Kommunikasjon - forskjellige behov

[AnonymBruker]

Vil IKKE at dette skal fremstå pretensiøst eller oven i fra og ned. Men jeg opplever at jeg og den jeg er gift med er så ulike intellektuellt sett. Jeg savner det å kunne ha en samtale om politikk, historie eller filosofiske spørsmål.. bli utfordret litt på en måte. 

Men h*n er bare ikke anlagt slik. Mener at h*n kan alt vedkommende trenger å vite. Ikke interessert i å lære noe nytt eller utfordre seg selv mentalt. 

Ikke interessert i samtaler eller diskusjoner om ting. Vil helst bare se tv eller bla på tlf.

Jeg føler meg av og til "ensom" i det på en måte.. så mye jeg ikke får utløp for!

Mener altså ikke at det er noe "galt" med vedkommende eller at jeg er så mye bedre. Kjenner bare at det er en del av meg selv jeg ikke får utløp for på hjemmebane.

På andre områder er h*n en kjempe ressurs. Er flink til så mye og er lun og snill.

Noen andre om kjenner seg igjen?

Anonymkode: d71d1...692

[Gjest WhisperingWind]

Ja, jeg følte det sånn med eksen. Vi ble sammen ung og med årene modnet jeg og utfordret meg selv, lærte nye ting, fikk nye og andre meninger og vokste som menneske. Han ble liksom stående på stedet hvil og hadde null behov for å endre seg(vokse).

Ikke var det mulig å diskutere noe som helst heller. Enten hadde han en mening og sånn var det bare, uansett eller så ble han offensiv eller defensiv og de enkleste småting ble til en tornado av en krangel🫠

Dater en fyr nå og vi kan snakke om alt mulig, diskutere og utfordre hverandre og det er så gøy å kunne gjøre det uten at det blir dårlig stemning. Ikke minst er han for personlig vekst og utvikling.

[AnonymBruker]

Hadde det sånn med eksen. Men han hadde andre kvaliteter så jeg slo meg til ro med at man ikke kan få alt. Da han slo opp med meg, og begrunnet det med at vi ikke kunne snakke om dype ting, måtte jeg nesten le... Han mener nok noe annet enn meg med dybde. 

Anonymkode: 83a5d...52b

[AnonymBruker]

Siden han er god på mye, så er det jo ting han kunne snakket med deg om, men som han føler du ikke forstår eller viser interesse for, kanskje? Tar du initiativ til å snakke om hans interesser, eller snakker du bare om ditt, og forventer at andre skal "forbedre seg", dvs bytte interesser over til dine interesser?

Anonymkode: 0f897...db0

[AnonymBruker]

Må du få utløp for dette på hjemmebane, da? 

Man kan ikke forlange at partneren skal fylle alle behovene en har. Det er helt vanlig at man må få behov stilt utenfor partnerskapet. 

Jeg, for eksempel, elsker å gå i fjellet. Det gjør ikke mannen min. Men da går jeg på fjellet med en venninne i stedet. 

Mannen min synes det er gøy å fiske. Det gjør ikke jeg. Da drar han på fisketur med en kompis i stedet. 

Kan du ikke finne deg noen andre å prate om filosifi med? 

Anonymkode: f8f73...e7d

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Vil IKKE at dette skal fremstå pretensiøst eller oven i fra og ned. Men jeg opplever at jeg og den jeg er gift med er så ulike intellektuellt sett. Jeg savner det å kunne ha en samtale om politikk, historie eller filosofiske spørsmål.. bli utfordret litt på en måte. 

Men h*n er bare ikke anlagt slik. Mener at h*n kan alt vedkommende trenger å vite. Ikke interessert i å lære noe nytt eller utfordre seg selv mentalt. 

Ikke interessert i samtaler eller diskusjoner om ting. Vil helst bare se tv eller bla på tlf.

Jeg føler meg av og til "ensom" i det på en måte.. så mye jeg ikke får utløp for!

Mener altså ikke at det er noe "galt" med vedkommende eller at jeg er så mye bedre. Kjenner bare at det er en del av meg selv jeg ikke får utløp for på hjemmebane.

På andre områder er h*n en kjempe ressurs. Er flink til så mye og er lun og snill.

Noen andre om kjenner seg igjen?

Anonymkode: d71d1...692

Jeg forstår 100% hva du mener. Og er trolig på vei ut av forholdet pga null seksuell interesse fra mannens side, og null interesse for å virkelig snakke med meg heller. Han vil se på TV, snakke om vær og vind, hva som skjedde på jobb og praktiske, barnerelaterte ting. Et klassisk eksempel på hvordan samtalen vår går i stå er når han forteller om et møte på jobb som utviklet seg til en konflikt mellom to andre personer. Han gjenforteller hvem som sa hva. Men han har null interesse for å tenke videre, prøve å analysere hva som egentlig ligger bak konflikten. Han virker så lite nysgjerrig på andre mennesker generelt, alt er bare praktisk..... Jeg kjeder meg, merker jeg. Jeg har prøvd å bruke hans interesser - flere har vi til felles! - som utgangspunkt for diskusjon. Han er glad i musikk og film - og jeg prøver jo å fritte han litt ut om tekstene i favorittlåtene hans, hvorfor han liker den og den artisten, osv. Men selv når vi skal snakke om det som er hans store lidenskaper blir det liksom.... "den filmen kommer da og da. Det blir gøy". "Den karakteren der var morsom". Og så stopper det opp. 

Jeg ser poenget om at ikke alle kan få alt. Og mannen min er snill og omsorgsfull, oppegående og smart, topp pappa og veldig bevisst sitt ansvar på alle livets arenaer. Han virker bare veldig fornøyd med å vake i overflaten. Det er ikke nok for meg, og jeg føler at jeg har mistet alt av følelser for han i løpet av den siste tiden. (Har vært sammen 10+ år). Når han ikke viser seksuell interesse for meg heller, så blir det tøft. Hvis jeg blir, er det nok kun snakk om 5-ish år til, for å sikre at barnet vårt får en trygg og stabil oppvekst, så får jeg heller finne gode samtaler et annet sted i mellomtiden. Men på ett eller annet tidspunkt vil jeg ha lidenskap i livet mitt igjen, både i samtalene ved kjøkkenbordet og på soverommet....  

Anonymkode: 7d002...b06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg forstår 100% hva du mener. Og er trolig på vei ut av forholdet pga null seksuell interesse fra mannens side, og null interesse for å virkelig snakke med meg heller. Han vil se på TV, snakke om vær og vind, hva som skjedde på jobb og praktiske, barnerelaterte ting. Et klassisk eksempel på hvordan samtalen vår går i stå er når han forteller om et møte på jobb som utviklet seg til en konflikt mellom to andre personer. Han gjenforteller hvem som sa hva. Men han har null interesse for å tenke videre, prøve å analysere hva som egentlig ligger bak konflikten. Han virker så lite nysgjerrig på andre mennesker generelt, alt er bare praktisk..... Jeg kjeder meg, merker jeg. Jeg har prøvd å bruke hans interesser - flere har vi til felles! - som utgangspunkt for diskusjon. Han er glad i musikk og film - og jeg prøver jo å fritte han litt ut om tekstene i favorittlåtene hans, hvorfor han liker den og den artisten, osv. Men selv når vi skal snakke om det som er hans store lidenskaper blir det liksom.... "den filmen kommer da og da. Det blir gøy". "Den karakteren der var morsom". Og så stopper det opp. 

Jeg ser poenget om at ikke alle kan få alt. Og mannen min er snill og omsorgsfull, oppegående og smart, topp pappa og veldig bevisst sitt ansvar på alle livets arenaer. Han virker bare veldig fornøyd med å vake i overflaten. Det er ikke nok for meg, og jeg føler at jeg har mistet alt av følelser for han i løpet av den siste tiden. (Har vært sammen 10+ år). Når han ikke viser seksuell interesse for meg heller, så blir det tøft. Hvis jeg blir, er det nok kun snakk om 5-ish år til, for å sikre at barnet vårt får en trygg og stabil oppvekst, så får jeg heller finne gode samtaler et annet sted i mellomtiden. Men på ett eller annet tidspunkt vil jeg ha lidenskap i livet mitt igjen, både i samtalene ved kjøkkenbordet og på soverommet....  

Anonymkode: 7d002...b06

Dette var gjenkjennelig!

Har fortsatt sterke følelser da. Men bortsett fra det beskriver du godt en situasjon som er nesten lik min.

Og det er jo ikke slik at jeg ønsker å forandre noen slik andre over spør om. Men jeg hadde vel håpet at vi skulle kunne ha den gode samtalen hjemme. Da vi var yngre var vi jo umodne og livet handlet om mer basale ting. Så ble jeg eldre og interessert i nye ting og fikk nye perspektiv.. men vi utviklet oss ikke i samme retning og det synes jeg er litt synd. 

men samtidig, det er jeg som har forandret meg, ikke min h*n. Det kan jo ikke hn lastes for.

 

Ts

Anonymkode: d71d1...692

[Skriblerinna]

Jeg var sammen med en som var slik. Det drepte gnisten min. Jeg har også inntrykk av at han fant det truende at jeg utvikla meg og lærte nye ting og måter å tenke på. Det ble slutt. Vi klarte ikke heller å ha noen meningsfull samtale om hvorfor.
 

Nå, noen år senere, er jeg sammen med en jeg kan diskutere alt mulig med og det er SÅ gøy og utviklende og lysten på hverandre er også på topp når vi føler oss mentalt og intellektuelt stimulert av den andre. Livet er for kort for å være i et forhold med noen så ulik en selv på et område en syns er viktig. 

[AnonymBruker]

Litt slik her. Mannen min prater riktig nok om mye ulikt, men begrenset interesse for mye jeg har interesse for (lese bøker, religion/politikk, med mer). Jeg kan likevel ikke si at jeg føler meg ensom angående dette, for har venninner jeg diskuterer slikt med. Forventer ikke at min mann dekker alle mine behov. Han har sine roller i mitt liv, og behov utover det han dekker får jeg dekket med andre. (Ingenting seksuelt i den uttalelsen. Seksuelt sett dekker han mine behov. Det er viktig rolle han har i mitt liv.)

Anonymkode: 3ddc5...c23

[AnonymBruker]

Etter 20 år så er det begrenset hvor mye filosofi jeg ønsker å diskutere med min partner. Det virker å være gjensidig. Jeg liker derimot å diskutere høyt og lavt med nye kolleger, og jeg elsker virkelig å diskutere med tenåringen.

Anonymkode: 4768e...661

[AnonymBruker]

Som andre beskriver må du nok ta valget ut fra hva du kan leve med, finne ut om du kan få utløp for behovet for de samtalene hos venner/kolleger eller uansett også trenger det hos partner hjemme.

Jeg forstår godt det du beskriver, og ville nok savnet det i et forhold. For meg gir det samhørighet at vi kan snakke om alle slags temaer, og at det er et gjensidig engasjement der. Også når det gjelder temaer der en av oss har en veldig bestemt mening, at vi begge synes det har en egenverdi å bli kjent med hverandres perspektiver uten å sable hverandre ned når vi er uenige.

Anonymkode: f79a0...817

[AnonymBruker]

Jeg savnet det. Det er én ting. Men når det ble umulig å snakke med ham om det savnet, han latet som eller ble defensiv, og i tillegg ikke var villig til å jobbe med hverken sexliv eller kommunikasjon, ble det vanskelig. Man kan leve med at noe mangler. Men summen ble for mye. Når han i tillegg valgte venner og bekjente over meg, ble det ikke et forhold jeg ønsket meg. På grunn av felles barn, kunne jeg jobbet med det sammen. Men da måtte han også ha villet det. Det ble for vanskelig  

Anonymkode: 46fe9...4de