Hvorfor i all verden er det skummelt å føle på en bedring, når alt man vil er å ha det bra?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har slitt med angst og utbrenthet i over et halvt år nå. Og i de siste ukene, så har jeg skjønt at jeg virkelig må gire ned. Og det har jeg gjort. Jeg har slappet av så mye som mulig, jeg har dratt til mine foreldre (er fortsatt ganske ung). Jeg skjønte at jeg ble dårligere av å være i studiebyen, så jeg dro til min familie på en langhelg tur. Og jeg har sovet mye og vært med familien og hatt det hyggelig. Jeg føler jeg har klart å slappe av bedre her, og alle følelsene mine er ikke så intense som da jeg er i studiebyen. Jeg skal snart til studiebyen og jeg kjenner at jeg blir tappa av energi bare jeg tenker og forbedrer meg på det. Jeg har snart bare 1 år igjen av studiet, så jeg skal gjennomføre det. Uansett hva det måtte koste. Det var egentlig ikke poenget her, men er muligens en relevant info. Jeg merker at det livet i studiebyen jeg lever, krever litt mye av meg for tiden, men samtidig når jeg merker at jeg begynner å komme meg ved å slappe av og ta tiden med ro så mye som jeg klarer, så får jeg det bedre, MEN! 

Jeg synes det også er skummelt. Det er en så rar følelse. Skummelt å kjenne på en bedring. Selvom det eneste jeg vil er å ha det bra. Men det kjennes så rart ut. Det er akkurat som om jeg er tom, det beskriver det egentlig ikke nok. Men det er noe rart og skummelt det å kjenne på bedring også. Og da får det meg til å tenke "er jeg virkelig redd for alt sammen?" 

Men hvorfor i all verden er det skummelt å føle på en bedring også, når alt man vil er å ha det bra?

Anonymkode: 06b5f...cb4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan du lever når du studerer, eller om det jeg skal skrive er relevant for deg, men svarer deg likevel.

Da jeg studerte hadde jeg brukt år på å bygge meg opp etter en ulykke som ga meg varige, fysiske helseutfordringer. Etter å ha levd litt for isolert de årene jeg måtte bli frisk nok til å studere, gledet jeg meg veldig til å være mer sosial, oppleve mer i større by osv. Men veldig kort tid ut i studiet innså jeg at hvis jeg skulle greie å fullføre, så måtte jeg prioritere knallhard, og jeg måtte gå flere runder med meg selv hvor viktig jeg følte det studiet var for meg. Jeg endte med å innse hvor stort ønsket om å fullføre studiet var for meg. Da måtte jeg finne måter som gjorde at jeg kunne komme meg gjennom, for selv om helseplagene mine stort sett var håndterbare (med litt behandling innimellom), så innså jeg at jeg ikke hadde energi eller krefter eller overskudd til å "leve studentlivet". Derfor fokuserte jeg først og fremst på studiet, og så valgte jeg å omgås noen få medstudenter som av ulike årsaker også ønsket/trengte et roligere studentliv. Jeg var bevisst på hvem jeg hadde kollokviegruppe med også, for å ikke være sammen med de som var for "sosiale" i kollokviegruppene, veldig høylydte, men heller de som ikke hadde behov for å markere seg veldig, men var veldig hyggelige og fokusert på det arbeidet vi hadde å gjøre.

Utover dette trente jeg litt i de periodene jeg var i form til det pga. gamle skader, det gjorde godt. Jeg trente ikke hardt, men akkurat nok til at jeg hadde det bedre. Ellers valgte jeg rolige aktiviteter, oppsøkte rolige steder i byen og i naturen rundt byen, hadde av og til rolige, koselige møter med andre venner jeg fikk på studiet, men begrenset tidsbruken og hyppigheten. Mange festet mye, jeg valgte bort festene bevisst, fordi det ville koste meg for mye i ettertid.

Kort sagt, jeg måtte finne en balanse i studenttilværelsen som gjorde meg i stand til å gjennomføre studiet. Jeg valgte på en måte fremtiden min foran kortsiktig, travelt studentliv med festing. Jo flinkere jeg ble til å finne den balansen, jo bedre hadde jeg det også i studietiden. Og en ting til - kostholdet er veldig viktig for at man skal ha det best mulig fysisk og psykisk, så jeg valgte å ha et så sunt kosthold som mulig.

Til spørsmålet ditt om hvorfor det er skummelt å føle seg bedre... Jeg tror det har med frykt å gjøre, man er redd for å bli dårligere igjen, redd for å få det tungt igjen, redd for å mislykkes, ikke mestre.  Da jeg begynte å studere var jeg dømt nord og ned av alt av leger og behandlere, de hadde sagt at det var helt umulig for meg å greie å gjennomføre det studiet jeg valgte. Så ja, jeg var redd både for å bli bedre, og å bli verre, for å feile, for å mislykkes, miste kontrollen over eget liv. Og siden jeg hadde gått flere år uten hverken jobb eller studier, så hadde jeg også et ambivalent forhold under studiet til tanken på å jobbe etterpå, fordi jeg ikke visste om jeg ville være i stand til å gjøre det, men også fordi jeg ikke lenger kjente en "frisk" versjon av meg selv, med et normalt liv. Frykten der tror jeg ligger i at man føler man ikke vet hvordan man skal forholde seg til å "lykkes" og å ha det bra, etter at man har slitt mye. Jeg valgte å se på det som læring, jeg måtte lære å leve et normalt fungerende liv igjen. Og det gikk veldig bra

Men, det var virkelig verdt å gjennomføre, for meg var det riktig studie og et fagfelt jeg har elsket å jobbe med. Da var det verdt å ha en roligere studietilværelse og være mindre sosial.

Stol på deg selv, se på hva som stresser deg sånn i storbyen (jeg måtte f.eks. beskytte meg mot mye av bråket i byen, jeg ble sliten av det - men ble kjent med mange bakgater på dagtid), og tilpass livet ditt slik at du finner ro i deg selv selv om det er mye rundt deg. Vet ikke om du har mulighet til det, men har du det så anbefaler jeg deg å ta et kurs med yin-yoga. Det roer systemet veldig, virker avstressende. Kanskje du kan ønske deg et slikt kurs til jul og begynne etter nyttår? Etter ett kurs vil du ha det grunnleggende på plass, så selv om du ev. ikke har råd til å fortsette videre, så kan du gjøre øvelsene hjemme.

Lykke til videre med studiet

 

Anonymkode: 8934c...4e2