Lever jeg i et giftig forhold?

[AnonymBruker]

Jeg er autist og helt ærlig fryktelig dårlig på å lese relasjoner. Kjenner meg igjen i en del ting her på kg og lurer litt på om jeg har misforstått noe. Trodde alle hadde det sånn.

Vært sammen med samboeren min i nesten 10 år. Jeg er ufør pga autismen min og han er i full jobb. Han har alltid vært veldig egoistisk. Fra starten definerte han kvinneoppgaver og manneoppgaver i hjemmet. Han skulle ta alt ute, bil, hage, snø osv, samt annet som reparasjoner, bytte spotter, lyspærer osv. Jeg skulle ta klesvask, husvask, oppvask, hund, mat, handling mv.

Det har fungert greit og jeg forstår at mer av det daglige faller på meg siden jeg går hjemme, men det er jo også en grunn til at jeg er ufør.

Etter at vi fikk barn ble det derimot slik at alt relatert til barnet også tydeligvis er kvinneoppgave. I tillegg har han begynt å slække av på sine såkalte manneoppgaver. Jeg måtte bytte til vinterdekk på bilen for det passet ikke han. Nå må det rakes løv i hagen og han mener jeg må gjøre det, for han har ikke tid.

Vi må også bytte noen låser på dørene her siden de fungerer dårlig. Jeg har spurt i månedsvis om han kan være så snill å ordne det siden jeg er dårlig på sånt og blir veldig stresset både av at det ikke virker men også av at dette er typisk ting jeg ikke skjønner hvordan jeg skal ordne. Har påpekt at dette er en oppgave han selv har definert som innen sine manneoppgaver. Han sier han ikke har tid og er sliten og at jeg bare får se å lese meg opp og få ordnet det selv.

Jeg begynner å føle på at det er litt vel mye som ligger på meg selv om jeg er ufør? Han bidrar ikke med noe, er ikke med på aktiviteter sammen med barnet i helgene en gang.

Er dette normalt?

Anonymkode: cbae0...5b6

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke normalt. Men det er uansett ikke viktig om dette er normalt eller ikke, det viktige er om du trives med å ha det sånn.

Jeg ville satt med ned og hatt en ordentlig samtale med ham. Fortalt hvordan du føler at mer og mer havner på deg.

Anonymkode: c35e0...63d

[AnonymBruker]

Begynn å si du ikke har tid til "kvinneoppgavene" dine fordi du er syk...

Anonymkode: 0e8fb...229

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som en spesielt trivelig fyr, og det høres ikke ut som om han er spesielt glad i deg.. Eller har empati. 

Parterapi? Du kan ikke ha det slik på sikt, og bør vurdere å gå viss det ikke hjelper å stille han til veggs 😕

Anonymkode: f384c...477

[AnonymBruker]

At du har autisme kan gjøre at du ikke fungerer i jobb. Men du er jo ikke syk. Hvis du har greie oversikter på hva du skal gjøre og prøver å få en rutine på det, så tenker jeg at den som har hjemme må få unna litt i "arbeidstiden", og så deler dere på resten. Selvsagt ikke greit at du plutselig skal gjøre det han har sagt han skal gjøre. Du skal jo ha fritid også! Og barn må man selvsagt være to om. Både fordi det er en døgnet-rundt-ting, og at dere begge skal knytte bånd til barnet.

Anonymkode: e684e...c76

[AnonymBruker]

Ufør pga. autisme, men har fått barn? Hjelpes... 

Anonymkode: 2a8ec...31b

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er autist og helt ærlig fryktelig dårlig på å lese relasjoner. Kjenner meg igjen i en del ting her på kg og lurer litt på om jeg har misforstått noe. Trodde alle hadde det sånn.

Vært sammen med samboeren min i nesten 10 år. Jeg er ufør pga autismen min og han er i full jobb. Han har alltid vært veldig egoistisk. Fra starten definerte han kvinneoppgaver og manneoppgaver i hjemmet. Han skulle ta alt ute, bil, hage, snø osv, samt annet som reparasjoner, bytte spotter, lyspærer osv. Jeg skulle ta klesvask, husvask, oppvask, hund, mat, handling mv.

Det har fungert greit og jeg forstår at mer av det daglige faller på meg siden jeg går hjemme, men det er jo også en grunn til at jeg er ufør.

Etter at vi fikk barn ble det derimot slik at alt relatert til barnet også tydeligvis er kvinneoppgave. I tillegg har han begynt å slække av på sine såkalte manneoppgaver. Jeg måtte bytte til vinterdekk på bilen for det passet ikke han. Nå må det rakes løv i hagen og han mener jeg må gjøre det, for han har ikke tid.

Vi må også bytte noen låser på dørene her siden de fungerer dårlig. Jeg har spurt i månedsvis om han kan være så snill å ordne det siden jeg er dårlig på sånt og blir veldig stresset både av at det ikke virker men også av at dette er typisk ting jeg ikke skjønner hvordan jeg skal ordne. Har påpekt at dette er en oppgave han selv har definert som innen sine manneoppgaver. Han sier han ikke har tid og er sliten og at jeg bare får se å lese meg opp og få ordnet det selv.

Jeg begynner å føle på at det er litt vel mye som ligger på meg selv om jeg er ufør? Han bidrar ikke med noe, er ikke med på aktiviteter sammen med barnet i helgene en gang.

Er dette normalt?

Anonymkode: cbae0...5b6

Synes han er ufin mot deg og viser liten respekt for deg og barnet. Si at du ringer en låsesmed pga. den jobben m/låsene ikke er ditt område. Minn han på de oppgavene han ellers skulle ta hånd om og be han for pokker holde seg til avtalen. Lykke til,

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ufør pga. autisme, men har fått barn? Hjelpes... 

Anonymkode: 2a8ec...31b

Så så den kommentaren kunne du spart deg!

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er autist og helt ærlig fryktelig dårlig på å lese relasjoner. Kjenner meg igjen i en del ting her på kg og lurer litt på om jeg har misforstått noe. Trodde alle hadde det sånn.

Vært sammen med samboeren min i nesten 10 år. Jeg er ufør pga autismen min og han er i full jobb. Han har alltid vært veldig egoistisk. Fra starten definerte han kvinneoppgaver og manneoppgaver i hjemmet. Han skulle ta alt ute, bil, hage, snø osv, samt annet som reparasjoner, bytte spotter, lyspærer osv. Jeg skulle ta klesvask, husvask, oppvask, hund, mat, handling mv.

Det har fungert greit og jeg forstår at mer av det daglige faller på meg siden jeg går hjemme, men det er jo også en grunn til at jeg er ufør.

Etter at vi fikk barn ble det derimot slik at alt relatert til barnet også tydeligvis er kvinneoppgave. I tillegg har han begynt å slække av på sine såkalte manneoppgaver. Jeg måtte bytte til vinterdekk på bilen for det passet ikke han. Nå må det rakes løv i hagen og han mener jeg må gjøre det, for han har ikke tid.

Vi må også bytte noen låser på dørene her siden de fungerer dårlig. Jeg har spurt i månedsvis om han kan være så snill å ordne det siden jeg er dårlig på sånt og blir veldig stresset både av at det ikke virker men også av at dette er typisk ting jeg ikke skjønner hvordan jeg skal ordne. Har påpekt at dette er en oppgave han selv har definert som innen sine manneoppgaver. Han sier han ikke har tid og er sliten og at jeg bare får se å lese meg opp og få ordnet det selv.

Jeg begynner å føle på at det er litt vel mye som ligger på meg selv om jeg er ufør? Han bidrar ikke med noe, er ikke med på aktiviteter sammen med barnet i helgene en gang.

Er dette normalt?

Anonymkode: cbae0...5b6

Dette er ikke normalt nei.

Greit, du er ufør, han er i jobb, men det betyr ikke at han bare kan fraskrive seg all annet ansvar og legge alt over på deg.

Stygt å spekulere, men man kan jo nesten begynne å lure siden dere har vært sammen i 10 år, er dette typen som utnytter deg nå fordi han tror han kan slippe unna med det?

Jeg mener, kvinneoppgaver og manneoppgaver, det er det dummeste jeg har hørt, man kan da dele på oppgaver, slik voksne skal. Han virker ekstremt umoden her.

I tillegg har dere et barn sammen, som han ikke engang engasjerer seg i. Det er bare trist.

Synes han høres ut som en skikkelig dritt som tar alt forgitt.

Dette er ikke normalt i et forhold. I et forhold hører man på hverandre, hjelper hverandre og løfter hverandre opp.

Men typen din hører jo ikke engang når du ber om hjelp eller sier du er sliten. Su har en mann som ikke hører, ikke engasjerer seg, ikke bryr seg. Det er ikke normalt.

For å svare på overskrift, ja dette er et giftig forhold, og problemet er definitivt ikke deg, men han.

Endret 14. november 2023 av Blueberrymuffin

[AnonymBruker]

Rødstrupa skrev (2 minutter siden):

Så så den kommentaren kunne du spart deg!

Hvorfor? Én ting er at man liksom er 100% arbeidsufør, men ikke for syk til å få barn. Da skulle man egentlig mistet retten til trygd, for man er tydeligvis frisk nok til å jobbe om man klarer å gå gravid, ta seg av et spebarn osv. 

Og om man blir erklært 100% arbeidsudyktig pga. autisme, må man jo være rimelig høyt oppe på spekteret og da bør man neppe oppdra barn. I tillegg til at det er arvelig, selvsagt. 

Anonymkode: 2a8ec...31b

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor? Én ting er at man liksom er 100% arbeidsufør, men ikke for syk til å få barn. Da skulle man egentlig mistet retten til trygd, for man er tydeligvis frisk nok til å jobbe om man klarer å gå gravid, ta seg av et spebarn osv. 

Og om man blir erklært 100% arbeidsudyktig pga. autisme, må man jo være rimelig høyt oppe på spekteret og da bør man neppe oppdra barn. I tillegg til at det er arvelig, selvsagt. 

Anonymkode: 2a8ec...31b

Nå er ikke trådstarter enslig, det tar to å oppdra et barn.

I tillegg, hvem er du til å dømme dette over nett. Finnes jo mange som er arbeidsledige av ulike grunner, uten at det skal være synonymt med at man er en dårlig mor.

Det er ingen direkte link mellom det å være ufør og ens evne til å være en god mor.

Jeg kjenner folk som er uføre og klarer mammarollen helt fint.

Jeg kjenner også noen som er i heltidsjobb som absolutt ikke burde fått, hatt eller oppdratt barn.

Så jeg tenker du heller kan slutte og uttale deg om ting du egentlig ikke kan si noe om med sikkerhet. Ingen av oss kjenner trådstarter, så hvorfor dømme?

Hvorfor ikke heller svare på det trådstarter faktisk spør om, og holde seg til det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvorfor? Én ting er at man liksom er 100% arbeidsufør, men ikke for syk til å få barn. Da skulle man egentlig mistet retten til trygd, for man er tydeligvis frisk nok til å jobbe om man klarer å gå gravid, ta seg av et spebarn osv. 

Og om man blir erklært 100% arbeidsudyktig pga. autisme, må man jo være rimelig høyt oppe på spekteret og da bør man neppe oppdra barn. I tillegg til at det er arvelig, selvsagt. 

Anonymkode: 2a8ec...31b

Trenger ikke være rimelig høyt oppe på spekteret for å bli ufør. Du vet ingenting om hvorfor hun er ufør. Det kan være mange ting. Noen autister kan slite med det sosiale på jobb, kan bruke mye mer krefter og energi på vanlige gjøremål, det kan være det trigger angst, stress, søvnløshet, økt søvnbehov, blir fort utbrent, og andre ting som gjør det vanskelig å stå i jobb. Arbeidslivet er ikke alltid nådig mot mennesker med diverse utfordringer heller, og dette kan forsterke utfordringene. Det kan være arbeidslivet ikke kan tilpasses hennes utfordringer, og det kan være at hun ikke kan jobbe hvis hun skal kunne leve et fullverdig liv. Hvis alternativet er å slite seg ut på jobb og ikke ha noe energi til overs til fritiden. Mye du ikke vet. Som ufør er hun mest sannsynlig så godt fungerende på alle andre områder hun kan bli, og fullt istand til å ta seg av et barn. Autisme er ikke en sykdom men en tilstand, som kan trenge noen tilpasninger. Du derimot ser ut ikke ut til å være kapabel til å oppdra barn, med den mangel på empati og forståelse du utviser. I tillegg til at manglende empati er arvelig selvsagt 

Anonymkode: b3acd...5a8

[AnonymBruker]

Han er ikke en god partner eller far iallefall. 

Anonymkode: b49d7...dd3

[Ins0mniac]

Fy så provoserende å lese! Hun kan være verdens beste mamma tross asd! 

Jeg jobber stort sett over 100%, men tror ikke jeg kommer til å fungere slik i jobb til pensjonsalder. Klarer ikke si nei fordi jeg er livredd for å skuffe arb.giver, kjører meg til jeg nesten treffer veggen(traff den hardt i fjor høst, sykemeldt over et halvt år) for å være en ressurs og ikke en byrde. Merker angst og depresjon blir et større problem når jeg kjører meg for hardt på jobb, men klarer ikke å gjøre noe med det. Nå er det mye sykemeldinger, og den ene jobben min spiller på samvittigheten min. Knakk sammen og gråt da jeg sto opp etter nattevakt idag fordi kjæresten min ikke hadde ryddet etter han hadde spist, bare fordi jeg er sliten.

I disse periodene blir mine autistiske utfordringer mye mer slitsomme, unngår folk utenom de nærmeste, takler ikke lyder og lukter, unngår å svare telefoner, grubler meg halvt i hjel på alt som kan gå galt før jeg klarer å sove, mitt til vanlig smale kosthold blir enda verre da konsistenser og lukt må være helt perfekt om jeg skal klare å få det ned. Vinduet for hvilke tekstiler jeg orker å ha på huden blir også mye mindre. 

Klarer ikke se at jeg blir en dårligere forelder om jeg kommer dit at jeg ikke har psykisk helse til å jobbe mer. De har alle behov dekket, de vet de er elsket, de går på fritidsaktiviteter, de blir fulgt opp på skolen. Ingenting av det blitt annerledes om jeg på sikt skulle blitt helt eller delvis ufør... 

[AnonymBruker]

Takk til alle dere som svarer nyttig ❤️ Godt å se at jeg ikke har misforstått her. Jeg skjønner jo som nevnt i HI at jeg må gjøre mer, men synes det er rart jeg plutselig skal bruke en hel dag på å skifte låser når jeg ikke kan det, og han sier til meg at han vet hvordan han skal gjøre det og at det er enkelt. 

Til dere som mener foreldreskap og autisme er uforenlig:

1. Jeg visste ikke at jeg var autist da jeg ble mor.

2. Symtomtrykket ble ekstremt mye større ifbm graviditet og mammarollen - hvilket legen sier er helt vanlig.

3. Vi følges opp ekstra av bup og fvk pga autismen min, de sier jeg gjør en veldig god jobb. Barnet er trygg og sosial og har ikke arvet autismen.

4. Grunnen til at jeg ikke kan jobbe er at det blir for mye hvilket fører til at symptomtrykket er for stort. Som ufør fungerer jeg greit, men jeg må være flink å ta hensyn til begrensningene mine.

5. Ikke døm folk du ikke kjenner. Jeg er minst like god mor som folk som er i jobb og barnet mitt elsker meg.

Anonymkode: cbae0...5b6

[AnonymBruker]

For å si det rett ut : han er en kødd!

Har han problemer med relasjoner også, som en forklaring på oppførselen sin? 

Anonymkode: af524...5cb

[AnonymBruker]

Han utnytter deg rått, ts. Ikke bare det, han har tydeligvis ingen respekt eller omtanke for deg!

Etter å ha lest hovedinnlegget satt jeg igjen med inntrykket av at han er en stor manipulator. Du sier han fra starten av definerte kvinneoppgaver og manneoppgaver (dvs. han skulle bestemme hva du skulle gjøre). Du sier han hele tiden har vært en stor egoist. Etter at dere fikk barn legger han mer og mer over på deg, forsøker å manipulere og psyke deg ned. Og han er omtrent ikke interessert i eget barn, gidder ikke stille opp for å ta vare på eget barn.

I mine øyne er du mange ganger mer "oppegående" enn den manipulerende, egoistiske slasken du bor sammen med!

Jeg synes du skal snakke med legen din og familievernkontoret uten ham og rett og slett vurdere muligheten til å komme deg bort fra ham. Ingen kan leve med en slik mann og ha det godt.

Søk profesjonell råd ❤️ (fordi manipulerende menn er vanskelige å komme seg bort fra)

Anonymkode: 21eab...eaf

[AnonymBruker]

Hund er ikke en kvinneoppgave.

Anonymkode: d581b...c10