ser ikke noe mening med ting, livredd for fremtiden

[AnonymBruker]

hei,

jeg har vært deprimert over lengere tid og det har truffet meg ekstra hardt nå som jeg har passert 40år

Jeg har endelig blitt tatt seriøst og er innenfor systemet hos DPS. Skal også utredes for diagnose i forhold til ADHD osv. Forhåpentligvis får jeg en psykolog å snakke med i nære fremtid.

Men jeg vet delvis hvorfor jeg sliter, jeg har vært veldig mye ensom opp gjennom oppveksten og har per dags dato ikke en eneste nær venn. Opplevd mye avvisninger rett og slett. Har også en familie som virker relativt lite interessert. Jeg føler meg veldig lite likt og respektert og det føles innimellom ut som kroppen bare ønsker å gi opp. Jeg har stått i dette for lenge!

Jeg har heller ikke lykkes i arbeidsmarkedet, da jeg har vært i en bransje som ikke passer meg og har derfor prøvd å omskolere. Men har ikke lykkes her heller. Har derfor gått ca 2 år nå uten fast jobb nå og ting ser veldig mørkt ut på den fronten også dessverre. Hvis jeg skal ha sjans til å bli litt " lykkelig", så føler jeg at jeg trenger en jobb som er givende og gir meg mening. Men har kun en bachelor og det holder ikke. For sent å ta maste pgr av dumme valg tidligere. Har uansett ikke kapasitet til det. Har heller ikke ønske eller kapasitet til å flytte til annen by for å jobbe/studere. Er sånn når man er deprimert, motivasjonen er på bunn som regel. Ser ikke noe håp!

Uansett, poenget mitt er, er at jeg har null håp for en fin fremtid. Jeg lykkes ikke i dette livet og er livredd for hvordan fremtiden min blir når foreldre mine etter hvert går bort osv. Da kommer jeg til å bli enda mer ensom en jeg er nå! Jeg er rett og slett ekstremt utsatt for negative påvirkninger og takler ikke motgang i det hele tatt.

Jeg har prøvd å ta initiativ ovenfor gamle venner, men de virker ikke interessert. Alltid sånn det har vært for meg, jeg må gi mye mer innsatts for å klare å holde på vennskap. Jeg er aldri første prioritering. 

Noen ganger ønsker jeg bare å reise vekk og se hva som skjer, men tviler på at det løser noe som helst i lengden. Jeg må også være forsiktig økonomisk

Jeg dater også en dame nå. Vi har datet i 7 mnd. Jeg har ikke turt å være ærlig ovenfor henne angående dette, da jeg er redd for å miste henne. Hun er den eneste nære relasjonen jeg har nå. Jeg vet det ikke er riktig av meg, men jeg kan bare ikke risikere å miste henne nå som vinteren kommer.

Lurer derimot på hva en psykolog kan hjelpe meg med?

Og ja, jeg har en hobby som gir meg glede osv. Men det er noe man driver på med alene og det koster også litt penger(en del kjøring)

Jeg vet at man kan prøve å starte på noe får å skaffe nye bekjentskap, men ingen anelse på hva det skulle vært og alt koster jo så mye penger i dag. Går allerede i minus hver mnd og går kraftig utover sparepengene jeg har. Så det økonomiske stresset kommer på toppen av det hele.

Forstår det er vanskelig å gi meg tips her via et forum, men redd hvis dette forsetter mye lengere så vill d gå galt. Tenk om feks min far gikk bort? Orker ikke tenke tanken engang!

Anonymkode: f38c2...9d9

[AnonymBruker]

Det å ikke ha håp er jo et kjennetegn på sykdommen (depresjonen) du opplever. Jeg leser at du strever med masse tanker og utfordringer du har blir enorme problemer som virker uoverkommelige. Igjen ganske typisk for depresjon. Det er jo svært vanskelig å bale med disse store tingene når humøret og måten man ser ting på er såpass påvirket. En psykolog eller annen samtalepartner vil sannsynligvis kunne hjelpe deg å rydde opp i dette. De kan lære bort kunnskap og metoder og veilede deg når du tar dem i bruk. Hvis du har vært deprimert lenge kan det hende du trenger antidepressiva i tillegg til terapi. Det er veldig gode sjanser for at du vil se lys i tunellen når du får behandlingen du trenger. ❤️

Anonymkode: bd406...2ec