Hva sier dette om meg?

[. Anonym.]

I barndommen min var det mye grov omsorgssvikt og overgrep. Jeg ble diagnostisert med atypisk autisme når jeg var 22 år, fikk avslag fra Modum bad på grunn av at dem mente jeg hadde en utviklingsforstyrrelse. Jeg ble feilmedisinert av min første fastlege når jeg var 23 år uten oppfølging, gikk på sobril i 10 år som gjorde meg apatisk og likegyldig. For litt over 2 år siden ble atypisk autisme forandret til ptsd. Jeg ble uføretrygdet i en ung alder, ca 23 år. Bare nylig (2023) gikk jeg gjennom to rettssaker mot overgriper, jeg vant begge gangene. Jeg er nå 32 år gammel, føler at 30 år har blitt fratatt meg og mistet. Jeg føler at livet mitt er forbi. Det kan godt hende at jeg har en slags utviklingsforstyrrelse som legen på sykehuset har sagt, hun vil ta kontakt med spesial habilitering for å høre hva dem tenker. Jeg sliter med å komme meg ut, sosialisering og hukommelsen, blant annet. Jeg har ingen omgangskrets. Jeg har en del drittgjeld grunnet at jeg var ung og stokkdum, har begynt å nedbetale. Jeg vet ikke hva jeg interesserer meg for. Jeg føler meg veldig mislykket. Jeg er glad for at jeg eier leilighet selv om det er ikke den beste plassen. Jeg har tatt kontakt med min far men han tar aldri kontakt med meg, han lever for kona si, stedøtrene sine og svigersønnen sin.  Har dere noen råd til meg? Takk på forhånd.

 

Endret 12. november 2023 av . Anonym.

[AnonymBruker]

. Anonym. skrev (2 timer siden):

I barndommen min var det mye grov omsorgssvikt og overgrep. Jeg ble diagnostisert med atypisk autisme når jeg var 22 år, fikk avslag fra Modum bad på grunn av at dem mente jeg hadde en utviklingsforstyrrelse. Jeg ble feilmedisinert av min første fastlege når jeg var 23 år uten oppfølging, gikk på sobril i 10 år som gjorde meg apatisk og likegyldig. For litt over 2 år siden ble atypisk autisme forandret til ptsd. Jeg ble uføretrygdet i en ung alder, ca 23 år. Bare nylig (2023) gikk jeg gjennom to rettssaker mot overgriper, jeg vant begge gangene. Jeg er nå 32 år gammel, føler at 30 år har blitt fratatt meg og mistet. Jeg føler at livet mitt er forbi. Det kan godt hende at jeg har en slags utviklingsforstyrrelse som legen på sykehuset har sagt, hun vil ta kontakt med spesial habilitering for å høre hva dem tenker. Jeg sliter med å komme meg ut, sosialisering og hukommelsen, blant annet. Jeg har ingen omgangskrets. Jeg har en del drittgjeld grunnet at jeg var ung og stokkdum, har begynt å nedbetale. Jeg vet ikke hva jeg interesserer meg for. Jeg føler meg veldig mislykket. Jeg er glad for at jeg eier leilighet selv om det er ikke den beste plassen. Jeg har tatt kontakt med min far men han tar aldri kontakt med meg, han lever for kona si, stedøtrene sine og svigersønnen sin.  Har dere noen råd til meg? Takk på forhånd.

 

Tja hva er det som stopper deg fra og sette en strek over det som har vært og heller fokusere på hva som kan bli? 

Livet ditt har vært kjipt, ingen tvil om det. Men det trenger ikke fortsette og være det, jobber må du gjøre. 

At du sliter med å komme deg ut kan du gjøre noe, at du har lite omgangskrets kan du gjøre noe med, hukommelsen kan du i hvertfall bidra positivt til på egenhånd osv.... små steg i riktig retning er bedre en ingen. 

Du er bare 32 år, ingenting er for sent. Men ballen ligger hos deg og det er du som må gjøre den harde jobben.

Anonymkode: 4e901...bbf

[. Anonym.]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tja hva er det som stopper deg fra og sette en strek over det som har vært og heller fokusere på hva som kan bli? 

Livet ditt har vært kjipt, ingen tvil om det. Men det trenger ikke fortsette og være det, jobber må du gjøre. 

At du sliter med å komme deg ut kan du gjøre noe, at du har lite omgangskrets kan du gjøre noe med, hukommelsen kan du i hvertfall bidra positivt til på egenhånd osv.... små steg i riktig retning er bedre en ingen. 

Du er bare 32 år, ingenting er for sent. Men ballen ligger hos deg og det er du som må gjøre den harde jobben.

Anonymkode: 4e901...bbf

Min utviklingsforstyrrelse, k-PTSD, tankekjør, uro, depresjon, usikkerhet, hukommelsen og mørke tanker. 

Endret 12. november 2023 av . Anonym.

[Mt3]

I vår kommune så har de et arbeidssenter for personer som bor i pu-boliger, ofte er det også personer som er under utredning for hvor stor restarbeidsevne de har der. De gjør mye ulikt etter interesser, og det er jo en måte å få sosialisert seg på. Kunne det vært noe for deg om det finnes i din kommune?

Når en har nådd din alder så er det stort sett gjennom barnas arenaer og jobb en finner venner, så det vil jo ikke bli enkelt for deg. 

Å hjelpe til i en frivillig organisasjon er jo også en måte å treffe andre på. Ellers kan det jo finnes støttegrupper der du møter andre som også har hatt en ræva barndom, men det kan jo bli veldig snevert og stor spredning i alder.

 

[Mt3]

Det det sier om deg er vel at du helt klart har hatt en jævlig oppvekst, og det er jo også helt forferdelig at du ikke blir fanget opp bedre av hjelpeinstanser på ett langt tidligere tidspunkt.

Det virker jo som at du må ha assistanse til å lære deg normal kutime, regler, normer for å få en bedre hverdag der du kan klare å være litt sosial. Samt at de pusher deg på de rette måtene for at du skal få ett så normalt liv som mulig.

[. Anonym.]

Mt3 skrev (1 time siden):

I vår kommune så har de et arbeidssenter for personer som bor i pu-boliger, ofte er det også personer som er under utredning for hvor stor restarbeidsevne de har der. De gjør mye ulikt etter interesser, og det er jo en måte å få sosialisert seg på. Kunne det vært noe for deg om det finnes i din kommune?

Når en har nådd din alder så er det stort sett gjennom barnas arenaer og jobb en finner venner, så det vil jo ikke bli enkelt for deg. 

Å hjelpe til i en frivillig organisasjon er jo også en måte å treffe andre på. Ellers kan det jo finnes støttegrupper der du møter andre som også har hatt en ræva barndom, men det kan jo bli veldig snevert og stor spredning i alder.

 

Dem som får eit sånt tilbud (arbeidssenter) må ha fullført vidaregåande opplæring står det, som jeg ikke har.

Endret 12. november 2023 av . Anonym.

[katties]

. Anonym. skrev (7 minutter siden):

Dem som får eit sånt tilbud (arbeidssenter) må ha fullført vidaregåande opplæring står det, som jeg ikke har.

Da må man kanskje starte der. Mens man ser på hva slags erstatning man kan ha krav på så er det lurt å uansett sette seg opp noen mål og prøve å finne noe lykke. Personlig synes jeg det burde vært mye strengere straffer for å ha ødelagt livet til noen, men det er dessverre ofte ikke det... skulle ønske jeg kunne komme med noen bedre tips, men jeg vet for lite om din sak, hva man gjør, og hva du evt kan kreve av overgriper.

[AnonymBruker]

. Anonym. skrev (1 time siden):

Min utviklingsforstyrrelse, k-PTSD, tankekjør, uro, depresjon, usikkerhet, hukommelsen og mørke tanker. 

Det virker på meg som at fokuset ditt ligger på dine diagnosen, jeg vil utfordre deg på en ting. Du er ikke dine diagnoser, dine diagnoser eier ikke deg! 

Jeg forstår at de kan hemme deg og utfordre deg, men du er jo langt mere en noen setninger på et papir. Hva er dine styrker? Hva kan du? Hvem er du inni deg? Hvem har du lyst til å være? 

Sett deg ett halv hårete mål. 

For eksempel ; innen 2026 har jeg lyst å være et menneske som har en plass og møte opp x ganger i uken, jeg skal også være et menneske som drar på minst en sosial aktivitet i uken. Jeg skal også ha klart og kommunisert/funnet den hjelpen jeg trenger for og stabelisere meg og utvikle meg i positiv retning. 

Gjør om på det slik at det er ditt MÅL. 

videre skriver du 4 svært konkret ting du kan gjøre i år/neste år for å nå dette målet. 

- melde meg opp på læring/arbeid/organisasjon. Møte opp. 

- gå utenfor komfortsonen for og knytte vennskap med mennesker jeg møter. 

- oppsøke og følge opp behandling/medisiner. Kjempe egen sak her, det står om ditt liv. 

- meditasjon/tur/trening

Osv... 

Du må begynne i en ende og jo mere snø det kommer på snøballen jo lettere ruller den av seg selv. 

Jeg er av den oppfatning at de aller fleste av oss hadde nok hatt diagnoser om absolutt alle Norge fikk noen samtaler med psykolog/psykiater. Veldig  mange opplever mye dumt i løpet av livet eller har livs hendelser som er pregende. Men det trenger ikke være hele livet dit, makta ligger hos det enkelte individ. 

Anonymkode: 4e901...bbf

[. Anonym.]

katties skrev (1 time siden):

Da må man kanskje starte der. Mens man ser på hva slags erstatning man kan ha krav på så er det lurt å uansett sette seg opp noen mål og prøve å finne noe lykke. Personlig synes jeg det burde vært mye strengere straffer for å ha ødelagt livet til noen, men det er dessverre ofte ikke det... skulle ønske jeg kunne komme med noen bedre tips, men jeg vet for lite om din sak, hva man gjør, og hva du evt kan kreve av overgriper.

Man må starte et sted, jeg vet bare ikke hvor. Det burde vært strengere straffer for blant annet overgrep. Jeg har vært i to rettsinstanser dette året, ble nylig ferdig med den andre i lagmannsretten, jeg vant begge gangene,10 dommere tror på meg. Nå venter jeg bare på om han skal anke til høyesterett eller ikke.., jeg kan ikke starte med å søke om voldsoffererstatning enda, ikke før dommen er rettskraftig. 

Endret 12. november 2023 av . Anonym.