Demens?

[AnonymBruker]

Du som har noen nære med demens eller lignende sykdom. Hvordan ble det oppdaget? Hva var det som gjorde at ordet demens dukket opp hos deg? Jeg vet at denne sykdommen kan være tilstede veldig lenge før man oppdager det. Men hva menes egentlig med det? Er det sykdom, dersom man ikke har noen symptomer eller merker det?

Dette er så vanskelig. Mange som strever er så dyktige på å kamuflere sine opplevelser selv at pårørende blir gale først.. Jeg sitter og ser på kognitive endringer som er ganske drastiske og har pågått over i alle fall 7 år, kanskje mer. Men jeg greier ikke å sette fingeren på det. Det er også en underliggende autoimmun sykdom som kan gi kognitive vansker tilstede, men denne er nå under kontroll. 

Jeg kan nevne sosial isolasjon som symptom, mangel på intitiativ, mangel på interesse, mange ønsker men total mangel på gjennomføringsevne. Det å vite at man trenger å sjekke øynene, men uten evne til å planlegge og prioritere det. Det er så mange små ting. Men samtidig viktig, vanskelig og avansert jobb som går av seg selv. Total mangel på fantasi. Lav terskel for motgang. Og så videre. 

Noen som kan hjelpe meg litt?

Anonymkode: cc45e...37e

[AnonymBruker]

Aldersgruppe snakker vi om? Og hvor lenge har du kjent vedkommende?

Anonymkode: 0a5c7...3c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du som har noen nære med demens eller lignende sykdom. Hvordan ble det oppdaget? Hva var det som gjorde at ordet demens dukket opp hos deg? Jeg vet at denne sykdommen kan være tilstede veldig lenge før man oppdager det. Men hva menes egentlig med det? Er det sykdom, dersom man ikke har noen symptomer eller merker det?

Dette er så vanskelig. Mange som strever er så dyktige på å kamuflere sine opplevelser selv at pårørende blir gale først.. Jeg sitter og ser på kognitive endringer som er ganske drastiske og har pågått over i alle fall 7 år, kanskje mer. Men jeg greier ikke å sette fingeren på det. Det er også en underliggende autoimmun sykdom som kan gi kognitive vansker tilstede, men denne er nå under kontroll. 

Jeg kan nevne sosial isolasjon som symptom, mangel på intitiativ, mangel på interesse, mange ønsker men total mangel på gjennomføringsevne. Det å vite at man trenger å sjekke øynene, men uten evne til å planlegge og prioritere det. Det er så mange små ting. Men samtidig viktig, vanskelig og avansert jobb som går av seg selv. Total mangel på fantasi. Lav terskel for motgang. Og så videre. 

Noen som kan hjelpe meg litt?

Anonymkode: cc45e...37e

Hvis denne personen er i nær relasjon og det er vanskelig å snakke med vedkommende om dette så ville jeg vurdert en bekymringsmelding til fastlegen. Det er mange grunner til at vi oppfører oss som vi gjør og det du skriver behøver ikke å være noe skummelt i det hele tatt. Likevel skjønner jeg at du har en bekymring og da ville jeg som nevnt sendt en bekymringsmelding til fastlegen. Vel å merke dersom du ikke får noen respons fra vedkommende om dine bekymringer.

Anonymkode: fc1fc...739

[AnonymBruker]

Jeg begynte å mistenke demens når jeg satt på med personen i bil og så at hen ikke fulgte trafikkreglene lenger. Glemte vikeplikt og fulgte ikke fartsgrenser, blant annet. I tillegg opplevdes hen generelt som surrete og kom med mange bortforklaringer i samtaler når hen oppdaget at hen hadde sagt noe som ikke stemte.

Anonymkode: 5cb23...161

[AnonymBruker]

Har et par demente familiemedlemmer på både min og mannen sin side. De første symptomene har vært gjentakelse, altså at samme ting sies eller spørre om innenfor kort tidsramme. Også desorientert/forvirret, ved å glemme hvor man har lagt gjenstander, hvordan man utfører enkelte oppgaver. 
Men det har helt sikkert vært flere andre tegn som man ikke har tenkt over, før det har pågått såpass lenge at vi rundt også reagerer.

Kan personen du forteller om være deprimert? Jeg har slitt med depresjon og kjente meg igjen i alt du skriver som symptomer. (

Anonymkode: 052e8...001

[AnonymBruker]

Det er absolutt depresjon, ja. Svært alvorlig også, ble bedre med behandling for underliggende sykdom. Men det er noe mer tilstede. Jeg greier ikke å plukke det ut selv om jeg sitter og ser rett på. Veldig vanskelig.

Anonymkode: cc45e...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er absolutt depresjon, ja. Svært alvorlig også, ble bedre med behandling for underliggende sykdom. Men det er noe mer tilstede. Jeg greier ikke å plukke det ut selv om jeg sitter og ser rett på. Veldig vanskelig.

Anonymkode: cc45e...37e

Det finnes mange psykiske lidelser som kan gi samme symptomer som depresjon, men som man ikke får behandlet ved å behandle kun depresjon. Kan personen være psykisk syk på andre måter som ikke er utredet?

 

Anonymkode: 052e8...001

[AnonymBruker]

Ja og nei. Ikke psykisk syk men ganske sikkert full av uløste emosjonelle problemer. En personlighet som er rettet utover i alle ting, uten evne eller kanskje vilje, til å se innover og se seg selv i sammenheng. Det er jo slike ting som skaper problemer for folk men som ikke er sykdom. Men i kombinasjon med flere ting, nå du sier det så kan det jo kanskje være en kombinasjon ja. Angst for endringer, livredd for å miste kontroll, tape ansikt. Jeg har snakket og snakket. Vi kan godt møte hverandre på halvveien og jeg tror at nå blir det bedre. Men så er det som om jeg ikke har sagt et eneste ord, alt fortsetter som før. Jeg sitter igjen og er helt stum. Det er ikke gjort med vilje, det vet jeg. Det er så udefinerbart, dessuten er hukommelsen så innmari skral. Igjen, bedre etter behandling for underliggende sykdom, det er også brukt mange flere hjelpemidler, telefon etc. Men det kamuflerer liksom problemet hvis du skjønner. Kanskje det bare er depresjon. Jeg er bare så sliten selv at jeg ser faen på veggen. 

Anonymkode: cc45e...37e

[MiominMio]

Begynte med at personen ikke klarte alderstesten hos fastlegen (ble skikkelig stressa) , mistet førerkortet, fikk en depresjon. Virkelige tegnet kom da diverse vesener dukket opp og han så ting som ikke var der.  Skjelvinger og generelt urolig. Etter mange undersøkelser hos alders psykiatrisk fikk han diagnosen demens med lewylegemer. Formen er opp og ned, men man kan ha fine samtaler. Han er rett over 80 og var 80 når diagnosen ble satt.  Han er veldig blid og fornøyd egentlig, men disse vesener kan være litt plagsomme til tider da de overtar møblene og plukker på plantene. 

[Ulrikke]

Det aller første vi reagerte på var at han ikke fant ord han skulle bruke i setninger. Han måtte si ting på andre måter, snakke rundt ting, og i andre vendinger enn han hadde gjort til da.

Han ville først ikke til legen, men ble med etter flere måneder. Legen tok en samtale og en test (vet ikke hvilken, for ingen av oss var med inn da), og henviste videre til utredning med en gang.

Det er snart 3 år siden vi begynte å stusse, og først etter diagnosen kom mer tydelige tegn, for oss, som å ikke klare å logge inn feks i nettbanken lenger, slite med bruk av telefon, ikke henge med i samtaler osv. Det er fortsatt dette som er mest fremtredende, kanskje fordi det ikke er så tydelig hva han husker og glemmer siden han ikke får brukt språket som han gjorde før....

Humøret er mye "flatere". Han er ikke sint eller frustrert (heldigvis!), men han er heller ikke glad, ofte.... Uvant at han er så "flat" i humøret og ikke viser glede over å bli fortalt ting han ville blitt glad for før.

Dette er min far, og vi begynte å stusse rett før han var 75....

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (15 timer siden):

Det aller første vi reagerte på var at han ikke fant ord han skulle bruke i setninger. Han måtte si ting på andre måter, snakke rundt ting, og i andre vendinger enn han hadde gjort til da.

Han ville først ikke til legen, men ble med etter flere måneder. Legen tok en samtale og en test (vet ikke hvilken, for ingen av oss var med inn da), og henviste videre til utredning med en gang.

Det er snart 3 år siden vi begynte å stusse, og først etter diagnosen kom mer tydelige tegn, for oss, som å ikke klare å logge inn feks i nettbanken lenger, slite med bruk av telefon, ikke henge med i samtaler osv. Det er fortsatt dette som er mest fremtredende, kanskje fordi det ikke er så tydelig hva han husker og glemmer siden han ikke får brukt språket som han gjorde før....

Humøret er mye "flatere". Han er ikke sint eller frustrert (heldigvis!), men han er heller ikke glad, ofte.... Uvant at han er så "flat" i humøret og ikke viser glede over å bli fortalt ting han ville blitt glad for før.

Dette er min far, og vi begynte å stusse rett før han var 75....

Takk. Dette med vansker med å bruke telefon, passord, flat, jeg kjenner det igjen. Det var i stor grad dette som gjorde at jeg begynte å skrive ned i fjor. Mye har blitt bedre dog, med medisiner for andre ting. Det skjer jo ikke på samme måte med demens. Men jeg har ikke slått fra meg tanken enda. Dette er ikke en gammel person.. 50årene. 

Anonymkode: cc45e...37e

[AnonymBruker]

Demens er bare en fellesbetegnelse. Det finnes mange typer demens (eksempelvis Alzheimers, vaskulær, demens med Lewylegemer, frontotemporal, osv.). Disse utarter seg gjerne på forskjellig.

Anonymkode: 75ace...259

[AnonymBruker]

Andre diagnoser og problemer kan gi lignende symptomer. F.eks depresjon, andre psykiske lidelser, smerter (kroniske), sorg, adhd, bekymringer (feks sykdom, økonomi, angst). Bare tenk over det, spesielt hvis vedkommende har opplevd noe den siste tiden som kan gi slike mistanker. F.eks tap av nær person, egen eller andres sykdom, økonomi, ensomhet, mistet jobben. 

Først bør du uttrykke din bekymring. Kanskje får du svar. Om ikke kan du si du er bekymret, oppfordre til å kontakte lege. Snakk eventuelt med andre nære personer vedkommende kjenner. Uttrykk din bekymring og spør om de kanskje opplever det samme. Ellers kan du melde bekymring til kommunen. Tror man kan melde til fastlegen også. Om du ikke vet hvem, så vet du kanskje hvilket legekontor og kan sende via post eller levere. Sjekk også ut raskt psykisk helsehjelp. Det kan du oppfordre vedkommende til å sjekke ut. Uansett om det kan være demens eller psykiatri, så kan nok hen få noe hjelp der. 

Anonymkode: 5a643...c24