Foreldre som ikke elsker barna sine

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at noen foreldre ikke elsker eller liker barna sine? Hvorfor er det noen som åpenbart favoriserer noen barn fremfor andre? Uten at barnet har gjort noe. Og når barnet er voksen så viser forelder sterk avsky for barnet, fordi den nå sliter psykisk pga omsorgssvikten i barndommen. Forelder hater det voksne barnet fordi det sliter psykisk pga. oppvekst og ser på det voksne barnet med sterk avsky. Forelder har et visst inntrykk av hvordan barnet er, og ingenting kan endre deres syn.

Er det noen foreldre her inne som kan svare? Er det noe dere tenker over og konsekvensene dette medfører?

Eller er det noen her inne som ønsker å dele tanker og erfaringer rundt egne foreldre? Hvordan takler man dette følelsesmessig? Hvordan kommer man over noe slik? Hva med dere som er enslig ufør, kronisk syk og trenger hjelp selv i ung voksen-voksen alder og kanskje ikke har det største nettverket? Da er det ikke alltid like enkelt å kutte helt ut, enn om man var litt mer suksessfull med egen familie.

Jeg selv har kommet til et punkt at jeg aldri ønsker å se min forelder igjen, men sliter med følelsen av å bli hatet av ens egen forelder. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bearbeide det. Jeg er fortsatt ung og har ikke fått barn enda. Men den dagen kommer til å komme, og vet ikke om forelder har tenkt på langtidskonsekvensene. Det å være eksludert fra barnebarna (om de bryr seg?), bryllup og hele pakka. Er det noen som gjerne har etablert egen familie og kan beskrive hvordan forelder reagerte på å bli eksludert fra dette livet? Gav forelder faen slik som dere, eller ble de berørt av noe slag?

TS

Anonymkode: 178a3...692

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for fysisk, psykisk og seksuelt misbruk av begge mine foreldre. Og de sa rett ut at de ikke elsket meg, og ikke ønsket meg. 

Jeg kuttet ut mine foreldre, men måtte jo møte de noen få ganger, da det var bryllup, dåp, konfirmasjon blant andre i familien. Men da var jeg bare høflig, og prøvde å unngå de. 

Jeg giftet meg, og fikk barn. Og da jeg fikk barn så var forsøkene deres og enten gi barna mye penger, eller sende lange brev, som det sto så mye stygt i, virkelig grusomme brev. 

Da mitt første barn var noen uker gammel, satt jeg ved sengen og bare så på henne, mens hun sov. Og den kjærligheten jeg følte, er noe av det sterkeste og mest overveldende jeg har følt. Og da gikk det virkelig opp for meg, at mine foreldre har ikke elsket meg. For da hadde de aldri behandlet meg sånn.

Jeg har aldri angret på at jeg kuttet de ut, og nå er det en del år siden de begge døde. 

Og nå er mine barn 17 og 23 år gamle. Og er det en ting jeg virkelig er stolt av, så er det hvor god mor jeg har vært. Og jeg har et veldig godt forhold til begge barna. Så jeg er utrolig glad for at jeg ikke gikk i mine foreldre sine spor. 

Anonymkode: 150d1...7d0

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er det som gjør at noen foreldre ikke elsker eller liker barna sine? Hvorfor er det noen som åpenbart favoriserer noen barn fremfor andre? Uten at barnet har gjort noe. Og når barnet er voksen så viser forelder sterk avsky for barnet, fordi den nå sliter psykisk pga omsorgssvikten i barndommen. Forelder hater det voksne barnet fordi det sliter psykisk pga. oppvekst og ser på det voksne barnet med sterk avsky. Forelder har et visst inntrykk av hvordan barnet er, og ingenting kan endre deres syn.

Er det noen foreldre her inne som kan svare? Er det noe dere tenker over og konsekvensene dette medfører?

Eller er det noen her inne som ønsker å dele tanker og erfaringer rundt egne foreldre? Hvordan takler man dette følelsesmessig? Hvordan kommer man over noe slik? Hva med dere som er enslig ufør, kronisk syk og trenger hjelp selv i ung voksen-voksen alder og kanskje ikke har det største nettverket? Da er det ikke alltid like enkelt å kutte helt ut, enn om man var litt mer suksessfull med egen familie.

Jeg selv har kommet til et punkt at jeg aldri ønsker å se min forelder igjen, men sliter med følelsen av å bli hatet av ens egen forelder. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bearbeide det. Jeg er fortsatt ung og har ikke fått barn enda. Men den dagen kommer til å komme, og vet ikke om forelder har tenkt på langtidskonsekvensene. Det å være eksludert fra barnebarna (om de bryr seg?), bryllup og hele pakka. Er det noen som gjerne har etablert egen familie og kan beskrive hvordan forelder reagerte på å bli eksludert fra dette livet? Gav forelder faen slik som dere, eller ble de berørt av noe slag?

TS

Anonymkode: 178a3...692

Det er vondt å føle på at man ‘’er uønsket’’ som barn… Du må rett og slett tenke at de ikke har evnet å gjøre ting annerledes.

Du er like viktig som alle andre mennesker. Du fortjener å bli elsket. Du må lære  å tilgi den urett de har gjort mot deg.  Den beste ‘’hevnen’’ for å si det sånn,  er at du som voksen lærer deg å elske deg selv, være stolt av deg selv, være den beste utgaven av deg selv i ditt møte ned andre mennesker. Sist men ikke minst, skape deg et liv hvor du har det bra m/deg selv. Det har du da klart på egenhånd på tross av en vanskelig fortid. Ønsker deg lykke til videre.♥️

[AnonymBruker]

Det første du må innse for å komme videre er at ingenting av det har noe med deg å gjøre. Ingen av mine foreldre ville ha meg, Jeg vokste opp på aller minste omsorg, bare mat og klær. Ingenting annet så lenge jeg ikke "skjemte dem ut". Når jeg ble tenåring rømte jeg. Det tok lang lang tid før det gikk opp for meg at det ikke handler om meg i det hele tatt, men om dem. De er mennesker med store mentale problemer som var der lenge før jeg ble født. 

De greide aldri å se meg som et selvstendig individ, langt mindre som et barn uten kunnskap om verden. De brukte meg hensynsløst som omsorgsperson, for seg selv! De hadde ikke evnen. Det er vanskelig å ta inn over seg, men noen mennesker har ikke evnen. I den grad at det er bortkastet tid å forsøke å lære dem det, eller få dem til å forstå. Det er det du må innse. Å gruble over dette har bare samme effekten på deg som å sitte å prøve å lære en hund å snakke. Ekstremt nederlag, frustrasjon, selvbebreidelser og alle mulige negative ting.

Du må heller øke din egen kunnskap. Om deg selv. Om verden. Om menneskene i verden. Bruke det du lærer til å bli glad i deg selv, ta vare på deg selv! Du fortjener å ha det bra. Du er et godt menneske selv om foreldrene dine er søppel. 

 

Anonymkode: 777ce...bb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Og den kjærligheten jeg følte, er noe av det sterkeste og mest overveldende jeg har følt. Og da gikk det virkelig opp for meg, at mine foreldre har ikke elsket meg. For da hadde de aldri behandlet meg sånn.

Du er et ufattelig sterkt menneske 🌹

Anonymkode: bcc19...37c