakten med min far i tenårene har jeg aldri angret på en dag. Jeg snakker ikke om det til noen og det handler om at jeg ikke trenger bekreftelse/forståelse fra andre for hva jeg har stått i. Andre forstår ikke uansett og jeg burde heller sluppet unna langt før fremfor å måtte vente alle årene det krevdes for å kunne løsrive meg helt. 

Til TS vil jeg si at kun du vet hva du har stått i og du skal på ingen måte måte akseptere å bli omtalt som kreftsvulsten i familien uten den minste form for beklagelse i etterkant. Noen ganger er rene pene kutt det eneste rette, men vanskelig å forstå for folk flest. Heldigvis vil jeg si, siden folk flest ikke kan forestille seg hva du har måttet gjennomgå for å komme dit du er i dag. Hvis du føler det eneste rette er å kutte all kontakt med din far tenker jeg det er du so har fasiten på dette. Du trenger ikke måtte be om bekreftelse fra folk som ikke kan assosiere seg med hva du har stått i gjennom mange år. Men som innlegget over beskriver tenker jeg det er klokt å tenke nyansert for din egen del så du ikke angrer senere. Men er du dønn sikker trenger du ikke drøye det lenger. Lev livet ditt slik du ønsker å leve. Ikke utsett det en dag mer enn nødvendig!

Anonymkode: 889a0...e2e

[Daisy-love]

Jeg har ingen kontakt med min biologiske far. Kuttet kontakten i tenårene. Jeg har aldri angret.

Min historie er litt annerledes, men det var mishandling der også, inkludert psykisk som du helt klart har stått i. 
 

Har du vurdert å få litt hjelp til å sortere og håndtere det du har vært igjennom? 
 

Om det er best for deg å kutte kontakten, holde ham på mer «kontrollert avstand», eller prøve å få det til å fungere er det kun du som kan svare på. Ingen her kan si hva som er best for deg, men du har lov til å sette de grensene nå, som du ikke kunne sette som barn. Du er voksen, og kan styre eget liv. Jeg sier dette fordi det er så viktig når en har hatt en tøff barndom at en som voksen forstår at en nå har muligheten til å ta andre valg, og beskytte seg selv. 
 

Sender deg en stor klem 💚

[AnonymBruker]

Du velger helt selv om du ønsker kontakt eller ei. Har selv ikke kontakt med far, men har en langt lavere toleransegrense enn deg. Min tanke er at så lenge man har det bedre uten, ja da blir det sånn. 
 

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg skriver dette til deg i beste mening, jeg kjenner igjen smerten du står i og vil bare sende noen refleksjoner .

Slik tenkte jeg også som tenåring. Som voksen har jeg kommet dit at jeg har et nyansert bilde.

Min far (som var en god del mer dysfunksjonell enn det du beskriver) gjorde noen bra ting og noen dårlige ting.

Noe av den vanskeligste oppførselen har sin forklaring, da han strevet med sitt. Det gjør vi alle.

Du vil kanskje få et annet perspektiv hvis du blir kjent med folk som ikke har hatt samme priviligerte oppvekst som det du tross alt beskriver. Rus, psykiatri, vold og misbruk på en helt annen skala.

Kjefting for gjenglemt drikkeflaske ? Du tåler såpass. Verden er ikke solskinn og regnbuer. 

De fleste har ting ved oppveksten de må komme seg over og jobbe seg igjennom. Du er der nå. Men det betyr ikke at du alltid kommer til å føle det slik ❤ og det er lov å be om hjelp til å tenke igjennom dette, for eksempel sammen med en erfaren terapeut.

Det er veldig bra at du er obs på ditt eget reaksjonsmønster i dette, håper du klarer å jobbe deg igjennom trangen til å straffe ham slik som du beskriver. 

Du er også et uperfekt menneske, det er vi alle. Det er ikke spesielt hyggelig å være falsk.  Hvis du vil kutte ut faren din, ha integritet og slutt å ta  imot hjelp og penger i dag. Ikke vent til etter studiene når du ikke har brukt for ham mer.

Håper du kommer dit en dag at du klarer å se og sette pris på det som er positivt i relasjonene i den familien du faktisk har, selv om den ikke er perfekt. Livet går så fort, og en dag er foreldrene dine borte. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

Privilegert oppvekst?? Er du helt på styr? Man kan ikke sammenlikne oppvekster på den måten du beskriver! Man har sine opplevelser og erfaringer helt uavhengig av andre, og konsekvensene for en selv blir ikke noe annerledes selv om du tilgir. 

Personlig driter jeg i ‘hvorfor’ de gjør som de gjør, det forandrer ikke noe. Å forstå er ikke ensbetydende med å tilgi!

TS: Stol på din egen magefølelse. Gjør det som er rett for deg! Andres mening eller oppfatning betyr absolutt ikke noe med mindre du ønsker det! 

Anonymkode: 276b0...b61

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Privilegert oppvekst?? Er du helt på styr? Man kan ikke sammenlikne oppvekster på den måten du beskriver! Man har sine opplevelser og erfaringer helt uavhengig av andre, og konsekvensene for en selv blir ikke noe annerledes selv om du tilgir. 

Anonymkode: 276b0...b61

Nei, jeg er ikke helt på styr. Derimot har jeg innsett hvor priviligert min oppvekst var, tross alt.  Etter  ha gjort meg flere erfaringer og blitt kjent med folk som har vokst opp med rus, tung psykiatri, krig, fattigdom, kriminalitet etc etc etc etc og likevel gikk videre i livet med en resiliens og verdighet jeg beundrer.  Man kan ikke endre barndommen sin som voksen, men man kan ta stilling til hvordan man vil forholde seg til den, og hvem man vil være selv.

TS ba om råd, da er det fint å lese litt forskjellige synspunkter og erfaringer. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

[HanneH1980]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skriver dette til deg i beste mening, jeg kjenner igjen smerten du står i og vil bare sende noen refleksjoner .

Slik tenkte jeg også som tenåring. Som voksen har jeg kommet dit at jeg har et nyansert bilde.

Min far (som var en god del mer dysfunksjonell enn det du beskriver) gjorde noen bra ting og noen dårlige ting.

Noe av den vanskeligste oppførselen har sin forklaring, da han strevet med sitt. Det gjør vi alle.

Du vil kanskje få et annet perspektiv hvis du blir kjent med folk som ikke har hatt samme priviligerte oppvekst som det du tross alt beskriver. Rus, psykiatri, vold og misbruk på en helt annen skala.

Kjefting for gjenglemt drikkeflaske ? Du tåler såpass. Verden er ikke solskinn og regnbuer. 

De fleste har ting ved oppveksten de må komme seg over og jobbe seg igjennom. Du er der nå. Men det betyr ikke at du alltid kommer til å føle det slik ❤ og det er lov å be om hjelp til å tenke igjennom dette, for eksempel sammen med en erfaren terapeut.

Det er veldig bra at du er obs på ditt eget reaksjonsmønster i dette, håper du klarer å jobbe deg igjennom trangen til å straffe ham slik som du beskriver. 

Du er også et uperfekt menneske, det er vi alle. Det er ikke spesielt hyggelig å være falsk.  Hvis du vil kutte ut faren din, ha integritet og slutt å ta  imot hjelp og penger i dag. Ikke vent til etter studiene når du ikke har brukt for ham mer.

Håper du kommer dit en dag at du klarer å se og sette pris på det som er positivt i relasjonene i den familien du faktisk har, selv om den ikke er perfekt. Livet går så fort, og en dag er foreldrene dine borte. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

 

2 hours ago, AnonymBruker said:

Nei, jeg er ikke helt på styr. Derimot har jeg innsett hvor priviligert min oppvekst var, tross alt.  Etter  ha gjort meg flere erfaringer og blitt kjent med folk som har vokst opp med rus, tung psykiatri, krig, fattigdom, kriminalitet etc etc etc etc og likevel gikk videre i livet med en resiliens og verdighet jeg beundrer.  Man kan ikke endre barndommen sin som voksen, men man kan ta stilling til hvordan man vil forholde seg til den, og hvem man vil være selv.

TS ba om råd, da er det fint å lese litt forskjellige synspunkter og erfaringer. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

Synes ikke man kan si at TS har hatt en "priviligiert oppvekst" bare fordi hun ikke har opplevd noe som er enda verre. Du bagatelliserer TS sin opplevelse i forbindelse med det med drikkeflasken, men jeg regner med du forstår at dette nok var et av mange eksempler på hvordan små, dagligdagse bagateller brukes til utøvelse av psykisk vold. TS har vokst opp med en far som har vært svært psykisk voldelig, og det har ikke TS noen forpliktelse til å verken forstå eller tilgi. Og selv om man kan "forstå" hvorfor noen oppfører seg på en fæl måte, trenger det ikke bety at vi ønsker å opprettholde noen form for relasjon med dem.

At TS kan få nytte av terapi er en ting, men det betyr ikke nødvendigvis at relasjonen med faren blir noe bedre. Kjenner faktisk selv noen som kuttet ut den ene forelderen på grunn av oppveksten, og denne forelderen mente at alt ville ordne seg om vedkommende bare "fikk hjelp" (terapi). Men ofte vil terapi også innebære å innse at man må sette seg selv og egne behov først, og at giftige relasjoner ikke er noe man på død og liv må opprettholde bare fordi det er familie. Har man feilet i å gi sine egne barn en trygg oppvekst, har man feilet i noe av det mest grunnleggende og har potensielt gitt sitt eget barn ødeleggelse for livet. Mange opplever at de får et bedre liv når de har kuttet ut foreldre som har skadet dem. At det er "trist" for disse foreldrene er egentlig noe de selv må ta skylda for.

 

TS: hvor mye kontakt har dere nå i dag? En løsning er jo å gradvis minimere kontakten istedenfor å kutte den tvert, da får du muligheten til å kjenne mer på hvordan det føles.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.11.2023 den 0.06):

Jeg skriver dette til deg i beste mening, jeg kjenner igjen smerten du står i og vil bare sende noen refleksjoner .

Slik tenkte jeg også som tenåring. Som voksen har jeg kommet dit at jeg har et nyansert bilde.

Min far (som var en god del mer dysfunksjonell enn det du beskriver) gjorde noen bra ting og noen dårlige ting.

Noe av den vanskeligste oppførselen har sin forklaring, da han strevet med sitt. Det gjør vi alle.

Du vil kanskje få et annet perspektiv hvis du blir kjent med folk som ikke har hatt samme priviligerte oppvekst som det du tross alt beskriver. Rus, psykiatri, vold og misbruk på en helt annen skala.

Kjefting for gjenglemt drikkeflaske ? Du tåler såpass. Verden er ikke solskinn og regnbuer. 

De fleste har ting ved oppveksten de må komme seg over og jobbe seg igjennom. Du er der nå. Men det betyr ikke at du alltid kommer til å føle det slik ❤ og det er lov å be om hjelp til å tenke igjennom dette, for eksempel sammen med en erfaren terapeut.

Det er veldig bra at du er obs på ditt eget reaksjonsmønster i dette, håper du klarer å jobbe deg igjennom trangen til å straffe ham slik som du beskriver. 

Du er også et uperfekt menneske, det er vi alle. Det er ikke spesielt hyggelig å være falsk.  Hvis du vil kutte ut faren din, ha integritet og slutt å ta  imot hjelp og penger i dag. Ikke vent til etter studiene når du ikke har brukt for ham mer.

Håper du kommer dit en dag at du klarer å se og sette pris på det som er positivt i relasjonene i den familien du faktisk har, selv om den ikke er perfekt. Livet går så fort, og en dag er foreldrene dine borte. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

Dette innlegget blir helt malplassert i mine øyne. Du kan ikke sammenligne din oppvekst med ts, fordi du rett og slett ikke vet alle detaljer. Og fordi du tenker at din oppvekst var «verre» enn ts sin, betyr ikke det at h*n har noe mindre rett til å kutte ut familiemedlemmer som har oppført seg som drittsekker. Ikke sammenlign traumer. Det er meningsløst. 

Det er også helt ok at man som voksen kan klare å forstå hvorfor en forelder har oppført seg dårlig - det betyr dog ikke at man trenger å ha noen form for kontakt med dem, for det om. 
Og du er direkte frekk, synes jeg, i eksempelet med drikkeflasken. Ikke fortell folk at «dette tåler du», når det så åpenbart kun var ETT av mange tilfeller. Come on.

Jeg forstår at innlegget ditt sikkert var godt ment, men her bommer du kraftig. 

Anonymkode: 76de4...ef5

[AnonymBruker]

On 11/15/2023 at 4:38 PM, AnonymBruker said:

Nei, jeg er ikke helt på styr. Derimot har jeg innsett hvor priviligert min oppvekst var, tross alt.  Etter  ha gjort meg flere erfaringer og blitt kjent med folk som har vokst opp med rus, tung psykiatri, krig, fattigdom, kriminalitet etc etc etc etc og likevel gikk videre i livet med en resiliens og verdighet jeg beundrer.  Man kan ikke endre barndommen sin som voksen, men man kan ta stilling til hvordan man vil forholde seg til den, og hvem man vil være selv.

TS ba om råd, da er det fint å lese litt forskjellige synspunkter og erfaringer. 

Anonymkode: 5cba0...c7a

Det er farlig å snakke sånn som du gjør. Min erfaring er at de fleste (voksne) barn venter altfor lenge med å kutte kontakten med en forelder, og at dersom det er aktuelt å kutte kontakten med en forelder så har det som regel gått altfor langt altfor lenge.

Jeg har vokst opp med en far som var rusmisbruker, hadde tunge psykiatriske vansker og bodde i fattigdom.

Det ble også bagatellisert. Han var jo ikke "rusmisbruker", han bare "likte å ruse seg". Og dessuten "drakk han jo ikke (så mye), han "bare tok piller" og det var fordi "han var så stressa". Dessuten hadde han tunge psykiatriske utfordringer som gikk utover oss barna, men det var "fordi han hadde hatt en så vanskelig barndom" og fordi han ble skilt fra min mor. Alt hadde en god forklaring, og der satt vi igjen, tre barn som hadde trengt en edru, nykter far som tok tak i sine problemer og var til stede for oss. I stedet løy han, stjal fra oss, skremte oss og var ruset sammen med oss. 

Alt kan bagatelliseres. Ikke bagatelliser andres erfaringer uten å ha vært i deres sko.  

Anonymkode: 45fa0...0ba

[Maskinfører]

Så trist ☹️❤️

[AnonymBruker]

Hvorfor vente? 

Slutt å dra til han. Dersom du vil være med annen familie, så kan dere være sammen et sted han ikke er.

Anonymkode: 3e152...461

[AnonymBruker]

Du trenger ikke vente, bare minimer kontakten så mye du kan og slett alt etterhvert. Men du må være forberedt på at øvrig familie og andre ikke ser, ikke vil se, ikke godtar avgjørelsen din. Dette vil medføre at du enten mister kontakten med mange andre i tillegg, eller andre kutter deg ut og gir deg skylda. 

Hvis du ikke er sterk nok til å stå i den situasjonen så kommer du til å slite. 

Jeg har ikke hatt noe kontakt med mine av samme grunn. Som voksen og mor i dag er dette tilbakevendende tema, fordi det påvirker min familie også. Barna mine blir glatt brukt av alle rundt oss for "stakkars dem, de må jo få være besteforeldre" eller "de har jo ikke gjort ungene noe.."  Jeg må også være rasjonell med tanke på hva ungene skal få vite om situasjonen, hvorfor vi ikke har kontakt med resten av slekta. Alle kuttet ut meg når jeg gikk. Alle. 

Jeg bare sier det. 

Anonymkode: 28240...676

[AnonymBruker]

Det er jo bare å kutte kontakten med det samme. Hvorfor vente?

Anonymkode: fd6c1...e0d