Er det urettferdig av meg å potensielt sett prakke følelsene mine på henne?

[AnonymBruker]

Det var ikke meningen at det skulle bli sånn, jeg har ikke gått rundt å vært forelsket i henne i håp om at hun en dag kommer til å vil bli sammen med meg. Jeg mistet min beste venn og hun mistet broren sin, hun er to år yngre så det var ikke før vi ble eldre at vi ble kjent med hverandre. Aldri noe mer enn det, så når han døde båndet vi over sorgen kan man vel si at vi ble ordentlige venner. Vi hadde vær sine opp- og ned-turer som vi hjalp hverandre å takle.

Tingen er, siste tiden har jeg begynt å utvikle følelser for henne, jeg tar imot hver unnskyldning til å se henne om det så bare er en kort tid. Hvis vi har vært ute på noe, kan vi sitte i over 2 timer å snakke i bilen selv om det egentlig er sent og jeg skal tidlig opp neste dag. Jeg har ingen som helst annelse om hun føler det samme eller om dette bare er et trygt stabilt vennskap for henne. Det er greit om det er slik hun tenker og føler, jeg kan leve med at ingenting mellom oss endrer seg. Det jeg er redd for er at det vil slå tilbake hvor hun ikke føler vi kan være venner mer.

Vil det være urettferdig av meg å skulle sette en slik byrde på henne? Er det noen alternativer jeg kan gjøre for å finne ut om jeg bare må la følelsene gå si gang hvis hun ikke er interessert uten å sette alt i risiko helt unødvendig? Hadde jeg kunnet vite uansett svar at det ikke ville påvirket vennskapet hadde det vært så mye enklere.

Anonymkode: 15a6b...f17

[AnonymBruker]

Jeg prakket følelsene mine på min venn. Han fortalte etterpå at det var overveldende. Han visste ikke hva han skulle svare, det hjalp ham at jeg var tydelig på at han ikke trengte å gjøre noe, at jeg bare trengte å si det til ham.

Han ville holde kontakten og fortsatt opprettholde vennskapet, og vi gjorde det også. Jeg var veldig glad for det, ville ikke miste ham, men det var også en vond periode.

Senere kom det frem at han var svært redd for å gå inn i et forhold og ha den type følelser. Jeg var tålmodig og det ble til slutt oss to.

Anonymkode: 98e0a...291

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg prakket følelsene mine på min venn. Han fortalte etterpå at det var overveldende. Han visste ikke hva han skulle svare, det hjalp ham at jeg var tydelig på at han ikke trengte å gjøre noe, at jeg bare trengte å si det til ham.

Han ville holde kontakten og fortsatt opprettholde vennskapet, og vi gjorde det også. Jeg var veldig glad for det, ville ikke miste ham, men det var også en vond periode.

Senere kom det frem at han var svært redd for å gå inn i et forhold og ha den type følelser. Jeg var tålmodig og det ble til slutt oss to.

Anonymkode: 98e0a...291

Flott å høre at det ordnet seg, min store frykt etter å ikke vil være venner mer, er at hun vil føle det er overveldende eller føle press.

Anonymkode: 15a6b...f17

[AnonymBruker]

Du vil ikke være i et slikt vennskap, og ønske mer, år etter år. Stol på meg der.  

Det er to måter; enten si det rett ut, og stå i hva som enn skjer. Eller trekk deg gradvis unna henne, og se om hun følger etter. Hvis hun spør hvorfor du ikke vil møtes mer, så bare si at det ble for nært, uten å legge noe mer press på henne. 

Anonymkode: 6d89d...323

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Flott å høre at det ordnet seg, min store frykt etter å ikke vil være venner mer, er at hun vil føle det er overveldende eller føle press.

Anonymkode: 15a6b...f17

Ja, det kan skje. Men det er ikke så konstruktivt for deg (og vennskapet deres) å gå alene med det i lang tid heller.

Vær bare tydelig på at du ikke forventer noe i retur, at du trengte å dele følelsene dine med henne men kan ivareta deg selv fremover.

Anonymkode: 98e0a...291

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.11.2023 den 18.25):

Ja, det kan skje. Men det er ikke så konstruktivt for deg (og vennskapet deres) å gå alene med det i lang tid heller.

Vær bare tydelig på at du ikke forventer noe i retur, at du trengte å dele følelsene dine med henne men kan ivareta deg selv fremover.

Anonymkode: 98e0a...291

Fortalte henne alt mens jeg flere ganger la vekt på at hun ikke har ansvar over noe. Jeg ville ikke at det skulle gå lenge nok til at det senere kom fram og hun trodde jeg var venn med henne på falskt primiss. 

Jeg vet ikke hva som vil skje nå framover. Jeg hadde tydeligvis ikke vært så god på å skjule det som jeg trodde, moren hennes hadde sagt hun hadde merket måten jeg hadde begynt å se på henne. Hun lot være å si noe fordi hun også var redd for at det kunne ødelegge vennskapet uansett om det var rett eller feil. Hun vet heller ikke rikig hva hun føler selv, ønsket ikke å gi meg falskt håp men det har vært ganger hvor hun har fått en impuls til å vise dypere interesse og stoppet seg selv. Når vi sitter å snakker som vi bruker å gjøre er det tiden hun ser mest fram imot, og kjenner seg skuffet når det er over. Det har vært en vanskelig forvirrende tid for henne og hun setter pris på måten jeg har vært der for henne. 

Nå som hun vet det sikkert trengte hun tid å finne ut av det ikke bare for sin egen del. Hun vet det ville vært sårt om hun sa der og da at hun følte nøyaktig det samme. For å prøve det ut og så kjenne på et lite stykke inn at hun kanskje liker meg litt mer enn en venn. Men ikke til den grad som jeg føler det.

Vet ikke hva som skjer nå, jeg håper uansett hva at vi kan fortsatt ta del i livene til hverandre, det er ingen andre jeg kan snakke med på et sånt dypt nivå slik jeg kan snakke til henne. Føler meg som en klisje, hadde aldri noe problemer gjennom skolen å bare vær venn med jenter. Hvis jeg likte noen skjedde det fra starten av og så økte eller minsket interessen når jeg ble mer kjent. Når folk sa menn og kvinner ikke kan være venner uten at følelser blir involvert syntes jeg det var latterlig. Noe som bare skjedde umodne gutter, så går jeg og faller for en vennine. 

Anonymkode: 15a6b...f17